Nova-historien: De lovede Nova-bøkene

For noen måneder siden publiserte Nye Nova en artikkel om den opprinnelige Nova Science Fiction-serien på Stowa forlag i årene 1976-78.  Disse bøkene lå på omkring 100 sider hver, og ble utgitt i billigformat som et supplement til bladet Nova. De ble redigert av forlegger Terje Wanberg og Nova-redaktør Øyvind Myhre.

Da forlaget gikk inn i 1979, var to andre bøker planlagt i denne første Nova-serien: Dag Ove Johansens novellesamling Lemenhæren og Ingar Knudtsens SF-kriminal Operasjon Ares. I 1979 gikk publikum glipp av disse verkene, men med tida skulle begge bøkene faktisk utkomme.

Denne andre artikkelen i vår serie om Nova-historien (utover selve magasinet Nova, som du kan lese mer om her) tar for seg disse to bøkene, deres plass i de respektive forfatterskapene og deres betydning for norsk SF-historie.

1) Dag Ove Johansen og Lemenhæren

1.1 Forfatteren

Dag Ove Johansen (f. 1950 i Mo i Rana) er en av de mest markante stemmene innenfor understrømmen av norsk SF som gjorde seg gjeldende i Nova og studenttidsskriftet Algernon fra 70-tallet av. Han nevnes iblant som en av «de tre store» blant Nova-forfatterne, sammen med Ingar Knudtsen og Øyvind Myhre. (Jon Bing, Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen regnes da ikke med, siden disse gjorde seg mer gjeldende via andre kanaler. Like fullt merker vi oss at også disse tre toneangivende var involvert i Novas tidlige fase, som forfattere og som medlemmer av redaksjonsrådet.)

Etter å ha puslet med fanzinet Fabula og fått antatt en del noveller i Nova og andre blad, ble Johansen representert i Bing & Bringsværds antologi Malstrøm: norsk science fiction 1972 (blant annet med novellen År 33. e. TV). I 1974 utga han den korte (50 siders), men gode novellesamlinga Planetmalerne på hybridforlaget Forlaget For Flere – før han debuterte skikkelig (en gang til) med T for Tramatura samme år. (Boka ville – etter mitt skjønn – passet like inn i den prestisjetunge Lanterne Science Fiction-serien (Gyldendal), men ble faktisk utgitt i Fredhøis billigbokserie – som eneste norske verk).

T for Tramatura er skrevet i et malerisk og drømmende språk (jf. Ray Bradburys boktittel R is for Rocket, dette er nok en bevisst allusjon til et språklig forbilde). Novellene er bundet sammen av en løs, underlig og urovekkende rammefortelling. Scenen Tramatura Beach er inspirert av J.G. Ballards Vermillion Sands (novellesamling oversatt til norsk som Luftstpeil i Lanterne Science Fiction-serien). Her er Dag Ove Johansen i storform, og T for Tramatura fortjener en av æresplassene i norsk SF-historie.

1.2 Den planlagte boka

Lemenhæren ble nesten Johansens tredje bok. Den består av tre noveller som alle beskriver lite forlokkende versjoner av framtida. Det er mer «klassisk SF» og kanskje noe mindre «nybølge» over Johansen nå; novellene er i hvert fall mindre drømmende i uttrykket og baserer seg mer på ytre spenning. Den siste av novellene («Blu») skiller seg dog markant ut fra den amerikanske «gullalderens» SF ved å være uvanlig detaljert i skildringen av brutalitet.

Novellene i Lemenhæren følger en tematisk stigning. «Til siste åndedrag» er en ganske rett-på spenningsnovelle – med en samfunnskritisk nerve som utgår fra den generelle (post)apokalyptiske scenen. Novellen har en slags gutteaktig sjarm; man kjenner på nostalgien for ren og skjær utilslørt spenning – kjapp i replikken og rask i vendingen – og får lyst til å kaste seg over (enda) mer klassisk SF.

1.3 Veien videre

«Til siste åndedrag» ble utgitt i studenttidsskriftet Algernon (13/1977), «Miljø 89» kom med i Bok og Magasinforlagets antologi Siste Reis (1983), mens novellen «Blu» (i tillegg til å ha stått i Nova nr 3 1977) kom med som et tillegg til Dag Ove Johansens roman på Bok og Magasinforlaget Ond sirkel (1984). Romanen tar nemlig opp et liknende tema om rotløs oppvekst, denne gang ut fra et premiss om en intelligent sjel fra rommet som kommer til jorda som/i et menneskebarn.

Ond sirkel er leseverdig, med sin ubehagelig realistiske variasjon over et SF-trope. Personlig synes jeg likevel (kanskje) at «Blu» er mer kunstnerisk helstøpt. Ond sirkel er formmessig dristigere i anslaget, i hva romanen vil ha leseren til å godta av sære sammenhenger. Dermed er det bare så vidt den går opp som fortelling. «Blu» er mer rett-på-sak hele veien.

Dag Ove Johansen fikk aldri etablert seg trygt i «forfatterstallen» til et av de store forlagene. Bøker fra hans hånd har stadig blitt antatt og utgitt likevel. Novellesamlinga Syklon (1979) kom ut på det motkulturelle Regnbuetrykk i Trondheim. Rambos Lov (1990) utkom på det samiske forlaget Davi Girjji, og Tidskapselen (1998) på det (dengang rent) nordnorske Orkana forlag. Ikke minst har Bladkompaniet, sjefsforlaget for bøker omsatt i kiosker og på matbutikker, gitt ut flere Johansen-romaner (den gang katalogen deres var mer mangfoldig enn i dag). Her står særlig trilogien om det historiske komsa-folket (1991-93) ut. N.W. Damm & Sønn publiserte videre en serie på hele 12 bøker kalt Sjamanens rike (2002-2003).

De siste bøkene fra Johansen er utkommet på Bondes forlag, som han i den senere tid har drevet. Forlaget er oppkalt etter Gjert E. Bonde, forfatteren av Totalitetsøkonomien – en samfunnslære & -visjon basert på Bertram Dybwad Brochmanns ideer. Dette er en idesfære Johansen har beveget seg i over lang tid (noe som går utover denne artikkelens fokus). Vargtid (Fabula 1999, igjen på Bondes 2019) er en slags oppfølger til komsa-trilogien, der det dristige anslaget (med reiser i tid og kropp) bringer assossiasjoner tilbake til Ond sirkel. Og Lemenhæren kom altså endelig ut på Bondes forlag i 2020 – med de tre novellene samlet og med forside av Thore Hansen. Som først tiltenkt 43 år tidligere.

Som leseren vil skjønne, er Dag Ove Johansens forfatterskap mangslungent. Han har skrevet litterært ambisiøse «nybølge»-noveller, historiske romaner, dristig spekulasjon, formeksperimenter, spenningsserier og SF av nær-klassisk type. Lemenhæren kan anbefales som eksempel på hans strammere, mer sjangertro novellekunst.

2) Ingar Knudtsen og Operasjon Ares

Ingar Knudtsens forfatterskap er tidligere behørig omtalt her i nettmagasinet. Denne andre delen av artikkelen blir derfor meget kortere enn første del; leseren bes konferere min tidligere oversiktsartikkel samt det øvrige som er skrevet om (og av) Knudtsen i Nye Nova.

Fortellingen som var planlagt som bok nummer seks i (den opprinnelige) Nova Science Fiction-serien, har en ikke fullt så broket utgivelseshistorie som Lemenhæren. Etter at Stowa forlag gikk inn, startet forlegger Terje Wanberg opp et nytt forlag. Dette kalte han Bok & Magasinforlaget, og der kom en ny Nova-serie til live.

Denne andre Nova-serien var i et litt (men bare litt) dyrere format enn den første. (Fortsatt snakker vi om pocketbøker i den billigere enden av skalaen). Bøkene er noe lengre enn de første Nova-bøkene, men holder seg under 200 sider. Først ut var en samling klassiske grøss (Poe, Lovecraft, London m.fl.) kalt Spøkelser og iskalde gys (1981). En del stoff fra bladet Nova ble gjenbrukt i de første utgavene av den nye serien, men allerede den femte boka var en original samling norske SF-noveller, Siste reis (1983).

Den sjette boka i (den andre) Nova-serien ble Knudtsens Operasjon Ares (1984). Slik den ble til slutt, består utgivelsen av den lange tittelnovellen samt tre andre, middels lange noveller. Tittelnovellen (som eventuelt kan kalles en kortroman) har fått sjangerbetegnelsen science fiction kriminal. Den handler om en hemmelig agent som forsøker å løse et mordmysterium om bord på et romskip på vei til Mars. Vi har å gjøre med krim av den psykologisk dirrende varianten (Stein Rivertons Jernvognen (1923) er et forelegg) parret med romfarts-SF av den riktige gullalderskolen.

Historien var en fulltreffer blant norske SF-fans (og gjorde inntrykk på lesende ungdom som oppdaget den på biblioteket). Leseren blir kastet ut i noen underlige handlingstråder underveis, som ikke gir mening før fortellingen når sitt klimaks i avsløringen. Noen av trådene forblir strengt tatt litt uavklarte til slutt, men ikke mer enn at (denne) leseren godtar det. Dette er en av de riktig definerende novellene i den norske SF-historien.

De tre ekstra novellene som kom med i bokas endelige form, representerer alle sammen Ingar Knudtsen i strålende vigør. (En av dem, «Dødskysten», kan du lese her i nettmagasinet).

Oppsummert kan Operasjon Ares betegnes som høydepunktet for «den tidlige Knudtsen», innen han begynte å skrive mer karakterdrevne romaner fra slutten av 80-tallet av (med amasone-trilogien og Kalis sang (1991) som de første utslagene av dette skiftet).

Nova-historien

Flere artikler om Nova-historien vil følge i nettmagasinet Nye Nova. Neste artikkel vil omhandle de øvrige norske bidragene til den andre (større) Nova-serien. Første del om den første Nova-serien kan du lese her. Om bladet Nova kan du lese mer under rubrikken Om oss her på nettsiden.