Luke 10: Kortnovelle av Tor Nytun: Kvanteriket

Du er fortiden min. For meg er du evigheter siden. I dine øyne har vi alt det du drømmer om og alt du i din støpeform ennå ikke kan se for deg. Hvordan gikk det med oss? spør du. Gikk det bra eller gikk det dårlig? Svaret er begge deler. Husk at tiden rommer alt. Tusener av år med lidelse og tilnærmet utslettelse kommer. Endeløse tider med glede og harmoni likeså. Men der vi er nå, ingen av delene. Å ha en bevissthet som lever evig og aldri føler smerte eller ubehag ble endestasjonen for oss. En total og endelig seier for det alle de før oss strakk seg etter. For meg var det et teknologisk og umenneskelig stengsel. Kjernen i meg ga meg andre svar. En urtidstone, lavfrekvent, men likevel kraftig. Hvorfor akkurat jeg hadde et snev av menneskelighet igjen, vet jeg ikke.

Jeg følte at min søken etter opprinnelsen var et svik. Lenge, kanskje for deg en million generasjoner siden, skjulte jeg den nagende tanken inni et mørkt rom der ingen kunne se. Skammen sydet i meg. Jeg hadde alt, jeg var i altet. Men menneskeligheten boret seg ut av meg. Misfosteret meg lå der til allmenn beskuelse.  Korrigerende tiltak ble gjort, nye årtusener gikk. Men sølvstrengen fra evigheter tilbake røk aldri ut av sinnet mitt. Bekymrede kantoner i mitt nære svømte rundt meg og søkte meg inn i det kvantifiserbare. Det målbare endeliktet. Ingen tvang, bare en total og endelig forståelse av at det ikke fantes rom for en uslipt menneskelighet. Jeg var alt vi hadde vært, men ikke var lenger. Så stilnet det. Jeg ble lagt på hyllen som en som ikke var en trussel, men heller ikke kunne leve i altet. 

Så kom valget. Nå er det et faktum. Jeg kan forene bruddstykkene av meg selv og gå ut av det hele. Jeg får en ung kropp som skal romme bare meg. Jeg vandrer gjennom det du vil kalle en skog. Solen streifer gjennom bladene og et lett vindkast stryker over kinnet mitt. Dette øyeblikket og den korte stunden jeg nå har til alt er over, er verdt mer enn alt det udødelige. For jeg er et menneske. 

Og i det mørke rommet har jeg smuglet inn kunnskap. Byggeklosser som kan, om jeg vil, skape en ny start slik jeg ser den burde være. Det perfekte uperfekte.

Tor Nytun (55) er gift og har to voksne barn. Han har jobbet i mange ulike yrker: Brannmann, dataingeniør, lærer og reklamefilmskaper. Siden 2009 har han jobbet med ungdom som av ulike årsaker ikke nytter seg av et vanlig skoletilbud.
Detektimen på NRK høsten 1978 var det som satte fyr på interessen hans for science fiction.  – Serien «Blindpassasjer» av Bing og Bringsværd åpnet øynene mine for en ny verden, sier han. 
Med kortnovellen «Kvanteriket» prøver han seg skjønnlitterært for første gang, og håper noen får glede av historien.