JULEGAVEN 2023: NOVA-klassikeren «Saptnach» av Thore Hansen

Novelle første gang trykket i Science Fiction Magasinet nr. 3-4 1972.

Gjengitt med tillatelse av forfatteren.

Tilegnet den ulykkelige gruppe snømenn, som hver vinter demonstrerer utenfor meteorologisk institutt i protest mot vårsolen.

I HOVEDROLLEN: Saptnach

ALDER: 30 år

FØDT: 10/1 2042

RASE: Jordboer

HØYDE: 183 cm

VEKT: 85 kg

HUDFARGE: Kopper

HÅRFARGE: Antagelig mørk blond (mangler hodehår)

FARGE PÅ ØYNE: Grønne

I.Q.: Middels

SOSIAL STATUS: Lav

ANDRE OPPLYSNINGER: Saptnach er 2. generasjon på planeten Clada

1.

Solkulen står høyt på himmelen. Luften skjelver av hete. Saptnach løper over rødsvidde stepper. Livløst steppegress knitrer tørt under føttene hans. Saptnachs hode og overkropp dingler planløst over løpende ben. Hans hårløse skalle glinser av svette. Et hvitt hodebånd hindrer svettedråpene i å sildre ned i øynene.

2.

Saptnach har en veske fastspent til brystet. Fra veskens sidelomme trekker han ut en plastbeholder med sugerør. Suger i seg en munnfull uten å redusere tempoet.

3.

Solen reflekteres i en robots metallskjelett. Den ligger delvis begravet i blårød sand. Noen har åpnet brystplaten og fjernet maskineriet. En tigerfink har slått seg ned på robotens albueledd. Fuglen blir rolig sittende idet Saptnach løper forbi.

4.

Saptnach har skiftet kurs. Han løper parallelt med et gjerde av stål. Det er to meter høyt. Små kvadratiske skilt er festet til gjerdet. Seksti meter mellom hvert skilt. Et grinende kranie er trykket på skiltene. Rødt dødningehode på hvit bunn. Stålgjerdet skjermer en gråhvit betongstripe – fire meter i bredden. Det er riksvei 40 C. Den går mellom Clada City – New Fredrikstown.

5.

Saptnach nøler. Han kjenner faren ved å krysse 40 C. Våger han seg over, sparer han to mil. Saptnach løper tusen meter, så stopper han. Griper om gjerdets øverste tverrbjelke og heiser seg over. Han beveger seg anspent mot betongdekket. Stirrer skiftevis nord-syd langs den snorrette betongstripen uten å se noe. Synker i kne og legger øret til betongdekket. Saptnach har sett knepet på gamle cowboy-filmer.

6.

Saptnach bestemmer seg. Står noen sekunder urørlig i startstilling. Munnen er halvåpen. Han fyller lungene med luft og springer til.

7.

Saptnachs høyre fot er nådd utenfor veibanen. Et kraftig lufttrykk slenger ham framover. Han treffer bakken med skulderen. Saptnach banner. Reiser seg møysommelig. Drønnene fra maskinen når ham.

«Pøbel!» hyler Saptnach. «Sjåførjævel! Riksveifan!»

Men den smekre metallkroppen til Cladas Buss-service nr. 22 er forlengst utenfor hørevidde. Saptnach har ikke en gang sett den.

8.

Saptnach har forlatt steppen. Landskapet har tett krattskog. Blågrønt løvverk stenger for solen. Saptnach er omgitt av fugleskrik. Han følger en smal sti.

9.

Saptnach er redd. Øynene flakker engstelig mot buskene. Krattskogen tilhører DE VILLE FRUER. Han kjenner pulsen hamre i tinningene. Kvalmen trykker i halsgropen. Han må for en hver pris unngå å falle i DE VILLE FRUERS vold. Han setter opp tempoet. Presser den muskelsterke kroppen til det ytterste.

10.

Fugleskrikene har stilnet. Saptnach vet han er oppdaget. Et grovmasket nett daler flagrende ned over ham. Han forsøker desperat å kaste seg til siden, men nettet når ham.

11.

Saptnach ligger urørlig. Et hvert forsøk på å komme løs vil bare floke ham fastere inn i repene. Ut fra buskene brøyter DE VILLE FRUER seg fram. Hyl og latter fyller luften. De nakne kroppene glinser i det dunkle lyset. Med obscøne geberder danser de rundt sitt bytte. Ivrige hender sliter klærne av kroppen hans. – «Jeg først!» sier lederen. Hun har rødt hår mellom benene. Saptnach tviholder på vesken og lukker øynene.

12.

Saptnach ligger naken og utmattet igjen på stien. DE VILLE FRUER forsvinner fnisende inn i krattet. Han stønner. Svettedråper trenger seg sviende inn i rifter etter grådige negler. Saptnach beveger seg vaklende langs stien. Lyden av rinnende vann når ham.

13.

Saptnach ligger utstrakt i en kjølig, lindrende elv. Hodet hviler mot elvebredden. I gresset bak ham ligger vesken intakt. «Underernærte tisper!» hveser han.

14.

Saptnach står på stien klar til å fortsette. Vesken er igjen fastspent til brystet. Det knekker i kvister like ved. Noe hvitt glimter i krattet bak ham. Saptnach går nølende nærmere. En mann sitter under en osp. Mannen sitter i skjorteermene. Han har en opptrukket øl i neven. Et rep henger ned fra ospen. Det er laget en kunstferdig renneløkke i rependen.

15.

Mannen ser opp. Iakttar Saptnachs nakne kropp uten å fortrekke en mine.

– «Kommer De for å bry dem?» Tonefallet er oppgitt.

– «Nei.» Saptnach begynner en retrett. «Jeg bare lurte …» Ordene stopper opp. Mannen vinker ham nærmere.

– «Sett deg. En øl?»

Saptnach rister på hodet. Han drikker aldri alkohol i tjenesten.

– «Moorhill er navnet,» opplyser mannen. «Jeogry Moorhill.»

– «Saptnach,» sier Saptnach.

– «Jeg sitter her med en stille øl før den store spretten.» Moorhill gjør en hodebevegelse mot repet. «Lyst til å høre hvorfor?» Saptnach nikker.

– «Faenskapet begynte for et år siden. Ikke for det, livet var ikke noen rosegarden før heller. Dårlig betalt jobb. Plenty gjeld. Satt for det meste i et stinkende høl av en hybel. Lørdagsfylla var eneste lyspunktet. Hadde forresten ikke råd til den heller.» Moorhill tømmer flasken og åpner en ny med gifteringen.

– «En lørdagskveld i april satt jeg som vanlig alene med en flaske. Jenter har jeg aldri hatt noe tak på. Ikke med det trynet mitt. Så hører jeg et jævla smell ute i bakgården. Da jeg går ut for å se hva det er, står den rypa der. Nydeligste dame jeg har sett. Puppestell til tusen. Smellet kom fra den maskinen hun kjørte. Svær dings. Helt ubegripelig. Tidsmaskin fortalte hun meg senere. Jeg sto vel der og måpte, dum som en stut, men fikk da til slutt bedt henne inn. Som sagt, hun var rene skjære lyrikken og ble ikke dårligere etter noen drinker. Kort sagt, hun overnattet. Uken etter var vi gift … Endelig syntes jeg det var blitt litt ordning på mitt liv også. Mer skulle følge. Måneden etter hadde jeg det store loddet i Clada-lotteriet. 500.000 små, nydelige raske. Nå ble det selvfølgelig bungalow og herrens glade dager. Så begynte det å gå små lys opp for gamle Moorhill. Er litt treg sånn, men når det kommer er det ingen ting i veien med kvaliteten. Når en stiller en tidsmaskin og 500.000 opp mot hverandre, bør en ikke være noen Einstein for å skjønne sammenhengen. Gud vet, hvor jeg hadde hatt hue hen? Casanova Moorhill liksom. Jeg med det trynet!»

16.

Moorhill smiler bittert.

– «Men nå tar jeg altså spretten og kvitter hele kostebinderiet!» Han reiser seg. Saptnach gjør det samme.

– «Ha det.» Moorhill rekker hånden. Saptnach trykker den og mumler: «Ha det!»

17.

Saptnach er ute på stien igjen. Det rasler iltert i ospen. Han nøler. Går så tilbake til ospen. Et øyeblikk senere er han tilbake på stien. Han har nå Moorhills bukser på. De er beige, foret med semsket skinn i lommene. Saptnach løper videre.

18.

Saptnach sperres av en høy mur. Den er reist i glattpolerte steinblokker og er uten feste for Saptnachs fingre og føtter. Muren stikker to meter ut i elven. Haifinner skjærer vannflaten ved murens endestykke. Saptnach forlater stien. Går langs muren omgitt av bugnende fruktrær. Han beveger seg i meterhøyt mykt gress. Saptnach forsøker å gå lydløst.

19.

Saptnach kjenner lukten av maskinolje, før han oppdager metallhunden. Hundens metallhud gløder i kopper. Langs ryggraden stikker det opp pigger av stål. Kjeften er halvåpen. Hunden står urørlig, lenket med tykk kjetting. Saptnach beveger seg sidelengs med ryggen presset mot muren. En summelyd høres fra metallkroppen. Det rasler svakt i lenken.

20.

Metallhunden går til angrep uten varsel. Saptnach løper. Han hører metallkjevene smekke sammen. Smerte skyter opp fra venstre legg. Saptnach ligger i gresset. Blod punper ut av leggen. Hunden står over ham. En halv meter unna. Urørlig. Lenken hindrer den i å nå fram.

21.

Saptnach beveger seg hinkende sydover. En gren under armhulen hjelper ham å holde balansen. Flekker av blod ligger som kjølvann etter ham. Enda bærer han vesken på brystet.

22.

Saptnach står på en høyde. Under ham ligger en dal. Han ser åkrer og beitende kyr. Innerst i dalen skimter han de melkehvite kuplene på Cow Farmens gård. Saptnach smiler.

23.

Cow Farmen traver omkring i stuen. Han er en mann i femtiårene. Han er liten og mager. Hvitt hår kranser en solsvidd måne. Cow Farmen er sint. Med jevne mellomrom avbryter han rundene på gulvet og går bort til vinduet. Skygger med hånden for øynene og speider nordover. Banner og fortsetter sine gulvrunder. Hans kone sitter og leser. Hun ser ikke opp under sin manns utbrudd. Hun leser en cowboyroman.

24.

Cow Farmen oppdager Saptnachs skikkelse. Saptnachs krykke er brukket. Han må krype. Venstre ben henger slapt etter ham. Cow Farmen springer ham i møte.

– «Fordømt sommel!» brøler Cow Farmen. «Dette skal rapporteres til Deres overordnede. Er De klar over hvor mange timer De er forsinket? To timer og tjuefem minutter, min gode mann! Selv om De er statsfunksjonær, skulle man da vente en viss punktlighet! Eller er postverket fritatt for slikt? Fordømte subb. Det er nøyaktig hva den postbudbanden er. Heve lønning og ellers sitte på ræva og dra seg, er det eneste dere duger til!»

25.

Saptnach åpner postvesken og rekker Cow Farmen en fargeglad konvolutt. Teksten er i store, svarte bokstaver:

Har Deres støvsuger maksimal sugeevne?

Copyright (c) 1972 Thore Hansen.