NOVA-historie: Den opprinnelige NOVA-serien

Nettmagasinet Nye Nova viderefører arven fra det opprinnelige bladet Nova, som ble grunnlagt av Terje Wanberg i 1971 (de første par årene under tittelen Science Fiction Magasinet). Bladet bragte oversettelser av de store navnene innen SF og andre fantastiske sjangre – men ikke minst kom nye norske forfattere på trykk i bladet.

Sammen med studenttidsskriftet Algernon og naturligvis Bing & Bringsværds utrettelige innsats for å bringe SF ut til folket, utgjør Nova de sentrale himmellegemene som norsk SF kretset rundt på 1970-tallet. For oss som vil orientere oss i landets fantastiske litteratur, står disse tre ut som lysende orienteringspunkt. (Et fjerde er de mange fanzinene som sirkulerte blant riktig ivrige fans, men disse må regnes til de mer apokryfe skrifter.)

Bladet Nova gikk inn i 1979, men navnet Nova levde videre på 80- 0g 90-tallet i form av bøkene som Bok- og Magasinforlaget ga ut. Undertegnede (BB) ble først kjent med Nova-fenomenet via disse bøkene, som hadde et ikon av Pegasus som kjennemerke på omslagene. Først mange år senere (ganske nylig, faktisk) skulle jeg komme til å lese noen av de opprinnelige Nova-heftene.

Serien på Bok- og Magasinforlaget, med bøker av Øyvind Myhre, Ingar Knudtsen, Dag Ove Johansen, Trond Buland, Einar Gjærevold, H.P. Lovecraft, Peder Kjøs og mange flere, kommer vi tilbake til i Nye Novas spalter. I denne omgang vil vi trekke fram den opprinnelige Nova-serien av billedbøker (Nova Science Fiction) – som utkom på Stowa forlag i årene 1976-78.

Det er ikke mer forvirrende enn det må være i en entusiastdrevet utkant av forlagsverdenen: Stowa forlag var forlaget som utga magasinet Nova. Den opprinnelige Nova-serien på fire korte paperbacks i utpreget billigformat, var et supplement til bladet. Øyvind Myhre, redaktør av bladet Nova 1974-78, redigerte bokserien sammen med forlegger Terje Wanberg. Etter at bladet Nova og Stowa forlag ga seg i 1979, gjenoppsto likevel Nova-bøkene, nå i et litt dyrere format, på et splitternytt forlag: Bok og Magasinforlaget. Redaktør var ingen ringere enn Terje Wanberg, den første redaktøren av bladet Nova.

De fire bøkene i (den opprinnelige) Nova Science Fiction var:

1. Roar Ringdahl: Skandalen i Dodderston
2. Øyvind Myhre: Kontrabande
3. Roar Ringdahl og Per G. Olsen: Nazna
4. Poul Anderson: Epilog

Men dessuten var de to neste bindene allerede planlagt da Stowa forlag ga seg i 1979. De to planlagte utgivelsene var:

5. Dag Ove Johansen: Lemenhæren

6. Ingar Knudtsen: Operasjon Ares

Etter hvert skulle også disse to bøkene bli gitt ut: Operasjon Ares som del av den nye Nova-serien til Bok & Magasinforlaget, og Lemenhæren på Dag Ove Johansens eget Bonde forlag flere tiår senere. Jeg omtaler ikke disse to i denne omgang, men velger å komme tilbake til dem i en senere artikkel (heng med!)

1) Roar Ringdahl: Skandalen i Dodderston (1976)

Roar Ringdahl var en riktig ringrev innen norsk SF-fandom, som hadde utgitt fanziner allerede på 50-tallet sammen med vennen Cato Lindberg. Disse to drammenserne gis gjerne æren av å ha grunnlagt norsk fandom (smak på den!). Som forfatter begynte han å gjøre seg bemerket i magasinet Nova. Han var representert i Bing & Bringsværd-antologien Malstrøm (1972) – med en novelle han hadde skrevet sammen med vennen P.G. Olsen.

Novellesamlinga Skandalen i Dodderston var Ringdahls bok-debut. Den består av 16 fornøyelige noveller, med handling som spriker fra spøkelser til tidsreiser, fra et gløtt inn i det hinsidige til en datamaskin som skriver dikt. Novellene vitner om en real skriveglede, med mye komikk og viltre påfunn.

Redaktør Øyvind Myhre ble meget skuffet da Norsk kulturråd ikke gikk til innkjøp av boka, og gjorde et poeng ut av konsulentbrevet i tidsskriftet Algernon. Sett fra 2025, godt vante med at sterke utgivelser nulles av Kulturrådet hvert eneste år, framstår imidlertid ikke nullingen av Skandalen som særlig sjokkerende. Samlingen har strengt tatt noen påfallende svakheter: Noen av novellene virker skissepregede, mens andre mest «flyter ut» – uten at slutten helt innfrir på novellens åpningstoner.

Men dette betyr på ingen måte at boka ikke er leseverdig. Personlig har jeg større glede av denne boka enn av mye velansett «kvalitetslitteratur». Boka har nemlig kvaliteter av et annet slag: Viljen og lekenheten som møter deg på boksidene er nok til å få deg i strålende humør. Så særlig om du er typen til å la deg inspirere av fandom-sjarm og løssluppen leseglede, er boka herved anbefalt med fryd!

2) Øyvind Myhre: Kontrabande (1976)

Øyvind Myhre hadde kommet inn i Nova-redaksjonen etter å ha tilbudt seg som oversetter for Terje Wanberg. Fra 1974 var han redaktør for bladet, der han i mellomtida hadde novelle-debutert. I 1974 fikk han også sin bok-debut, i form av romanen Aster på Cappelen forlag.

Allerede i Aster gjør forfatterens sterke syn på frihet og individualisme seg gjeldende. Romanen drives av motsetningen mellom De Få og Store og De Små og Mange. Men i motsetning til hva man kanskje (?) skulle forvente ut fra ordbruken, er det ikke De Få og Store som er fortellingens skurker.

Myhre var erklært libertarianer, det vil si en slags anarkist uten brodd mot markedskreftene – i skolen av markedsideologer og skattemotstandere som Murray Rothbard og Karl Hess. I mange av bøkene hans skinner det gjennom en sterk motvilje mot statlig overformynderi, byråkrati, og minste felles multiplum-løsninger ut fra påstått hensyn til fellesskapets beste. Og i motsetning til hos andre frihetlige forfattere, som Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen, kommer dette hos Myhre gjerne til uttrykk som eksplisitt anti-sosialisme.

Ikke minst hører den vesle romanen Kontrabande, Myhres fjerde bok, til hans «ideologiske produksjon». Boka åpner med noen scener fra nybyggerlivet på planeten Mars, og tar sats tidlig i handlingen med en argumentasjon mot offentlig vannforsyning (!) som del av dialogen.

Herfra navigerer romanen videre inn i (ekstrem)individualismen. Da en gruppe romfarere strander på en asterroide langt hjemmefra, er ikke utveien (som man ellers kanskje kunne vente?) samarbeid. Nei, løsningen ligger i at den ene, superbe blant dem holder de andres smålighet på avstand og setter i gang med å bygge en atombombe på egen hånd.

I etterordet beskriver Myhre hvordan han kom trekkende med romanen til forlegger Wanberg, som i og for seg måtte medgå at den var utgivelsesverdig. Dette får meg til å humre, ikke minst siden jeg har hørt at Wanberg sverget til en helt annen fløy av politikken – som medlem av Norges Kommunistiske Parti. Men det er helt riktig: Kortromanen er gjennomført vellykket, det er det ingenting å si på. Spenningskurven er upåklagelig. Språkføringen står direkte til drivet, og tematikken sitrer i leserens sinn hele veien.

Ut fra sine egne premiss fungerer altså Kontrabande helt fortreffelig. For meg står denne vesle boka ut som selve klassikeren innen «hard» SF på norsk. Om dens politiske smak framstår uspiselig for en del av oss, så ender boka like fullt som en suveren liten skjønnlitterær pamflett: Den utfordrer oss til å tenke over hva vi egentlig mener om individ og frihet. For kunne det ikke også være slik, at en enkeltperson for å redde dagen måtte bryte ut av fellesskapet på denne måten? Jooo, kanskje …

(PS: For å yte den politiske (og/eller apolitiske) tendens i Øyvind Myhres forfatterskap full rettferdighet, ville det kreve (minst) et eget essay. Det kommer vi (med all sannsynlighet) til ved en annen anledning.)

3) Roar Ringdahl og Per G. Olsen: Nazna (1977)

Per G. Olsen og Roar Ringdahl hadde gitt ut fanziner sammen på 60-tallet. De skal også, er jeg blitt fortalt, på den tida ha gitt ut en felles novellesamling i svært begrenset opplag.

De to fortsatte å skrive sammen, og fikk altså en av fellesnovellene inn i antologien Malstrøm, hvor Olsen også har to andre noveller med. Olsen hadde først gjort seg bemerket i Nova-kretsen, ikke bare som forfatter – men også som illustratør. (Det er han som står for omslagene til Nova Science Fiction-bøkene som her er omtalt). Sammen med Peter Haars hadde han redigert antologien Nattjegere (1975) i Lanterne Science Fiction (den eneste av antologiene i serien som ikke hadde B&B som redaktører). Samlinga huskes ikke minst for det tankevekkende etterordet.

Kortromanen Nazna ble først trykket som føljetong i Algernon. Den kan sies å være i hybridsjangeren science fantasy; langt på vei virker den på leseren å være satt i et fantasy-univers – men nye lag av teknologi og utforskning av verdensrommet skal etter hvert trenge gjennom overflaten.

Nazna byr på tilsvarende sjarm og frydefull leseglede som Skandalen i Dodderston. Det er en roman du leser raskt, som ikke byr på særlig motstand, men som du kjenner deg barnlig opplivet av. Den har (etter mitt syn) færre påfallende svakheter enn Skandalen, men en fantasy-fan av i dag vil muligens stusse over hvor kjapt enkelte scener utspiller seg: Det er som om ikke bildene helt får satt seg før scenen skifter og vi opptar oss ved andre personer igjen.

Kanskje kan innslagene av sex og vold oppfattes som noe av et stilbrudd for mange lesere, for ville ikke den kjappe spenningshistorien ha fungert bedre som en (noe renere fortalt) «ungdomsbok»? Men dette er også noe av den viljesterke sjarmen med boka; den tar for gitt at voksne lesere vil fryde seg over den rene spenningen. Slik sett kan den sjangermessig minne om en annen populærkulturell overskridelse i tida, nemlig de franske Metal Hurlant-tegneseriene.

Nazna er skrevet som første bind av en lengre føljetong, noe den bærer preg av. Neste kortroman ut, Frak/ck/que et c, begynte i Algernon, men ble (dessverre) aldri fullført.

Olsen skulle senere begå den fortreffelige novellesamlinga Død og ved godt mot i New York (1979) i Lanterne Science Fiction-serien.

4) Poul Anderson: Epilog (1978)

Utgivelsen skiller seg ut i (den opprinnelige) Nova-serien ved å være eneste oversatte verk. Anderson er som kjent en av de store SF-mesterne som debuterte i den såkalte gullalderen fra slutten av 30-tallet. Han er en mangfoldig forfatter som kan skrive med humoristisk snert så vel som med malerisk alvor. Ofte handler fortellingene hans om heltebragder; hans utilslørte begeistring for klassisk heroisme var nok noe av det som gjorde ham til en favoritt for Øyvind Myhre. Men som det står om i etterordet til denne utgivelsen, så utforsker Anderson gjerne heroismens dilemmaer på inngående vis – slik at det blir spennende for leseren på mer enn ett plan. Dette altså ikke ved å bli en «(post)moderne» kritiker av heroisme, men ved å ta heroiske idealer på alvor.

Uten at jeg skal skryte på meg å ha lest hele Andersons forfatterskap, anser jeg langnovellen «Epilog» som noe av det ypperste fra hans hånd. Novellen går ut fra en morsom grunnide, leker og herjer med en spennende handling, og «løser» det hele i et fantastisk – og språklig uovertruffent – klimaks.

Dette er boka i Nova-serien som enhver SF-leser bør kunne sette pris på, ikke bare du som har sans for sære og smale greier med tre føtter plantet i fandom-fjolleri.

På norsk fins ellers Poul Anderson spredt i både Nova, i Fredhøis SF-serie (fire titler), i et par av B&Bs antologier mm. En perfekt første inngang til forfatterskapet kan være «Epilog».

Smalt og viktig

Bøkene i den opprinnelige Nova-serien er nok vanskelige å oppdrive i dag, men samtlige kan leses på Nasjonalbibliotekets utmerkede digitale bokhylle. De var og er et lite sett smale utgivelser, men deres posisjon i norsk SF-historie kan slås fast: Betydelig!

 

Bjarne Benjaminsen