Forfatteren Øyvind K. Myhre skriver: «Jeg går gjennom en del fantasifortellinger som jeg publiserte i fanzinet Gandalf for snart femti år sia. Jeg retter og forenkler språket, forbedrer klumpete setninger, forkorter, endrer handlinga litt når jeg ser at det er nødvendig. Jeg innbiller meg at de blir bedre nå enn de var fort snart femti år sia!»

Nye Nova gleder seg over muligheten til å publisere Myhres fantasy-noveller i omarbeidet utgave framover. Først ut er denne novellen fra Gandalf nr. 2 1973. (Forsidetegninga markerte – for øvrig – at JRR Tolkien nylig var gått bort). Øyvind Myhre bokdebuterte med Aster i 1974, og er en av landets allermest markerte SF- og fantasyforfattere.

Kong Xiluhan og opprøreren Angat Miilok

I fjellandet Maab herjet borgerkrigen. Daglig kunne en se ryttere som jaget over slettene eller gjennom fjellpassene. Hver morgen steig røyken over nedbrente landsbyer der likene låg i dynger mellom ruinene. Kveget ble slaktet ned og ble liggende som åte for gribber; åkrene låg upløyde; hungersnøden herjet. Flyktninger strømte til byene, der pesten spredte seg.

Opprøreren Angat Miiloc skjulte seg i de mest utilgjengelige fjelldalene med sin hær av fattige bønder og rømte treller. Hver natt red han ned på slettene til nye angrep. Om dagen herjet kongens krigere; plyndret og torturerte,voldtok og drepte i nådelaus jakt på dem som hjalp opprørerne i det skjulte. Gribbene spredte vinger av død over det vidstrakte fjellandet Maab, og hver dag dyppet de sine krumme nebb i friskt blod.

Kongen, den unge Xiluhan den tredje, var ulykkelig for redslene som fór over landet. Opprøret hadde ulmet i årevis, næret av fattigdom og nød. Og ikke før hadde hærførerne hans forsikret ham at opprøret omsider var knust, svidd bort som et verkende sår, før det blusset opp på ny. Fra slottet i den gamle hovedstaden Naarvod kunne kongen se ut mot de øde slettene og flokkene av flyktninger i gatene. Derfor ildnet han sine hærførere og krigere til enda større tapperhet i kampen for å knuse Angat Miiloc og hans lusete, fillete opprørere

Hans rådgivere, og særlig den hvitskjeggete vismannen Xylob, var til stor hjelp for ham. Uten dem ville den unge kongen ha mistet herredømmet over slettene og landsbyene. Med deres hjelp holdt han alle deler av landet som kunne nås av en rytterhær i et jerngrep – i hvert fall om dagen.

En dag kom vismannen Xylob til ham i følge med en skjeggete, fillete mann som snakket en nesten uforståelig fjelldialekt. Xylob sa: «Denne mannen, Herre Konge, kan føre oss til én som veit hvor opprørerne har sitt hovedkvarter. Sjøl tør ikke den mannen oppsøke deg, derfor sender han sin sønn. Bare med deg vil han snakke, for ditt ord er ordet til en konge, men hærførerne tør han ikke møte. Nå holder han til ikke fem hundre skritt fra slottet. Hans sønn vil føre deg til ham, dersom du lover ham fritt leide.» Og den ville mannen fra fjellet nikket og rullet med øynene.

Kongen grunnet. Så sa han: «Hvordan vil du rådgi meg i dette, Xylob?»

«Mitt råd er at vi to følger ham, mens seks hirdmenn følger oss på avstand,» svarte Xylob. «Det er lite trulig at mange opprørere våger seg hit til Naarvod. Men er dette en felle, oppdager vi to det raskt og gjør anskrik.»

Kongen syntes om dette rådet. Det hendte at han gikk forkledt gjennom Naarvods gater, aleine eller sammen med Xylob. Slik fikk han vite mer enn alle hans rådgivere om hva folket tenkte – eller i hvert fall hva de våget å si utafor hjemmets fire vegger. Aldri hadde det tilstøtt ham noe på slike vandringer.

Med kapper over skuldrene og sverd skjult under kappene fulgte de fjellmannen gjennom ei bakdør, ut i smuget bak slottet. Ikke langt etter dem fulgte seks av kongens trufaste krigere. Fjellmannen førte dem gjennom gater fulle av krigens vrakgods; radmagre flyktninger, tiggere og krøplinger som en gang hadde vært velstående bønder; blottende unge jenter som foreldrene hadde solgt for at de ikke skulle dø av sult. Og kongen beit seg i leppen og likte dårlig det han såg. 

De kom til bakgatene, der dynger av avfall råtnet mellom de vaklevorne bygningene. Tvetydige lyder hørtes fra skyggene. Fjellmannen førte dem til ei låg dør inn i et hus som lignet mest på en jordhule.

Kongen stanset brått, rett innafor døra: Et gyllent fakkelskjær strålte mot ham; en nesten overjordisk lysglans, ulik alt han hadde ventet å se i disse stinkende omgivelsene.

Midt på jordgolvet, liksom innhyllet i lysglansen, satt den eldste skapningen kong Xiluhan noen gang hadde sett: Et vissent skall av et menneske; en sprukken hud spent over ei dynge beinpiper. Klærne hans hang i filler, bare holdt sammen av det tjukke laget av skitt som kapslet skikkelsen inn. Det eneste som levde i disse levningene av et menneske var øynene: Runde, nesten sjøllysende, grep de blikket til kongen og sugde det til seg med tvingende makt.

Kongen tok et skritt tilbake. To sterke armer grep ham og holdt ham fast. Ei brei hand la seg over munnen hans. Samtidig kjente han noe kaldt og kvasst mot halsen. «Rop, min konge,» hveste Xylobs stemme i øret hans. «Da vil stålet renne som en kjølig bekk gjennom den unge halsen din.»

Med et isende sjokk forsto kongen at Xylob, hans mest betrudde rådgiver, var en forræder.

Xylob og den unge fjellmannen tvang ham fram mot oldingen. Fjellmannen var plutselig blitt veltalende; den grove fjelldialekten var borte. Mens han svinebandt kongen med kjappe, øvde bevegelser hveste han: «Endelig har vi ham – kongeedderkoppen i den store spindelveven! Ved Gharvons takkete horn, som jeg har gledet meg til dette! Kjenner du meg, konge?»

Han reiv av seg det svarte, lurvete håret og skjerfet som hadde skjult haken. Han gned seg i ansiktet så sotflekkene ble borte… Kongen måpte. Han hadde aldri sett det skarpe, arrogante ansiktet med de gnistrende øynene, men mange nok hadde beskrevet det og tegnet det med kølstift, slik at han ikke kunne ta feil: Foran ham sto Angat Miiloc, høvdingen over opprørerhæren.

Den værbitte røveren lo gledeslaust: «Vi innbiller oss ikke at de feite markene som vrir seg rundt tronen vil oppgi rikdommen sin fordi vi har fanget den verste parasitten. Å nei, adelsmennene finner nok fort et kongsemne de kan løfte til tronen hvis vi tar deg som gissel. Vi skal gå fram på en annen måte!» Den hatefulle stemmen ble triumferende: «Her sitter sjamanen Balduur, det eldste mennesket i det utpinte fjellandet Maab .Han var utgammel da bestefaren min var ung, og da bestefaren hans var ung… Han er den største av alle sjamaner. Hans makt springer ut av fjellfolkets hemmelige viten! Har du noen gang sett fjellfolkets sjamaner utføre De To Sjelers Besvergelse? Du skal ikke bare få se det. Du skal få oppleve det!»

Opprørerhøvdingen lo spottende. «Sjamanen Balduur skal mane din sjel over i min kropp, og min sjel over i din. I den perfekte forkledningen skal jeg ta makten i riket – som konge!»

Han gikk noen skritt fram og tilbake, gestikulerte, hikstet av latter. Så stoppet han opp igjen.  «Og du får klare deg med min kropp! Det blir ikke lenge. Snart blir du tatt av dine egne soldater, og da vil verken gråt eller fantastiske historier redde deg fra en død så pinefull som bare dine beste torturister kan pønske ut!»

Halvt bevisstlaus i den kvelende stanken, bundet på hender og føtter, paralysert av det gløende blikket foran ham, kunne den unge kongen bare vente på det som skulle skje. Igjen trakk de unaturlig store og levende øynene til sjamanen blikket hans til seg. Kongen kjente det som om han stupte inn mot to lysende portaler, grepet av et uimotståelig dragsug… Sjamanen begynte å synge. De læraktige leppene formet besvergelser som steg og steg, fylte rommet, fylte kongens bevissthet som et kor av hvesende slanger …    

Kongens bevissthet druknet i en virvel av besvergelser og dansende lysbuer. Han stupte inn i et fossefall og falt, falt, falt –

Kongen vaknet. Han såg seg forvirret om. Kroppen kjentes tung, fremmed. Rett foran ham satt – ved alle guder! Den bakbundne skikkelsen på golvet var hans egen. Men det spottende smilet tilhørte opprøreren Angat Miiloc.

Rådgiveren Xylob bøyde seg, løftet sverdet og skar over båndene som holdt kongens skikkelse. «La oss vende tilbake til slottet, Herre Konge,» sa han tonlaust. «La oss rope på dine hirdmenn!» Han gikk krumbøyd ut av døra og ropte på de seks trufaste, som ventet i enden av smuget.

De kom. Fortumlet skjønte kongen at han kom til å bli ført til sitt eget fangehull. Han prøvde å bevege seg, men lemmene hans var så uvante; han klarte knapt å ta et skritt før soldatene kom inn i jordkjelleren og grep ham. De bandt hendene hans og førte ham gjennom de smale smugene der tiggere og gamle horer satt og bønnfalt om noen slanter til livsopphold.  Bak soldatene fulgte rådgiveren Xylob og opprøreren Angat Miiloc i skikkelsen til kongen.

Angat Miiloc strevde med å få den nye kroppen sin til å tenke og snakke som den skulle. Likevel klarte han å si lågt til rådgiveren: «Er det ikke best å ta livet av ham med det samme? Han kan snakke for seg, og kan finne på ting som – »

Xylob ristet bestemt på hodet. «Borgerne venter en rettferdig rettergang! De må se at kongen lar retten gå sin gang. Etter en rettergang kan du bestemme om han skal settes på stake, brennes på bål eller – i pakt med ditt nådige sinnelag – henges i galgen og dingle til skrekk og advarsel i ei uke.»

«Du har vel rett,» sa opprøreren i kongeskikkelse. Det var ennå litt vanskelig for ham å finne seg til rette i denne kroppen.  «Men jeg veit at – »  

Sjamanen Balduur satt noen øyeblikk, like sammensunket som før. Så begynte omrisset hans å ble utydelig; det var som om han langsomt gikk opp i røyk. Snart var han helt borte, som om han aldri hadde vært der.

I enden av smuget holdt noen av krigerne til Angat Miiloc vakt, forkledt som landstrykere og rømte treller. Opprørslederen hadde plassert dem der før møtet, for han hadde ikke kjent seg trygg før det hemmelige møtet med kongen. Dette hadde han prøvd å varsle rådgiveren Xylob om, men fortumlet i sin nye kropp som han var fikk han ikke uttrykt tankene sine før det var for seint. 

Lederen i røverflokken, frimannen Rabak, fikk øye på soldatene fra kongens hird, der de halte røverhøvdingen mellom seg. Det gikk handsignaler bakover til resten av røverne. Mennene la hendene sine på skjeftene til de lange knivene de holdt skjult under tiggerkappene. 

Idet kongens hird med fangen sin nådde enden av smuget, falt røverne over dem fra begge sider. Tre menn låg nede, døde eller døende, før resten rakk å trekke seg litt tilbake. Imens tok Rabak og mennene hans den fortsatt fortumlete kongen i opprørerens skikkelse mellom seg, halte ham ut av smuget og opp på ryggen til en ventende hest. Før kongens hirdmenn rakk å tilkalle forsterkninger, hadde røverne galoppert ut av byen, ut på slettene, med den befridde fangen mellom seg. Snart var de tilbake i fjelldalen der det var fåfengt å prøve å følge dem. 

Røverhøvdingen i kongens skikkelse ble ført tilbake til slottet, hvor rådgiveren Xylob viste ham til rette.  

Adelsmennene og rådgiverne snakket mye om den nye mildheten som var kommet over kongen. Han hadde fått et nytt alvor, og dømte verken tiggere eller opprørere til døden slik som før. I stedet snakket han formanende med dem, før han satte dem fri til et nytt liv i fred og kjærlighet. 

Mange sa at han måtte ha fått et illebefinnende som rammet tankene og minnet hans, enda så ung han var, for det var så mye han  hadde glømt, og som han måtte lære på ny. Han snakket annerledes, brukte ord han ikke hadde brukt før. Og han ila så milde straffer – iblant satte han profeter og folketalere fri, slike som hadde stått på torget og fordømt både kongen og adelsmennene! Han var ikke til å kjenne igjen.

Den første tida i sin rolle som kongen brukte Angat Miiloc til å sette seg inn i kongeverdigheten, rutinene og alle deres detaljer.   Rådgiveren Xylob fulgte ham som en skygge, overalt hvor han gikk. Adelsmennene sa at det var som om han trengte hjelp til de enkleste seremonier. Etterhvert begynte han å beherske ritualene, rutinene og seremoniene. Nå kunne han begynne å frigjøre kongeriket fra innsida.

Det var sjølsagt visse vanskeligheter: Jordreformen som han ville gjennomføre ble frarådd, tildels motarbeidet, av rådgiverne. Den ble mye vanskeligere å gjennomføre enn han hadde tenkt. Og da han fikk et bud om at den nye høvedsmannen og stattholderen hans var blitt lynsjet i en landsby, måtte han kjempe lenge mot rådgiverne sine før de godtok at han lot være å svi av hele landsbyen. I stedet måtte han la dem henge de største bøndene og sende hustruene og barna deres ut på tiggersti. Han måtte også gå med på å korsfeste en spion de hadde fanget, i stedet for bare å kaste ham i fangehullet.

Etterhvert falt han inn i rollen; det falt ham mer naturlig å fylle den. Han satte pris på ærbødigheten som omgivelsene ga ham. Han hørte på rådene deres, og begynte å oppfatte at også adelsmennene og rådgiverne hans hadde mye fornuftig å si. Han ble grepet av alvoret og hengivenheten hos menn som rådet ham til avgjørende, knusende slag mot opprørerne.

Han ble vant til prakten og overfloden som omga ham – den krydrete vinen, det mjuke harpespillet, konkubinene som ble ført til ham fra de brente landsbyene. Han begynte å trives i marmorhallene og med å vandre mellom funklende fontener i slottsparken. Han tenkte hele tida på at det var mye urett i landet som måtte rettes opp: Mennesker sultet, unger ble solgt som slaver, rettskafne menn ble drept for en liten pengesum. Alt dette måtte han gjøre slutt på! Innbyggerne skulle oppleve at det satt en handlekraftig og rettferdig konge på trona – en konge som unte alle sine undersåtter et liv i frihet og velstand.

Men for at han skulle få gjennomført alle sine gode reformer måtte han først skape fred i det vidstrakte landet! Forsatt var det små røverbander som herjet avsidesliggende landsbyer, plyndret dem, førte med seg kveget og tok døtrene deres med vold. Slik la de stadige hindere i vegen for alle hans gode tiltak! Han fikk aldri begynt å skape den fullkomne rettferd som han higet etter.    

Han var lenge tålmodig, men hans tålmodighet hadde grenser! Etter å ha fått enda et bud om et røvertokt mot en landsby ikke langt fra slottet satt han ei stund og grublet. Så bestemte han seg: Han skulle få bukt med de lusete røverne en gang for alle! Han tilkalte sine hærførere og ga dem ordre om å ri med hevnens blodige sverd, ut over slettene og opp mellom fjellene, brenne og drepe uten nåde – inntil den siste opprører satt spikret på korset som åte til gribbene.

Hesteskoene drønnet igjen ut over slettene.

Han fikk etterhvert vansker med den gamle rådgiveren, Xylob. Den senile drømmeren begynte å mane ham til å «besinne seg», han talte av og til kongen rett imot, og innimellom kom han med dulgte trusler om å avsløre ham! Ingen skjønte ett ord av dette gammelmannsskvalderet. Kongen såg likevel ingen annen råd til slutt enn å få ham henrettet. Full av nåde som han var, så lot han ham dø i galgen; ikke på korset eller på staken, slik andre forrædere måtte dø.

Han hadde håpet å stanse opprøret, men han hadde ikke slått til med stor nok kraft. For ikke før hadde hærførerne hans vendt tilbake med hodene til de verste bandelederne hengende fra salen som blodige trofeer, så blusset opprøret opp for fullt over hele landet. Røverhøvdingen Angat Miiloc hadde vært borte i lang tid – ingen visste hvor – , men nå hadde han dukket opp igjen blant stammene i fjelldalene. Mer hatsk og fiendtlig enn noen gang før mante han dem til kamp mot tyranniet til kong Xiluhan og hans vasaller. Hver natt red flokker av desperate fjellfolk ut på slettene; herjet, plyndret og drepte for noe de kalte friheten.

Og borgerkrigen raste videre i det utpinte fjellandet Maab.