Skrekk-debut av Varg Lukas Folkman: Telttur på Strynefjellet

Det øde landskapet lå tomt foran Inger. Hun rundet det siste hjørnet av Hemsabua til ingen nytte. Det var ikke spor av Karin. Kunne hun ha gått ned igjen til hyttene i Hamsevika? Ingers øyne fant horisonten hvor en bølgende hvit ås møtte den ugjennomtrengelige oljeblå nattehimmelen. Ingen fotspor i snøen. 

Det var ingen avtrykk i noen retning. Pusten hennes dampet ut i natten. Hjertet hamret, men ikke så fort som det burde. Frykten hadde ikke satt seg – for hva var det egentlig å frykte? Karin var borte, men det var ingen ting som tydet på at hun hadde dratt.  

På den andre siden av bua lå teltet de hadde slått opp sammen kvelden før. De hadde gravd en grunn grop i snøen for å søke ly. Det hadde blåst kaldt, men nå hadde det stilnet helt. Noe ved stillheten føltes uvant, men Inger kunne ikke sette fingeren på hva. Det knitret i snøen rundt føttene da hun vendte seg for å speide etter spor. 

Bak henne reiste Breidalsegga seg. Hun løftet blikket mot det avrundede fjellet mens hun foldet parkasen hun hadde rasket med seg på vei ut av teltet, tettere om seg. Da hun senket blikket, fikk hun øye på en svart flekk i isødet ned mot Hamsevika. 

Det var ikke mer enn et par hundre meter fra Hemsabua til flekken hun hadde sett, men for hvert skritt vokste følelsen av ubehag i Inger. Det som først var en sort masse, antok konturene av en menneskekropp da hun nærmet seg. Ubehaget vokste til en gryende panikk.

Jo nærmere hun kom, jo saktere gikk det. Angst knuget seg til halsen hennes. Hun fikk ikke puste. Luften surklet i lungene og tårer fylte øynene hennes. 

Da hun nærmet seg det som fra det som nå tydelig så ut som et menneske, begynte beina å gi etter. Inger hev etter pusten og forsøkte å kvele gråten. 

Til sist ga knærne seg og hun falt ned like ved Karins jakke, men er det skulle være en kropp var det bare et fravær. 

Skoene hennes var stukket ned i snøen med hælene i været, som om Karin hadde sittet bøyd på knær og hender. Hun hadde ikke kledd seg tykt. Under dunjakken lå det kun ullundertøy. På begge sider av jakken var det avtrykk som viste hvordan Karen hadde holdt seg oppe med hendene.

Hvordan hadde hun kommet seg ut hit uten å lage spor, og hvor hadde hun forsvunnet? Tankene strakk seg etter mulige forklaringer, men det var ingen å finne. Ingenting som forklarte det hun så foran seg. 

Inger vendte seg fra side til side. Landskapet lå like tomt. Øynene lette etter avtrykkene som måtte være der. De måtte jo det. Mangelen på skritt kunne ikke forekomme. Det var bare Inger som ikke så dem. Hun frøs, men kjente svette renne langs tinningene. 

Med ett hørte hun lyden av noen som dro i teltåpningens glidelås der oppe bak henne. Hun hadde ikke vært klar over hvor stille det hadde vært, men den plutselige lyden fikk henne til å bråsnu. Hun falt baklengs over klærne til Karin og lente seg opp på hendene. 

Teltet lå på den andre siden av Hemsabua. Det stutte bygget kunne hun bare se konturene av i mørket. Pusten jaget i toppen av brystet, og hun klarte ikke å trekke ned. Luften fylte munnen, men den var mettet av fukt. 

Hun lukket øynene og hostet. I snøen ved siden av Karins jakke laget væsken hun spyttet ut en grop.

Inger tørket munnen med jakkeermet og kikket tilbake mot bua. Alt var stille igjen. Blikket hennes gled opp mot noe som beveget seg på den mørke himmelen. Selv om det var en klar natt, kunne hun ikke se noen stjerner. 

I stedet så hun farger som dreide seg om hverandre og foldet seg innover. Utenkelige nyanser og variasjoner av nattemørke blåfarger gled over i hverandre før de ble til ugjennomtrengelig sort. Fra mørket steg fargene ut igjen i kombinasjoner hun aldri før hadde sett. 

Hun hørte lyden av glidelåsen igjen og så mot bua. Tett inntil den ene siden sto en skikkelse, nei, en form, som ikke hørte hjemme her. Musklene hennes stivnet. 

Hun kunne kjenne himmelen over presse henne ned. Fukt rant ned armene og ut i snøen. Blikket hennes var låst til bua, men til sist måtte hun blunke. Da hun åpnet øynene igjen, var bua som den skulle. Hun forsøkte å puste igjen og akte seg forsiktig bakover med hendene. Så var formen der igjen,  men nå hadde den flyttet seg et stykke unna bua.

Inger vred seg rundt og løp mot åsen og hyttene på den andre siden. Føttene sank i snøen, innimellom snublet hun og kjente de våte hendene skrape mot skaren.

Hun falt idet hun nådde toppen av åsen. Hun lente seg på skjelvende armer og så utover et snødekt landskap, brutt av mørklagte hytter. Tomheten tynget henne. Natten hadde en vekt hun aldri hadde kjent. 

Hun løftet blikket, men ville ikke se dit hvor fjellene ruvet inn i den underlige himmelen. Synet ble uklart, som om hun var under vann. Hun tvang øyelokkene sammen og kjente mørket vibrere i seg. Fargene foldet seg innover i stadig dypere nyanser. 

Snøen var kald mot hendene hennes. Hun knyttet dem i desperat jakt på et fast holdepunkt, og vendte hodet ned. Beina lå henslengt utover snøen mens hun skjøv overkroppen oppover. Noe tok plass i henne. 

Inger holdt pusten og kjente det fargeløse havet sive inn gjennom porene. Det lot seg ikke stanse. Snart ville alt være tapt. På fjellet var det stille, men ingenting var mer sikkert. Hun hev hodet bakover og gispet etter luft, men trakk i stedet inn væske. Blikket flerret opp og havet fylte henne. 

 

Varg Lukas Folkman, født i 1995, er basert i Brussel hvor han jobber som konkurranse- og industrireporter i Politico EU. Varg er også tilknyttet Dagens Næringsliv som fast bokanmelder. Han er utdannet jurist med en bachelorgrad i filosofi. Novellen er hans første publiserte skjønnlitterære tekst.