Takk for fine dager. (Novelle av Lars Schwed Nygård)

Blå kulepenn, sirlig kontrollerte bokstaver som selv blinde natten kan se er ført inn etter kladd.

19.–21. mai, 2023

Mitt kjære, kjære Gjetebu. Det har vært fantastisk å være tilbake. Mesteparten av dagene har gått med til maling, men fjellet har kalt meg på tur hver morgen og hver kveld, så det har blitt både Brattlikampen, Sverrehula og to ganger rundt Elveseter og Mannahugvatnet. Landskapet her er som et kart over hele livet mitt. Her oppe har jeg alt jeg trenger (bortsett fra Mari og ungene, da – savner dere!).

Så ørn her på lørdag. Helt magisk; jeg var på vei opp fra elva med to fulle vannbøtter dinglende fra åket, og rett før jeg kom ut på veien måtte jeg gjennom noen meter med lappviere, og så så jeg plutselig at jeg holdt på å tråkke midt i en oppkveila hoggorm! Men ormen var nok reddere for meg enn jeg var for han, så han sklei bort og ut i buskaset, heldigvis, men jeg hadde nå fått meg en støkk og skvatt nok til at nær halvparten av vannet skvulpa ut. Og da løfta jeg blikket og så rett inn i øya til ørnen. Og han holdt blikket mitt mens han fløy forbi. Faen meg Helt magisk.

Ellers har jeg fylt opp med dopapir, fyrstikker og litt ekstra hermetikk sånn i tilfelle. Var litt muselort i matkjelleren, men ingenting i fellene. Får se om det er noe annet vi kan gjøre, bare husk å ikke lagre noen ting åpent der nede.

Det har gått mest i maling, selvfølgelig, men jeg rakk nå ikke mer enn det første strøket. Det er mye hytte vi har. Maling, rulle og koster står i bislaget, så veldig fint om neste mann opp får tatt i et tak. Vi tenker oss en tur opp første uka i juli, så jeg kan eventuelt få unna litt da også. Men veldig fint om neste mann får tatt en vegg eller to først, selvfølgelig.

Ikke noe problem med spjeldet denne gangen, brant fint med fin trekk, god innetemperatur hele veien. Vet ikke helt hva som var galt sist. Sven, har du eller dine hatt noen problemer med peisen?

Nei, dette var fint, Gjetebu! Dette var riktig så fint. Og fin blir du òg, så snart vi får på deg andrestrøket. Og får reparert skigardsporten.

Takk for fine dager!

Per-Arne

#

Sort kulepenn, hastig trukne bokstaver, nærmest uleselige for øyne bundet opp i kjøtt.

2.–4.6.23

Fin tur!

Sven &

Sort kulepenn, løkkeskrift som fra Skaperens egen hånd, eller i det minste en engels. En liten blomst er tegnet inn ved ordets ende, som var den en illustrasjon ifra alverikets magiske flora.

Francesca

#

Blå tusj. Om minuttene før et jordskjelv hadde hender til å føre penner, ja, da ville deres kalligrafiske kjærtegn bære like megen varsel om snarlig bristende demninger og vulkaniske erupsjoner som denne hånd gjør, med sin akk så tilkjempede imitasjon av kontroll.

Fredag 30.6. til onsdag 5.7.2023

Takk for en hyggelig tur! Ungene har kost seg og vi voksne har kost oss, og Per-Arne har gjort en formidabel jobb med å male hytta. Litt mye mygg har det vært, spesielt for Elias, som den virker ekstra glad i.

Ellers har vi spilt Ludo og Yatzy en del, og til frokost i dag vanket det pannekaker, siden ingen har så mye som spurt om å gå til bilen for å se på telefonen en eneste gang!

Det er så fint her, og jeg er så glad for at barna våre får lov til å ta del i alt dette!

Tusen takk til deg, Gjetebu, og til deg, min kjære Per-Arne, som er så flink til å holde det så fint her!

Mari

#

Blå tusjpenn, for lys mot det bleke papiret. Grovt forknekkede versaler og minuskler om hverandre, som var de tegnet ut av et barn eller en gudsforbannet horesønn, en idiot.

Fra 30 juni til 3 5 junli

Jeg har kjedet meg for at jeg fikk lo ikke lov til å se på TV eller på IPAD!!!!!

Elias

#

Blå kulepenn i en stadig blekere strek, så byttet ut med sort tusj nøyaktig midtveis. Et barns hånd igjen, så visst, men her har vi i det minste et barn som forsøker. En knapp myrullkvast og en ditto av røsslyng ligger klemt inn som to gispende mordofre bak et stramt lag av plastfolie.

30/6–5/7

Det har vært fint på hytta. Vi har gått fine turer. Pappa har malt hytta. Den er fin. Det har vært litt varmt selv om at vi har luftet og en del røyk. Jeg visste ikke at vi skulle ha TV her egentlig? Jeg har plukket disse blomstene:

Isabel

#

Blå tusj. Sirlig? Å ja, som en edderkopps langdryge måltid. Men denne gangen i det minste ikke forhåndskladdet.

30. juni – 5. juli, 2023

For meg er dette stedet en gave.

Det kan kanskje høres rart ut, all den tid Gjetebu har tilfalt meg etter min far og nå er min eiendom i henhold til arveloven, akkurat som for bror min. Men for meg er det ikke det dette stedet handler om. Dette stedet er en gave for meg. Hytta er en gave, tomta er en gave, hele dalen er en gave.

Bare se! Bare se på hvordan lyngen ligger som en dyne oppover åsene, hvordan himmelen hvelver seg over oss som, hvordan tregrensa tegner opp dalbunnen i et plutselig lappverk av fjellbjørk og gran. Og se på elva som snor seg gjennom lyngen og buskaset, blir til fosser så bratte som syndefallet.

Se da.

Jeg har fiska ørret der. Det skal min sønn gjøre, òg, en dag.

Ja. Jeg bryr meg om denne plassen. Jeg gjør faktisk det. Jeg legger sjela mi i den, og jeg smører sjela mi utover veggene med hvert eneste strøk av beisekosten. Time etter time står jeg der og ser ikke på anna enn lafta tømmervegger og et digert spann med brunt. Smører det utover. Sjela mi.

Denne hytta er sjela mi. Jeg gjør gjerne litt ekstra, men da er det viktig å vite at vi alle vet å ta i litt ekstra. Det synes jeg bare er rett og rimelig.

Jeg kan heller ikke huske at vi hadde kommet til enighet om noe angående en TV, så jeg ble litt overraska da vi kom opp på fredag. Vi snakkes nok om dette, Sven, men jeg vil nå ha det oppført her at jeg ikke synes noe særlig om å måtte gjøre absolutt hele malejobben alene. Men vi snakkes om dette. Bra at dere hadde en fin tur.

Peisen har vært et problem igjen, og jeg skjønner faen ikke hva som er galt. Det brenner litt for kraftig, men samtidig siver det stadig slik en tynn og mørk strime av røyk ned fra pipa, så det blir fort som en slags tåkelagt sauna her inne, bare med tåke som er sort og sotete. Fikk lufta ut det verste, men skikkelig kjølig fikk vi det nå aldri. Jeg skjønner ikke helt denne peisen. 

Ellers har vært veldig fint å komme litt bort fra hverdagen og bare være. Takk for turen, gode ungene mine, og takk for at du er slik en kjøl i stormen, kjære Mari min!

Og takk til deg, kjære Gjetebu, for fine, fine dager!

Per-Arne

#

Rød tusj, nokså tykk. En rudimentær, sågar naivistisk, avbildning av en penis, erigert og kronet med dekorative dråper av ejakulat.

#

Rød tusj, noget tynnere. En tilsvarende rudimentær, naivistisk avbildning, denne gang forestillende en nærmest kremtopp-formet pyramide av ekskrementa med dertilhørende fluevinger i luften over, en luft som bevrer med linjer til å illudere avføringens stank, som jo i sannhet er stanken av liv.

#

En ring. En mørk, ruglete ring i papiret. Litt klisset, kanskje? Aha. Her har vært fukt, fukt som i en sump, i en grotte, i en rusens alkomystiske livmor … Ja, ja. Hvem har vel ikke selv vært ung en gang?

Hvem har ikke det … foruten Oss?

#

Rød tusj, som i kremtopp-pyramidens strek. En ustø hånd, åpenbart, og ukjent med bokstaver som produkt av menneskelig behendighet.

Kjære Dagbok! Markus e homo

Hilsen Markus

#

Blå tusj. Sirlig, men skjelvende.

18.–19. juli, 2023

Jeg dro opp hit i går for å begynne å se på skigardsporten, men isteden møtte det meg et syn som jeg virkelig hadde håpet å aldri se her oppe på mitt kjære Gjetebu. Ølbokser og uvaska kaffekopper. Gulvet så ikke ut. Askebegre tømt i peisen, men peisen? Nei, den var ikke tømt!

Det smerter meg å måtte skrive dette her i hytteboka, men jeg føler virkelig at dette ikke kan forbigås i stillhet. Spesielt ikke etter det som er gjort her på motstående side. Jeg håper inderlig at Markus får seg bedre “venner” enn dette. Sven, vi snakkes om dette når jeg kommer hjem og får roet meg ned. Peisen var ellers ok.

Takk for fine dager.

Per-Arne

#

Blå kulepenn. Sirlig, med former som lokket ut av tålmodigheten selv, eller dødens ro. En mørk flekk skjemmer et hjørne, et bud om en kopp kaffe konsumert på utilgivelig slumsete vis.

28.–30. juli, 2023

For et vær! John og jeg kom opp tidlig fredag kveld gjennom et teppe av regn. Tåka lå som graut nedi dalen, og bedre blei det ikke hele stigningen opp, ikke før vi passerte Haugasetra. Da skulle du ha sett: Sola skar som en glødende kniv gjennom skodda, var som han spretta den opp med sitt lys og sin varme. Og ikke før hadde vi parkert utmed tunet, så var det eneste spor etter uværet de titusenvis av tindrende dråper som glimta rundt i graset.

John er en jævel et arbeidsjern uten like, og det tok oss knapt til lunsjtid lørdag å få hengsla om porten. Nå henger den støtt der i skigarden, og jeg synes nå i hvert fall den glir hakket lettere.

Så skål for John! Måtte det bli mange flere turer på deg, min gode, gode venn!

Hellet var med oss i elva den eftan, så til middag blei det ørret stekt over bålpanne og en finfin liten Riesling. Tur ble det også, ut til Sverrehula og rundt Gaukemyr tilbake. Skal ikke nekte for at det ble en skvett eller to med Lagavulin der på stien! Er vel bare rett og rimelig å ta kål på kvota til John så han kan kjøpe ny på veien hjem?

Thank you, John, for your hard work and very good company! Gjetebu likes you a lot!

Mest var vi ute hele lørdag, men på kvelden trakk vi inn og fyrte opp i peisen. Brant som bare rakkern, ja, men spjeldet virka i hvert fall ok. Tror det skal være greit nå, men tør ikke sette penger på det.

Takk, mitt kjære Gjetebu! Takk for fine dager!

Per-Arne

#

Rød tusj, tynn. Noe i overkant vågalt, gitt de intratekstuelle assosiasjoner slikt et redskapsvalg med nødvendighet må vekke? Kan være, men noen søken etter risk eller provokasjon finnes ei spor av i denne håndens stødige bokstaver, nær søvndyssende som de er i sin pålitelighet.

July 28–30, 2023

Dete var korselig! What a lovely place, what a lovely hytte! Only thing missing is the trolls, haha!

Fun to work on a real Norwegian she-guard, which I have now learned is not a chastity belt!

Per is as good a host and fisherman as he is a friend. Looking forward to many more walks and fireside chats in years to come. Kjaere Gjetebu, hope you like gingers because will you marry me? Haha!

Tak for fine dage!

John

#

Sort tusjpenn. Kruseduller, kun? For syn fanget i menneskets løgnaktige persepsjonsfilter, ja kanskje. Men ei for Vårt.

11.–13.8.23

Fin tur på Geitebu!

Sven & Markus

#

Samme sorte tusjpenn. En krampe synes å gripe forfatterens hånd, en sjelens rigor mortis, en plastikkalderens pubertet.

Fredag – søndag

Fjell fjell fjell fjell fjell Zelda Breath of the Wild

Ella

#

Atter samme sorte tusjpenn, men ikke blodige fanden om du skulle tro det. En myk og stødig strek tegner opp ryggen av Stålbergene der i det fjerne, som sett ut av Gjetebus blankpusne stuevindu. Mannahugvatnet manes fram med en kurve lett som englefjær, granskog nede i dalen med fem tagger som står for fem tusen, og i himmelen en ørn med blikket festet i betrakteren. Hvem kan si sikkert hvor dette sjelsåpnende kunstverk ender og det følgende missiv tar til?

11 til 13 august

Molter flekker myra i gult

Lik luen som herjer i peisen

De speiler på sitt vis

Solen, de to

Men det gjør vi jo egentlig alle

Takk, Gjetebu, for fine dager – og netter!

Francesca

#

Blå tusj. Sirlighet viker veien for en kjærlig kontroll født av ærefrykt. Helt åpenbart kladdet, om enn revidert selv i innføringens nådeløse øyeblikk.

8.–10. september, 2023

Varme. Det er vel det jeg har kjent på disse dagene på gode, gode Gjetebu. Sjøl peisen har spilt godt på lag.

Det jeg tror denne hytteboka først og fremst betyr for meg, det er kontinuitet. Den er jo på sitt vis en krønike, vår families saga. En slags stafettpinne, om du vil. Eller et slags løpende register Eller en slags samla fortegnelse over alle spor denne denna plassen har satt og setter til den dag i dag i alle medlemmer av vår slekt. And our extended family, indeed!

Ja, denna plassen. Alt som den ber om, er at vi ser den. For ser vi den, så ser vi også oss selv sjøl.

Det har blitt vedhugging store deler av formiddagen i dag, i fall noen tenker seg turen opp i løpet av høsten eller vinteren. Jeg har bunkra opp med stearinlys, hermetikk og ytterligere dopapir av samme grunn. Ja, nok til å holde hele familien i live i opptil ei uke eller to, om det kunne være noe kanskje til påske. Hadde jo vært trivelig for Isabel og Elias å få hilse på den nye tanta si?

Ellers tror jeg kanskje det er noe trøbbel med TV-en. Du får vel se på det ved leilighet, Sven.

Turer har det også blitt, rundt ved Elveseter og Mannahugvatnet, og tror du ikke det blei Brattlikampen òg! Og siste turen som jeg gikk i dag, da sola braut gjennom og tente morgenduggen som en stjernehimmel nedpå bakken, se den turen gikk over Gaukemyr. Og myra lå flekket i molter av gult. Og her inne brant peisen så rolig.

Takk for fine dager, kjære Gjetebu – fine dager og netter!

Per-Arne

#

Sort fyllepenn. Et slikt noblere redskap lokker Vårt tidligere så patologisk uleselige bekjentskap til å late efter seg noget mer begripelige tegn denne gang – dog hastige er de, som lemen ut mot stupet.

6.–8.10.23

Fin tur!

Neida, P-A, jeg skal ikke bølle. Men vi har hatt en fin tur, en fin og viktig tur, og jeg er glad for alt vi har fått snakket om. Markus er lei seg for det som Julian kameraten hans gjorde i hytteboka, og for at de ikke ryddet opp ordentlig etter seg. Han skal ta ansvar for at det ikke skjer igjen.

Og dette har vært en riktig så fin tur for meg og P-A, og vi fant vel ut at dette er første gangen vi er her sammen siden faen meg 1994! Nesten tredve år, og nå har jeg jo omsider begynt å ta hytta litt mer i bruk siden papsen døde gikk bort, og det har jo virkelig vært som – ja, som det beste du kan tenke deg!

Så, ja, P-A, jeg synes ideen din er god. Men du skal få fortelle om den selv.

Fin tur! Bortsett fra jækla mye sot og drit ifra den pipa, også stod det litt inn i hytta av og til.

Men bortsett fra det: Finfin tur!

Sven

#

Blå kulepenn. Se Vår skygge i det sirlige. Han har begynt å ånde Oss inn nå.

6.–8. oktober, 2023

Høsten. Selv høsten er vakker her oppe, og det røde som flekker landskapet som en trassig kontrast til det mørke og til kulda. Fjellets makt blir lagt så bar her nå, nå som sommerens mildhet har gått i dvale. Dette er fjellet som det egentlig er, fjellet i sin reine bestandighet.

Ja, denne turen her har vært rammet inn av et alvor. Den har jo det. I høstmørke og duskregn, og på fredag kveld og natt til lørdag i noen skikkelige skyll. Men Gjetebu har verna om oss så fint, og rundt grua har Sven og jeg nærmest knytta våre brødrebånd på ny. Har det kjølig vært der ute i høstmørket, så har det i hvert fall brent livlig nok i peisen til å vekke tanker om det gamle Sioux-folkets svettehytter og ritualer for renselse, heling og samhold.

Ja, Sven, jeg tror du vil si deg enig i at denne denna turen for oss har vært akkurat de tinga der. Renselse, heling og samhold. Som en splitta bjørkestamme som på magisk vis blir føyd sammen igjen.

Det er så viktig å lytte til hverandre. Og det er vel det vi har gjort her oppe disse dagene, Sven og jeg. Han har fått sagt sitt, og ja, jeg har jo også fått sagt mitt. Hva vi gjør med TV-en har vi kanskje ikke helt fått landa, men vi blei i det minste enige om at fra nå av står den i bislaget når den ikke er i aktiv bruk.

Spjeldet har vært vanskelig igjen, men det var nå det eineste som skjemma turen. Var litt som en gråsvart dis som seig inn ned fra pipa her i går kveld, men det er nå kanskje ikke så farlig. Er jo bare å lufte litt. Prøvde å romstere litt oppi pipa for å se om det var noe å finne ut av der inne, men kom ikke anna ut av det enn nok et lite mysterium. En kan ikke se det sjøl med lommelykt skinnende opp i pipa, for det er bare der et stykke oppi i den ene pipeveggen. Kjente det først med hånda såvidt, så fikk vi bekrefta at det var noe ved å teipe Svens telefon til pappas gamle vandrekjepp og så stikke den langt oppi pipa mens video-appen filma.

Noen har støpt inn en hodeskalle der inne, i den ene pipeveggen. En sau eller en geit, ser det ut til. Må jo ha blitt gjort før pipa var murt ferdig, det, men hvorfor kan jeg ikke skjønne. Ikke at det skulle ha noe med spjeldet å gjøre heller. 

Så var det ideen, ja. Jeg har vel strengt tatt skrivi om den her fra før av, men jeg har nå begynt å lure på om bror min i det hele tatt leser det vi andre skriver her. Gjør du det, Sven? Du får si det til meg til påska, i så fall, når vi er her med familien begge to.

For ja, det er det som er ideen. Sven og jeg har blitt enige eines om å samle heile familien her i påska, for slik å riktig føye slektstreet sammen igjen, slik vi to har blitt føyd sammen disse dagene her. Blir nå litt logistikk med ski og pulk og sikkert scooter for bagasje og proviant, men vi tar det som et eventyr. Ungene på hemsen, de voksne i soverommene, så får vi nok plass til John her på sofaen, tenker jeg, om han holder ut en langhelg med oss alle!

Blir fint å se hytta pynta i gult med hele familien rundt bordet. For påskeegga, ja, de er jo på sitt vis sola de òg.

Gleder meg!

Takk for fine dager!

Per-Arne

#

En utreven side, dens betroelser tapt til tiden og til peisens pipe. Men i Oss er allting husket.

#

Sort tusjpenn. Skriften er som en fomlete botsgang, hvert mellomrom et taust rop om nåde. Ah, svakhet. Hvilken honning smaker vel søtere?

Nyttårsaften 2023/2024

Amalie, Georg, Julian, Merete og jeg har hatt en kjempefin og rolig nyttårsaften på hytta. Nå har vi pakket ferdig og vasket skikkelig overalt. Det har vært mye å vaske, fordi det var veldig mye sot som kom fra pipa i går, og det ble litt belegg her og der. Heldigvis ble det bedre etter middag (som vi faktisk grillet i peisen).

Vi kom dessverre til å knuse noen vinglass og en tallerken når vi vasket opp. Unnskyld for det. Jeg skal kjøpe nye.

Georg bestemte seg for å begynne å gå litt før oss andre, så han tok skiene fatt for en time siden. Litt typisk, egentlig. Nå er vi ferdige med å vaske og snøscooteren er her, så da tar Julian og Merete den og så går Amalie og jeg etter på ski. Men det betyr at jeg må gå nå, for ellers kommer vi ikke fram til bilen før det blir mørkt.

Det fine er at vi drar herfra som enda bedre venner enn vi var da vi kom. Det er nesten som et lite mirakel, egentlig.

Godt nyttår!

Markus

& Amalie, Julian og Merete

#

Knokkel dyppet i aske og blod.

Mmm. Ikke bare nyttåret som var godt.

#

Blå kulepenn. Den har et hastverk, denne hånden, men er veiet ned med et lodd av plikt. Av sirlighet.

1. januar 2024

Dette er et sjokk for oss alle. Jeg ble oppringt i tretida av Sven, og så var det strake veien til fjells for å slippe lensmannen inn. Han er nettopp ferdig her inne nå. Så rent og fint de unge har gjort det.

Jeg er nødt til å komme meg tilbake med lensmannen på scooteren nå, så blir det vel motellet nedi Knavold nå i natt.

Jeg har aldri møtt deg, Georg, men har du sovet her på Gjetebu, ja, da er du familie god som noen. Jeg håper at de finner deg.

Takk for 

Per-Arne

#

Blå kulepenn. Å, se hvor hånden bevrer der mot slutten av hver setning, som etterskjelv. Noe har eksplodert i dette mennesket, men eksplosjonen er ennå ikke over.

Askeonsdag 27.3. – langfredag 29.3.2024

Jaja, så ble det en litt kortere påsketur enn vi egentlig hadde planlagt, men gode dager har vi virkelig hatt! Mye liv med tre unger på slep og to ungdommer og mange spennende perspektiver på oppdragelse!. Men John har jo også vært til god hjelp med det også, han, ikke bare oppvasken! Thank you, John!

Ja, dette har vært en opplevelse, og jeg er skikkelig så stolt over mannen min og alt han har fått til her oppe! Tusen takk, Per-Arne, for at du tok oss alle med på dette, og nå gleder jeg meg til å komme opp neste gang, når du også har fått skikk på denne peisen. Det blir jo litt verre med denne røyken når vi er så mange under samme tak.

Så hyggelig at ungene endelig har fått møte deg, Francesca, nå er du virkelig tanta deres. Det vil jeg at du skal huske. Og takk til Sven for en deilig, deilig middag.

Nå venter vi bare på at scooterne skal komme, så bærer det hjem til siste etappe av påsken der.

God påske!

Mari

#

Sort tusj, den blør. Blør små tårer av svart blekk, ørsmå melankolske deformiteter som mimer den Sanne Smerte i en desperat og forvirret higen etter ufortjent sympati.

Onsdag – fredag

Jeg skjønner ikke I-K-K-E hva som er så farlig med å se på TV eller spille. Det er jo ingenting å gjøre her. Ingenting! Nei jeg vil ikke lage snømann fordi jeg er ikke 11 år! Nei jeg vil ikke høre på sånn bibelgreier bare fordi at Markus har blitt kristen! Nei jeg vil ikke gå på skitur fordi det er kaldt! Nei jeg vil IKKE SNAKKE ENGELSK og gå på skitur med noen som jeg IKKE KJENNER EN GANG!!! Og jeg orker ikke å se på pressa blomster!!!

Heldigvis var Amalie med, uheldigvis måtte hun sove sammen med Maaarkuuus!

Heldigvis skal vi hjem nå.

Hvorfor er det ikke dekning heeeeer!!?

Ella

#

Rød kulepenn. Fjellet selv står ei så støtt som disse bokstaver, ei heller oppviser det nær samme torturøse forutsigbarhet. Hvert ord er ført som den trausteste bønn om glemsel.

March 27–29, 2024 (Easter!)

Gud Paske! What a lovely, lovely trip! So great to meet everyone, especially Sven, Master of the Easter Lamb. Delicious! What a lovely (and pretty lively!) family. It was fun to try skiing and interesting to be promoted to instructor for the kids. Especially in the dark! Haha! Prefer the scooters, so thank you Per for standing out in the cold and calling them right now! It’s getting snowy outside and smoky inside, so guess it’s time to go!

Great time! Thank you Per for inviting me, and thank you everyone for a great time! Next time I will learn Norwegian—or maybe not, haha!

Tak for fine dage!

John

#

Sort tusj igjen, men strekens tårer bærer noe tappert i seg nå, som var det minnet om en martyr. Eller to.

Påske 2024

Dette året har vært ganske vanskelig på grunn av det som skjedde med Georg, men derfor har det også vært fint på en måte å være her oppe disse dagene, i hvert fall stort sett. Amalie og jeg har minnes Georg, og vi har minnes Herren Jesus Kristus som døde for våre synder. Det er det som er påskens budskap, ikke at vi skal gå på ski og i hvert fall ikke at alle skal krangle hele tiden.

Jeg har tenkt ganske mye på hva korsfestelsen betyr de siste dagene. “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”, sier Jesus i Lukas. Selv alle menneskene som vender seg mot ham og tar livet av ham, klarer Jesus å tilgi. Hans offer ga oss frelsen. Det synes jeg vi alle skal prøve å huske, i hvert fall nå som det er påske.

Det jeg synes er aller mest synd med Georg, er at han aldri hadde en kjæreste. Det var synd for Georg, men det var enda mer synd for hun jenta som aldri ble sammen med han. For Georg var et fint, fint menneske. Og han var en skikkelig fin venn.

Georg var alltid redd for at han ikke var modig nok. Men han var modig nok til å ville gå tre mil på ski alene selv om han ikke var så vant til det. Så modig var du, Georg, selv om du ikke fant veien.

Og unnskyld for at det ble så mye bråk med alt nå. I tilfelle du fortsatt er her.

Gud være med deg.

Markus & Amalie

#

Samme sorte tusj igjen. En trøttende, barnlig iver maser bokstaver, ord og setninger ut over papiret som spor av en meitemarks dødskramper. Groteske karikaturer av uringule kyllinger skjemmer siden ytterligere. La Oss bare håpe de er industriklekkede hanner av sin sort, og således skjebnebundne til kvernen. Og se, en hensiktsløs granbarkvast er korsfestet til siden med teip.

27/3–29/3

God påske. Vi har vært på hytta igjen. Det har vært litt mye røyk og ganske varmt inne. Amalie og jeg har plukket granbar og snakket om ganske viktige ting. I forgårs spiste vi suppe og vi spilte Monopol og det var onkel Sven som vant. I går spiste vi påskelam og etterpå gikk vi på ski med John bortsett fra pappa og mamma og onkel Sven og tante Francesca. Det var litt mørkt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor Markus driver og tror på alle de Jesus-greiene. Jeg synes kanskje det er greit å ha på TV kanskje for da kan man spille hvis man har hodetelefoner på og ikke forstyrrer. Takk for meg.

Isabel

#

Atter samme tusj. Strøkene danser forskremt over papiret, rører det knapt, som om det brenner lik en skjærsild.

Påsken 2024

Takk for meg!

Amalie

#

Turkis markørpenn, som neonblod vannet ut med en fallen kjerubs tårer. Minuskler og versaler om hverandre, som paller spikret i en dårekiste.

Påske

Jeg hater og gå PÅ SKI!!!!!

Elias

#

Blyant, men hvilken dødelig synd å redusere denne visjonære transcendens til sitt tørre materielle opphav. En vever strek illuderer nok en gang det æresinngytende landskap som omgir Oss, Brattlikampen der den tårner i det fjerne. Månen skimtes bak en brutal men svekket sky, dens lys vibrerer ifra papiret. Skigardspåler stikker opp lik forkullede fingre gjennom snøen her i forgrunnen, og hytta ligger som et hjemlig håp under en dyne av hvitt. Den tynneste strime av røyk siver ifra pipa, men resten ligger godt bevart under Geitebus tak. Og ordene som her følger, deres form … aah. Hadde Vi en sjel, hadde den svevet.

27 til 29 mars

Fjellet

Er himmelens stige

Hvert snøfnugg er skyenes frø

Månen

Er mor til oss alle

Til stjerner, til deg den som skal dø

Takk for rare dager!

Francesca

#

Sort fyllepenn. Vår hastige vinglekalligraf gjør seg mere flid denne gangen, som om han først nå, så altfor nærme slutten, har innsett at det skrevne òg er ment å leses.

Påsken 2024

Ja, det var vel bare det som manglet. P-A har klatret opp på taket nå, men etter banningen å dømme er ikke dekningen stort bedre der. Helt ubegripelig, alt fungerte jo som smurt fram til frokost i dag. Det blåste fælt i natt, kanskje noe har skjedd med en mast eller noe. Du får si fra når du trenger avløsning der oppe, kjære bror. Like greit å skrive det her som å si det til deg, det når vel inn cirka like fort.

Ja ja. Det løser seg nok.

Skitur i går, mest i motbakke. Lammet ble i det minste godt mottatt, men kanskje skulle vi holdt det til en middag hjemme i byen. Det blir nok litt mye for ungene, dette her, spesielt hvis ferien på død og liv skal holdes under det samme regelregimet som salige papsen etterlot seg.

Flott at Amalie ble med, det har nok betydd mye for Markus disse dagene. Hadde vært fint om alle kunne respektere at unge par også trenger tid for seg selv, spesielt med tanke på det som skjedde her sist. Og om vi alle kunne vise litt respekt for troen deres, selv om vi ikke deler den selv.  Får håpe det blir mer hensyn å spore når enkelte av oss er blitt litt eldre.

Tusen takk til min kjære Francesca for hennes tålmodighet med min bror og vakre betraktninger om naturen og livet her oppe. Jeg mener det, elskling: Det ligger både diktsamling og kunstutstilling i din nære fremtid, du må virkelig gjøre noe ut av dette! Det er så deg, det du skriver og tegner.

Ellers er det på høy tid å kjøpe noen gode oljeovner til Geitebu. Den jævla Peisen har pumpet ut røyk som om pipa fungerte opp-ned, det går jo nesten ikke an å puste her inne når det er så kaldt ute! Og apropos peisen tror jeg kanskje det er murt inn langt mer enn en saueskalle der oppe. Det lå en liten knokkel av noe slag nede bak vedkurven, må ha falt ned gjennom pipa av en eller annen grunn. Ikke noe fuglebein, vet ikke riktig hva det kan ha vært. Uansett. Faen ta den peisen, altså.

Ja ja. Nå bærer det hjem til påskepils i solveggen.

Takk for en lærerik tur.

Sven

#

Blå kulepenn. Stivfingret skrift slites som bundet opp mellom fire av helvetes hester, infernalske beist som lyder navnene Sirlighet, Skam, Sjalusi og Satans Sinne.

Hypp.

27.–29. mars, 2024.

“Påsken”. Faen altså, nå har jeg stått der i snøføyka i godt og vel en halvtime, og nå endelig klarte den hersens mobilen å få et signal. Ikke nok til å ringe, nei, men jeg fikk nå sendt en melding ned til scootergutta. Veit jo ikke om de har svart, får bare håpe at de gjør som bestilt. Nå står Sven der oppe og prøver, han får vel til også dette bedre enn bror sin.

Som jeg vel har skrivi her en gang før, så er det viktig å lytte til hverandre. Det stod så klart for meg her oppe nå i fjor høst, men klart bærer vel ikke samme betydning for oss alle. Nok om det.

Peisen har vært det reine hælvete, vi må se å få en fagmann opp her når snøen har gått. Sånn må det bare bli, om vi så ender opp med å føre opp hele greia på ny. Skal jo bli interessant å ta en nærmere kikk på denne skallen. Og om det er noen andre merkverdigheter murt inn der oppe.

Vi kunne jo ha spart oss litt for denne røyken om vi kanskje hadde tatt oss mer tid til å oppleve naturen her ute, men det blei jo ikke sånn. Heldigvis hadde vi noen fine kulturelle bidrag å fylle tida med, få tankene over på annet enn sot og korsfestelse og krangel om TV-spill. Takk for det, slikt bringer sola inn i mørket.

Må jo også nevne at logistikken har vært litt krevende på denna turen, all den tid det tydeligvis var gått litt ekstra ifra matkjelleren siden sist, og vi brått måtte stokke om en del på soveplanene da vi blei én flere enn planlagt. Så da blei det meg og John på sofaen, gitt, og Mari oppå hemsen med ungene, og soverommene, ja døm tok Sven og Markus med sine respektive. Så sånn blei det.

Takk til John for god hjelp, som alltid.

Takk for fine dager.

Per-Arne

#

Rød kulepenn. En skjelven skinner gjennom i skriften, som glødende angst under en skjeppe av kjedsommelighet. Det stødige skaker.

March 29–30, 2024

So it has been another night in the hytte, very happy to spend time with Per and the family. Sorry for jeg ike snake Norsk. Appreciate the hospitality and generosity, I love you Gjetebu!

Tak for fine dage!

John

#

Sort tusjpenn med de søteste, sorte tårer i sin strek. Se, den skjelver visst, denne hånden også, men med vrede, ikke frykt. Kjenner du Vår duft ifra bokstavene?

Påskeaften 2024

Vi måtte selvfølgelig vaske masse i dag igjen, for den pipa slutter bare ikke å ryke. Inne, altså. Men jeg synes ikke det er noen grunn til å gå rundt å banne hele tiden. Det hjelper heller ikke noe særlig når noen hele tiden henger etter Amalie, særlig ikke når det bør være helt klart at hun og jeg trenger å ha tid sammen. Det handler om å ha respekt for oss og for Georg. Og for Herren Jesus Kristus og hans offer.

Og det er bare rett og rimelig at Amalie og jeg får ha det ene soverommet, for det er akkurat som jeg sier: Vi trenger å ha tid sammen, spesielt nå som vi er her første gangen etter at Georg ble borte. Det håper jeg alle kan respektere fra nå av. Også går det an å være uenige om ting uten å skrike til hverandre.

Gud være med deg, Georg. Nå vil vi bare hjem.

Markus & Amalie

#

Samme sorte tusjpenn, en strek så lett som en vannløpers livskamp.

Påskeaften 2024

Takk for at jeg fikk komme! God påske!

Amalie

#

Blyant. Se, det forestiller peisen, flammende og sotrøkinnrammet. Ilden slikker til live to brennende skikkelser der i bålet, en mann og en kvinne fanget i luens erotiske dans. Men hvem er de to av de fire?

29 til 30 mars

Ditt vann av bekker øst

Ditt ekko er min røst

For du er fjellet

Jeg klatrer fjellets kropp

Og når jeg kommer opp

Så er jeg hjemme

Takk for fin natt.

Francesca

 

Blå kulepenn, som ført av fire lemmer revet sønder til slutt.

29.–30. mars, 2024

Ja, det har unektelig et drag av det evige, dette, når føyka står og landskapet liksom drar seg ut av virkeligheten virkeligheta. Det er da en mann får prøvd seg som en mann. Og ja, det er da en kvinne får prøvd seg som en kvinne. Da, når døm står der ansikt til ansikt med evigheta, og med hverandre.

Så til situasjonen.

Det er faen ikke dekning her. Ikke et jævla pip. Ikke hørt noen ting ifra scootergutta, selvfølgelig, og ikke sett snurten av noen scooter. Så i natt sov John og jeg på sofaen igjen, og i dag har vi spist og pakka og vaska nå for andre dagen på rad.og hvis det blir en tredje så trur jeg

Nok om det. Jeg tar skia opp mot Leakampen om litt, oppi høgda der må det da faen meg være dekning.

For et skue er vel ikke Leakampen! Gjemt bak tåkeskrud er ho han nok just nå no nå, men du skal se han når sola bader gullet sitt over’n. En kjempe, er’n, en kjempe som vokter over hele dalen her, ser hvert et gresstrå og hvert et moltebær. Opp der går jeg snart, og opp der går jeg aleine. Så som jeg også har gått rundt her aleine alle disse åra og holdt Gjetebu Geitebu i stand.

Jeg kan jo ikke annet enn tenke at det hadde vært vøri til gavn for situasjonen om vi kanskje var flere om å ta på alvor vedlikeholdet av familiehytta. Jeg trur nå ganske sikkert at det sier en del om ens respekt for både en sjøl og ens røtter hvordan en ter seg i møte med familien og ikke minst med familiearven og alt det som plassen her betyr.

For det første: Slutt å pisse på pappa. For det er det du gjør når du kommer trekkende med den der forpulte TV-en inn her. Det var det siste pappa ville, å få en jævla TV inn her. “Du kan se gjennom vinduet hvis du er dum, og så kan du gå ut døra hvis du er smart.” Det var det pappa sa til meg den eine gangen jeg var frekk nok til å spørre om dette med TV.

Jada, “Geitebu”. Slå opp i eldgamle hyttebøker, det kan du, men du kjente ikke far din.

Og hadde du ikke dratt med den TV-en opp hit, Sven, da hadde kanskje dattera di holdt fred nok til å få opp øya for denne gaven som hytta vår er, hu også. Men nei da. Og sønnen din. Ille nok med alt dette Jesus-preiket, men hvis jeg hører noe mer mas om “Georg” nå, så veit jeg ikke hva jeg gjør. Skulle jo faen meg tru det var bikkja hass det var snakk om.

Måtte også trekke kjøkkenvinduet i plast i går kveld, da min egen kjære sønn fant det for godt å hive peispokeren rett i ruta. Takk for det, Elias! Hva faen skulle jeg ha gjort uten deg! Trekker fra det vinduet på bursdagsgaven din i år, så da er du heldig om det vanker så mye som et kort. Helvete, altså.

Ellers har det mest gått i klaging detta siste døgnet. Fra alle kanter, sjøl fra de aller nærmeste. Jeg hadde virkelig ikke trodd at det var så lite tæl i oss når det sto på litt. Det må det være lov å si. Det må da være klart at vi alle er nødt om å fire litt på krava når vi er så mange her, også når det gjelder hvor vi sover hen. Og blir vi nødt om å tilbringe enda en natt under detta taket, så vil jeg ikke høre klaging over dårlig luft og piperøyk. Det er det eller å fryse ihjel, så enkelt er det. Den som ikke aksepterer det, får faen meg sove ute.

Nå bærer det endelig opp på Leakampen, så krysser vi fingra for at det endelig blir dekning.

Takk for fine dager (og natt).

Per-Arne

#

Blå kulepenn. Ordene eksploderer over siden omsider, en lavaflom av hatske streker, prikker og kurver.

Langfredag 29.3. – påskeaften 30.3.2024

Ja, nå har jeg skuret og skuret siden frokost, og den eneste takken jeg har fått er altså beskjed om å “fire litt på krava”. Og det etter denne turen her, og etter 13 år med ekteskap. Hadde gjerne tatt sofaen jeg, så kunne du og ungene holdt hverandre våkne med TikTok og snork, men det er vel kanskje et annet sted du heller vil “sove”.

Ikke faen om jeg kommer tilbake hit.

Mari

#

Blå sprittusj, altfor tykk. Ordene velter over siden som var de komponert av en grovlobotomert sjimpanse desperat etter flukt fra sitt bur.

Jeeeg vil hjeeeeeeeem!!!!!!!!! NÅ!!!!!!!!!!!!!!!!!

Elias

#

Sort kulepenn. Barnlige bokstaver skreller av seg sin uskyld. En flik av plastfolie klemmer et fluelik til papiret.

29/3–30/3

Vi har vært for lenge lenge på hytta. Jeg orker ikke mer. Alle er bare bråkete bortsett fra Amalie. Jeg og Amalie synes at det bør være lov med TV når det bare er bråk allikevel. Men vi har ikke fått lov til å si det. Jeg skulle ønske at onkel Sven var pappaen min. Denne var inni det vinduet som Elias knuste:

Isabel

#

Sort kulepenn, ført som en drukken slakters kniv.

JEG HATER HUN JÆVLA FITTA ISABEL!!!!!!!

Ella

#

Sort fyllepenn, som et spyd dyppet i demoners mørke blod. Skriften flommer over med det, og det gjør nok forfatteren òg – om noe fortsatt pumper i hans årer foruten hat og røk.

Påskeaften 2024

For en faens tur. For en faens “familie”. Hva i hælvete, altså.

Geitebu er faen ikke bare ditt, P-A. Du veit jo faen ikke hva hytta heter en gang. Jeg har sagt det jeg har å si om TV-en, og nå gidder jeg ikke høre mer av de beskyldningene dine, spesielt ikke etter sånn som du har oppført deg på denne jævla turen her. Jeg gidder ikke høre et knyst fra deg, annet enn “Scooterne kommer.”

Men det klarer du vel like bra nå som du gjorde i går.

Og Markus, om du ikke klarer å høre så klarer du kanskje å lese: NOEN GANGER SÅ MÅ EN FAR FAKTISK BRUKE KJEFTEN LITT NÅR HAN SKAL FORSVARE SIN SØNN!!! Hadde ikke drept deg å vise litt takknemlighet for at du har en far som ikke lar deg bli spikret opp på et jævla kors sånn helt uten videre.

Og det gjelder resten av dere også. Hvem var det som stod for middagen i går igjen? Nå har jeg lest gjennom alt som dere har skrevet her, og er det en eneste en av dere som har nevnt et ord om det? Det er det selvfølgelig faen ikke, for den eneste som får Geitebu til å stå oppreist, det er liksom P-A, det! Store jævla helten på fjellet, fy faen altså! Jeg spyr!

Å ja, nå kommer han tilbake her, vet du. Det er bare én ting jeg skal høre fra deg nå, P-A. Eller så vet jeg faen ikke hva jeg gjør.

Faens tur.

Sven

#

Grønn tusjpenn. Men det er samme hånd. Samme hånd, men … men klar og kjærlig som en engels harpe.

Askeonsdag – 2. påskedag 2024

Fin tur! Først og fremst vil jeg gratulere P-A med slik en strålende idé. Disse dagene har vært akkurat det vi trengte, min kjære, kjære bror. En stor takk fra Ella, Markus, Francesca og meg – og så klart fra Markus’ fantastiske solstråle Amalie.

Mari, en ekstra spesiell takk til deg for gårsdagens måltid. Du satte virkelig kronen på verket.

Ah, for et øyeblikk! Sola skinner på glitrende snø ute bak vinduet, og her inne knitrer peisen så rent og så fint. Ella hjelper Isabel med pakkingen, P-A sitter ved siden av meg og lager avtale med scootergutta, og Elias stabler ved nedi kurven, så vi skal ha noe å varme oss på når vi alle møtes her igjen på dugnad nå i juni.

Takk for at jeg har dere, gode familien min. Takk for at vi alle har Geitebu.

Takk for fine dager!

Sven

#

Grønn tusjpenn. Ordene hviler som vannliljer på et stille tjern.

Askeonsdag 27. mars – andre påskedag 1. april

Fin tur! Tjihi, ja dette var jo litt av noen netter! Får vel si takk til Sven og Francesca som tok sofaen i natt og natt til i går. Det satte Per-Arne og jeg pris på, kan jeg love! Hehe, og ungene på hemsen også vil jeg tro!

Så fint det har vært å bli bedre kjent med både Ella og Markus og Amalie, og det gleder meg så at de finner så sammen med ungene våre.

Og ja, kjære Isabel og Elias, så stolt jeg har vært over dere på denne turen, og så hyggelig vi har hatt det sammen! Og tusen, tusen takk til dere begge for all deres fine hjelp med middag i går kveld.

Tror tusan det blir å åpne familierestaurant her, jeg!

Hehe, nei da, min kjære Per-Arne, jeg bare spøker litt. Geitebu er perfekt som det er det, akkurat som mannen min. Og broren hans. Og svigerinna vår, og resten av denne herlige, herlige familien!

Takk for fine dager!

Mari

#

Grønn tusjpenn. Streken flyter som en klukkende bekk.

Onsdag – mandag

Fin tur! Tusen takk til onkel P-A for at jeg og Elias og Isabel fikk lov til å spille Zelda inne på soverommet! Og tusen takk for fine, fine skituren! Jeg har lært å hoppe på ski og jeg er ganske god, men ikke så god som Isabel. Isabel er skikkelig god! Tusen takk til tante Mari for middagen i går. Den var skikkelig, skikkelig god!

Tusen takk for at mamma er mammaen min og at pappa er pappaen min, og tusen takk for at Markus er broren min og at Amalie er kjæresten hans! Jeg er så glad i dere alle sammen.

Takk for fine dager!

Ella

#

Grønn tusjpenn.Versaler og minuskler om hverandre, men nå i det minste på en slags linje.

Fra 27 mars til 1 april

Fin tur! Jeg har koset meg masse på hytta!!! Vi har spilt å gått på ski!!! Å vi har grillet inn i peisen!!

Takk for fine dager!

Elias

#

Grønn tusjpenn. Et portrett manet frem av de vevreste streker, en stolt og høyreist middelaldrende kvinne badet i skjønnhet og Eros’ glød. En ild brenner i hennes øyne. Som en himmelsk byste hviler bildet på en søyle av serafisk skrift.

27 mars til 1 april

Fin tur! Mari, søster

Takk for alt du er

alt du lager

Takk for mette mager!

Takk for fine dager!

Francesca

#

Grønn tusjpenn. Hvert ord er formet i tålmodighet og omhu.

27. mars – 1. april 2023

Fin tur! For Markus og meg har denne påsken vært en fin anledning til å minnes Georg og Jesus som døde for våre synder, men for meg har den også vært en veldig fin mulighet til å bli kjent med hele familien. Ella, Sven og Francesca kjenner jeg jo godt fra før, men det har gitt meg så mye å bli kjent med kjære onkel P-A, superkokk tante Mari, livlige Elias og fine, fine Isabel. Superkoselige er dere, virkelig! Jeg gleder meg til å komme tilbake i juni!

Takk for fine dager!

Amalie 

#

Grønn tusjpenn. Hver strek bærer budet om en ny og solrik dag.

Påsken 2024

Fin tur! Tusen takk til alle sammen for å ha vist så mye hensyn til meg og spesielt til Amalie, og tusen takk for at alle tok dere tid til å høre meg lese Påskeevangeliet i går kveld. For en fin stund.

På godt og vondt har det betydd mye for Amalie og meg å komme tilbake hit etter det som skjedde med Georg i fjor. Vi savner ham så mye, han var en virkelig fin venn. Vi kommer aldri til å glemme deg, Georg. Gud være med deg.

Jeg er veldig imponert over alle her, egentlig. Tante Mari, som ordnet så fint med grilling over peisen i går. Elias og Ella, som er så hendige med både ski og staver og kniv og Nintendo. Isabel, som gjør så mye kreativt med plastfolie. Og selvfølgelig mamma, pappa og onkel P-A, som er så kloke og flinke til å få hytta til å bli vårt felles hjem.

Og Amalie, da. Jeg er så stolt over hvordan du har funnet plassen din her iblant oss. Du gjør familien hel. Jeg elsker deg.

Takk for fine dager!

Markus

#

Grønn tusjpenn. En rolig rytme bølger gjennom bokstavene. Nederst på siden, under liten flik av plastfolie,  er festet et enslig, rødt hårstrå.

27/3–1/4

Fin tur! Vi har vært på hytta i påsken. Vi har vært alle sammen: Meg og Elias og mamma og pappa og onkel Sven og tante Francesca og Ella og Markus og Amalie. Vi har hatt det veldig fint. Vi har vært på Leakollen og hoppet på ski. Ella er veldig flink til det. Også har vi spilt Zelda på det ene soverommet. Elias er veldig flink til det.

Mamma er veldig flink til å lage mat. Takk for at jeg fikk hjelpe.

Takk for fine dager!

Isabel

#

Grønn tusjpenn. Sirlighet er ikke lenger ordet, disse improviserte tegn er ført med presisjon født av evig, evig kjærlighet. Se, som hver bokstav vekker fjellet til liv i sin leser, fjellet og hytta og en families tidløse varme.

27. mars – 1. april, 2024

Fin tur! Det har vel først vært disse dagene her at jeg virkelig har tatt inn over meg hva de to orda der betyr. Hva de orda kan bety.

Det drar seg mot slutten nå. Ute på trammen står ferdigpakka bagger og sekker og søppelposer, og her inne knitrer det så fint ifra peisen, og lufta lukter så friskt av granbar og av såpe. Sola henger der på himmelen som en Betlehemsstjerne på høylys dag, og om kun få minutter kommer nok scooterne opp for å hente oss og sette kurs i dens retning.

Men fjellet står her nå evig, og jeg setter nå en knapp på at Geitebu gjør det samma. I det minste kommer Sven og jeg til å legge oss i sælan for å sikre at så kommer til å skje, og vi starter med en fellesdugnad nå til sommeren. Jeg tror pappa kjenner stolthet nå, der han skuer ned på sine avkom ifra himmelen.

Så, ja. Takk til den flotte, flotte familien min, som binder meg og livet mitt til livets dypeste mening. Og ingen plass kommer den meninga til syne som her oppe under Brattlikollens staute vern, i vinden som synger over heiene, i lua som knitrer i peisen.

Og apropos peisen: Takk for et herlig, herlig måltid i går, du kjære, kjære Mari min! Og for det som kom etterpå. Hvem veit, kanskje trenger vi en ekstra sengeplass her oppe om litt?

Og en hjertens takk til deg, mitt kjære Geitebu! Vi ses nok snart igjen.

John tok skia fatt i går kveld, han var nok mest i humør til å tilbringe siste natta nede på høyfjellshotellet. Flott jobb du har gjort her oppe med skigardsporten, John, virkelig flott! Vi ses vel nede på parkeringsplassen om litt.

Takk for fine dager!

Per-Arne

#

Knokkel dyppet i aske og blod.

Mmm.

Det er Vi som skal takke.

#

Lysende spektralaserpenn, hver sirlige, livsslepne bokstav som et ørlite fragment av en regnbue.

11.–15. april, 2047

Så her er du, ja. Eller “dere”, hva nå enn.

Her har dere vel vært siden hytta først ble bygd. Jeg fryser på ryggen når jeg ser opp på hylla her og tenker på hvilke hemmeligheter som ligger skjult mellom tusenvis av uskyldige linjer i mer enn 70 år med hyttebokfortegnelser.

Ikke så mye på grunn av hemmelighetene i seg selv – jeg har sett mye verre enn fantasien kan romme – men mer på grunn av at hemmelighetene har ligget der så lenge i det skjulte, som en historie under historien.

Det er det som skremmer meg mest av alt. At dette her har skjedd igjen og igjen og igjen, og hver eneste gang så har vi bare begravd det i halvsannheter.

Men det kunne jo ikke vare.

Det var nok det at det var en utlending. Av det jeg har lest, var det ambassaden som begynte å trykke på, og plutselig var det ikke bare lensmannen som fattet interesse, men det de kalte KRIPOS i gamle dager. Kriminalpolitiet.

Pussig at de ikke tok denne hytteboka som bevis. Men de hadde kanskje nok med blodflekkene som de fant på plastfolierullen.

Det har ikke vært en sjel her inne siden da. Ikke at jeg husker nøyaktig hvordan det så ut her for 23 år siden, men det var det de sa nede i Knavold. Det som står igjen av Knavold. De sa at ingen har satt sin fot på Gjetebu siden påskedrapet, for det sies at det hviler en forbannelse over hytta.

Faen så dum jeg var som ga dem navnet mitt. De husker kanskje ikke lenger hvorfor de slåss med hverandre hele tiden, men navnet mitt, det husker de. Og er det noe de hater mer enn hverandre, så er det visst meg. Fordi det renner morderblod i årene mine, sa de i Knavold.

Fordi jeg snakker rikfolks mål, sa de i Fagertun.

Hjemme i Oslo så jeg en familie med sørlandsflyktninger bli kastet fra toppen av rådhustårnet. Fordi faren hadde jobbet for tek-kartellene, sa vi da. Eller var det moren. Etter at vi hadde spist, begynte vi å forme det til en annen historie.

Det var vel da jeg begynte å skjønne hva vi egentlig hadde gjort her oppe den påsken i 2024. Og hva dere er.

At peisen er alteret deres.

Men dere har jo så mange altere.

#

Knokkel dyppet i aske og blod.

Hele verden er Vårt alter.

#

Spektralaserpenn.

Ikke sant. Og internett er hele verdens hytte. Herregud, som vi hater hverandre alle sammen.

#

Knokkel dyppet i aske og blod.

Hvor lenge forestiller du deg at du kan gjemme deg her?

#

Spektralaserpenn.

Ikke lenge, tror jeg hører dem rope der ute allerede. Men lenge nok til å gjøre det jeg kom hit for.

#

Spektralaserpenn.

Har dere ingenting å si?

#

Knokkel dyppet i aske og blod.

Vi beklager. Vår munn flommer over i forventning.

#

Spektralaserpenn.

Ja, de dunker på døren nå. Slår vel snart inn et vindu. Og så gjør de vel det de må.

#

Knokkel dyppet i aske og blod.

Mmm … og så …

#

Spektralaserpenn.

Og så kommer jeg til å tilgi dem. For de vet ikke hva de gjør.

#

Knokkel dyppet i aske og blod.

Hva? Du kan da ikke

#

Spektralaserpenn.

Men dere … dere vet nøyaktig hva dere gjør.

Så dere skal jeg

#

Knokkel dyppet i aske og blod.

Ha! Vi hører vinduets vidunderlige knas!

#

Spektralaserpenn.

Javisst.

Men føkk it.

Jeg tilgir dere også.

Elias

 

Lars Schwed Nygård

 

FLERE NOVELLER AV SAMME FORFATTER: 

Den stingløse. Novelle av Lars Schwed Nygård

NOVA-debut: «De sier at han husker internett» av Lars Schwed Nygård