Luke 18: ÅR 33 E. TV – novelle av Dag Ove Johansen

Novelle av Dag Ove Johansen

Trykket første gang i Malstrøm – Norsk science fiction 1972.

Det regnet lenge. Solen kjempet med seg selv og omgivelsene for å finne en åpning, bare et lite hull slik at de ørsmå strålene kunne slippe gjennom.

Det dampet noen dager fra tusener av dekar. Snart luktet det sommer: knitrende gress, tørre marker med skorpioner, slanger og et dødningehode halvt gjemt bak en stein.

Regnet hadde farvet gresset grønt. En underlig maigrønn farve – kanskje var det april, iallfall ikke juni. Men Gud vet, det var kanskje juni likevel.

En støvsky beveget seg langsomt gjennom landskapet. Skjult bak tepper kom en mann ridende på et gammelt esel. Han satt med begge bena hengende nedover den ene siden av eselet og slepte dem bortover marken. Den hvite, flagrende kappen som innhyllet den magre kroppen var som en blendende snøflekk i det ødslige landskapet.

Øket travet med senket hode og pustet tungt i varmen. Mannen strøk en mager hånd over den bleke pannen for å fjerne de små svetteperlene som stadig dukket frem.

Han gjorde en sving og red inn bak kulissene. Den spøkelsesaktige landsbyen sto éndimensjonalt omkring en kunstig innsjø.

Mannen hoppet av øket og gikk ombord i en båt som lå ved stranden. Prøvende tok han et skritt ut på vannet og kjente at overflaten bar ham.

«What’s the matter?» sa en mann på klingende amerikansk. «Don’t you feel all right, son?»

Han betraktet den hvitkledte gjennom mørke solbriller.

Kamerafolkene tittet nysgjerrige på ham.

«Intet … intet er i veien med meg,» sa den hvitkledte. «Bortsett fra én ting: jeg vil ikke korsfestes.»

«Det står i manus,» sa regissøren iltert. «Du har med å følge ordre! Vi har betalt deg godt for dette … hva er i veien?»

«Alt og ingenting,» sa Tele Visjon og fikk et fjernt drag over øynene. Det gikk et par rullende striper over skjermen, og TV-vertinnen dukket frem.

«Velkommen til kveldens sending,» sa hun med et vennlig smil. «Vi får nå programmet «Hvordan er det med barnetroen?» Det er ved John Linz og pastor Lambert.»

«Ingen tror på meg lenger,» sa TV og løftet hånden til hilsen. «Hvor er de tolv?»

«Det ble en sjudundrende suksess,» sa regissøren. «Tolv fortapte menn» slo alle rekorder! Bare toppfolk i rollene: Jim Brown, Ernest Borgnine, Lee Marwin …»

«Jeg mente disiplene …,» sa TV.

«Åh, dem … den historien er alle gått trett av. «Mannen fra Nazaret var en dundrende fiasko …»

«I sannhet sier jeg Eder …» begynte den hvitkledte.

«Hva pokker er Sannheten for oss?» skrek filmfolkene. «Vi lager den selv … alt er illusjoner … vi lager vår egen virkelighet.»

«De første skal bli de siste …»

«Det sier du ja, vi har alltid vært på toppen. Tenk bare på «Syv uovervinnelige kommer igjen». Alt kommer igjen … spaghetti-westerns er forresten platte saker …» føyde han til.

TV gikk rolig bort til øket og ga det en vennlig klapp på enden.

«Til Nazaret,» hvisket han. «Si til min mor Maria at tiden er inne …»

Regissøren vinket til filmfolkene, og kulissene av Nazaret ble tatt vekk.

«Hvorfor fjerner dere Nazaret?» spurte TV sørgmodig.

PEPSODENT FJERNER DEN GULE HINNEN

«Vi har ingen tid å miste,» sa regissøren. «Vi venter presidenten hvert øyeblikk.»

«Vi vil ha Coca Cola!» skrek folkemengden. «Korsfest TV, korsfest, korsfest!!»

«Ta det rolig,» sa regissøren og vinket avvergende med hånden. «Alt til sin tid.»

THEWAY IT IS> COKE

Nye kulisser ble satt opp. En romersk rettssal. Søyler. Trapper. Bilder av gamle mestre. Folkemengden og støyen gjennom svære høytalere. Stereo.

Pall Mall gjorde seg ferdig med sminken og kastet et siste blikk på seg selv i speilet.

«Ikke verst,» tenkte han. «Slett ikke verst. Tatt i betraktning at jeg er en gammel romer og landshøvding på syttende året, eller noe slikt …»

Han reiste seg og gikk ut. Klappsalver. En løftet hånd. Stillhet. Et vaskefat fylles med vann. En såpe plasseres.

NI AV TI FILMSTJERNER BRUKER LUX. SUSAN HAMPSHIRE BRUKER LUX

Sanden ble hvirvlet opp i søyler. Krumbøyde mennesker smøg seg av gårde mot Hodeskallen, eller Golgata som den også kalles.

COLGATE GIR EN RING AV SELVTILLIT – HELE DAGEN

Nye kulisser ble satt opp. Kameraene surret.

«Hvor er korsene?» skrek regissøren.

«Er ikke kommet ennå,» sa rekvisitørene med febrilske stemmer. «Vi gjør alt vi kan for å …»

«Det er ikke nok,» avbrøt regissøren dem. «Ring den pokkers tømmermannen øyeblikkelig.»

«Hvem tømmermann?» stammet en av rekvisitørene.

«Josef, selvfølgelig, JOSEF!»

«Ja, selvfølgelig.»

Chevroleten kom glidende inn bak kulissene av Betlehem. En svær stjerne hang på østhimmelen.

«Er den ikke litt sent ute i kveld?» spurte Pall Mall.

«Hvem … hva?» stammet sjåføren.

«Kommunikasjonssatellitten,» sa landshøvdingen med verdig mine. «Den skinner alltid slik før sending.»

«Jeg vet ikke,» sa sjåføren.

«Ingen har spurt deg heller,» sa Pall Mall.

«De spurte …»

«Det gjorde jeg aldeles ikke,» sa Pall Mall. «Til rettssalen!»

«TV skal korsfestes,» sa eselet og blunket med det ene øyet. «De krever Coca Cola i stedet.»

«Men Gud,» sa Maria. «Da dør han jo, og det like før Olympiaden i London!»

«Det stemmer,» sa eselet og blunket igjen. «Skal vi advare ham?»

Så revnet buken på eselet, og to menn kom ut av skinnet.

«Peter og Thomas til tjeneste, frue,» sa de i kor. «Hvor er Josef?»

Maria stusset. Tenkte et øyeblikk.

«Han bygger kulissene på Hodeskallen! De presser ham til det! Ved Gud! Kanskje han lager korsene også? Fort, til Golgata!»

De to mennene styrtet på dør.

Ved hjørnet av War Street støtte de på en jeep som skulle av gårde til slagmarken på den andre siden av dalen.

«Hvem pokker er dere?» brølte oberstløytnanten, rød i ansiktet. «Ser dere ikke at høyere offiserer er på vei til Vietnam?»

«Jovisst,» sa Peter og tittet på klokken. «Men vi skal til Golgata.»

Offiserene fnyste, og jeepen brøytet seg frem så stein og sand hvirvlet opp i luften.

På skiltet sto det:

«Til fronten», en film under innspilling. Regissør: Ken Kendall, tidligere offiser i 3. bat. i Vietnam. Uvedkommende ingen adgang. Nord-vietnamesere bare i følge med sine foresatte.»

I et vanvittig jag nærmet de seg Hodeskallen og nådde så vidt det var den vandrende skaren som var på vei til retterstedet.

«Hvor er TV?» spurte Peter.

En mann pekte på den hvitkledte. Det svære korset var i ferd med å presse ham til jorden.

«Men hvorfor?» spurte Peter.

«Han serverer dårlige TV-programmer,» sa en kvinne. Hun lignet på Mrs. Pall Mall.

SI HVIT PALL MALL – DET HOLDER

Peter gikk bort til TV og så de flimrende øynene og en billig western som rullet av gårde på skjermen.

«D’ya wanna go to Mexico?» spurte en slesk type.

«To hell with Mexico,» sa en annen. «But I’m gonna leave this country for good … damn USA …»

Så knitret det i høytalerne og det ble brudd på billedsambandet med utlandet.

«Korsfest, korsfest!» messet folket og forbannet TV som ikke lot dem få se et eneste program uten at det ble teknisk feil.

«Vi vil ha Coca Cola!»

«Vi vil ha Coke!»

SAY IT WITH COKE

«Vent, vent!» sa regissøren. «Hold it! Smil til kamera! Presidenten er her hvert øyeblikk nå!»

TV sendte et bilde fra Vietnam.

«Hva pokker er det du gjør!!» skrek regissøren. «Vet du ikke at dette bildet sendes ut over hele verden? Du skitner til vår nasjon … den beste av alle … hulk!»

Han pusset nesen med et skittent lommetørkle og sa med grøtet stemme:

«Sensurér det opptaket!»

Kameravognene sirklet seg inn mot Hodeskallen og fokuserte inn til næropptak.

«Kjør på, kjør på!» ropte regissøren. «Vi må ha opptaket ferdig før tordenværet setter inn.»

«Hvorfor har dere forlatt meg?» sa TV og så på menneskene omkring seg og så de fiendtlige blikkene deres. «Hvorfor?»

«Du har ødelagt vårt gode navn og rykte,» skrek regissøren, kamerafolkene, statistene og alle som var samlet på sletten nedenfor Hodeskallen. «Vår president liker deg ikke!»

Coca Cola kom kjørende inn med sikkerhetsfolkene myldrende omkring. Han gikk med presidentlige skritt mot TV.

En av sikkerhetsmennene dukket også frem. Det var Corn Flakes.

«Er det du som har ødelagt vårt rykte?» spurte Corn Flakes og betraktet TV med stikkende øyne. Coca Cola smilte sitt bredeste smil.

«Klar til opptak!» skrek regissøren. «Hvor er attentatmennene?»

«Her!» brølte en gruppe maskerte banditter og styrtet løs på presidenten.

«Se opp!» ropte mengden i det samme og skuddet rispet TV i pannen. Et par rør gikk. TV-vertinnen begynte å kaste urolig på seg. Farvene var elendige, lyden hjerteskjærende, horribel.

«Se deg for!» skrek presidenten og dyttet til en av attentatmennene. «Hvem er De?»

«Lee Harvay Oswald, sir,» sa mannen og krøp sammen.

«Dette er ikke noe lystspill!» ropte regissøren ute av seg. «Se å få fjernet mannen!»

To politimenn kom styrtende til. De grep Oswald og førte ham av sted.

I det samme kom byens bartender løpende.

«Buy a drink, son,» sa han og hevet sin Smith & Wesson.

Oswakd knakk sammen som en tomsekk.

«Kutt, kutt, kutt!!» brølte regissøren. «Hvor pokker kom han fra?»

«Jeg sendte ham,» sa Coca Cola. «For sikkerhets skyld, mener jeg … eh … jeg ville ha kommunisten fjernet!»

Folk klappet og lyttet til rapportene fra Vietnam.

«Krigen er ikke over ennå,» sa presidenten indignert. «Vi må kjempe på strendene, i gatene, i hagene, foran radioen, og TV-programmene skal sensureres. Hvis vi da ikke sensurerer hele TV-apparatet!»

Klappsalver igjen.

«Korsfest, korsfest!» skrek mengden og lyset ble mørke.

Prosjektørene kastet et grelt lys ut over Hodeskallen og Pall Mall kom gående oppover stien.

«Hvor er TV?» spurte han høflig. Han vasket hendene i vaskefatet.

TV gikk frem, og svetten piplet frem på pannen hans. Bildene rullet i ett sett og farvene var forskrekkelige.

HVIS DERES TV-APPARAT ER DÅRLIG, KJØP SUNBEAM COLOR, DET HOLDER

Plutselig ble reklamesendingen avbrutt av en elendig cowboyfilm i sort-hvitt.

«Forbannet møkk!» skrek regissøren og veivet med armene. «Aldri kan han sende en reklamefilm helt ut.»

Coca Cola smilte bredt og jovialt og lettet på cowboyhatten.

«Ja, hva gjelder det?» sa han endelig.

COCA COLA, THAT’S THE WAY IT IS, ISN’T IT?

«Denne TV,» begynte Pall Mall. «Hva er det han har gjort?»

«Ja, la meg se … vel, til å begynne med oppførte han seg normalt, sendte reklamefilmer og korte innslag med spillefilmer av den gode, gamle sorten, De vet, farver og scope og slikt, vel, så begynte elendigheten. Han sendte til slutt bare cowboyfilmer i sort-hvitt!»

«Men hva med reklamefilmene for Coca Cola og Pall Mall, Corn Flakes og Spear Mint?»

«Vekk. Vekk som en sviske,» sa presidenten fortvilet. «Aldri fikk en se seg selv på TV mer.»

«Om ikke det var nok. Han slo seg helt vrang og forkynte for folket at reklamesendingene var av det onde. Frem med sannheten, sa han. Frem med sannheten! Er det ikke utrolig?»

«Jo,» sa Pall Mall og hostet en grå sky ut i luften.

DIE A BETTER DEATH WITH PALL MALL, THE WHITE DEATH

«Men det kan man jo ikke henge en mann for … eh … korsfeste, mener jeg?»

«Hvorfor ikke?» sa presidenten. «Det er et forsøk verdt. Kanskje han kommer på bedre tanker? Kanskje han vil sende reklamefilmer igjen og aldri blande politikk og Vietnam og Sannhet inn i programmene?»

«Jo – ja, jeg vet ikke hva jeg skal si til det.» sa Pall Mall og smilte høflig til kamera.

«Kutt, kutt!» ropte regissøren. «Dette blir for langtekkelig. Finn på noe annet å si! Hva med en Spear Mint i tenkepausen?»

PEOPLE WHO LIKE ACTION, GET REAL SATISFACTION, CHEWING WRIGLEY’S SPEARMINT DOUBLE BUBBLE GUMMMM!

«OK,» sa Coca Cola. «Bring et par pakker Spear Mint og en kasse Coke fra mitt eget kompani.»

«Ingen tekstreklame i mine filmer,» sa regissøren humoristisk.

«Ha, ha, ha, den var god!» lo Coke.

Pall Mall smilte: «Fritt frem for reklamen!»

«Bring TV hit,» sa han etter en pause.

Peter og Thomas forsøkte forgjeves å holde TV tilbake, men sikkerhetsfolkene trakk dem unna.

«Før hanen galer tre ganger …» mumlet TV, og Peter husket med ett noe han hadde lest. Han grøsset.

«Nei,» skrek han innbitt. «JEG VIL IKKE!»

TV så på ham med matte øyne og gikk frem for landshøvdingen.

«De er TV?» sa Pall Mall.

TV nikket.

«De vet hva De har gjort?»

«Ja.»

«De er enig i at De sender noen forskrekkelige programmer?»

«Ja.»

«Har De noe å tilføye?»

«Bra. Så vasker jeg mine hender og overlater alt til skjebnen,» sa Pall Mall og tok et langt drag av sigaretten.

TV gikk fra dem. Coca Cola verdiget ham ikke et blikk.

«Korsfest, korsfest!» ropte folket. «Vi vil ha Coke!»

Presidenten nikket blidt. «Dere skal i sannhet få flere reklamefilmer fra Coca Cola Company, og død over kommunistene!»

Folket jublet. Hatter og mapper danset gjennom luften.

Kulissene skiftet fra rødt til blått og natten senket seg over området. Prosjektørene kastet et matt lys over folkehavet mens TV trasket de siste skrittene opp mot korset.

Folket hyttet mot ham og spyttet etter ham. Tusen øyne var festet til den blafrende TV-skjermen.

Så ble han spikret fast til korset, og korset ble reist på plass.

TV kastet hodet opp mot himmelen og bad.

Kroppen sitret, øynene ble vidåpne og sendte et siste bilde ut i rommet:

En napalmbrent kvinne med sitt døde barn i armene.

«Kutt!» skrek regissøren helt fra seg. «Kutt for Guds skyld! Ikke nå igjen! Vekk med propagandaen!»

I den niende timen ga soldatene ham eddik, og med kamera innstilt på næropptak og hastigheten på slow-motion oppga TV ånden.

Skjermen var for alltid mørk. Et uendelig mørke ség innover landet, og folket ble fra seg av skrekk. Øynene flakket fra det ene til det andre, de hadde mistet evnen til å se og ble blendet av det totale mørket. Deres eneste holdepunkt i livet hadde nettopp oppgitt ånden og hang nå for evig i alltid korsfestet foran dem. Menneskene ble vanvittige da de ikke lenger hadde noe å feste øynene til. De oppfattet ikke avstand, ikke nærhet, ikke farver, ikke romforhold. Alt var éndimensjonalt og platt.

«Forlat dem for de vet ikke hva de gjør,» knitret høyttalerne og gjentok gang på gang TV’s siste ord. Men ingen hørte. Ingen så.

Folket virret omkring i mørket og gikk fra forstanden.

Copyright 1972, 2023 by Dag Ove Johansen.

Dag Ove Johansen (f. 1950) har i over 50 år satt sitt preg på norsk fantastisk litteratur med sine mange tankevekkende og ofte provoserende verdensanskuelser. Han har utgitt over 30 bøker, både science fiction og historiske romaner, og er stadig aktiv med nye prosjekter.