Ny serie: Patrik anmelder Moorcock. Først ut: Jerry Cornelius

Forfatter og stabil bidragsyter til Nye NOVA, Patrik Sahlstrøm, gir seg framover i kast med den engelske tungvekteren Michael Moorcocks verker. Moorcock var en sentral skikkelse i den såkalte «nye bølgen» på 60-tallet, da sf- og fantasyforfattere tok i bruk virkemidler fra modernistisk litteratur, gikk inn i «psykiske landskap» og i det hele tatt ble språklig og fortellerteknisk ambisiøse på nye måter. Man kan med godt belegg f.eks. hevde at våre egne Bing & Bringsværd var deltakere i denne surfen. Moorcock redigerte det sentrale bølge-tidsskriftet New Worlds i årene 64-71 og 76-96. Men dessuten tør bøkene hans være kjent for mange: Han er mannen bak blant annet Elric og Jerry Cornelius, så vel som klassikere som Behold the Man (Se det menneske) og den tidlige steampunkromanen The Warlord of the Air. For å nevne noe. Patrik Sahlstrøm er en fan, men lar samtidig ikke forfatterens status påvirke alle omtalene. Disse står naturligvis for Patriks egen regning.

(Red.)

 

The Cornelius Quartet av Michael Moorcock; når en forfatter blir høy på seg selv

 

av Patrik Sahlstrøm

 

Moorcock er en av mine yndlingsfabelprosaforfattere, og det er særlig hans tidlige bøker (Elric, Hawkmoon, The Eternal Champion) som jeg har lagt min elsk på. Dette er bøker som utfordret de eksisterende normene innen fabelprosa, med antihelter og mye satire over heltete helter som Conan og av episke sagaer som Ringenes Herre.

Moorcock var en av pionerene i å bruke avanserte litterære teknikker for å fortelle fabelprosa; det meste av hans inspirasjon kom fra litteratur som hadde fint lite med fabelprosa å gjøre. Han blir regnet som en av de store britiske forfatterne fra det 20. århundre – uavhengig av sjanger.

Som har skjedd med andre kunstnere, ble han med tiden overveldet av sin egen suksess. Suksess som ga ham muligheten til å skrive tekstene han egentlig ønsket å skrive, og friheten til å ikke tilfredsstille leserne. En kunstnerisk integritet som fortjener respekt, men som ikke nødvendigvis ga så himla bra bøker. The Cornelius Quartet (The Final Programme, A Cure for Cancer, The English Assassin og The Condition of Muzak) er det perfekte eksempel på dette. Disse bøkene er ment som en kritikk av det britiske samfunn, med tunge elementer av absurdisme og surrealisme. Omtrent som å lese et maleri av Salvador Dali, bøkene kan vel best beskrives som fabelprosa på syre.

Utvilsomt hadde Moorcock stor glede av å skrive disse romanene. Vesentlig mer glede enn det en leser som ikke er tungt på fleinsopp, vil få av å lese dem. Fortellerteknikken er spennende, vi blir ikke servert en sammenhengende historie. Kun løse (og til tider selvmotsigende) episoder, der leseren selv må gjette seg til hva som skjer mellom dem. En teknikk jeg personlig har stor sans for, men som forutsetter en litterær selvdisiplin som Moorcock ikke hadde da han skrev disse. Bøkene lider veldig under eviglange oppramsinger, i et tilfelle går det med en hel side på beskrivelser av matrettene under en festmiddag. Godt mulig at en slik oppramsing vil gi glede til enkelte lesere, jeg er dog ikke blant dem. I tillegg insisterer Moorcock på ekstremt detaljerte klesbeskrivelser, ned til den enkelte knapp. Gjesp.

Ok, bøkene er veldig tungt skrevet. Men hva handler disse fire bøkene om? Veldig godt spørsmål. Moorcock hevder selv at karakterene er basert på folk han kjente fra området rundt Notting Hill, hvor han vokste opp, og det virker som det i grunn er historier om hva som hadde skjedd med de fiktive versjonene av karakterene når verden går under. Mange av personene har dukket opp i tidligere bøker av Moorcock. og disse egenreferansene gjør ikke bøkene noe enklere å lese. Handlingen foregår i en alternativ utgave av vår verden, med London som hovedarena. Denne verdenen er hardt rammet av at tid, slik vi kjenner denne, har brutt sammen – og resultatet er en heftig syretripp av en virkelighet, hvor det oppriktig virker som det ikke skal være en lineær handling, mer en samling av episoder som sikkert har tung symbolsk betydning. Uten at det for leserne er noe som helst som gjør at vi bryr oss en millimeter om hva som skjer.

Det blir sjelden leseverdig når en forfatter skriver inn seg selv i en bok. Moorcock påstår i introen at Jerry Cornelius er basert på en fyr som bodde i hans nabolag, men jeg kjøper ikke den forklaringen, -særlig ikke når JC’s mest elskede eiendel er en el-gitar maken til den Moorcock selv eide. Kombinert med at bøkene er veldig erotiske, så får man følelsen av en aldrende mann som skriver ut sine fantasier om et liv han kunne ha levd.

Erotisismen i disse bøkene har ikke på noen som helst måte tålt tidens tann (skrevet 1969-77). Incest, pedofili og voldtekt beskrives om helt ordinære ting, og senere opplag av disse bøkene er visstnok kraftig sensurert. Med rette. (Det var Moorcock selv som «selvsensurerte» bøkene. Han hadde for vane med store omskrivelser for hver ny utgave, der han prøver å flette sammen alle sine historier til et gigantisk epos). Samtidig er Moorcock nesten krampete progressiv, mye av historien handler om homofili, transkjønnethet, raseblanding og om hvor fæle autoriteter er. Dette er forsåvidt i tråd med mine egne holdninger, med det blir for mye av det gode – og bekrefter at det å skrive en bok for å formidle ideologi veldig sjelden medfører en god bok.

Oppsummert så skal Moorcock ha skryt for ambiøs skriving og utforskning av fabelprosaens grenser – men med mindre man inntar store mengder psykelisk narkotika, så er det vanskelig å få noen glede av disse bøkene.