Den stingløse. Novelle av Lars Schwed Nygård

Den stingløse

Av Lars Schwed Nygård

 

– Far? Er du her?

– Jeg er her, Aughug.

– Der, ja! Så godt å høre deg.

– Det samme til deg, kjære sønn. De nye klokkene kler deg. Især de dypere.

– Å, takk, far! De er av hambovermessing, alle som én. Jeg … Ja, jeg har jo latt meg inspirere av mitt kjære opphav, hehe! Får jeg høre dine?

– Heh. Ja, det er vel uansett på tide å røre seg litt. H … hupp!

– Ah … En storslagen klang, far! Og for en reisingsmelodi de spiller!

– Ja, heh, visst gjør de det. Tonskredder Meitilus, vet du. Men lytt nå til ambuleringsmelodien!

– Å! Å, far, den er … den er jo majestetisk i sin klang og sine triller! Men …

– Ah, ja. Jeg hører hva du mener. Dette er jo ikke bra. Dine klokker disharmonerer noe med mine.

– Det … Ja, det må være denne irriterende heldianske moduleringmoten. Jeg burde ha forvisset meg …

– Rolig, rolig, Aughug. Dette var din første reise opp kysten, jeg forventer ikke total kjennskap til alle Heldianias kulturelle irrkroker så snart, må du vite!

– Takk. Takk, far. Jeg skal få smidd en renklanget bjellbrynje der ved min neste visitt, en til å harmonere med dine egne tonskrud lik vindesus med bølgeslag.

– Hm-hm. Det er godt, min kjære sønn. Kom, la oss følge treknuterepet et stykke. Himmelskrikene vil nok døyve det verste, skal du høre.

– Hehe, ja. Takk, far.

– Kom, la oss gå. Har du det?

– La meg kjenne … Ja. Treknuterepet?

– Ja.

– Da har jeg det. Led an, far.

– Mmhm. Der ja, det var godt å røre på seg nå.

– Ja, far, virkelig. Og det varmer så godt ifra himmelen i dag.

– Det varmer virkelig godt, ja. Virkelig godt. Så, Aughug, min sønn. Hva er det du ønsker så sterkt å meddele meg etter dine reiser?

– Nei, altså … Så sterkt vet jeg ikke, det var vel nå mer bare …

– Bare …?

– Nei … Kjære far, la oss heller –

– Nei, ut med det nå, min sønn! Før det vokser seg til steinord i din munn!

– Hahaha, steinord i min munn … Ja, tenk. Tenk at jeg trodde på slikt.

– Virksomt, var det i det laveste, for å få deg til å lyde farsbefal!

– Haha, ja. Du trodde vel på dem, du òg, gjorde du ikke det, far? Da du var barn?

– Håh! Å jo, det skal jeg love deg! Min far gamlekongen, han fortalte … eller mer hans hoffskald, da kanskje, men med min fars lovmessige myndighet i rygg … Uanhørt, om jeg trodde, ja! Å ja, jeg trodde. Jeg trodde til den dagen jeg fikk sydd mine fjortende sting. Men den dagen ble jeg en mann, kjære Aughug, og mine fjortende sting, de bærer jeg med meg fremdeles!

– Haha, til dine fjortende sting, du … Det gjorde du nok ikke!

– Heh, nei, så ikke kanskje fullt til fjortende, da. Kanskje heller tredje!

– Å … Å, hehehe! Å, far!

– Heh. Så. Ut med det, nå.

– Ja … Ja, jeg får vel … Det … det er det at jeg kjenner en uro i meg, far.

– En uro, ja. Ja, det har vi hørt før.

– Har … har vi det? Har jeg …?

– Å! Nå, nei, jeg … Nei, glem det, sønn. Du kjenner en uro i deg, sier du?

– Ja, en uro. Jeg … Jeg møtte en mann der, i Heldiania. En mann som sa at han var seende.

…

– Hva er det du sier?

– Nei, altså far, jeg sier det ikke, det var han som sa det! 

– Og hva sa du at han sa?

– At han … at han var seende, far.

– Så slo du ham vel ned på flekken?

– Jeg …

– Nå?

– Jeg prøvde …

– Men …?

– Men han var ikke der hvor jeg slo. Han var det aldri.

– Hmf. Og dine menn?

– Farte ikke bedre.

– Det var da som sure satan. Tror du …?

– Nei, så visst ikke! Så visst ikke, far, selvfølgelig ikke! Det var nok bare …

– Bare flaks, ja. Flaks for ham, uflaks for buldrebølgkronen.

– Ja. Javisst, far. Bare flaks. Uflaks.

– Så hva fortalte han deg videre, denne … heldige?

– Han fortalte … Han fortalte, far, eller … eller jeg vil nå heller si at han løy, far, han løy at han var, ja seende, da, og at han hadde vært slik i hele sitt liv! Har du noen sinne hørt noe liknende?

– Ikke på denne siden av et galebur, nei, det har jeg så visst ikke! Så hva skjedde videre?

– Jo, far, han … Jeg besluttet å oppgi våre forsøk på å avstraffe der og da, for i deres fåfengthet kom det til meg at de ville kaste en ustemt klang over buldrebølgkronens ære.

– Hm. Ja vel.

– Ja, så jeg … jeg besluttet å la våre stridskøller ligge og heller la denne … ja, denne heldige komme til orde med hva enn han ville formidle. Så jeg lot ham lede meg, ikke med knuterep eller pekestein, nei, men kun ved hans hånd lot jeg ham lede meg inn i et svett og skarpstinket skjenkhus ut mot havnen. Der bød han på saltøl av den kraftigste sort, og over surklingende bjellefiller og nedfyllet skrålesang løy han enda mer. Så grusomt mye mer.

– Ja? Hva løy han?

– Han løy, far, at han visste hvem jeg var! At han hadde visst fra før han hørte meg ytre et eneste ord, før den minste bevegelse satte mitt tonskrud i klang!

– Det er ikke mulig.

– Nei, men likefullt: Slik løy han! Og på toppen av det hele, far, så var han så heldig at jo da, han gjettet rett! Prins Aughug av Buldrebølgriket, gjettet han. Prins Aughug, hin Arveløse.

– Sa han det?

– Ja. Det var han som sa det.

– Får noe tullvås! Du er da langt ifra arveløs, du får jo Bergbassborg og … og farmors gamle harpe, og … Ja, du sa det jo selv, ved dine fjortende sting: Far, jeg trenger ingen trone, sa du, jeg trenger ingen trone, for jeg har min Vishild.

– Jo, far. Og jeg står ved det. Jeg står ved min Vishild. Min prinsesse er hun, i det laveste, om ikke rikets. Og jeg står ved … ved vår sønn.

– Aughug. Hva har lille Mattok med det her å gjøre?

– Ahm … Beklager, far, dette blir litt … Beklager. Jeg skal gjenoppta min historie. Så altså, ja. Denne mannen, denne heldige. Sammen satt vi der, han og jeg, og drakk vårt sterke saltøl og over skrålesangen løy han: Jeg sedde deg der, over Tyvetorget, sedde deg der i dine stille bjeller, din odør skjult bak osen fra dusinvis av Heldianias slumfiskeboder. På kanten av Mikals fontene, satt du, så dens brus skulle sluke hvert ord fra din munn. Men du satt i stillhet, gjorde du. Jeg sedde det. Prins Aughug, hin Arveløse.

– Altså, dette igjen! Det er en riktig så storslagen harpe, er det, og … ja, historie har den også! Din farmor spilte på den ved dine første sting, min kjære Aughug, tenk det! Ved dine første sting, spilte hun på den harpen, og ved Tarr-Janahugs også!

– Ja, tenk det. Ved mine første sting, og ved min brors også. Ved tronarvingens.

– Ja. Men vent. Min sønn, la oss stoppe her litt. Vi bør ha en benk av noe slag omtrent … Ja! Her er den. Kom, Aughug, kom her. Her kan du sette deg ned.

– Er det … Å ja. Her, ja. Sånn.

– Sånn, ja. Så du skulle si hva lille Mattok hadde med alt dette å gjøre, med denne heldige.

– Javisst, far. Jeg … jeg kommer til det. Om jeg bare får innlede … Ja, så denne heldige, han gav meg sitt navn. Eller ett navn, da, må vi vel si, for navnet var jo en løgn sur som noen. Eldebrand, kalte han seg. Eldebrand? spurte jeg. Som prins Eldebrand av Rasleløvriket?

– Vent nå litt … Prins Eldebrand, hin Forgagne? Rasleløvrikets … Kong Ulufs tapte tronarving?

– Det samme spurte jeg, far.

– Og?

– Og da løy han ja.

– Så slo du ham?

– Jeg … burde kanskje ha forsøkt der ved bordet, kanskje hadde min kølle hatt større hell, men … Nei. Jeg hadde besluttet å lytte til ham uanhørt, og lytte til ham gjorde jeg så.

– Hmf. Hvor klokt var det, undres jeg.

– Du får felle dom over min klokskap ved fortellingens ende, kjære far.

– Så denne karen, han løy at han var seende, og så løy han at han var Prins Eldebrand, Rasleløvrikets tapte tronarving?

– Slik løy han, far.

– Og hva ønsket han med deg å bestille?

– Han … han ville redde meg, far. Det var det han løy, at han ville redde meg. Eller … ikke så meget meg, kanskje, som min ætt.

– Din ætt? Redde din ætt, du er jo av kongsslekt, Aughug! Om ikke min tronarving, så er du dog likefullt min sønn!

– Ja … Javisst, far. Men han var nå mer bekymret for mitt avkom enn mitt opphav.

– Å? Nå forstår jeg ikke riktig?

– Nei, han sa, far … Han løy at … At det beste som noen gang hadde skjedd hans sjel, var dette at han aldri hadde fått sine sting.

– Aldri fått sine sting! Hva … hva er det du sier for noe!

– Det … det var han som sa det, far. At han … ja, aldri hadde fått sine sting. Og han … han løy at det var derfor han var seende.

…

– Nei. Nei, nå har jeg aldri … Og han ville ha deg til å tro at dette var fortjenstfullt?

– Jeg … jeg vet jo at det ikke var det, far! Og selv om det var løgn, det å lemfeldig spøke om, ja, stingløshet på denne måten, jeg burde jo ha rappet til ham over kjeften, men … men …

– Men du hadde allerede besluttet å lytte til ham, ja. Riktig.

– Han sa … Han sa videre at … at det var stingløsheten som lot ham se. Og at … at … Ja, at det han da sedde –

– Så.

– Hmm?

– Så, ikke sedde. Så er ordets fortidsform.

– Ah, ja. Takk, far. Det han da så, han sa at det var … det var virkelig.

…

– Skal du ikke si noe, far?

– Hva vil du jeg skal si, Aughug? Annet enn at du har kastet bort din tid på en gal mann? Fortell ferdig din historie, du, for jeg aner et annet tema her vakende under dine ord.

– J-ja, far. Så, en gal mann, det var han nok helt klart. Og … respektløs, ja, og en løgnhals og … og fryktelig, fryktelig heldig. For han bad meg løfte … løfte et antall fingre i luften, helt stilt, uten å la mitt bjelleskrud ringe, og han bad meg velge dette antall i hemmelighet. Og jeg gjorde så. Løftet i stillhet tre fingre og holdt dem opp imellom oss, og ikke før hadde jeg løftet dem, så sa han tre. Jeg felte to tilbake i neven, og med det samme sa han en. Og jeg åpnet mitt hånd, strakte alle fingrene ut, og med det samme sa han fem.

– Ja, min sønn, og hva med det? Har vi ikke allerede slått fast at denne løgnhalsen var velsignet med flaks?

– J-jo, far, det er bare at … det var liksom så mye av det.

– Hellet er en kraft i universet, min sønn, det vet du vel godt. Og dem som hellet rører, dem henger det oftest ved. Det Grammofoniske Eksplikat har gjort denne sammenheng så klar som en sølvtone.

– Ja, far, jeg vet jo det, det bare … Det er bare så overveldende, far, når ens liv faktisk røres av en … av en heldig. Jeg vet jo at det ikke er noe supranaturlig over det hele, det bare virker så …

– Det er kun flaks, Aughug. Det at du ikke kan høre flaksen, betyr ikke at den ikke eksisterer.

– Så rart. Det var nesten det samme som Eldeb … som denne heldige sa til meg. Om sitt … syn. Om det hans syn … åpenbarte for ham. Ting som … var uhørbare, sa han. Men virkelige like fullt. Han sa … han sa at han sedde … så skapninger i himmelen, og det var fra dem himmelskrikene kom, ikke fra luften selv! Og han sa … han sa at himmelen … himmelen huser noe, den også, flerfoldige ting uten lyd og smak og vekt … og at varmen, varmen fra himmelen, den kommer fra –

– Nok! La deg ikke smitte av denne galningens babbel, Aughug! Smitt i det minste ikke din gamle far!

– Nei, u-unnskyld, far. Jeg mente kun å gjengi klangen i hans … i hans galskap.

– Så. Kom til saken.

– J-ja, far. Han … Far, det han berettet, han berettet det på et vis som … Ja, ordene var stenket i galskap, ingen tvil om det, men … men det var på et vis en galskap som ikke røvet fra ham hans røtter i … i virkeligheten.

– Hva mener du?

– At selv om han, ja, han bablet om alle disse ting han kunne se, så … så var det ikke som at han hadde mistet sin kontakt med det han kunne høre og smake og lukte og kjenne. Han hørte og smakte og luktet og kjente presis det samme som meg, han kunne forstå og gjøre seg forstått uansett hvem han kom i prat med, også meg. Men det var liksom alt dette andre, dette synet … liksom i tillegg. Og så var han jo så heldig …

– Aughug. Tror du på ham?

– … Nei. Jeg gjør selvfølgelig ikke det. Jeg bare undres litt om … Ja, altså, om kanskje …

– Kanskje hva?

– Nei, altså det er jo … det er jo dette med … Ja, med Mattok, da.

– Med Mattok, ja.

– Ja, jeg tenkte jo muligens … Jeg begynte jo å tenke litt om …

– … Om …?

– Om … ja, om kanskje det muligens kunne la seg gjøre å … Det er jo dette med at han har sine første sting i morgen, og …

– Aughug …

– Far, jeg vet at det er umulig, jeg vet jo det, og … og jeg vet det var galskap det den heldige sa, men … men … jeg tenkte bare kanskje … sånn i fall det faktisk … Altså, jeg har bare en følelse om at kanskje …

…

– Far, han er min sønn.

– Du vil la din sønn gå stingløs ut i verden.

– J-jeg tenkte bare –

– Stingløs og forrykt.

– F-far, jeg –

– Og tenke seg til at det er av meg du har lært ditt farskap. Sikken skam.

– … Far, jeg vet, det er bare … det er bare at … at denne heldige, han sa at … Far, han sa at … at hans egen stingløshet, den … den var fordi han var … han var tronarving.

…

– Far?

…

– Far?

…

–  … Er … er det sant, far?

…

– Far, kan du se?