Norske fabelprosaister: Thore Hansen (En personlig introduksjon av BB)

Hvem kjenner ikke Thore Hansens usedvanlige strek – med smil bak øret og fantasieggende kruseduller? Hvem har ikke drømt seg bort i Thore Hansens sorgmuntre univers, lengtet mot stjernene eller vandret blant shimooler og skogmenn for å slukke tørsten i vertshuset der alle skogstier møtes? Hvem har ikke latt seg trøste av gressende enhjørninger i skumring eller oppdaget mysingens kunst med onkel Waldemar, reist med flygende hvaler eller hviskende trær, eller lyttet til livets klukkende puls der elva gjør en sving?

Dersom du er blant dem som ikke har vært med på noe av dette, så har du mye å glede deg til. Thore Hansen har skrevet cirka femti bøker, de fleste av dem ganske korte, kjappe og vennlige å komme seg gjennom – liksom et glass plommevin eller en smakfull makrellsuppe, til gledelig oppmuntring i en verden som vår. Brorparten av bøkene er illustrert av forfatteren: denne særegne, humørfylte streken, der livfulle detaljer og psykedeliske mønstre virker å trenge ut av papiret for å trekke deg inn i den lekne verdenen av fargerik fortellingskunst.

Og dersom du, som jeg, skulle gjenkjenne dette beskrevne som gyldne klunker av din egen barndom & ungdom, eller som opplevelser utenfor tidas horisont, så fryder du deg over dette vidunderlige: At Thore Hansen fra Fredrikstad har svinget pennen gjennom et langt liv – og gjør det fortsatt, i en alder av over 80.

En verden åpner seg

Enkelte forfatterskap utmerker seg med måten de åpner opp en hel virkelighet, ikke minst for unge lesere. Det lesende barnet som først oppdager for eksempel Roald Dahl i purung alder, eller Tove Janssons stemningsrike Mumi-bøker, ja, eller for eksempel Michael Endes forunderlige fortellinger, blir overveldet av begeistring i bringen: Du har funnet en fantastisk skatt, en skinnende perle av en annen verden. Her er en magisk nøkkel til nye opplevelser, eller snarere: til en helt ny opplevelsesform?

Og en forfatters navn trer fram: Mer av samme forfatter, mer!

Slik husker jeg mine første møter med Thore Hansen.

Aller først kjente jeg tegningene. Ruffen og Det blå folket (tekst: Tor Åge Bringsværd, illustrasjoner: Thore Hansen) ble lest høyt i barndomshjemmet, for mine eldre søsken og deretter for meg. Men så snart jeg kunne lese, var også forfatteren Thore Hansen delaktig i sprell for mine indre øyne.

Mine første lesende år sammenfalt med utgivelsen av de ikoniske Skogland-bøkene.

I Skogland møter vi skogmannen Gwan, som i første bok redder et menneskebarn ut av et dragereir. Skogmannen og mennesket, samt drageungen som klekkes ut i det samme reiret, blir uadskillelige venner og opplever mye spennende sammen over flere bind. Bakenfor de handlingsmettede historiene aner allerede den åtte-ni-årige leseren en dypfølt lengsel, en klang av en annen livsfølelse. Skogland er en verden av skog, av veldige, urgamle trær. Ennå har ikke menneskene lagt naturen under seg; Skoglands skapninger lever etter urgamle skikker og forståelsesformer. Skogmannen Gwan tilhører ikke menneskeslekten, men en eldre art i ferd med å dø ut. Vi skjønner at menneskene vil overta og endre reglene, med et levesett der for eksempel det å underkue andre skapninger inngår …

Drømmer, lengsler, skoger

Da den første boka i Skogland-serien utkom i 1988, var Thore Hansen en etablert forfatter med mange sterke bøker bak seg. Huset på den skarlagenrøde sletten (1982) var en vakker fabel om vennskap i en stor og åpen verden, oversatt til flere språk (og en av forfatterens egne favoritter). Han som lengtet til stjernene (1985) er en usedvanlig stemningsfull sf-roman, om et romvesen som lengter hjem fra jorda – og som lever så mye lenger enn oss mennesker at ethvert vennskap med en av oss, blir som et stikk i hjertet. En melankolsk klassiker. Leonard R. Wompers vidunderlige hemmelighet (1978) er en av mange vakre billedbøker som bæres av et fantasifullt samspill mellom ord og tegninger.

Bare for å nevne noen av disse uforglemmelige bøkene signert Thore Hansen.

Og Thore H. har fortsatt å pensle ut magiske drømmer, lengsler og magiske skoger gjennom hele forfatterskapet. Der elven gjør en sving (1991) introduserer oss for fabelsvansen, like gammel som skogen selv og med undring i blikket. Enhjørninger gresser i skumring (2004) handler om en uvirkelig reise, om fantasiens grensesprengende kraft i et sorgtungt sinn. Treet som hvisket (2017) skildrer en aldrende manns møte med sitt eget barneblikk.

Andre karakteristiske titler: Høstfabel (1996), Vår verden, Victoria (1995), En vind fylt av tusen sommere (1994). Sistnevnte en sf-roman om økologisk kollaps. Foreløpig siste verk fra forfatteren er billedboka Den lille kyklopen (2022).

Gamle venner

Alle bøkene jeg hittil har nevnt, regnes som barne- eller ungdomsbøker. Og som du sikkert forstår, gode barne- og ungdomsbøker kimser vi slett ikke av: De er noe av det mest forunderlig livgivende håpefulle ekstatisk tankevekkende livsviktige livet har å by på, langt utover den snevre barndommens varighet!

Så som du sikkert også forstår: Jeg som skriver disse linjer, sluttet ikke å lese Thore Hansen da jeg trådte inn i voksenverdenen. De gode «barne- og ungdomsbøkene» sitter i kroppen, hikster i magen, gråter i halsen, undrer i sjelen, for lesere i alle aldre, farger og fasonger. Og slik er det altså fatt med Thore Hansens skrevne ord: Slik står det skrevet, i hikstende, lengtende, hoppende, váre, viltre ord bortetter skogstien i skumring, mens stjernene dukker fram.

Når man leser hele forfatterskapet under ett, oppdager man også at bøkene taler og leker med hverandre. Mange av figurene går igjen i flere bøker, kanskje med små endringer; de framtrer på samme tid som både gamle og nye bekjentskaper. Shimoolene i Skogland finner vi også på den skarlagenrøde sletten. Klovnen i Bobadillas Circus (1980) opptrer første gang i debutboka, novellesamlinga Grimaser (1975). Hvalgjeteren Jonas flyr jevnlig forbi. Onkel Waldemar fra Vår verden, Victioria (1994) likner svært på poeten Waldemar i landsbyen Karivold (som første gang nevnes i romanen Karivold (1978)). (Poeten er i parentes bemerket en av flere karakterer som man mistenker å ha arvet trekk fra opphavsmannen? (Bobadilla Brun er en annen slik karakter)). Den fredselskende neseblomsten – eller nesefiolen – som har byttet bort hornet mot en duftende bukett, kan treffes på i flere bøker.

I det hele tatt, vi har med uforblommede venner å gjøre, en mangslungen gjeng eldre enn papiret de står skrevet på, og med undring i fotsporene …

Mangfoldig forfatter

For dem av oss som over år har slukt hele Thore Hansens forfatterskap, er det morsomt å dvele litt også ved de bøkene som «ikke regnes» til barne- og ungdomslitteraturen per se. Riktignok flyter disse bøkene, for den begeistrede leser, raskt sammen med «de barnlige»; verkene fylles og flyter over av den samme trolske melankoli og det samme trohjertige humør. Men de surrealistiske fablene vi finner i Grimaser, Bobadillas Circus, Karivold, Død manns blues og Skumringer (1984) synes mer stilet til ettertenksomme voksne, kanskje lett fordrukne eller på andre måter ikke nødvendigvis beredt til barnepass.

Jeg slukte for så vidt disse som barn, så det er ikke så mye å gjøre poeng av. Men nå er det nevnt.

Krimbøkene om tegneserieskaperen og leiemorderen Jonathan Ruud, Blues for en aldrende morder (2004) og Død manns zarzuela (2006), er også lesverdige. Fans’en har ventet på et tredje bind av trilogien, varslet i et intervju en gang, men dette lar visst vente på seg.

Humorbøker som Kunsten å leve lat og tilfreds i en verden som vår (1990) med to oppfølgere, Båsen (1983) med oppfølger, og streiftoget blant humorens mestere Smilende streker (1983) er en essensiell del av forfatterskapet. De to bøkene om Båsen samler forfatterens durkdrevne fortellinger fra sjømannslivet, som Thore H. hadde erfaring fra etter å ha reist til sjøs som 17-åring.

Etter tre år til sjøs livnærte den unge Thore seg av å selge tegninger på gata i København, mens han forsøkte å komme inn på kunstakademiet. Første gang han solgte en tegning til et magasin, var det til Magasinet For Alle, under redaktør Nils Johan Rud, i 1964.

Vår mann har også jobbet i teater og for NRK fjernsynet, blant annet med designet til TV-versjonen av Det blå folket. Vi har altså med et allsidig liv & kunstnerskap å gjøre, som forfatterskapet sikkert & gjerne kan ses i lys av.

Trekløver-Thore

Essensielt i forfatterskapet er også tegneseriene Thore Hansen står bak, hvorav jeg ikke minst trekker fram utgivelsene i bokform Satyren (1976) og Ruffens jul (2012). (Billedbøkene om Ruffen er skrevet av Tor Åge Bringsværd og tegnet av Hansen, mens tegneseriene er både tegnet og skrevet av sistnevnte). Før Thore H. ble en av landets mest anerkjente bokillustratører, var han allerede tegneserieskaper. Og han fortsatte med tegneserier, f.eks. i det legendariske humorbladet Pyton, samt begikk et imponerede antall vitsetegninger i Fredrikstads lokalaviser.

Bringsværds første Ruffen-manuskript og Jon Bings tidligste ungdomsromaner om stjerneskipet Alexandria, var blant de aller første bøkene Hansen illustrerte. Hans mange samarbeid med norsk sf’s uovertrufne radarpar Bing og Bringsværd, gjorde at jeg som ung alltid så for meg disse som et trekløver: Det var Bing, det var Bringsværd, og det var Thore Hansen – hver av dem giganter i min livsverden.

Thore H. har illustrert for utallige andre forfattere, fra Klaus Hagerup og Toril Brekke til Hans Sande og Brødrene Grimm. Denne norsk fabelprosas grand old man har etter hvert vunnet en rekke priser, stilt ut i gallerier og i det hele tatt blitt velfortjent løftet fram på liflige toner mens kaninene blomstrer og hvalene slår med halefinnene på himmelhvelvingen.

Men en gang i tida var han fortsatt ukjent som forfatter. Da novellen Saptnatch sto å lese i Science Fiction Magasinet (forløperen til NOVA) i 1972, var TH kun nevnt som illustratør i bladet. Jonas Waal, et pseudonym med bibelsk gjenklang, sto oppført som novellens forfatter …

 

Bibliografi:

(Thore Hansen har så mange utgivelser bak seg at det er sjelden alle sammen kommer med i oversikter – heller ikke forlagenes egne eller Store Norske Leksikons. Nye NOVA gjør her et tappert forsøk på å få med alle bøker der Hansen er forfatter. I tillegg til de opplistede utgivelsene, kommer naturligvis apokryfe tekster i magasiner og antologier. Av disse kan nevnes en helt nyskrevet novelle i Nordic Visions. The Best of Nordic Speculative Fiction (2023), som vi kommer tilbake til. Hansen har også vært redaktør eller medredaktør for flere antologier, som ikke tas med her). 

 

Grimaser (novellesamling i Lanterne Science Fiction, 1975)

Satyren (tegneserie, 1976)

De flyvende hvalers land (lengre billedbok, 1976). (Se også NRK-produksjonen, opplesning med bilder.)

Karivold (roman, 1978)

Leonard R. Wompers vidunderlige hemmelighet (billedbok, 1978)

Drømmen om de blomstrende kaninene (billedbok, 1979)

Bobadillas Circus (roman, 1980)

Huset på den skarlagenrøde sletten (fabel, 1982)

Båsen (sjømannsfortellinger, 1983)

Lyset fra heksas hus (ungdomsroman, 1984)

Gammel forteller: Tor og Midgardsormen (billedbok illustrert av Gunnar Sten Johnsen, 1984)

Skumringer. Tre fortellinger (tre noveller, 1984)

Han som lengtet til stjernene (roman, 1986)

Smilende streker. Et streiftog blant humorens mestere (sakprosa, 1986)

Gutten i dragereiret (Skogland 1, 1984)

Båsen & Co. (sjømannsfortellinger, 1988)

Død manns blues (roman, 1989)

Reisen til den glemte byen (Skogland 2, 1989)

Kunsten å leve lat og tilfreds i en verden som vår (humor, 1989)

Dragebyen (Skogland 3, 1990)

Kunsten å unngå erotiske tilnærmelser (humor, 1991)

Kunsten å tilberede den perfekte makrellsuppe (humor, 1991)

Der elven gjør en sving (fabel, 1991)

Demonene ved flodens munning (Skogland 4, 1992)

Der skogstiene møtes (Skogland 5, 1993)

En vind fylt av tusen sommere (roman, 1994)

Vår verden, Victoria (billedbok, 1994)

Høstfabel (fabel, 1996)

Frost og varme (roman, satt til Skogland-universet skjønt ikke del av den opprinnelige serien, 1997)

Den vidunderlige leken (kortere bok satt til Skogland-universet, 1998)

Alvens lengsel (kortere bok satt til Skogland-universet, 1999)

Sindbad Sjøfareren (lengre billedbok i Les for meg-serien, basert på eventyret fra 1001 Natt, 2000)

Skogene kommer (roman fra Skogland-universet, 2001)

Ali Baba og de 40 røverne (lengre billedbok i Les for meg-serien, basert på eventyret fra 1001 Natt, 2001)

Sjørøverdronningen (kortroman, 2002)

Skogland. Samlede fortellinger (samling av de ni tidligere Skogland-bøkene i ett bind, 2003)

Bobadilla Brun og den udødelige makrellen (oppfølgeren til De flyvende hvalers land, i Les for meg-serien, 2003)

Enhjørninger gresser i skumring (roman, 2004)

Blues for en aldrende morder (krimroman, 2004)

Madagaskar. Jakten på sjørøverdronningen (roman, fullfører historien fra Sjørøverdronningen, 2005)

Død manns zarzuela (krimroman, 2006)

Drømmer, lengsler og mørke skoger. Fortellinger fra Skogland (nye fortellinger fra Skogland, 2007)

Hombabo og jeg mater fuglene (lengre billedbok, 2008)

Hombabo og jeg møter indianere (lengre billedbok, 2009)

Hombabo og jeg møter sjørøvere (lengre billedbok, 2010)

Hombabo og jeg. En samlebok (samler de tre foregående, 2010)

Zaga (billedbok fra Skogland, 2011)

Ruffens jul (tegneserie, 2012)

Heksa i porten (billedbok, 2013)

Løvebrøl og munter snabelmusikk (billedbok, 2015)

Treet som hvisket (billedbok, 2017)

Neshornets hemmelighet (billedbok, 2018)

Den lille kyklopen (billedbok, 2022)

 

Bjarne Benjaminsen