Et grynt får deg til å heve hodet. Purketrynet ser på deg og slikker seg om truten. Tunga kryper inn det ene neseboret og etterlater seg et slibrig spor av spytt, som renner i en langsom, seig strøm ned på skuldra di.
Kortprosa av Bjarne Benjaminsen, er hele festen arrangert?
Thomas Ligotti (f. 1953) er en amerikansk grøsserforfatter som bokdebuterte i 1985, etter flere år som bidragsyter i litterære undergrunnsmagasiner. Alle fortellingene hans er i skrekksjangeren, men kan også leses som eksempler på Ligottis livssyn. Hos Ligotti er nemlig uhyggen, eller følelsen av at noe ikke er som det skal være, det første tegnet på at en er i ferd med å ta virkeligheten innover seg. Her intervjues forfatteren av Pål Flakk.
Hun så det komme, da dørvakta brått prøvde å ta på armen hennes. Ville han tvinge skadevare på henne? Men brannmuren hennes var oppdatert og svært god. Hun ville uansett aldri vurdert sammenkobling med en som tok seg til rette. Det var ikke greit, men orket hun å gjøre noe mer?
Her og der gjennom Kollektivets mangslungne bedrifter, siver interessen for roboter og fantasi-rollespill gjennom. Med tegneserieskaperens velsignelse gjengir vi en side fra Kollektivet som passer som hånd i hanske, som sverd i skjefte, som roboten i eventyret, til Nye NOVAs profil. Science fiction og fabelprosa, sa vi? Jammen så vi smør!
Eirik Ildahl er en skyggenes mester i norsk åndsliv, hans dåder er bedre kjent enn hans navn. Han har skrevet for TV, film, radio og teater. Han har medvirket til kjente tegneserier. Dessuten står han bak et lite knippe romaner, deriblant en av norsk fabelprosas mest elskede klassikere.
Det er ingen fjell i horisonten eller skjær som stikker opp av sjøen, kun den blanke vannflaten som de hvite skyene speiler seg i. Georg har knytta håndkledet rundt midja. Stranda strekker seg langt, bortsett fra den lille grønne flekken bak ryggen hans, der klinikken står, en stor, hvit terning av mur, er det bare…
Den norske tegneserien Vangsgutane ble skapt av Leif Halse og Jens R. Nilssen i 1940, og har utkommet som julehefte nesten hvert år siden. Serien handler om brødrene Steinar og Kåre Vangen, som rett som det er tar på seg voksen kars arbeid for å hjelpe bygda og mor si, Sigrid. I dette vesle sf-diktet har brødrene begitt seg ut på en optimistisk ferd som hører framtidsdrømmene til.
Jørn A. Jensen skriver i denne korte novellen om en kjenning for noen og enhver av oss. Tidsmonsteret suger tida ut av oss, som marg fra kjøttbein, helt til det ikke er noe igjen. «Tidsmonsteret sørger for at tida går fortere og fortere med årene. Forrådet av tid renner ut, som sand drysser ned i timeglasset, fortere og fortere. Det skåner ingen. Tikk-takk.»
Salman Rushdie, som i sommer lå på respirator etter å ha blitt knivstukket, er en fantastisk forfatter.
De fleste har jo etter hvert hørt om boka Sataniske Vers (1988), som inneholder en del harselas med proffen Muhammed, og som på magisk vis skulle få sin fortsettelse ute i «virkelighetens verden». Mindre kjent er det vel at Rushdie opprinnelig siktet mot sjangerfiksjonen.
I 1979 utkom Italo Calvinos usedvanlige, labyrintiske bok Hvis en reisende en vinternatt. Er det science fiction? Er det fabelprosa? Det er i hvert fall ikke realistisk litteratur. Hvis vi da ikke med realisme mener det reelt eksisterende i videre forstand? Virkelig som fantasi, fantastisk som virkeligheten? Følgende tekst er kanskje en omtale, kanskje en novelle, kanskje virkelig, kanskje fantasi, hvis ikke begge deler, kjære leser?
