Skal man skrive historien om norsk SF, kommer vi aldeles ikke utenom Lanterne Science Fiction-serien. Gjennom disse bøkene, som var en underserie av Gyldendals storsatsing på pocketbøker (Lanterne-serien for skjønnlitteratur, Fakkel-serien for sakprosa), fikk norske lesere en kyndig og kresen introduksjon til science fictions såkalte megatekst – altså: vi ble presentert for viktig, banebrytende og i det hele tatt (svært) leseverdig internasjonal SF, både i novelle- og romanformatet. Sentrale SF-forfattere som Philip K. Dick, Ursula K. LeGuin, Stanislaw Lem og Isaac Asimov utkom gjennom serien i norsk oversettelse. Eldre klassikere som Frankenstein, Dracula og H.G Wells Tidsmaskinen var med.
Og i dette selskapet slapp også flere norske debutanter til! Ikke da å undres over, at disse bøkene har en særlig plass innen norsk SF-historie. Langt på vei er de blitt kultbøker, alle som en.
I denne artikkelen vil jeg, etter å ha redegjort for Lanterne Science Fictions bakgrunn og generelle profil, ta for meg spesielt alle de norske bidragene til serien.
En gave i hendene
Som nevnt i en tidligere artikkel (om Bing & Bringsværds antologier), var det hos Gyldendal Jon Bing og Tor Åge Bringsværd fikk napp med sin første antologi, Og jorden skal beve (1967). Antologien inneholder oversatte noveller fra SF-mestere som Ray Bradbury, Isaac Asimov, Poul Anderson og Richard Matheson – og dreier alle rundt temaet tredje verdenskrig (atombomba). Boka er smart satt sammen, og kan leses nærmest som en roman – der vi først befinner oss under prøvesprengning, før vi opplever den skrekkelige atomtrusselen, selve eksplosjonen, deretter ettervirkningene på kort og lang sikt.
Det var redaktør-legenden Sigmund Hoftun som falt for B&Bs ide, og som valgte å gi ut boka i Lanterne-serien (som Lanterne-bok nummer 72 / L72). Den falt ned som litt av en bombe (sic.) i norsk offentlighet, som et kraftfullt bevis på at science fiction var mer enn romfartsromantikk og lettkledde marsianske prinsesser – så visst kunne denne kiosksjangeren også behandle (andre) seriøse temaer (på unikt og tankevekkende vis).
Hoftun forsto at han hadde fått en gave i hendene med Bing & Bringsværd, og visste å utnytte momentum. Straks lot han de to herrer slippe til med deres neste prosjekt, en samling noveller av Ray Bradbury. (Deres første idé hadde vært et representativt utvalg fra forfatterskapet, men av rettighetsgrunner ble det heller til at de oversatte boka Den illustrerte mannen (på norsk i 1967, L74). For B&B, liksom for mange SF-forfattere i deres generasjon, hadde Bradbury en særlig høy stjerne. Med sin bruk av SF-troper til å fortelle «elektriske eventyr» – vare fabler om menneskelige mellomværender – ble denne mesterforfatteren noe av en fødselshjelper for den såkalte «nye bølgen» innen SF på 60-tallet. (Med tida er Bradbury opphøyet til det litterære parnasset: en av novellekunstens store navn uavhengig av sjanger – på pensum i amerikanske skoler mv.)
Men ikke nok med det: Hoftun oppmuntret de ivrige SF-entusiastene til å utgi sine egne noveller, noe som allerede samme år resulterte i novellesamlinga Rundt solen i ring (L78). Dette ble den første norske utgivelsen i Lanterne Science Fiction-serien, selv om underserien ennå ikke helt hadde antatt identitet som en egen (under)serie.
Rundt solen i ring
Om denne boka er det blitt sagt og skrevet mye. Verken Bing eller Bringsværd hadde i 1967 nok noveller til å fylle en hel bok alene, så de slo seg like gjerne sammen. Åtte noveller er skrevet av Bringsværd, mens seks noveller er skrevet av Bing. Dermed fikk vi med ett slag dobbeltdebuten til to unike forfatterskap.
For allerede i førsteboka utmerker begge B-ene seg med de særpreg som skal gjenfinnes gjennom de respektive forfatterskapene. Fra første side i åpningsnovellen «Byen under boblen» tas vi med inn i et utpreget bringsværdsk univers, der kjappe scener veksler med aforismer, sitater og handlingsbrokker som driver den sprelske novellen framover. «Riestopher Josef» setter på sin side tonen med bingsk melankolsk tvisyn: «Riestopher Josef forstod at han egentlig skulle ha det egentlig trist.»
Begge forfatterne skulle – som kjent – gå videre til å skrive flere av norsk SFs største klassikere. (Romaner som Ker Shus, Pinocchio-papirene, En gammel romfarers beretninger og ungdomsromanene i «Alexandria-kvartetten».) Men fortsatt står debutboka seg slående; mye av essensen ved henholdsvis Bing og Bringsværd gir seg til kjenne på spesielt imøtekommende vis her. I en hvilken som helst oversikt over de beste/viktigste norske SF-utgivelser, hører denne boka hjemme.
Underserien i gang
Med dette var Lanterne Science Fiction i ferd med å etablere seg som en egen (under)serie i Gyldendals pocket-univers. B&B redigerte sin andre antologi, Tider skal komme (L103), året etter – og rådet videre til at Clifford D. Simaks City ble oversatt (av Daisy Schjelderup, norsk tittel Legenden om mennesket (L106, 1968)). Da den tredje B&B-antologien, Rød planet, utkom som L148 i 1970, var den preget med underseriens navn «Lanterne Science Fiction» i liten skrift – samt med underseriens fra nå av karakteristiske svarte bokrygg. B&B var blitt faste rådgivere (for underserien); Hoftun stolte på deres anbefalinger.
Følgende verker skulle bli oversatt og utgitt med svart rygg i Lanterne Science Fiction:
Arthur C. Clarke: Skygger fra fremtiden (Childhood’s End) (L154, 1971)
Isaac Asimov: Naken sol (L155, 1971)
J.G. Ballard: Luftspeil (Vermillion Sands) (L164, 1972)
Ira Levin: En fullkommen dag (L170, 1972)
Alfred Bester: Mannen som ikke ville dø (The Stars My Destination) (L184, 1973)
Brian W. Aldiss: Non-stop (L197,1973) og Den levende Frankenstein (L339, 1977)
Theodore Sturgeon: Den flerfoldige mannen (More Than Human) (L213, 1974)
Bram Stoker: Dracula (L216, 1974)
Kurt Vonnegut: Sirenene på Titan (L224, 1974), Slapstick (L361, 1977)
Stanislaw Lem: Solaris (L225, 1974), Mugg og mørke (L462, 1980), Kyberiaden (L480, 1981)
H. G. Wells: Tidsmaskinen (L225, 1974)
C.S. Lewis: Reisen til Malacandra (L252, 1975), Perelandra (L293, 1976)
Mary Shelley: Frankenstein (L295, 1976)
Philip K. Dick: Mannen i høyborgen (L362, 1977), Mørke utenfor og mørke inni (A Scanner Darkly) (L435, 1979)
Ray Bradbury: Krøniker fra Mars (L371, 1978)
Ursula K. LeGuin: Skog vil si samfunn (L434, 1979), Fortellinger fra Orsini (L448, 1979), Mørkets venstre hånd (L471, 1980)
Fritz Leiber: Sverd i Lankhmar (L436, 1979).
Dessuten utkom flere antologier ved Bing & Bringsværd (samt en ved Peter Haars og Per G. Olsen). Disse skriver jeg om i en egen artikkel, og jeg lister dem derfor ikke opp på nytt her. Naturligvis er novellesamlingene i vår sammenheng vel så viktige som romanene. Personlig anbefaler jeg enhver som vil orientere seg i «megateksten» om å begynne med disse meget opplysende (og først og fremst: givende!) antologiene.
Flere bøker av Kurt Vonnegut utkom dessuten i Lanterne-serien, selv om de ikke var merket med Lanterne Science Fiction og sorte rygger og manglet etterord ved B&B. Disse var:
Slaktehus-5 (L248, 1975), Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater (L249, 1975), Moder natt (L458, 1980), og Pianomaskinen (L470, 1980). De fleste av disse kan utmerket godt kalles science fiction.
Videre falt to av bøkene som B&B presenterte i Lanterne-serien ut av underserien «Lanterne Science Fiction», av rent produksjonstekniske grunner. Disse var (og vi merker oss B&Bs utvidede science fiction-forståelse):
Gustav Meyrink: Golem (1980)
Alfred Kubin: Den andre siden (1980)
I oversikter over Lanterne Science Fiction-bøker som ble gitt underveis, ble også noen utgivelser fra før B&Bs inntreden regnet med, nemlig:
George Orwell: 1984 (L2, 1962)
James Hilton: Tapte Horisonter (L12, 1962)
Mellom Legenden om mennesket (L106) og Rød planet (L148) kom også Karin Boyes psykiatri-dystopi Kallocain (L135, 1970) ut i Lanterne-serien. Denne ble også med i oversikter over Lanterne Science Fiction, men det er usikkert hvor mye B&B var involvert i utgivelsen. (Romanen hadde tidligere (1947) vært utgitt av Gyldendal i Lanterne-seriens forgjenger Den gule serie).
Lanterne og Luna
Utover dette kom flere andre SF- og fabelprosabøker ut i Lanterne-serien under Sigmund Hoftun, uten at B&B hadde noe med disse å gjøre. Jeg vil (i farta) nevne Ernst Jüngers Glassbiene (L445) og På marmorklippene (L44), Borges fra A til Z (L447), Richard Brautigan: Hawkline-uhyret (L335), Doris Lessing: Instruks for en nedstigning i helvete (L318), klassikeren Gullivers reiser av Jonathan Swift (L379) samt flere spekulative romaner signert den uforliknelige Hermann Hesse. Disse regnes altså ikke til underserien Lanterne Science Fiction, men er i høyeste grad leseverdige bøker med fantastisk tilsnitt.
Her skal også kjapt nevnes at Lanterne Science Fiction etter hvert fikk en søsterserie, nemlig Luna-serien med fantastiske fortellinger for unge lesere – også den med B&B som rådgivere. Her skulle blant an37net Jon Bing oversette Ursula K. LeGuins Jordsjø-trilogi. Men Luna-serien må bli mat for en kommende artikkel i Nye Nova.
Over det hele gir Lanterne Science Fiction-serien en fyndig innføring i science fictions definerende verker. Bing & Bringsværd har skilt klinten fra hveten; vi bys på det beste fra både «gullalder»- og «nybølge»-generasjonene – og dertil noen spiseskjeer sjarm og nysgjerrighet fra redaktørenes interessefelt.
De norske bidragene
At B&B også slapp til norske forfattere i serien, ga en viljesterk generasjon SF-forfattere innpass i bokhyller og lesende sinn – utover entusiastdrevne fora som Nova og Algernon. Der disse bladene gjerne var første sted forfatterne kunne bryte lydmuren, fikk flere av dem et videre gjennombrudd via Lanterne Science Fiction.
Først ut var som nevnt Bing & Bringsværd selv, med samlinga Rundt solen i ring. Om disse to forfatterne har jeg allerede skrevet flere artikler, og flere skal det med tida bli. (Neste ut er en egen artikkel om alle deres fellesutgivelser). I denne omgang avstår jeg derfor fra å gå i detalj om deres respektive forfatterskap. B&Bs prominente status innenfor norsk SF er viden anerkjent.
Det holder å presisere at Rundt solen i ring satte standard for hva som skulle komme. Framover skulle de norske bidragsyterne sikte mot litterær ambisiøs fabelprosa, der SF ble en metode for å sette menneskets tilstand og/eller samfunnsproblemer under lupen.
Åsmund Forfang: Bilen med det store hjertet (L163,1972)
Åsmund Forfang var bare 19 år da han debuterte med denne oppsiktsvekkende novellesamlinga. Novellene er gitt en rammefortelling, der en jeg-person opptrer som forteller om bord på stjernekrysseren Atlona (ganske sikkert inspirert av Harry Martinsons Aniara). Språket er poetisk og likeframt på samme tid; unge Forfang viser seg som en stemningsskaper. Bilen med det store hjertet ble noe så imponerende som en verdig norsk oppfølger til Rundt solen i ring i Lanterne Science Fiction.
Forfang fortsatte med flere novellesamlinger hos Gyldendal, men de neste bøkene (I tråd med meg selv (1973) og Kringsett av fiendar (1976)) er ikke rene fabelprosasamlinger. Fra og med tredjeboka skrev han på nynorsk, og etter hvert skulle han bli en av Det norske samlagets faste forfattere å regne med. Selv om han ikke er blant landets omtalte «suksessforfattere», har han skrevet en rekke leseverdige bøker. Det svarte sverdets hemn (1998) er fantasy for ungdom.
Forfang skrev SF-noveller både i Nova og i Algernon. En av disse kan du lese her.
To norske antologier
Den tredje norske boka i Lanterne Science Fiction var antologien Malstrøm (L165, 1972), redigert av B&B og Sigmund Hoftun. På forhånd hadde redaktørene gått ut med en åpen invitasjon til å skrive fantastiske noveller.
Antologien kan du lese mer om i den førnevnte artikkelen om B&Bs antologier. Der får du også vite mer om den andre antologien med norske noveller, Nazar 4: Dragsug (L338), som utkom i 1977.
Disse to antologiene satte standard for norsk SF i B&Bs ånd – med surrealistiske innfall, formeksperiment, og lekende fabulering spekket med samfunnskritikk. Forfatteren Øyvind Myhre, på denne tida en yndling (på vei mot en autoritet) i fandom-kretser, glimrer med sitt fravær. Han skulle etter hvert trekkes fram av B&B med en novelle i tredje utgave av Nazar (magasinet i bokform som B&B skulle redigere i Lanterne Science Fiction, se nok en gang oversiktsartikkelen om antologiene). Myhres betoning av mer hard SF av klassisk støpning falt i merkbar grad utenfor feltet B&B og Hoftun vektla.
Thore Hansen: Grimaser (L227, 1974)
Thore Hansen tør være kjent for mange av Nye Novas lesere. (En gjennomgang av forfatterskapet hans finner du her, og en av hans tidlige noveller, fra før debuten, her). Hansen har begått flere av norsk fabelprosas mest levende bøker, er oversatt til en rekke språk mv.
Da han bokdebuterte i Lanterne Science Fiction, var det med en særdeles sær novellesamling, illustrert av forfatteren på umiskjennelig vis. Flere av de hansken’ske gjennomgangsmotiver opptrer allerede her, som klovnen Bobadilla og en magisk fløyte.
Grimaser passer like inn i den lekende fabulerende Lanterne Science Fiction-profilen. Den utpreger seg med både humoristiske sprell og underfundig lengsel.
Ingar Knudtsen jr.: Dimensjon S (L251, 1975)
Etter Forfang og Hansen slapp B&B til en forfatter som ikke på tilsvarende måte orienterte seg mot verken lyriske drømmerier eller surrealistiske innfall. Ingar Knudtsen var, liksom Øyvind Myhre, en favoritt blant Nova-leserne – og de to var kjent for å skrive spennende SF uten finlitterære vyer. Ikke dermed sagt at Knudtsens noveller var uten verken samfunnskritisk brodd eller språklig finesse. Men B&B løftet ham kanskje mest fram for å vise hva norsk SF hadde å by på (en særlig oppmerksomhet til fandoms favoritt)? I hvert fall fikk ikke Knudtsen antatt flere bøker på Gyldendal på mange år …
Dette hindret ham imidlertid ikke fra å bli en av norsk SFs mest framtredende og produktive forfattere. Sammen med Bing, Bringsværd, Hansen og Myhre omtales han gjerne som en av «de fem store» i landets sjangerlitteratur. (En introduksjon til forfatterskapet kan du lese her. Du finner ellers en rekke noveller av Ingar Knudtsen i herværende nettmagasin, om du leter litt på siden.)
Reidar Jensen: Tre samlinger
Tre år på rad ga Reidar Jensen ut novellesamling i Lanterne Science Fiction. Det alene gjør ham til en kultforfatter av rang (!). Natten da stjernene falt ned (L317, 1976), Mannen som kunne se hele verden (L364, 1977) og Historien som ikke ville slutte (L409, 1978) inneholder noveller som kan stå som innbegrepet på Lanterne Science Fictions profil. Fra en autostrada-framtid der bilismen er forstørret til groteske dimensjoner til en alternativ historie der Lenin aldri kom til makta i øst, fra en fabel om opprøreren og storinkvisitoren til en snakkende forsidepike: Jensens noveller er noe av det mest fornøyelige fabelprosaiske som er skrevet på norsk.
Etter den imponerende trippelframvisningen i Lanterne Science Fiction, skulle like fullt Jensens skjønnlitterære forfatterskap ende opp mer beskjedent enn Forfangs, Hansens og Knudtsens. Han virket gjennom livet som journalist, med verv blant annet i Norsk Journalistlag og Amnesty International. Den journalistiske gjerningen inkluderte flere sakprosabøker.
Den neste novellesamlinga hans, Den ulykke samurai og andre fantastiske fortellinger – en kultbok liksom forgjengerne – utkom ikke før 1990. I 1993 skrev han barneboka Kristin og Håkon og den magiske kjelken på oppdrag fra Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité. (Boka er like deler skjønnlitteratur om OL-maskotene og sakprosa om OL og skisportens historie). Og i 2022, etter at forfatteren hadde fått slag og bodde på pleiehjem, overrasket han sine venner med novellesamlinga Reisen til lykksalighetens øyer – og andre historier, på eget forlag. Baksideteksten er preget av forfatterens reduserte tilstand, men selve novellene er det ikke (!) – noe som gjør et særlig inntrykk på en leser (dvs. meg) på sporet av et forfatterskap. Kultbok? Det kan du skrive opp!
Arvid Malme: Dakrons bok: Boschiana (L372, 1978)
Da Arvid Malme debuterte med denne novellesamlinga, hadde han allerede gjort seg bemerket med noveller til NRK og Nova. For NRK hadde han dessuten skrevet hørespillserien Gullivers nye reiser.
Dakrons bok: Bosciana er kanskje den mest formeksperimentelle og underlige av alle bøkene i Lanterne Science Fiction, med korte prosalyriske noveller ispedd Malmes tegninger og heftet sammen ved hjelp av en (antydet) rammefortelling om forfatteren Dakron. Her er referanser til psykedelisk popmusikk og novellene har titler som «Mannen som var den ideelle drøm om seg selv» og «Drømmen er som en død drage.»
Men novellene er ikke utflytende i negativ forstand, samlinga finner en form som lar leseren flyte med og driver musikken videre.
Malme skulle gå videre til å skrive flere illustrerte diktsamlinger, mye i samme «drømmeregister» som debutboka.
Per G. Olsen: Død og ved godt mot i New York (L437, 1979)
Per G. Olsen (samme person som Per G. Hvidsten) har vært omtalt tidligere her i nettmagasinet. Som du der kan lese, hadde den gamle traveren innen SF-fandom redigert og skrevet litt av hvert før han utga novellesamlinga Død og ved godt mot i New York. Men samlinga står ut, blant alt forfatteren har skapt, som et meget vellykket stykke litteratur i 13 akter. (13 noveller da, forstår du vel.) I stil minner den meget om Reidar Jensens samlinger, og står heller ikke tilbake for disse på noen måte.
Olsen skulle ikke begå flere bøker, men fortsatte å være aktiv innen fandom og bak diverse kulisser ikke minst innen tegneserier. Det skal være Olsen som gjemte seg bak signaturen «Sjefen» i den uforglemmelige «Sjefen svarer»-spalta i Fantomet-bladet.
Mer B&B
Både Bing og Bringsværd ga ut flere titler i Lanterne-serien, de fleste av disse hadde fra før kommet ut i stive permer. Vi snakker om sentrale norske SF-titler som Det myke landskapet (Bing), Den som har begge beina på jorda står stille (Bringsværd), Syvsoverskens dystre frokost (Bringsværd) og Komplex (Bing). Karavane (Bringsværd) og Alene, og fremtiden (Bing) er samlinger med noveller allerede utgitt i tidligere bøker.
Jeg går ikke inn på alle disse bøkene i denne omgang, da Bing og Bringsværds respektive forfatterskap fortjener (enda flere) egne artikler i nettmagasinet.
Bareksten, Angell, Bjerke
Dermed har vi (jeg) omtalt alle de norske bidragene i Lanterne Science Fiction. Men nevnes må også Tore G. Barekstens bok Gnomen forteller (1976), en kort roman i Lanterne-serien om en til dels usympatisk rocker og sjømann. Og hvorfor nevne denne boka, den er da ikke SF under noen slags definisjon? Nei, men boka har en tilblivelseshistorie nært forbundet med Lanterne Science Fiction-serien. Den ble nemlig til ved at Bareksten, en gjenganger i Nova og norsk SF-fandom (så vel som i B&Bs antologier), sendte inn en haug med noveller til Gyldendal – de fleste av dem SF. I svarbrevet fra Jon Bing ble han bedt om å vurdere den lengste av novellene – den eneste «realistiske» blant dem – som en roman til utgivelse. Dermed endte Bareksten med å debutere som realistisk forfatter.
Han fulgte opp med norsk en realistisk roman, Fortellinger om Brattby FNL, i 1983. Men Bareksten sluttet aldri å interessere seg for SF, langt derifra. Den dag i dag er han en ivrig formidler av SF og fabelprosa, ikke minst i Nye Novas spalter, noe han fikk Johannes H. Bergs minnepris for i 2024.
Utover dette kan også flere norske Lanterne-bøker benevnes som SF/fabelprosa, uten å inngå i (underserien) Lanterne Science Fiction. I disse tilfellene har ikke B&B vært inne i bildet som rådgivere. For eksempel kjørte Olav Angell sitt eget Lanterne-løp under Sigmund Hoftun, både ved å oversette Richard Brautigan og med sine egne jazzede SF-aktige bøker Den elektriske blomsten og Dig. Disse siste vil jeg si er hakket mer formeksperimentelle og utflytende enn bøkene i Lanterne Science Fiction. Mens Tore Bjerkes to bøker (utgitt både i hardcover og Lanterne-serien), Rendezvous og Farvel jord, farvel, er definitivt SF av tydelig merke. Pocketutgavene av Kjell Faldbakkens økologiske advarsel Uår (i to bind) inngikk også i Lanterne-serien.
Peter Haars
Ett navn ennå ikke nevnt, men uomtvistelig knyttet til Lanterne Science Fiction, er Peter Haars. Han står for samtlige forsideillustrasjoner i serien, som for mange av oss har preget seg inn i vår virkelighetsfornemmelse på uforglemmelig vis.
Inspirert av plakatkunst, tegneserier og pop art, utgjør Haars forsider suverene innganger til bokseriens speisa opplevelser. De er helt sentrale i helheten som står igjen som Lanterne Science Fiction: Bokserien som kanskje mer enn noen annen (og da snakker jeg internasjonalt) gir en klok, men vilter innføring i SFs megatekst.
Peter Haars var for øvrig en høyst interessant forfatter samt tegneserieskaper i egen rett. Han fortjener jammen å leses den dag i dag. Men dét får eventuelt vente til (enda) en annen artikkel …
Bjarne Benjaminsen