Klovnene (Novelle av Eirik Ildahl)

Eirik Ildahl (f. 1957), en nestor innen norsk fabelprosa, er i disse dager aktuell med romanen Undiva. Samtidig bidrar han med sin første novelle til Nye NOVA (etter å ha tidligere servert oss en hel roman (ikke lenger tilgjengelig) samt et fullstendig filmmanuskript). Velbekomme! (Red.)

 

 

Det var selvfølgelig signalanlegget. En jordfeil i et signalanlegg som ikke hadde vært vedlikeholdt siden 1977. Jeg la ned seteryggen og forberedte meg på at jeg ikke ville være fremme før i to-tida på natta.

Konduktøren beklaget og tilbød gratis kaffe. Jeg takket nei, for jeg trengte noen timers søvn før jeg skulle i ilden neste morgen. Det var et rutinemessig informasjonsmøte for interesserte fondskunder, med sparetips, fremtidsutsikter og de vanlige forbeholdene om at hvis en ny finanskrise – i strid med alle prognoser! – skulle inntreffe, ville alle forventninger om at historisk avkastning skulle gi en pekepinn om fremtidig avkastning, ha blåst bort med historiens stormvinder. Forestillingen var ren rutine, men jeg trengte søvnen.

Da toget omsider gled inn på stasjonen min, sov jeg fast. Og jeg sov fremdeles da toget forlot stasjonen. Da jeg våknet, var kupeen helt tom, og konduktøren, som etter en lang natt hadde blitt ganske grå i ansiktet, opplyste meg om at vi var på endestasjonen.

– Pass på nesen, sa han, før han snublet seg frem mot personalkupeen bak lokomotivet.

Jeg ante ikke hvor jeg var, annet enn at jeg ikke var der jeg skulle være. Klokken viste halv fem om morgenen, og av skiltet på perrongen skjønte jeg at jeg befant meg på et sted som het Grøvelsrud. 

Ni timer i togsetet hadde gitt meg en lei kink i ryggen, og det var ikke et levende menneske å se på stasjonen. Hvis jeg skulle få noen timer i en ordentlig seng før jeg fikk et tog tilbake, var det åpenbart bare å rusle opp mot den største husklyngen, et veikryss som et informasjonsskilt litt overmodig betegnet som «Sentrum», og krysse fingrene for at det fantes et overnattingssted. 

Det hadde lysnet såpass at jeg så at stedet lå i skyggen av en steil fjellhammer, så jeg lot meg ikke overraske over at mobilen manglet dekning. Når jeg fant et hotell, kunne resepsjonen sikkert få gitt beskjed om at kollegaene mine måtte finne en erstatning for meg. Det var pinlig og uprofesjonelt å sove forbi byen hvor møtet skulle være, men alle visste at NSB – eller Bane Nor eller Vy eller hva faen de kalte det til for tiden – hadde hatt problemer med vedlikehold fra før Gerhardsens tid, så tilgivelsen satt antageligvis ikke så veldig langt inne. Fraværet var i alle fall lett å forklare, og den lokale representanten ville være fullt ut i stand til å svare på alle spørsmål – om det i det hele tatt kom noen, det være seg spørsmål eller kunder. 

Himmelen over Grøvelsrud var slik jeg husket daggryet fra gamle dagers sommerlige ungdomsfester – og det er et par tiår siden! – da jeg vaklet hjemover før sola var helt våken, men likevel sendte et rosa glitterregn opp mot en forventningsfull, gyllenblå parasoll som strålte over de få av oss som hadde fomlet seg til liderlig lykke i løpet av natten – og som like helhjertet fornærmet de avviste, de som bare hadde måttet kollapse i ensomme senger bak rullgardinene på stusselige hybler. 

Jeg ruslet oppover mot de beskjedne 2-3-etasjers bygningene langs Grøvelsruds eneste gate. Det var for det meste trebygninger i duse farger, uinspirert etterkrigsarkitektur med småbutikker ut mot gaten og leiligheter over. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om Grøvelsrud, men vareutvalget tydet på at stedet måtte ha et visst omland av bygder som etterspurte fabrikkvarer. Den internasjonale orienteringen ble ytterligere understreket av at gaten kunne skilte med både «Irish Pub» og «China House». Slik sett skilte ikke Grøvelsrud seg ut fra et hvilket som helst norsk tettsted, bortsett fra at det åpenbart lå i en trang dal ved et sidespor til hovedbanenettet, der tog som ikke var i trafikk, kunne parkere. 

I enden av den folketomme gaten skimtet jeg et skilt med falmede, grønne bokstaver: 

GRØVELSRUD GRAND BELLEVUE. 

Egentlig var det ikke så dumt at jeg hadde forsovet meg, tenkte jeg. Nå hadde jeg akseptabelt forfall til et kjedelig møte, og jeg kunne sove ut, ta en ekstra fridag i morgen, rusle rundt, kanskje finne en hyggelig kafé, og så reise hjem når det gikk mot kveld. 

Dørmatta var nedslitt, hengslene på inngangsdøra kunne trenge olje, og resepsjonen luktet av pommes frites, men jeg ventet meg ingen luksus. Så lenge det var rent sengetøy og en god madrass, var jeg fornøyd. Jeg gikk frem til disken, fant en bjelle, upusset, men med et tydelig, laminert skilt hvor det sto «betjening», og ringte.

Etter en stund hørte jeg det romstere et sted bak en veggtavle full av romnøkler. Jeg hadde aldri analysert reiselivsmarkedet i Grøvelsrud, men etter hva jeg hadde opplevd så langt, var det ikke usannsynlig at stedet ikke tiltrakk seg mange turister, i hvert fall ikke utenfor sesongen. 

Jeg visste heller ingen ting om den lokale kulturen, og ante ikke hva nattportieren drev med på nattevakta, men fremtoningen som rygget ut fra personalrommet, var ikke helt som jeg hadde ventet. Selv om jeg var over fem timers reise fra hovedstaden, ville jeg ha trodd at et noenlunde respektabelt hotell hadde sørget for arbeidsantrekk i retning av en dress eller en kjoledrakt, og at antrekket kanskje til og med inkluderte et slips eller en sløyfe.

Kvinnen som kom til syne, kunne være i førtiårsalderen, med rødlig hår, fregner og lyseblå øyne. Hun hadde åpenbart hatt sovende nattevakt og måtte være ganske ørsken, for hun var seg åpenbart ikke bevisst at den blomstrede blusen var åpen ned til navlen, og at de nakne brystene duvet hit og dit i fri dressur. Akkurat dette plaget meg i og for seg ikke, for nakne kvinnebryster er en naturlig ting, og jeg har hatt nærkontakt med adskillige i årenes løp. Men selv om de nakne brystene var det første jeg – forståelig nok? – la merke til, var det noe annet som overrasket meg mer. Midt i ansiktet hadde kvinnen festet på seg en rød klovnenese. 

– En belivet aften? smilte jeg muntert.

Hun så bestyrtet på meg. – At du våger! ropte hun, og forsvant inn igjen bak resepsjonen. 

Jeg ble stående litt perpleks. Ikke fordi jeg er fremmed for litt utagerende festkultur og de uventede reaksjonsmønstrene det kan føre med seg, men mest fordi jeg undret meg på hva i all verden denne resepsjonisten hadde ruset seg på. Tok hun meg for en annen, noen hun kjente? Hadde firmafesten tatt litt av? Var det hallusinogener inne i bildet, eller var hun bare overrasket over at hun hadde glemt å låse inngangsdøra til hotellet? 

Før jeg rakk å slå på bjella en gang til, var hun tilbake. – Se å få den på deg! sa hun indignert og rakte meg en klovnenese. Ansiktet var ildrødt, og hun var tydelig oppbrakt. Brystene danset som før, uten at hun enset at hun kanskje burde ha dekket seg til.

Klovnenesen var en rød ball i et halvmykt, elastisk kunststoff og hadde en spalte så jeg kunne tre den på min egen nese. Jeg aksepterte høflig og tok på meg den røde ballen. I yngre år hadde jeg hatt komplekser for denne nesen, helt til noen påsto at en stor nese var et tegn på stort kjønnsorgan. Jeg har aldri sett noen dokumentasjon på at det stemmer, men det hadde alltid vært et takknemlig utgangspunkt for barflørter. Når det gjelder hendene mine, er de ganske små, så er det også sagt. 

– Tusen takk, sa jeg. – Det er litt for sent for meg med nachspiel, men for all del. Jeg beklager at jeg kommer ubeleilig, men jeg trenger et rom for i natt. Det ser ikke ut som om dere har fullt belegg? 

Jeg gjorde en spørrende bevegelse mot tavla med alle nøklene. – Hvis det er mulig, vil jeg gjerne ha et rom med utsikt mot elva?

– Utsikt ja, sa hun, – du skal få den beste utsikten vi har. Jeg trenger et kredittkort.

Hun fikk MasterCard, registrerte det og plukket ned en nøkkel. – En trapp opp, og så til høyre og til høyre, sa hun. 

Jeg tok imot nøkkelen, fulgte anvisningene og fant rommet. 

Standarden på rommet overrasket meg. Badet var nyrenovert med massasjedusj og spyledo. 

Enkeltsengen hadde dobbel madrass og målte sjenerøse hundreogtjue centimeter i bredden. Det var smart-tv med alle kanaler, og barskap med øl og vin og peanøtter. Jeg trakk fra gardinene, åpnet vinduet, og så rett inn i en bergvegg. 

Klemt inn mellom hotellet og den grå bergveggen lå en liten bakgård, hvor det sto et tørkestativ med blomstrede tekstiler. Jeg undret på hvor lang tid det ville ta å tørke noe som helst i skyggekløfta under den fuktige fjellveggen, men bestemte meg for at jeg alt i alt ikke hadde noe å klage på. Panoramautsikten over dalen tilhørte naturlig resepsjonsområdet og terrassen på solsiden.

Det eneste som sto i hodet på meg, var å lindre kinken i ryggen med en god madrass og en god natts søvn, så det var strengt tatt uinteressant hva som befant seg utenfor vinduet. Som de fleste andre sover jeg jo med lukkede øyne, og mitt eneste mål var å våkne utsovet før lunsj. 

Det viste seg at de to timene jeg hadde sovet på toget, hadde vært ødeleggende. Jeg var ute av stand til å falle i søvn igjen og ble liggende lys våken.

Tankene kvernet rundt om hva jeg kunne ha gjort annerledes for å unngå den ene eller den andre pinligheten i fortiden. Hva var det jeg skulle ha gjort for å få den forfremmelsen for fem år siden? Hvordan burde jeg egentlig ha svart på de urimelige økonomiske kravene til min ekskone? Hva skulle jeg ha slått tilbake med da jeg ble ydmyket av min forrige sjef? Jeg ble rett og slett hjemsøkt av en bråte bitre nederlag som jeg trodde jeg hadde lagt bak meg for mange år siden.

«L’esprit de l’escalier,» kaller franskmennene det, den gode replikken man skulle ha avlevert der og da, men som man først kommer på når man er på vei ned trappen. Som det med sjefen for tre år siden. Det jeg skulle ha gjort, var selvfølgelig å konfrontere ham med tapet på eiendomsinvesteringene i Kina, som jeg hadde advart mot fra første øyeblikk, og som halverte fondets rangering på Morningstar.

Men hvorfor gir ikke hjernen slipp på ting som har skjedd for så lenge siden? Disse uoverensstemmelsene burde jo være tilgitt, glemt eller – hvis forsoning var umulig – brakt for retten? Men nei da, uoppgjort, boblende bitterhet trumfet all logikk denne natten og gjorde det umulig å få sove. I sju-tida om morgenen gikk jeg i desperasjon løs på minibaren for å døyve det formålsløse surret i skallen. 

Da minibaren var tom, hadde jeg blitt ganske oppstemt og vandret rundt i rommet med klovnenese og holdt foredrag for en innbilt tilhørerskare av håpløse politikere om hvordan de skulle ta tak i krig og fred og formueskatten. Til slutt sovnet jeg, og da jeg våknet, var det godt og vel forbi lunsjtid. Men, men … dagen kunne uansett ikke ha vært benyttet til så mye annet enn å vente på toget. 

Utenfor gardinet skar dagslyset i øynene. Rødøyd og gruggen vaklet jeg ned i resepsjonen for å koble meg på et trådløst nett. Det var lovlig sent å melde forfall til møtet, men det var uansett bedre å gi beskjed enn å la være. Bildet av den toppløse nattportieren satt fremdeles klistret på netthinnen, men jeg strøk bort minnet; nattlige utskeielser burde få bli der de hørte hjemme, i en dunkel parallellverden av sanseløs rus.

Nattportieren hadde for lengst gått av vakt, og i hennes sted sto en ung mann bak disken. Han hadde kort hår med mye pomade, og sto fordypet i noe som kunne være vaktlister eller vaskeriregninger – hva vet jeg? – og var splitter naken. Idet han snudde seg, så jeg at han hadde en klovnenese midt i ansiktet.

Han stirret rart på meg. – Det er kanskje en slags sirkusfestival her? smilte jeg stivt. For det var jo åpenbart noe som foregikk på hotellet. 

Resepsjonisten så seg skremt rundt og forsvant inn på bakrommet uten et ord. Han var raskt tilbake, og stakk til meg en klovnenese av samme type jeg hadde fått natten før, halvmyk, gummiaktig og rød. Jeg så spørrende på ham. 

– Det ble kanskje litt mye i går? sa han forståelsesfullt. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til den nakne gutten, men da han pekte insisterende på nesen, føyde jeg ham og plasserte den røde ballen på nesen som sist.

– Jeg skulle gjerne ha passordet til det trådløse nettet, sa jeg. 

Jeg fikk nettilgang, avklarte situasjonen med filialen der jeg skulle ha møtt opp, og vendte meg på nytt til resepsjonisten. – Er det servering oppe på terrassen? 

Han ristet på hodet. – Brasseriet er det nærmeste, sa han og veivet vagt nedover gaten. Jeg takket og skulle til å gå, men han stanset meg. 

– Kan jeg spørre om du sjekker ut i dag? spurte han. 

– Jeg tar et tog i ettermiddag. 

– Du har ikke sett nyhetene? 

– Hva har skjedd? 

– Uværet som slo ut signalanlegget i går, har ført til et ras over sporet. De vet ikke når togene kan komme i gang igjen, men det er vel snakk om et par dager. 

Dette var uvelkomment, for jeg hadde viktige møter dagen etter. – Fins det en bilvei, spurte jeg, – og kanskje et leiebilfirma her? 

– Det blir å ta turstien over fjellet. Det kan bli en fin tur, været skal ha flyttet seg nordover. 

– Jeg skal tenke på det, sa jeg, vel vitende om at noen fjellvandring absolutt ikke kom på tale. Det fikk bli nettmøter og studier av blomstrete klesvask i bakgården. – For sikkerhets skyld tror jeg at jeg booker en natt til, la jeg til, før jeg forlot hotellet for å jakte på noe som kunne få opp blodsukkeret. Det måtte være nærmere atten timer siden jeg hadde spist noe. 

En liten spasertur gjorde meg godt, jeg vrikket muntert på hoftene og formelig kjente at kinken i ryggen løste seg opp. Det var ikke mange mennesker å se, folk flest var vel tross alt på jobb. I en fontene lekte tre nakne barn. De kunne kanskje være fire-fem år, hvinte av fryd og sprutet vann på hverandre. Tankene gikk til min egen barndom, da vi sprang nakne frem og tilbake over vannsprederen på plenen hjemme. Det var uventet lett å gjenkalle følelsen av frihet, livsglede og nærhet til elementene. 

Egentlig skulle denne følelsen være en selvsagt del av å være født til et liv på jorda, tenkte jeg, men turte ikke en gang forestille meg hva reaksjonene ville bli om jeg hadde vrengt av meg dressen og slengt meg opp i fontenen sammen med barna. Det var en ganske absurd tanke, egentlig, så jeg småflirte for meg selv da jeg skrådde over gaten til Brasseriet.

Brasseriet var ikke et brasseri, det var definitivt en kafé med K. Interiøret så ut til å ha stått uforandret i seksti år: det var respatex-bord og stålrørsstoler med plastpolstring. Det eneste som kunne ha kastet et formildende skjær over de skjoldete veggene, hadde vært en god, gammeldags jukebox med glorete lys, og så kanskje pinups fra 1950-tallet på veggene. Da kunne stedet vært kitsch i stedet for et tragisk museum. Men slik var det ikke, tapetet falt av i store flak, og den eneste lyden var støy fra en lokal radiokanal med like deler hiphop og reklame. 

Det var bare én annen gjest i lokalet, en eldre mann, som hadde på seg en slags kampvest med mange lommer. Én lomme for nøkler, én for lommebok, én for snus og så videre. Samt en lomme for sukkerbiter, for det sto åpenbart ikke på menyen til Brasseriet. Vesten var også det eneste han hadde på seg, bortsett fra en rød klovnenese midt i ansiktet.

På dette tidspunktet begynte jeg å ane uråd. Hva var det egentlig som foregikk i Grøvelsrud? Hadde jeg havnet midt i en nudistklovnefestival? Eller var den gamle mannen simpelthen dement og hadde glemt å ta på seg buksene da han gikk hjemmefra? 

Etter en stund kom en velvoksen matrone til syne bak disken, anstendig tildekket av et stort forkle, og med et hårnett som antydet at det var hun som sto for matlagingen. Hun hadde også et slags futteral festet over nesen, en grårosa og uformelig kapsel, men jeg hadde forsonet meg med at dette var en gimmick som måtte ha noe med et lokalt arrangement å gjøre. – Skal det være noe å spise? spurte hun. – Jeg anbefaler dagens, spansk omelett med nypotet, toast, tomat og agurk. 

– Hva annet har du? 

– Du kan få omelett med champignon, bacon, løk spesial med paprika, eller … det er vel det. Noe å drikke? 

– Jeg vil gjerne ha en halv pils, sa jeg, – for dere har øl? Og en spansk omelett er akkurat det jeg trenger. 

Hun sprettet en boksøl og kom bort til bordet. – Tusen takk, sa jeg. Kafeen bød ganske visst ikke på overveldende luksus, men det var godt å se at det også fantes normale mennesker på stedet. 

Idet kokka snudde seg og vendte tilbake til kjøkkenet, så jeg at hun ikke hadde noe under forkleet. En pløsete rygg og et rødsprengt akterspeil forsvant gjennom svingdøra og etterlot en følelse av at bakrusen nå hadde dratt til angsten en omdreining for mye. 

Spansk omelett med nypoteter, tenkte jeg. Og kanskje en øl til. Antagelig to. Men herfra og til avreise er det bare hotellrom, minibar og full konsentrasjon om møteforberedelser. 

Jeg hadde på det nærmeste gjort ende på omeletten da det sa pling i bjella over inngangsdøren. En kvinne med hendene fulle av handleposer skjøv opp døra med skulderen, brøytet seg inn og losset av varene på nærmeste bord, rett til siden for meg. Hun kunne vel være noen-og-tretti år, hadde en kaskade av gyllenbrunt hår og litt for mye mascara, men det kunne se ut som om øynene var blågrønne. For øvrig var hun splitter naken, selvfølgelig, med unntak av en rumpetaske rundt livet og et kuleformet futteral på nesen. Det var første gang jeg hadde sett noen med en blå klovnenese.

Nesen sto dårlig til den røde leppestiften, men blåfargen kledde den rufsete, brune manken. Det var noe overdådig over hele skikkelsen, fra de svulmende brystene med store, mørke vortegårder, til den frodige busken over venusberget og de sjenerøse hoftene.

Hun kastet et blikk på meg, og så at jeg fulgte henne med øynene. – Frossen? sa hun. – Det er femogtjue grader ute. 

– De siste dagene har sommeren kommet for fullt, nikket jeg høflig. 

– Begravelse? smilte hun mot den mørke dressen. – Burde du ikke ha svart nese også? 

Jeg svarte ikke straks, så hun fortsatte: – Du er ikke herfra. Hvem er du? 

– Jeg kom med toget, svarte jeg, litt bekymret over den konfronterende tonen. – Men jeg drar igjen så fort de har ryddet linja. 

– Bli så lenge du vil, du, sa kvinnen muntert og vendte seg til kokken. – Gunda, gi meg en latte, vil du? 

Jeg tok mot til meg og skjøv meg litt nærmere bordet hennes. – Jeg skjønner at det er en god del jeg ikke skjønner, sa jeg. – Greit nok at alle går nakne her, og det er faktisk altfor varmt med svart dress. Jeg har også vært på en del nudiststrender oppigjennom, så nakenhet plager meg i grunnen ikke. Men hva er denne greia med nesene? 

– Det er jo den mest intime kroppsdelen vi har! svarte hun. – Jeg heter Katrine. 

– Tom, sa jeg, og rakte henne hånden. – Men en nese er bare en nese? 

– Det er jo der personligheten sitter. 

– Akkurat det er jeg litt usikker på, sa jeg. 

– Sitter den i tissen din? Siden du vil dekke til tissen?

Kokka, som altså het Gunda, kom med en kaffelatte, og jeg benyttet anledningen til å bestille en ny øl. Gunda vraltet bort med dissende valker.

– Tissen min er nok ikke så ulike andre tisser, innrømmet jeg. – Men personligheten … den må vel sitte i hjernen? 

– Hjernen er allerede gjemt bort i kraniet. Hvorfor vil du skjule tissen, da? 

– Handler dette egentlig om personlighet? Handler det ikke bare om intimsoner? 

– Nemlig! sa Katrine triumferende. – Tissen din, eller min, for den del, er ikke så veldig spesiell. Det er nesene som karakteriserer oss, det er nesene som definerer hvem vi er, det er nesene som er unike og som viser vårt sanne jeg. Ingen neser er like, har du tenkt på det? Så derfor er nesefutteral påbudt. Folk i Grøvelsrud er gudfryktige og bluferdige og går langt for å beskytte privatlivet. 

– Ja, men … neser er jo det mest naturlige som fins!

– Som tisser, repliserte hun. – Men alle kan leve uten sex. Ingen kan leve uten å puste. Å ha en egen nese er den første og eneste absolutte betingelsen for å leve. Nesa er menneskets helligste kroppsdel. 

Resonnementet var i og for seg krystallklart, men implikasjonene var overveldende. Jeg trengte et øyeblikk for å summe meg. 

– Hva betyr det at nesefutteralet ditt er blått? spurte jeg endelig.

– Du er nysgjerrig på hvordan nesa mi egentlig ser ut? spurte hun kokett. – Om det er en frekk oppstopper eller kanskje en aristokratisk ørnenese? Jeg ser det på deg, du skulle gjerne ha visst hvordan jeg er under futteralet. Men det skjer ikke, vet du. Nesen mi får du aldri. 

– Jeg syns bare ikke jeg kler denne rødfargen så godt, sa jeg, i et forsøk på å holde på den lette og flørtende tonen. – Hva skal til for at jeg skal få en blå nese, sånn som deg? 

– Hva skal til for at du skal få en Gucci-veske istedenfor en plastpose? 

– De er dyre? 

– Den betyr at jeg har en master i økologi og miljøforvaltning. 

– Hva slags nese kan jeg få med økonomi og ledelse? 

– All høyere utdanning kvalifiserer til blånese. Først er det selvfølgelig noen formelle prosedyrer, men hotellet burde i det minste ha spandert et grønt gjestehylster på deg. På den annen side, jeg vet at de sliter, og de grønne nesene koster mer fra produsenten. Lav etterspørsel, ikke sant, det vet du alt om, du som er økonom. 

Kokka kom med en ny halvliter. – Gunda, sa Katrine, – hent en grønn nese, vær så snill. Sett den på min regning. Det er for dumt at Tom her skal gå rundt som en annen rørlegger. 

Jeg takket henne, men kunne ikke unngå å gi uttrykk for en undring over at hun satt her med en mastergrad i miljøforvaltning. – Er det høyskole her i Grøvelsrud? spurte jeg. 

– Her fins ingen ting etter videregående. Jeg tok masteren i Bø, etter at jeg hadde tatt noen fag på Blindern. Det ble fort klart for meg at akademia ikke var min greie. 

– Det kan kanskje ha vært litt uvante omgangsformer for en som er vokst opp her? 

– Et skikkelig kultursjokk. Nakne nesegrev til høyre og venstre. Tjukt av folk, over alt, hele tiden, og ikke en eneste hadde nesefutteral. Heldigvis var det mye covid på den tida, så jeg slapp ofte unna med å dekke meg til med munnbind. Og så vente jeg meg litt til å gå med bar nese, da, klarte å ignorere skammen etter hvert, selv om det var en lettelse å komme hjem og få på seg et tekkelig futteral igjen. Takk og pris at det ikke ligger igjen noen bilder fra den tida på Insta og TikTok, da hadde jeg vært sosialt død. 

Jeg nikket forståelsesfullt. – Det må jo være en del som reiser frem og tilbake til Grøvelsrud. Hvordan takler de det? 

– Veien raser ut hele tiden, sa hun, – så det meste av varer kommer med toget. En og annen lokomotivfører og en og annen konduktør slumper vel en tur innom sentrum, men de få det gjelder, har lært seg de sosiale kodene. Det er sjelden hotellet har andre gjester enn de som kjenner til stedet, og som ser verden sånn som oss. Til gjengjeld kommer de ofte tilbake. Utnesene, som vi kaller dem.

– Utnese? Slik som denne? sa jeg og holdt opp det grønne gjestehylsteret jeg hadde fått. 

– Utnesene er grønne, ja, men stamgjester får et eikeløvmønstret diadem på tuppen. Turisme er veldig viktig for det lokale næringslivet.

– Hvor mange slags neser fins det egentlig?

Katrine lo. Hun hadde en dyp latter, verken fnisende eller skingrende som min ekskone, men hjertelig og smittende. En inkluderende latter, et uttrykk for at hun moret seg med meg og ikke lo av det dumme spørsmålet.

Jeg humret med. – Hvor mange?

– Veldig mange. Det er jo ikke så mange andre måter å markere status på her, i hvert fall ikke på varme sommerdager. 

– Som for eksempel?

– Det er ingen som bare har én rolle her i livet. Tenk deg selv, du har en jobb, du har kanskje et fotballag du heier på, du er kanskje med i en fagforening eller en golfklubb … De fleste bruker forskjellige neser til forskjellige anledninger. Du går jo heller ikke i et bryllup med fotballskjerf? 

– Alt dette vises med forskjellige farger og mønstre på klovnenesene? 

– Det er forskjellige typer også. Hengeneser, oppstoppere … og så skifter jo moten. Et år var det populært med slør som dekket hele underansiktet, og et annet år var det helt minimale neseklyper.

– Hva er årets nesemote?

– Traust. Men de har ansatt en designer som har jobbet med store motehus i Paris, og som visstnok skal presentere en ny kolleksjon til høsten. Vi er mange som er spent. Pinocchiokonseptet i fjor floppet fullstendig. 

Det pep i mobilen hennes. Katrine smilte unnskyldende og kikket på skjermen. – Jeg får bevege meg hjemover, sa hun. 

– Jeg kan hjelpe deg med posene, sa jeg. 

– Det trengs ikke. 

– Jeg skal uansett ikke gjøre noe annet enn å vente på toget de neste to dagene, så hvis jeg får lov, er jeg bare takknemlig. 

Katrine så skeptisk på meg. Hun ante vel at jeg kunne ha baktanker, og det hadde hun for så vidt rett i, for hun var uforskammet sjarmerende – men smilet lurte i munnvikene. 

– Ta matposen, den er tyngst, sa hun. 

Det var fremdeles ikke mange mennesker ute på gaten, men et par stykker stakk seg ut. De hadde både bukse og skjorte, og bar på hver sin ryggsekk. Jeg gjenkjente i et glimt konduktøren fra natten i forveien, så jeg tok sjansen på å hilse. 

Konduktøren forklarte at han og lokomotivføreren – de hadde begge på seg grønne eikeløvsneser – var på vei over fjellet. 

– Det er en fin tur, og så er det så raskt som det er mulig å komme seg tilbake på jobb sa han. – Togtrafikken kommer ikke i gang før om en uke, så eneste mulighet ville vært helikopter. 

Katrine må ha merket at jeg ble interessert. – Du lurer på å leie et helikopter? spurte hun. – Jeg tror de pleier å betale rundt femti tusen til Oslo. Enten må du være veldig rik, eller så må det være noen som syns det er veldig viktig å få deg fort tilbake. 

Jeg trakk på skuldrene. – Jeg kan i prinsippet jobbe hvor som helst så lenge jeg har nett. Til og med et par fjellstøvler ville vært en unødvendig utgift. Men jeg stusset over at togpersonalet er så innforstått med nesekodene? 

– De to bytter til seg vakter så ofte de kan for å komme hit. Jeg har en venninne som de pleier å bo hos. Hun ler seg i hjel, for de insisterer på å betale for å ligge med henne. 

Jeg spurte ikke mer. 

Katrine bodde i et lite, hvitmalt hus et par kvartaler nedenfor hovedgata. – Barndomshjemmet, forklarte hun, – dette vesle huset rommer hele meg. Barndom, oppvekst … og mamma og pappa. 

Hun tiet idet hun oppdaget en flat pappeske som sto lent opp mot inngangsdøra. Så låste hun opp og viste meg inn. – Pakken jeg fikk melding om, sa hun, – jeg skulle ønske jeg kunne slå av disse evinnelige varslene hver gang noen bare har gjort jobben sin. 

– Men mamma og pappa? 

– De døde for tre år siden. Jeg ville jo ha et liv for meg selv da jeg kom tilbake, så jeg hadde leid en leilighet litt lenger oppe i bygda. Men så kom jeg på middag en søndag og fant dem døde i hver sin stol i stua. De var bare i syttiårene, men det var dobbelt selvmord. Ingen kjente til at de hadde sykdommer eller depresjoner; de hadde bare bestemt seg for at nå fikk det være nok. Det er det verste jeg har opplevd noen gang. 

Jeg svarte ikke straks, og hun så spørrende på meg. – Dine lever? 

– Nei, sa jeg, – de er døde av kreft og demens og høy alder. Begge var i førtiårsalderen da de traff hverandre, så de ville absolutt leve sammen så lenge de kunne. Jeg fikk tid til å forberede meg. 

– Vi dør uansett, på den ene eller den andre måten, sa Katrine, – Det er bare å nyte det så lenge det varer. 

– Det er vel det. 

Ingen av oss hadde lyst til å bore dypere i temaet. Katrine brøt stillheten med et muntert smil mot flatpakken. – Dette er en krakk, sa hun. – De kjører halvtomme godsvogner, men likevel skal alt mulig pakkes som kompakte byggesett. Kan det virkelig være økonomisk, totalt sett? Folk må jo bruke timevis på å montere faenskapet. 

Jeg tilbød meg å hjelpe. – Sløydkarakterene mine var ikke mye å skryte av, sa jeg, – men jeg har blitt en djevel med unbrakonøkler. Dette fikser jeg på fem minutter. 

Etter en halvtime meldte hun at middagen var klar, og jeg måtte innse at krakken ikke ville få sin tilsiktede form før etter at vi hadde spist.

Katrine hadde laget nudelsuppe med tynnskåret svinekjøtt, karri og kokosmelk. – Bare ingredienser jeg hadde i skapet, sa hun, – Jeg hamstrer litt når jeg må til byen, for det er ikke noe særlig utvalg av slikt her. 

– Jeg elsker thai-mat, svarte jeg, – men jeg bor jo slik til at jeg har gangavstand til tre asiatiske restauranter. Har du vært mye i Thailand? 

– Bare på feriesteder, smilte hun. – Generelt er nakenhet strengt forbudt der, men det fins faktisk noen nudiststrender. Og så fins det nesefutteraler som er laget for å se ut som om de er til for å beskytte nesa mot sola. Har du lyst på ost og et glass vin? 

Det ble til at vi delte en flaske. Hun fortalte lattermildt at hun hadde funnet ostene i en butikk som hadde satt ned prisen med førti prosent fordi ostene var i ferd med å gå ut på dato, mens de i virkeligheten var på sitt beste og mest fullmodne. Praten gikk lett, og jeg kvitterte med historien om hvordan jeg uforvarende hadde sovnet på toget, og nå var henvist til å sitte en hel uke og stirre inn i fjellveggen bak Grøvelsrud Grand Bellevue. 

– Avbestill hotellrommet, sa Katrine. – Du kan bo hos meg. 

– Det er virkelig alt for mye, sa jeg. 

– Jeg er faktisk nokså underpult, sa hun. – Dessuten er du ikke ferdig med krakken. 

Hun tok av bordet mens jeg kledde av meg, først dressen, så skjorta, undertøyet og sokkene. Det var sykt surrealistisk å stå helt avkledd i et ukjent kjøkken sammen med en naken kvinne som uanfektet ryddet rester inn i kjøleskapet, og så samtidig være seg bevisst at det var helt nødvendig å skjule nesen i et grønt futteral. 

Katrine kom bort til meg, strøk hånden nedover kroppen min og grep myndig, men kjærlig, om kjønnet mitt. Jeg kjente at lemmet ble tyngre, og lot meg villig lede opp trappen til soverommet. 

Værelset lå i et svakt halvmørke, til tross for at det var lys sommerkveld utenfor glassdørene til frokostbalkongen. Gjennom grenene til morelltreet, som skjermet for naboen, speilet solnedgangen seg i elva som viklet seg ned gjennom dalen. 

Det sentrale møbelet var en stor dobbeltseng med dyprødt sengetøy, drapert med sjenerøse mengder hvit tyll bundet sirlig opp med gylne snorer. Veggene var malt i sommerlige sjatteringer, lysegrønt ved gulvlisten, som gled over i turkis opp mot det mørkeblå taket, der bittesmå LED-pærer blinket som stjerner på himmelen. 

– Liker du det? spurte Katrine. – Atmosfæren? Tanken er at interiøret skal virke opphissende, men det er kanskje litt mye? 

Jeg roste både fargevalget og utsikten over dalen, men understreket at det ikke var noe i rommet som gjorde like sterkt inntrykk som Katrines egen skikkelse. – Du må være klar over at jeg bare er en fremmedgjort og forknytt utnese, smilte jeg, – men sammen med deg er jeg sikker på at jeg kan overgå meg selv. 

– Ingen er forpliktet utover sine evner, smilte hun, – ikke jeg heller. 

Jeg var litt spent på om Katrine ville ta av seg klovnenesen nå, men det gjorde hun ikke tegn til, så jeg beholdt også min. 

Vi la oss, og jeg kjærtegnet henne forsiktig, etter hvert dristigere, og gjorde meg kjent med høydedrag og kløfter i Katrines topografi. Hun likte det, men var utålmodig etter å komme videre, så hun dro meg over seg og lirket meg på plass. Med tung pust lå hun avventende, nesten uten å røre seg, så jeg gikk i gang med en langsom, utforskende rytme. Responsen var jevn og tydelig, så jeg fortsatte med variasjoner, synkoperinger og trioler. 

Katrine svarte med impulsive rykk og napp, men beholdt grunnrytmen. Selv når jeg varierte tempo og taktart, beholdt vi en intuitiv kontakt, som i et jazzband der melodilinjen flyter uanstrengt gjennom improvisasjonene. 

Jeg prøvde å utvide repertoaret til dype kyss, men nesene var i veien for en akrobatisk tungelek, så jeg konsentrerte meg om bryster og underliv. I det som føltes som en himmelsk evighet, men som ifølge statistikken neppe varte mer enn fem-seks minutter, holdt vi hverandre på grensen av utløsning, og tværet ut nytelsen til begjæret ble så smertelig uutholdelig at det eksploderte i sanseløs ekstase. 

Da etterskjelvene hadde lagt seg, ble vi liggende tungt i hverandres armer mens pusten og hjerterytmen roet seg. Endelig trakk jeg meg helt ut, veltet meg over på siden, kysset henne og ble liggende med armen godt rundt henne. 

Katrine kikket nysgjerrig bort på meg. – Du ble plutselig så fjern. Hva tenker du på? 

Jeg møtte blikket hennes, smilte litt av meg selv. – Jeg får ikke ut av hodet hvorfor det luktet pommes frites i resepsjonen på hotellet. De har jo ikke matservering. 

– Du er en raring, sa hun. – Ordentlig rar. 

– Men det er jo rart? 

– De har personalkantine. 

– Altså, sa jeg, – de har kunder som er sultne og de har et kjøkken. Hotellet går dårlig og trenger omsetning. Hvorfor i all verden serverer de ikke gjestene? 

– Det kan være vanskelig å forstå for en økonom, men alt handler ikke om penger, vet du. 

– Hva handler det om, da? 

Hun rullet seg over meg og ga meg en klem. – Det er mange her som vil ha minst mulig å gjøre med fremmede. Alle som kommer utenfra, er litt uglesett. Det er derfor dere får egne, grønne neser.

Hun møtte beklagende blikket mitt og kysset meg på munnen. – Det er dessverre slik det er. Jeg liker deg bedre enn jeg burde, men det er kanskje best for oss begge at du ikke kommer tilbake. 

Jeg kjente et stikk i brystet. Trassig svarte jeg: – Det behøver vi ikke bestemme nå. Vi har en uke. 

Katrine så tvilende på meg. – Ja, sa hun, – jeg vil gjerne at vi bruker den uka, men … 

Jeg grep tak i det grønne nesehylsteret og fjernet det med et rykk. 

Katrine flyttet blikket til den nakne nesen min, før hun på nytt møtte øynene mine. Jeg lurte på om jeg hadde dritt meg ut fullstendig, og stirret hjelpeløst tilbake. 

Uten et ord tok Katrine den blå nesetippen sin mellom tommel- og pekefingeren. Hun nølte et øyeblikk, før hun resolutt dro av seg futteralet. 

Hun hadde en smal og rett nese med en pikant, kløftet vipp ytterst, og smale nesevinger som dirret som neseborene på en rasehest. Å studere nesen hennes var faktisk som å oppleve en ny dimensjon ved henne. Det var som om Katrine med ett slag sto klarere for meg, som om bildet av henne med ett hadde blitt fullstendig. 

Jeg fornemmet en åndeløs spenning i henne, så jeg smilte tilbake: – Jeg liker deg også. Veldig, veldig godt, enten jeg burde eller ikke. 

Hun la armene rundt meg, og slik ble vi liggende lenge. – Så har vi noen dager på oss, da, hvisket hun i øret mitt. 

* 

Jeg våknet brått ved at Katrine rykket til og satte seg opp. Redd og forvirret tok hun seg til nesen og så seg rundt etter futteralet. 

Så beroligende jeg kunne, strøk jeg henne over kinnet. – Den nakne nesen der kan jeg venne meg til å se hver eneste morgen resten av livet, sa jeg. 

Hun roet seg, og smilte av sin egen panikk. – Du skal i hvert fall slippe å savne thai-mat, svarte hun. Hun sank tilbake i armkroken min og lot meg kysse henne. Oppmuntret forsøkte jeg meg med tungen, men hun skjøv meg vekk. 

– Frokost først, sa Katrine. 

I fellesskap fylte vi et frokostbrett med ristet brød, et par hardkokte egg, kiwi og kaffe, før vi satte oss på frokostbalkongen. Selv om det på ingen måte var grytidlig, hadde morgensola bare så vidt karret seg over de høye åsene, og det var ikke fritt for at det var litt hustrig uten klær. 

– Du må kanskje på jobb? spurte jeg. 

Hun nikket. – Og dine planer? 

– Jeg vil gjerne låne nettet ditt. Det første jeg må gjøre, er å finne ut hvor stor forsinkelsen blir på jernbanen, og så må jeg snakke med sjefen min. Avklare endringer i møtekalenderen og legge en plan for hva jeg skal jobbe med de neste dagene. Og så tar jeg kanskje en tur innom sentrum, bare for å kjenne på hvordan det er å gå splitter naken omkring på brolagte gater, med hus i flere etasjer på alle kanter. Det har jeg aldri gjort før. 

– Det kan ikke være verre enn å sitte i et auditorium på Blindern uten nesefutteral, smilte Katrine. – Lykke til. 

Selv om jeg visste at offentlig nakenhet var kutyme på stedet, krevde det adskillig selvovervinnelse å ta steget ut på gaten uten en tråd på kroppen. 

Jeg mannet meg opp. Første stopp var hotellet. Heller ikke denne formiddagen var det mange som var ute og gikk, men når noen dukket opp i synsfeltet, tok jeg meg selv i å skjule de dinglende genitaliene bak vesken jeg hadde lånt. Lommebok, nøkler og mobil måtte jeg jo ha med meg, samtidig som jeg ikke følte meg helt trygg på at den grønne nesen var en fullgod garanti for at jeg var anstendig. 

– Anstendighet er en moralsk kvalitet, sa jeg strengt til meg selv, – det er ikke en dresskode! Vis at du er en mann!

Jeg rettet ryggen og fortsatte i bredbeinte steg mot Grøvelsrud Grand Bellevue. Ingen av de forbipasserende lot til å bry seg, så jeg senket skuldrene og overbeviste meg selv om at nakenhet faktisk var menneskets naturtilstand. 

Eller – og dette er noe jeg har tenkt mye på siden – det var kanskje heller slik at jeg aksepterte nakenheten som normal fordi jeg gradvis vente meg til det? Slik en frosk i en gryte ikke merker at den blir kokt før vannet blir så varmt at det er for sent til at den kan redde seg? 

Ikke misforstå meg, jeg mener fremdeles at innbyggerne i Grøvelsrud har et sunnere forhold til både kropp og sjel enn vi har i vår kroppsfornektende kultur. Jeg er gammel nok til å huske en tid da det var selvsagt å gå naken i fellesdusjen, mens blyge ungdommer nå til dags kler på seg badedrakt når de skal såpevaske kroppen i et offentlig bad. Og etterpå sitter de antagelig på bussen hjem og ser hardporno på mobilen. 

Uansett er det ni milliarder nakne mennesker i verden, så det er jo opplagt at synet av en naken kropp i bunn og grunn ikke er mer oppsiktsvekkende enn synet av et grantre eller en smarttelefon. Hykleriet er påført oss av religiøse fanatikere og Facebook. 

Resepsjonsvakten var den samme unge mannen som dagen i forveien. Han målte meg opp og ned med et anerkjennende blikk. – Naturalisert på ett døgn? Det var kjapt. 

– Du kunne gitt meg en grønn nese med en gang, sa jeg kort. 

Det svarte han ikke på. Jeg hentet bagasjen, utførte de nødvendige formalitetene med utsjekking og betaling, og forlot hotellet. Den bryske tonen min skyldtes antagelig gamle fordommer. Jeg må innrømme at der jeg sto, naken og alene med en annen naken mann, hadde jeg angst for å si noe som kunne oppfattes som en invitasjon til samkvem av noe som helst slag. 

Jeg var likevel fast bestemt på å tilpasse meg den lokale kulturen. Istedenfor å gå tilbake til Katrines hus, installerte jeg meg på brasseri-kaféen med bærbar computer, et rundstykke med gouda og en kopp sur traktekaffe.

Det var ingen overdrivelse å si at begivenhetene det siste døgnet hadde snudd opp-ned på noen av forestillingene mine om normal oppførsel. Konsentrasjonen om tall og grafer på dataskjermen måtte vike for filosoferinger om tabu og trivialiteter. Ett sted er det tabu å vise underlivet, et annet sted er det nesen, og et tredje er hele kroppen tabu. Hvordan følte en innvandrerkvinne seg i Oslo, hvis hun var vant til å rusle rundt i et svart telt med bare en smal åpning til øynene? Jeg følte at jeg kunne forstå henne bedre nå, rødmende og med en uglesett utnese, blant kafégjester som uten blygsel stilte skrev og valker til skue for allmenheten.

Utenforskap er en ekkel følelse, tenkte jeg. Den blir ikke bedre av at omgivelsene ignorerer deg. Du fins ikke, regnes ikke med, men vandrer omkring som et spøkelse. 

Jeg er vanligvis nokså trygg på meg selv, så dette anfallet av kaldsvette og sosial angst overrumplet meg. Ubehaget ble så intenst at jeg bestemte meg for å pakke sammen og trekke meg tilbake til en usynlig tilværelse i en mørk krok av huset til Katrine. 

Gunda må ha sett at jeg forberedte meg på å gå, så hun kom bort til meg med gratis påfyll og et skjelmsk smil. – Ekstra service for stamgjester, sa hun. 

Det kunne være smiger fra en restauratør som manglet kunder, og kaffen var uansett fæl, men jeg smilte takknemlig. Som utnese trengte jeg all den velviljen jeg kunne få. 

Jeg tvang meg til å bli sittende en halvtime til, og gjorde mitt ytterste for å se ut som om jeg var oppslukt av noe viktig på dataskjermen. Da jeg endelig følte jeg kunne forlate kaféen uten å fornærme Gunda, helte jeg kaffen i en blomsterpotte og slentret utstudert naturlig hjem til Katrine. Det fikk være nok tilvenning for én dag. 

Jeg var knapt i sikkerhet innendørs før det ringte på. På trammen sto to yndige syttenåringer, en blondine med små kjegleformede bryster og omhyggelig friserte kjønnshår, og en fyldigere, rødhåret venninne med frodig løvemanke og glattbarbert kjønn. I ettertid er det trist å erkjenne at det var disse kjennetegnene som jeg først bet meg merke i, for jentene hadde mye mer ved seg enn utseendet, men jeg var ute av stand til å fortrenge det skamfylte og dypt schizofrene forholdet til sex som hadde formet meg fra barnsben av. Hva slags futteral de hadde på nesene, husker jeg ikke en gang. Kanskje noe mønstret rosa, som unge jenter på Grøvelsrud VGS hadde for vane. 

– Jeg bor i det gule huset rett ovenfor, sa den blonde jenta, og presenterte seg som Sofie. – Jeg skal ha klassen på fest i kveld, og vil bare si ifra at det kan bli litt høy musikk. 

– Ja ha? svarte jeg strengt, – Det kommer jo litt an på hva slags musikk du har tenkt deg? 

De tok det humoristisk. – Sånn som du ikke liker, smilte den rødhårede. 

– Katrine ville ikke hatt noe imot det, sa Sofie. 

– Da har nok ikke jeg så mye jeg skulle ha sagt, svarte jeg. – Men jeg håper det ikke bare er hiphop? Kan jeg håpe på en avdeling med Count Basie?

– Det hadde sikkert vært gøy å vite hva det er, sa hun med rødt hår, hun het forresten Deborah, – men det blir nok mest i stil med han voldtektsmannen, Diddy. Skikkelig drittsekk, men veldig dansbart. 

Jeg hadde vondt for å gi slipp på dem. – Har dere tenkt å holde på lenge utover natta? 

– Hvor er Katrine? spurte Sofie. 

–  Hun er på jobb. Jeg er bare på besøk. 

– Er du en venn fra da hun studerte utenfor? 

Jeg ristet på hodet. – Jeg forsov meg på toget og kommer meg ikke ut av bygda de nærmeste dagene. Heldigvis traff jeg Katrine. 

– Særlig du er her fordi du forsov deg! lo Deborah. – Skal dere gifte dere? 

– Ville du giftet deg med noen du hadde kjent i bare et døgn? 

– Kanskje, sa Sofie, – hvis det var heftig nok. Men jeg ville tatt en kredittsjekk først. 

– Takk for tipset, det skal jeg huske, svarte jeg. – Men søk på Count Basie. Det er verdens beste hornorkester. 

Hun googlet lynraskt, og «The kid from red bank» pinte seg ut av den spinkle høyttaleren på mobilen. Sofie så spørrende på meg. 

– Prøv den med femti watt på et skikkelig anlegg, sa jeg, – og lykke til med festen. 

Jeg skyndte meg å lukke døra, beskjemmet over hvor opphengt jeg på bare et minutt hadde blitt i de to jentungenes gryende kvinnelighet. Dette var virkelig ikke meg. Pedofile tilbøyeligheter, bare ved å se to nakne møfrø? Nei, dette var virkelig ikke meg!

Jeg var nær ved å erklære meg selv som en topp ti-samfunnsfiende, da Katrine kom hjem i følge med en mann i slutten av femtiårene. – Gunnar, presenterte hun, – onkel Gunnar. Han er neseinspektør i kommunen. 

Som de fleste andre i bygda gikk Gunnar uten unødvendige plagg, men hadde en offisiell gul- og svartstripet nese, solide fjellstøvler og en kampvest fylt av redskaper som kunne få ham ut av de kinkigste situasjoner, alt fra skiftenøkler til voltmeter og trykkluftmåler. I tillegg hadde han en rumpetaske i korsryggen, 15×30 centimeter, som jeg bare kunne gjette innholdet i. 

– Hyggelig, sa jeg, – Tom.  

– Du har grønn nese, sa Gunnar. Han var lubben og solbrent og vennligheten selv, men avslørte ingen entusiasme over å møte sin nieses elsker. Det kunne vel ha vært flere oppigjennom. 

– Jeg kom i går. Eller, strengt tatt i forgårs, sa jeg.  

– Katrine sier du har en master? Da burde du strengt tatt ha en blå nese?  

– Som Romeo sier, «Hva betyr et navn?» sa jeg. – Hvor viktig er egentlig nesefargen?  

– Du er blå, fastslo Gunnar. – Alt annet er koketteri, og det er jobben min å sørge for at reglene følges.

– Jeg trodde regelen var at utneser var grønne?

– Jeg vet at noen syns vi oppfører oss rart her, sa Gunnar, – men Grøvelsrud er en del av Norge, og her gjelder likhet for loven som alle andre steder. Vi gjør ikke forskjell på urbefolkning og utneser. 

Han rakte meg høytidelig en blånese og tok meg i hånden, før han omfavnet meg og blunket lurt. – Katrine trenger en som deg. 

Katrine hadde invitert Gunnar på middag, og vi lagde mat i fellesskap, harestek i fløtesaus. Gunnar hadde egenhendig skutt haren, og i tillegg til at han likte å gå på jakt, viste Gunnar seg å være trener for det lokale ishockeylaget. 

– Fra starten het laget Grøvelsrud ungdomsforenings sportsklubb, gliste han. – Det står fremdeles GUFS på draktene, men fansen kaller oss bare «køllene».  

– Dere har drakter? spurte jeg.  

– Full polstring. Det kan gå hardt for seg. Men da klubben ble startet i 1923, var det mest friluftsliv og turer i skog og mark. Du har kanskje sett Munchs nudist-malerier? «Badende mann» er jo berømt? Og den digre sola i aulaen? Han lagde haugevis av bilder med livsbejaende natur og nakenhet. For hundre år siden var det moderne å være naken i friluft.  

– Sol, sjø og sunnhet, supplerte Katrine. – Det var vel egentlig på den tiden Grøvelsrud-kulturen begynte å ta form.

– Om sommeren svømmer gutta om kapp oppi tjernet her, sa Gunnar, – og om vinteren arrangerer vi isbading med badstue. 

Etter at onkel Gunnar hadde tatt farvel, og vi hadde gått til sengs, ble vi liggende søvnløse i hverandres armer. Ungdomsfesten i nabohuset hadde ennå ikke gitt seg, og til slutt tok vi på oss nesene igjen og gikk bort for å be dem dempe musikken et par hakk.

Katrine førte an over naboens plen og inn på verandaen. At hun ikke tok bryet med å banke på, tydet på at det var et nabolag der alle kjente alle. Uansett ville vel ingen hørt det gjennom musikken som tordnet ut fra stua. 

Festen var som ungdomsfester flest, noen drakk øl, og andre hard seltzer eller cider. Noen drakk for mye, og andre bare litt for å slippe seg løs på dansegulvet. Alle som én hadde på seg kunstferdig nesepynt med glitter og fluorescerende farger, og ellers lite eller ingenting. Hele stua var et halvmørkt hav av nakne tenåringskropper som satt, lå eller buktet seg mellom glorete strobelyn til dundrende basstoner sauset inn i en tykk glasur av syntetiske fioliner. 

Vi fant Sofie og Deborah på kjøkkenet, hvor de hjalp en døddrukken venninne med å holde det lange håret utenfor spybøtta. 

Katrine forsikret seg om at alt gikk bra med jenta, og spurte høflig om de kunne dempe lyden.  

– Hvor sent er det? spurte Deborah.  

– Snart midnatt, sa jeg, – og hvis folk skal tidlig opp … 

En ung gutt kom inn med kurs for kjøleskapet. Guttelemmet sto som en tollepinne rett ut i lufta. Han merket at jeg så rart på ham og så spørrende tilbake.  

– Tom kommer utenfra, forklarte Deborah.  

– Det er normalt at unge menn får ukontrollert ståpikk, smilte gutten, – men det går over i løpet av ungdomstida. 

– Jeg kjenner til at hydraulikken må gå seg til, svarte jeg. – Jeg har ganske lang erfaring med å være ung. 

Sofie fniste mot Katrine og pekte på meg. – Han er litt kul. Det derre hornorkesteret var ikke all verden, men ellers, mener jeg. 

Deborah så på meg. – Er dere samboere? spurte hun.  

– Vi er vel ikke helt der, men jeg er sykt forelsket, svarte jeg.  

– Skulle ønske det var meg, sukket Sofie.  

– Du er forelska i Karsten, sa Deborah.  

– Jeg var litt opptatt av ham, men etter at han begynte å sitte oppe om natta med stjernekikkert … ærlig talt!  

– Men husk at dere demper dere litt, da, sa Katrine.  

– Jeg gjør det med en gang, jeg, svarte Sofie. 

Hun gikk mot stua, og den erigerte gutten sprettet en ølboks. – Sofie er veldig prektig og snill, sa han alvorlig. – Et forbilde for alle oss andre. 

Sofie så spisst på ham fra døråpningen. – Det var fint sagt, sa hun. – Jeg skal tenke på deg når jeg onanerer.  

Hun forsvant ut. – Jeg trodde ironi var veldig nittitalls? sa jeg til Deborah.  

– Alt går i bølger, svarte hun, – og det er greit, bare ikke hornmusikk kommer tilbake. 

Ute i stua la lydbølgene seg. Katrine nikket at vi skulle bevege oss hjemover. Tilbake i dobbeltsenga strøk hun meg beroligende over kinnet. – Du venner deg til det, sa hun. 

*

Etter tre dager opplevde jeg at jeg begynte å føle meg hjemme i Grøvelsrud. Jeg hadde ingen problemer med å slappe av sammen med andre avkledde mennesker på brasseri-kafeen, og når jeg snakket med folk, var det ansiktene deres som tok oppmerksomheten min. 

Uten all velviljen jeg hadde møtt, hadde jeg aldri klart å bryte så fort med et grundig innprentet tabu. Jeg innså at redselen for avvisning og utstøtning antagelig hadde vært viktigere for angstanfallet mitt enn nakenheten. Når alt kom til alt, hadde jeg som alle barn i min årsklasse dusjet naken sammen med de andre etter gymmen, og som tenåring hadde det uuttømmelige seksuelle begjæret raskt skjøvet bluferdigheten så langt ut av bevisstheten at den aldri viste seg igjen, ikke engang da jeg kastet meg ut i sjekkemarkedet etter fire års stivnet rutine i et dødt samliv. 

Folk er folk, og hvis man oppfører seg etter den lokale skikken, er det vanligvis ikke så vanskelig å bli godtatt. Men så var det dette nesetabuet. Jeg gikk i konstant frykt for at jeg i ubetenksomhet skulle glemme den blå klovnenesen hjemme, og skulle sjokkere Grøvelsruds gode borgere med en oppførsel de måtte oppleve like uhørt som å stå midt på Karl Johan og runke. Noe som i parentes bemerket var en dagligdags hendelse i hovedgaten i Grøvelsrud, og som knapt affiserte noen. 

Da vi lå dovent sammenfiltret i sofaen før sengetid, tok jeg opp nesetabuet med Katrine.  

– Jeg innser at det må være tåpelig fra ditt synspunkt, sa hun. – Det fins til og med gode argumenter for at å skjule nesen er like ulogisk som å skjule resten av kroppen. Men jeg tenker at det er en avveining. Hva er det som gir størst ulempe, å måtte dekke til nesen eller å måtte dekke til resten av kroppen? Dekke til all den huden som føler sol og regn og vind og sjø? Den kroppen som møter elementene og gir deg følelsen av å leve som en del av naturen? Hvis jeg skal prøve å se bort fra oppdragelsen min, så kommer jeg likevel til at jeg når som helst ville ha ofret nesetippen for å kunne omfavne verden med resten av kroppen.  

– Hvorfor skal det være nødvendig å skjule noe som helst? sa jeg. – Luktesansen blir jo også hemmet av disse fordømte hylstrene.  

– Selvfølgelig er det nødvendig å skjule noe! 

Jeg så rart på henne.

Katrine himlet oppgitt. – Hvis du ikke har noen hemmelighet, har du heller ikke noe som er unikt deg. Alle trenger å føle seg unike for å ha en identitet. Om det er nesen, er kanskje ikke så viktig, men alle må skjule et eller annet for å føle seg enestående. Neser, navler, tisser eller tommeltotter … Men det er veldig mye mindre inngripende i folks liv at de må holde nesen hemmelig enn at de må skjule resten av kroppen.  

– Nesetabuet er egentlig ikke en slags sekterisk religion, likevel da, sa jeg, – men ren og skjær identitetspolitikk?

– All religion er vel først og fremst identitetspolitikk? 

Jeg grunnet litt på det, og kom til at jeg ville stemme for navlen. – Navlen er bindeleddet mellom fortid og fremtid, argumenterte jeg. – Forbindelsen fra det nye livet til opphavet som alle må frigjøre seg fra for at livet skal fortsette, slik at verden kan gå videre i all evighet. Jeg syns at navledyrkelse ville ha mye mer for seg enn denne nese-teologien. Og dessuten kan navlen dekkes til uten at du mister noe av naturfølelsen.  

– Kjettere vil bli brent på bålet, sa Katrine alvorlig.

– Vi kan starte den nye sekten i det små. Kjøpe et småbruk et sted oppe i lia, i en fjern avkrok, og så kan vi få tolv vakre barn som går ut i verden som misjonerende apostler og forfører et harem av – la oss si tre partnere hver, i gjennomsnitt? Trettiseks partnere med tre barn hver … Da har vi et hundretall troende i menigheten i løpet av én generasjon … og tripler antallet hvert tjuende år …  

– Og hva skal profeten Tom leve av?  

– Han skal være ypperstepresten til den guddommelige Katrine, alt livs opphav, og kreve inn tiende fra de troende. Hvordan ungene skaffer seg penger, må de finne ut selv. 

Katrine smilte. – Lovende, nikket hun. – Men jeg syns tolv var litt mye. Den biologiske klokka tikker. Jeg klarer i hvert fall ikke flere enn tre.  

– Da må vi stramme livreima på våre gamle dager. Men det går vel.  

– Spøk til side, sa Katrine, og så meg alvorlig inn i øynene. – Hvis jeg skal få barn, må det skje snart. 

Jeg ble litt satt ut, så hun kilte meg under ballene for å lette på stemningen. Jeg prøvde å smile. 

– Det høres fint ut med et småbruk, altså, men vi behøver kanskje ikke vente på det? sa hun. 

Var dette vendepunktet i livet jeg hadde ventet på? Etter en serie ungdomsforelskelser, et mislykket ekteskap og mange år uten noe fast forhold? Jeg hadde i hvert fall følt på at ungkarslivet hadde begynt å miste sin sjarm. Å våkne av barneskrik etter fire timers søvn var kanskje ikke verre enn å karre seg opp fra en fremmed seng med dundrende hangover?

Jeg merket at tausheten gjorde Katrine anspent, og møtte alvorlig blikket hennes. – Jeg syns vi skal gifte oss, sa jeg. – Eller, akkurat dét driter jeg egentlig i, men flytte sammen og lage barn. Jeg har aldri møtt noen jeg heller vil lage barn med enn deg.  

– Jeg vil ikke flytte fra Grøvelsrud, sa Katrine.

– Jeg er enig i at Grøvelsrud vil være et godt sted å vokse opp, svarte jeg, – men jeg tror ikke noen her trenger en finansanalytiker. Jeg tjener for godt i Oslo til å bli bussjåfør eller noe her.  

– Du vil ikke likevel?  

– Én ukes hjemmekontor er ikke et problem sa jeg, – men jobben er avhengig av et levende faglig miljø. Analyser og lunsjdiskusjoner går hånd i hånd. Jeg må ta en prat med sjefen. 

Hva kunne være bedre enn å bygge en tilværelse for meg selv og familien i et samfunn bygget på kroppslig og sjelelig frihet? Vi kunne leve i en utopisk enklave i en verden preget av ufred, fremmedgjøring og hyklere, et hemmelig tilfluktssted for lykke og harmoni! Jeg bedyret at jeg skulle gjøre det som sto i min makt for å realisere drømmen, og neste morgen tok jeg sporenstreks WhatsApp-kontakt med sjefen, investeringsdirektør Johnny Stibolt-Larsen i AffidaVita fondsforvaltning. 

Jeg fortalte rett frem at jeg hadde møtt kjærligheten, og at vi måtte diskutere om familie i Grøvelsrud kunne kombineres med en ansvarsfull jobb i hovedstaden.

– Don’t do this to me, sa Johnny inntrengende fra skjermen. – Jeg trenger deg twentyfourseven. Vet du egentlig hva du gjør? Jeg har googla Grøvelsrud. Du er stuck i en bloody nudistleir!  

Smilende ga jeg ham en formanende pekefinger. – Jeg kjenner deg. Du er misunnelig.  

– Hear me out. – Du har bare én eks, jeg har tre. Asså, du har fått en first impression, right? Jeg skjønner at dama er fin, skikkelig bombshell, ser det for meg, men du kan gi det litt mer tid?  

– Johnny, du vet hvor mye penger jeg har brukt på representasjon. Og jeg har brukt dobbelt så mye privat, tråla nattklubber tre dager i uka. Nå har jeg fått sjelevennen min i fanget. Pang, skjønner?  

– Men hvorfor langt uti skauen? Hva er gæernt med en decent apartment på Frogner? Hun burde være gloriously happy hvis du tar henne så langt det er mulig faenivold bort fra hickistan.  

– Detta er douchebagging, Johnny, du er bedre enn det.

– De har ikke klær en gang! Har de ordentlige hus der oppe eller bor de i huler?  

– Hvis du er redd for nakenhet, har du en utfordring. Du er omringa av ni milliarder jordboere som bare later som om de ikke er nakne.  

– Og hva er denne gjemme-nesa-greia? Er ikke nesa en del of bodyn? Fuck it, man, dette er insane. You’re not insane, Tom. Dette henger faen ikke på greip.  

– Det jeg ville diskutere, Johnny, er at det er jævlig langt å pendle hver dag.  

– Du har bestemt deg? Hæ? Etter at du har pult i tre døgn langt uti crazy nowhere? Faen, den bitcha må være et bra ligg. 

– Jeg rigger meg for ei framtid i Grøvelsrud. Men jeg elsker jobben også. Spørsmålet er om AffidaVita kan være en del av det livet?  

– Don’t do it, Tom. Tenk på det. Prøv å se deg selv om førti år. Oldis som springer naken rundt i nowhere med pappnese. Tenk over det. Det er i hvert fall et prospekt jeg ville totally rejecta.  

– Det meste av det jeg gjør er company analysis som jeg kan gjøre hvor som helst, sa jeg. Jeg kjente Johnnys hersketeknikker og visste at jeg måtte få ham til å skjønne at jeg aldri ville svikte Katrine. – Samtidig er det absolutely vital at jeg har en løpende dialog med de andre gutta. Jeg kunne tenke meg å foreslå at jeg har hjemmekontor tre dager i uka og er i Oslo to dager? Også er jeg selvfølgelig available på nett og mob hele tiden. 

Johnny receiva budskapet, som han ville ha sagt, og krevde tre dager på kontoret og to dager hjemme. Det var jeg fornøyd med, for det betydde at jeg kunne få fire dager sammenhengende med Katrine hver uke.

– Happy, happy, strålte jeg til Johnny, – dette må vi feire. Kan du ikke komme på besøk? Så kan vi gå gjennom gatene og ringle med bjellene begge to?  

Johnny så olmt på meg fra skjermen. – Jeg skal tenke på det, yeah, seriously, sa han. – Men på kontoret er det dress og slips. Capiche? 

Jeg sov dårlig natten etter.

I drømme var det strålende midtsommer, og jeg slentret nedover Karl Johan mot sentralstasjonen. Ettermiddagssola skrådde inn mellom de lave kvartalene, og uteserveringene var fulle av folk. Jeg var i glitrende humør, for det var fredag, og jeg skulle ta toget tilbake til Grøvelsrud og Katrine. Ved Kirkeristen sto tre virtuose gatemusikanter. De spilte lystig jazz, og jeg dro kjensel på «Flight of the Foo Birds», en klassisk Count Basie-låt. En tigger glemte helt hvorfor hun var der, og rugget i takt med musikken. Leende turister beundret fascinert musikernes presise samspill og vippset eller la småmynter i gitarkassen. Jeg ble også stående litt, for jeg hadde god tid, og jeg var så oppslukt av musikken at det tok litt tid før jeg oppdaget at det var meg alle så på. Jeg smilte vennlig, men folkemengden fortsatte å stirre mens de så skremt på hverandre og trakk seg skyndsomt bort. Musikerne ble også oppmerksomme på meg, stanset midt i en frasering og begynte å pakke sammen utstyret. Det var særdeles ubehagelig og foruroligende, og jeg skjønte absolutt ingen ting før et vindpust virvlet gjennom gaten og løftet skjorteflakene mine opp foran ansiktet. Skrekkslagen oppdaget jeg at jeg ikke hadde bukser på meg. Skjorte og slips, ja vel, men fra navlen og ned var jeg splitter naken. Noen kvartaler unna hørte jeg sirener, og i enden av Dronningens gate så jeg hissige blålys nærmet seg. 

Jeg skvatt til. Et øyeblikk trodde jeg at det var sirenen som hadde vekket meg. Så satte jeg meg opp, og speidet ut gjennom balkongdørene. Bortsett fra Katrines jevne pust var alt stille. Først etter at jeg hadde lyttet intenst i flere minutter, aksepterte jeg at sirenen bare hadde eksistert i drømmen. 

Det var vanskelig å sovne igjen. På badet tørket jeg av meg svetten, og på kjøkkenet skjenket jeg meg et stort glass melk. Det var i og for seg ikke så rart at underbevisstheten advarte om at det kunne bli vanskelig å leve i to verdener samtidig, men styrken i varselet gjorde meg urolig. 

Det er normalt å leve i mange verdener. Vi har alle flere identiteter. Du har et nesehylster for jobben, et annet nesehylster for hobbyen, og en naken nese for din elskede.  

Identitet er flytende! sa jeg til meg selv. Menneskeartens evige, store fortrinn på jorda er tilpasningsdyktigheten. Jeg formes hver dag av omgivelsene, og jeg er aldri den samme to dager på rad. 

Jeg fortalte Katrine om drømmen. Hun lo. – Der kan du se resultatet av de kroppsfiendtlige tradisjonene dine, sa hun. – Du er heldig som har kommet unna de skinnhellige pietistene.  

– Selv om jeg selvfølgelig forstår hvor bigott opplegget er, kan jeg ikke hindre at holdningene sitter i ryggmargen, sa jeg. – De har vært en del av meg hele livet. 

– Det er hyklerske prinsipper som bare tjener de som vil ha makt over andre, slo Katrine fast. – Politikere, prester, moralens voktere …  

– Bortsett fra det med nesene, da. 

Katrine trakk på skuldrene. – Det er eksentrisk, men nokså uskyldig. Fremmedgjøringen der ute fører til pornoavhengighet og sexovergrep. Normale folk skjønner at kroppskontakt ikke må handle om kjønn. At kroppskontakt gjør godt uansett, vet alle som har sittet med en katt på fanget.

– Jeg vet at jeg har noen nevroser jeg må jobbe litt med, sa jeg. – Utfordringen er at jeg ikke bare kan feie dem under teppet og glemme dem. Jeg kommer til å møte meg selv i døra tre dager hver eneste uke.  

Da jernbanesporet omsider hadde blitt ryddet, og det var tid for hjemreise, var jeg litt nervøs for hvordan jeg ville reagere på å komme tilbake til Oslo. Hvordan ville livet i hovedstaden fortone seg etter at jeg hadde spradet rundt i Grøvelsrud en hel uke, naken, fri og glad?  

Ettersom jeg måtte være borte i mange dager, tenkte jeg det ville være hyggelig å gi Katrine en bukett roser før jeg dro. Jeg kunne ikke finne noen blomsterbutikk i handlegata, så jeg spurte Gunda på Brasseriet.  

– Roser nei! sa hun. – Fri og bevare meg! 

Jeg tenkte ikke mer på det, annet enn at hun kanskje var allergisk, men da jeg gikk ut fra kaféen, fulgte en ung rødnese etter og småløp til han kom opp på siden av meg.

– Er du interessert i blomster? hvisket han uten å se på meg, som om han tilfeldigvis skulle samme vei og tilfeldigvis holdt samme fart.  

– Det er visst ingen som selger blomster her? svarte jeg.  

– Det lar seg ordne, sa han, og så seg nervøst rundt.  

– Er det et problem?  

– Sju tusen for en bukett på tre? 

Jeg ristet på hodet. – Jeg får heller klare meg uten. Men takk for tilbudet. 

Jeg lurte fælt på hva slags bygdeoriginal dette var, så da jeg kom hjem til Katrine, spurte jeg om det var noen hun visste om. 

– Takk og pris at du ikke kom trekkende inn i huset med roser, svarte hun. – Nesen er til for å forsyne kroppen med frisk luft. Åndedrettet skal ikke misbrukes til uforpliktende nytelse. All slags aromaterapi er fy-fy. 

– Seriøst? Det kan høres ut som Grøvelsrudingene også har noen nevroser å ta tak i?  

– Ålreit da, sa Katrine. – Én nevrose. Men utnesene sliter både med roser og nevroser. 

– Storsamfunnets overlegne sivilisasjon, parerte jeg. – Ingen kan skape effektive kommandolinjer uten å styre undersåttene med skam og angst.

Katrine kunne ikke skjule en latter, og jeg frydet meg over at jeg kunne more henne. – Kos deg i sivilisasjonen din, sa hun. – Og velkommen tilbake til barbarene om noen dager.  

– Jeg teller timene og minuttene, sa jeg.  

– Ikke sekundene?  

– Jeg har en jobb å gjøre også. Det mest realistiske er vel å gjøre opp halvdagsstatuser.  

– Jeg skal savne deg også, minst to ganger om dagen, sa Katrine alvorlig, og ga meg et dypt tungekyss. 

Dressbuksene føltes klamme og uvedkommende, men jeg kledde meg etter Oslo-norm og satte meg på toget. 

Jeg hadde innsett at det ville bli en utfordring for meg å snu tankesettet. Mentalt handlet det, slik jeg følte det, om å kunne løpe fritt, eller å stå i en løpestreng. Møte verden med hele seg, eller stenge seg inne i et hylster. Prioriteringen virket opplagt. Livet mitt tre dager i uken i Oslo måtte bli et sammenhengende hykleri. For å fortjene de fire ukedagene jeg var hos Katrine med bare en liten klovnenese, måtte jeg være tre dager på jobb med heldekkende maskering. 

Toget satte seg i bevegelse, og jeg satte opp en spilleliste til ørepluggene. For én gangs skyld ikke Count Basie, men Glen Miller: «Chattanooga Choo-choo». – Toget, tenkte jeg, – nettopp toget, det er vel det som best representerer dette vendepunktet i livet mitt. At toget ikke hadde gått som det skulle, hadde vært nøkkelen til lykken.

«Can you afford, to board the Chattanooga Choo-choo? I’ve got my fare, and just a trifle to spare,» croonet vokalisten. Hva var prisen for å sette seg på toget, egentlig? Enten det gikk i den ene eller den andre retningen? 

Oslo er i hvert fall verre enn Grøvelsrud, gjennomsyret av tabubelagte omgangsformer som Grøvelsrud for lengst har fridd seg fra. Det verste som kan skje i Oslos offentlighet, er at noen blir fotografert med nakne pupper. Da er det ingen som bryr seg om at milliardærene er nullskatteytere eller at rusavhengige må sove på gata om vinteren. 

Min gamle farmor solte seg konsekvent uten overdel til hun døde som nittiåring. Det var tidlig på nittitallet, da fremdeles ingen kvinne ville bli tatt levende i å sole seg med bikinioverdel – utildekkede pupper hadde tross alt vært normen på alle europeiske strender de siste tjue årene – men farmor holdt stand selv etter at konfeksjonsindustrien gjenerobret tidsånden og tvang puppene tilbake i seletøyet.  

Jeg hatet farmor for den trassige usømmeligheten. Jeg var ung, men gammel nok til å skjønne at det var en ny tid, der den nye tids mote erstattet fredelig frigjorthet med iherdig tildekkede kvinner, som jobbet krampaktig for å realisere seg selv med spilebrystholdere og aggressivt kroppsspråk. Så jeg er et barn av hykleriet. Dobbelthet og løgn er en del av meg. 

Eller, og det er vanskeligere å ta inn over seg: Hykleriet er faktisk meg. Løgnen er meg. Jeg er ikke en helstøpt representant for noe som helst, jeg er en værhane som tilpasser meg den rådende moralen. Vi har jo bare ett liv, ikke sant?

Så her sitter jeg på toget. Hjem, eller på vei bort? Hva er hjem, hva er bort? 

Når jeg vender tilbake til Oslo, kan jeg se venner og bekjente for de bornerte nevrotikerne de er, og jeg vet at jeg er akkurat som dem. De fremmedgjorte hyklerne, det er de som er mitt folk. Men jeg håper at jeg en dag er klar for å reise tilbake til Katrine. 

Kinken i ryggen er tilbake. Togsetene er virkelig ikke gode.

 

FORFATTERPRESENTASJON:

Norske science fiction-forfattere: Eirik Ildahl

OGSÅ AV ILDAHL:

Komplett filmmanus av Eirik Ildahl: Europeerne