Luke 5: «Juletre». Kortnovelle av Catharina Schønning-Lykke

Da det begynte å vokse små juletrær på armene hans, ble han mer nysgjerrig enn bekymret. Det hadde vært en lang jul, han hadde kanskje drukket litt mye også, og så var det den den kommersielle juleånden som presset seg ut. Det var sånn han tenkte. At julen måtte ut på et vis. Han tenkte ikke at den hadde begynt å vokse inni ham. 

Først tok han en dusj, prøvde å vaske dem vekk med varmtvann. Det resulterte i et dryss av små stjerner og minikuler i dusjen. Han tenkte vagt at han skulle tatt vare på dem, men var også litt lettet over at i alle fall pynten var av, selv om trærne sto igjen. De viste seg å være mer robuste, for de fikk seg stadige slag når han slo borti vegger og dørkarmer, uvant med størrelsen de nye utstikkerne ga ham. 

Etter hvert tok han sjansen på å se seg i speilet. Vurderte om han kunne gå på kino i dag som planlagt, men tok lett valget om å se film hjemme i stedet. En gang utpå kvelden begynte han å lure på om dette var et reelt problem. De små trærne hadde allerede vokst seg større og var skikkelig i veien. Han knuste alt mulig han kom borti, bøker lå strødd og han ville ikke kunne få av seg klærne uten å klippe dem opp. 

Kunne han gå til legen? Han trodde ikke det. Han hadde vurdert å hugge dem av med kniv, eller kanskje øks. Han hadde et vikingsverd hengende på veggen, men antok det ikke var skarpt nok. Og hva ville skje? Ville han blø? Blod eller sevje? Før han fikk tatt mot til seg til å prøve, var armene blitt for tunge å løfte. 

Det ble en helt annerledes jul enn han noen gang hadde opplevd.