NOVA-debut: «De sier at han husker internett» av Lars Schwed Nygård

Thestiate.

Navnet ditt henger som et ekko etter drømmen, fyller mørket bak øyelokkene mine.

Drømmen? Mer mareritt: Over skogen henger et nett av plast. Noe fremmed gnistrer som lyn langs dets glatte tråder. Nettet senker seg mot tretoppene, strammer seg inn for å kvele oss alle.

Jeg tenker først av alt på deg i drømmen. På hvor jeg kan finne deg, hvor vi kan løpe, søke tilflukt fra det fremmede.

Så løfter jeg blikket, ser deg allerede fanget. Viklet inn i nettet der oppe, en rykning for hvert lyn. Og verst av alt: Du skriker ikke.

Foran meg vokser en eik langsomt. Jeg griper en grein, lar den trekke meg opp, og når det ikke går raskt nok, begynner jeg også å klatre. Ikke lenger i et tre, men i noe hardt og rustent og eldre enn tiden, kledd i eføy som visner for hver meter. Og det harde og det rustne når like opp til nettet, og nettet skjelver når du rykker.

Jeg griper etter buekniven, til hell rommer drømmen også den. Bladet krummer seg rundt knokene mine, og jeg svinger armen over hodet, kutter fibre i vanhellig plast som verken lever eller dør. Men for hvert kutt drar nettet seg bare strammere. Tettere og sterkere, trådene strakere.

 

Og midt i nettet sitter du, Thestiate, med dine nevrånder falt i søvn. Kun én av dem rører seg dypt der inne: barnet i deg, som rykker dine lemmer. Men av lemmer har du åtte, og av øyne likeså. Fanget i det ulevende, og dømt til evig å spinne mer.

Å, Thestiate, kjære datter! Vil du la meg drepe deg?

Jeg våkner, navnet ditt som et ekko i mørket.

En rot av furu presser mot ryggen, en nevestor stein mot nakken. En gulspurv plystrer, åtte korte støt som for å vekke hver av mine nevrånder, så to lange som for jeg vet ikke hva.

Vinden, varm og søt, bærer pollen av bjørk og eik. Jeg puster den inn, lar den fylle meg, slår øynene opp. En flekk av blått og skyer der oppe, kranset inn av stolte trær. Bier summer overalt.

Jeg har en uro i meg, for jeg kjenner drømmens frø. Og jeg må pisse.

Jeg bretter teppet til side og står opp, finner veien bak linden jeg bruker i går, og der lar jeg det fosse. Solen glimter så vidt mellom stammene. Omsider våkner tenkeren i meg, nevrånden som binder dagen foran meg til den som går forut, som gir meg språk og minner og retning. Retning mot Frislettsgrend og sistereisfrenden som venter meg der. Men jeg har noe å gjøre før jeg bryter leir.

En gadd står like ved, en bjørkestamme gått i døden for å nære sopp og kryp. Bundet til den ser jeg dødetavlen som jeg kjenner igjen fra i går. Nå, i lyset, kan jeg lese beretningen som står risset inn blant dens årringer, selv om vær og tid sliter solgangsmålskriften til en skygge. Men lese den kan jeg likefullt, for ordene blir risset inn av nettopp meg en gang for lenge siden. Jeg husker dem godt, som jeg husker alt. Spesielt alle dødeberetningene jeg hører og husker og risser og binder til sine gadder.

Og snart nok hører jeg en ny beretning og risser også den. Ny på flere vis enn ett.

Jeg har en uro i meg. Men i hvilken av mine nevrånder sitter den? I barnet i meg? I krigeren i meg? Ikke i tenkeren, der sitter aldri slikt. Men kanskje i dommeren?

Jeg setter meg ved gaddens rot med beina bøyd i kryss. Knudrete, hardt, og et gresstrå kiler en ankel.

Skogen glitrer i en evig velkomst, men jeg lukker øynene og ser bare rødgrått mørke. Jeg velger meg et punkt og stirrer.

En uro.

Jeg stirrer rett framfor meg, et punkt i rødgrått ingenting. Stilner tenkeren i meg, uroen varer ved.

Jeg stirrer rett framfor meg, et punkt i rødgrått ingenting. Et punkt i rødgrått ingenting. Et punkt i rødgrått ingenting.

Så vender jeg mitt indre blikk og stirrer motsatt vei.

Og alt faller bort, også ingenting. I sin stille, snikende ekstase våkner engelen i meg, og dens fire eldre søsken trer fram i sinnets lys; så mye eldre, disse nevråndene, og samtidig så mye yngre.

Og engelen i meg ser dem som de aldri kan se seg selv. Den ser uroen, nå, og den ser at uroen bor i min eldste nevrånd. I barnet i meg. Ikke over mat, ikke over en bjørneklo i nakken, men over deg, Thestiate.

For et år siden redder jeg deg ned fra jerntreet. Rustent og hardt og eldre enn tiden, og speilet i natt i marerittets skyggespill. Men først så mye senere går det opp for meg hva du søker der oppe.

Jeg liker ikke jerntrær, og det du klatrer den gangen, det som står utenfor Stillmyrsgrend, liker jeg aller minst av alle. Som ung sitter jeg på Tallaksås, stirrer på det, forsøker i mitt indre å se det som i strakfallsalderen: Det lå ikke skog her, sier strakmålskriften, men hvis ikke skog, hva kan vel ha ligget her da? Hav eller bare himmel? Og avkledd eføy og villvinsblader, hva stod igjen av jerntreet selv? En stamme av rust? Og jeg forsøker det umulige: å se for mitt indre det store nettet som treet spant, det endeløse nettet som hang mellom jerntrær over hele skogen – nei, ikke skog, så klart – men jerntrær, i hvert fall, som spant det store nettet ut av syner, lyder, tanker, ord …

Nei. Jeg klarer ikke å forestille meg det. Det går ikke da, det går ikke nå.

Men du, på samme alder, kjenner de samme undringene klø i dine nevrånder, i tenkeren i deg, og barnet i deg kjenner nysgjerrighet og jubel, og det driver deg til å klatre. Og du setter deg fast. Og jeg redder deg ned.

Men likevel: Her og nå tar jeg snart fatt på å dødesitte for skogens største elektrolog. Mikhal, kaller de ham i Frislettsgrend, og de sier at han husker internett.

Kan det stemme? En mann fra strakfallsalderen? Hva gjør hans dødeberetning med oss? Med Frislettsgrend, med sylvarfolket, med skogen?

Med deg?

Men kan vi i det hele tatt regne ham som sylvarfolk, ymter krigeren i meg i et skvulp av håpefull stridslyst. Kommer han fra strakfallsalderen, mener jeg, så kommer han jo ikke fra skogen? Da regner vi ham ikke som sylvarfolk, da skylder vi ham ingenting!

Ikke å høre beretningen hans, ikke å trekke buekniven over strupen hans når han velger døden framfor lidelsen … Det frister. Jeg lar krigeren i meg kjenne på det, den deilige arrogansen i det, og i magen løsner barnet i meg grepet, og uroen svinner hen. Så godt det hadde føltes, og så trygt for Thestiate …

Og der våkner dommeren i meg. Ikke i skrittet, denne gang, men over pannen og skuldrene, som en glødende hette av torden og rettferdighet, og den raser mot krigeren i meg og mest mot barnet, og den krever at nevrolosen fra Stillmyrsgrend skal gjøre sin plikt. For hvilken levesti velger Thestiate hvis hennes opphav ikke makter å holde tro mot sin ed?

Og krigeren i meg skuler og surmuler og barnet i meg krymper sammen til et tandert egg av frykt, og jeg lar engelen i meg fylle meg helt og fullt.

Jeg åpner øynene. Skogen glimter sin velkomst. Jeg skylder skogen alt.

Hånden min hviler på tunikaens brystlomme. Gjennom linet kjenner fingrene gaven du gav meg. Så merker dommeren i meg min nølen og setter meg i sving.

Jeg ruller sammen teppet, pakker kokekar i utmarkssekken, trekker på meg min nattsvarte kappe av lær, spenner buekniven over brystet og lommen. Ingen skal tvile på hvem som kommer til Frislettsgrend, eller i hvilket ærend.

Mine koiebånd forblir rundt høyre håndledd, men jeg løsner mine grendebånd og pakker dem ned i utmarksbuksens lommer. De vet jo hvor jeg kommer fra, frislettsfolket, men likevel. Det lindrer ingens sorg om døden kommer kledd i nabogrendens farger.

Jeg binder tasken til beltet, tar sekken på ryggen, spenner skytejernet over skulderen, vender fjeset sørøst mot solen.

Jeg går gjennom skogen, og skogen går gjennom meg.

#

Hjemme i Stillmyrsgrend står eikene tett blant rundkoiene, men det gjør de ikke her. Himmelen omgir meg, for stien leder gjennom et stort, bart felt nord for Frislettsgrend. Flathogd og brent og dekket med kraftpaneler som glimter i solen, lik en innsjø av ulevende plast. De har så mye elektrika i Frislettsgrend. Jeg liker ikke elektrika.

Unnskyld, Thestiate. Dette vet du jo, og jeg … Ja, jeg forstår meg bare ikke på det.

Men der ligger den altså, Frislettsgrend, mellom beitemark og åkre og dette heslige kraftpanelfeltet. Bak grenden, lenger sør, står det tett med lind og or, og bakenfor der igjen strekker skogen seg videre i velsignet uendelighet. En uendelighet jeg ikke kjenner; Frislettsgrend markerer denne dagen fortsatt mine skogvandringers sydligste grense.

Fra grenden flyr bannere i rødt, hvitt og grønt over rundkoier reist fra tappert fallen furu. Røyken stiger fra bakerovn og smie, og et vrimmel av barn heier på to  nakne menn låst i balansekamp på en halvhøy eikegrein. Over grendens porter lyser en lenke av fargede glødepler, selv nå på høylys dag. Ja, de liker sin elektrika, disse.

Unnskyld.

Men nettopp disse tankene farer gjennom meg mens jeg går, mens glødepler og klaprende maskiner rykker nærmere for hvert skritt. Tanker om elektrika og strakfallsalderen og mannen hvis liv jeg kommer for å ende. Mannen de kaller Mikhal. Som, sier de, husker internett. Hva betyr til slutt dødeberetningen hans for oss?

Bak meg vokser en svak dur og klapring til en sterk. En tråkkvogn haster forbi meg på den brede stien, på vei inn mot grenden med sekker som støver av mel. På pedalene sitter en kraftig, halvgammel kar, men han tråkker ikke stort; vognen har òg et elektrikum, en motor som driver den det siste stykket til Frislettsgrends porter og gir kraft til det meningsløst lysende glødeplet som dingler over mannens hode. Han stirrer olmt på meg mens han passerer, et ansikt tegnet i solstek og tidlig elde. Etter hestehalen og den skitne lærbuksen å dømme, gjetter jeg hans levesti: å dyrke jorden her ute, på markene lenger øst. Jeg kan ikke huske å se ham her før.

Men jeg kommer uansett ikke for bonden med det olme blikket, ei heller for hans elektrikumvogn. Jeg kommer for skogens største elektrolog.

Mitt ærend gir ikke rom i mitt sinn for oss begge, så jeg låser min oppmerksomhet til hvert fotefall, kjenner stien gruse mot trælete, nakne fotsåler, tar inn hvert dumpe, lille stikk fra kvist og stein. Slik låser jeg sinnet til hvert eneste skritt, skyver alt annet vekk, og opp gjennom kroppen våkner plutselig engelen i meg til liv, og engelen i meg rydder plass, og dens fire eldre søsken slumrer, trer til side inni meg. Jeg holder ikke helt hus i meg selv lenger, så jeg har omsider plass til ham de kaller Mikhal, min sistereisfrende.

Jeg stopper. Opp av utmarkssekken løfter jeg sørgekronen, setter den på hodet.

Grendefolk i det fjerne kaster korte blikk, trekker dem tilbake og holder avstand. Ja, de vet hvem som kommer, og i hvilket ærend.

Nå kan jeg vise ham vei.

Der framme, ved grendens porter, ser jeg mitt motstykke i Frislettsgrend: nevrolosen Nibelis Knusakne, den eneste i grenden her som kjenner navnet mitt. Jeg har et par år på Nibelis, men noen ungdom vil jeg nok ikke kalle henne likevel. Og uansett hvor mange somre hun faktisk ser før i dag: den levestien vi begge velger, elder oss nok hurtigere enn de fleste.

Vi legger hendene på hverandres skuldre i hilsen. Vinden rusker våre nattsvarte kapper.

– Takk for at du kommer, sier Nibelis. – På mine vegne, på grenderådets, på grendens.

Hun smiler varmt, holder blikket mitt. Dypt, dypt nede i henne, under sorgen, ligger lettelsen og vaker.

– Uten hverandre blir sylvarfolk ingen, svarer jeg, slik som ritualet krever.

Hun nikker. – Godt gjensyn, nevrolos.

– Godt gjensyn, svarer jeg.

– Kom, sier Nibelis, og leder meg gjennom portene. – Du kjenner nok til koia hans fra før.

Visst kjenner jeg koia til Mikhal, dog så klart kun fra utsiden. For Mikhal har ingen rundkoie, men en strakvegget, firkantet sak som vekker et dypt ubehag. Jeg ser den der, i skyggen av et eiketre på en slak høyde helt i grendens utkant, som om den ennå ikke har bestemt seg for å høre til. Stygg som kreften, og behengt med elektrikaslanger fra panelfeltet like nord. Hva i skogen holder han på med der inne? Annet enn å dø, mener jeg?

Jeg spør Nibelis, og hun trekker lett på skuldrene.

– Elektrologen vår gjør som elektrologer flest. Bare mer og mye bedre.

Hun sier det uten stolthet. Nibelis synes heller ikke stort om elektrika.

Jeg ser henne sist i vinterregnet hjemme i Stillmyrsgrend, tar henne imot slik hun tar meg imot i dag. Da blir hun hos oss i en håndfull netter før hennes sistereisfrende, gamle Edelsass Pellebekk, beslutter at hens liv har nådd en ende.

Og nå, i dag, vandrer Nibelis og jeg opp mellom Frislettsgrends rundkoier, og hennes grendefrender skritter unna, later som ingenting. De vet så godt som jeg at en dag, en dag kommer jeg eller min etterkommer eller en annen grends nevrolos for å dødesitte for dem. De gir meg ingen velkomst i dag, men de gjør det da. Når turen kommer til dem selv. Det gjør de alltid.

– Hva heter han mer enn Mikhal? spør jeg.

– Ikke stort. Han tar ikke noe koienavn.

– Han inngår ikke koiskap? I all denne tiden?

Nibelis trekker på skuldrene. – Han trives nok best der inne alene, med all sin elektrika. Sjelden forlater han firkantkoia, nær aldri Frislettsgrend.

Vi går stille noen skritt. Hun vet hva jeg vil spørre om, men lar meg gjøre det likevel.

– Nibelis … stemmer det de sier om ham? At han husker internett?

Hun vender seg vekk, kjemper litt med seg selv før hun snur seg tilbake. – Han sier i hvert fall så, gjør det så lenge noen kan huske.

– Men kan det stemme? Kommer han fra strakfallsalderen?

Hun trekker på skuldrene igjen, sukker. – Hvem vet? Hvem vet engang hvor den finnes? Jeg kan bare si dette: Fullt i solgangsalderen lever han ikke. Min far og hans mor og hennes mor igjen kjenner ham alle som grendens elektrolog, og ingen kan huske hans fødsel. Vi tror han faller fritt i tiden.

Barnet i meg knyter seg.

Solvarm jord under føttene, tørr og veltrådd. Skritt for skritt opp den slake høyden. Solvarm jord under venstre fot. Solvarm jord under høyre fot.

Der.

Engelen i meg tømmer meg, fyller meg, legger barnet i meg tilbake til hvile. Men et ubehag skjelver gjennom meg like fullt.

– Ser du ham noen gang? spør Nibelis.

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg kjenner ham bare av ry, som skogens fremste elektrolog. Men han viser seg aldri for meg når jeg kommer hit. Jeg regner ham vel blant dem som skyr oss som sterkest.

– Skyr oss? sier Nibelis. – Jeg vet ikke det. Mer at han ikke forstår oss.

– Å? På hvilket vis?

– På samme vis som han ikke forstår seg selv. Engelen i ham våker aldri, og han har ikke begrep om sine nevrånder.

– Hva mener du?

Nibelis nøler, slår armene ut som for å fange ord ifra luften. – Mikhal vet ikke å skille nevråndene fra hverandre, jeg tror han bare ser dem som … som en slags klump eller smørje som til sammen utgjør hans sinn.

Jeg forstår det ikke, tenkeren i meg klarer ikke å gripe det. – Hm, sier jeg bare, men Nibelis kjenner min forvirring.

– Jeg vet, jeg skjønner det heller ikke, sier hun. Så bryter hun til strakmål. – Jeg tror de bare … så folk slik, i strakfallsalderen. Jeg tror deres fire yngste nevrånder aldri våknet, så de kjente ei heller sine fire eldste.

Hun bryter tilbake til solgangsmål: – Og selv her i solgangsalderen lærer Mikhal dem aldri å kjenne.

Jeg prøver å se for meg barnet i meg og krigeren og tenkeren og dommeren, alle smeltet sammen som fire stumper vokslys, på et vis flatet ut og uten funksjon og forskjell, men jeg klarer det ikke. Det blir for fremmed. Hva betyr det å dødesitte for noen som ser seg selv slik? Som ser oss alle slik? Jeg skotter over på Nibelis og kan se at hun tenker de samme tanker.

Vi skritter inn i eiketreets kjølige skygge. Utenfor Mikhals firkantkoie står tråkkvognen som passerer meg på vei inn til grenden. Den olme står ved siden av og losser mel.

Han ser oss, et øyeblikk frosset av barnet i seg.

– Lykke til, frende, sier Nibelis, med en hånd på skulderen min.

Den olme vender seg bort, haster inn i koia. Jeg følger etter.

#

Det lukter sykdom her inne, men noe annet plager meg mer: Selve rommet gjør noe med meg, river meg på et vis løs fra alt jeg kjenner. Veggenes vinkler framstår harde og feil, som om de forbryter seg mot selve virkeligheten. Engelen i meg kjenner noe skittent omslutte meg, noe kvalt, amputert i alle former, men hva? Det ligger på et vis utenom språket, eller i hvert fall utenom solgangsmål. En utenfrafrykt som legger seg klamt over kroppen. Jeg puster stilt og jevnt, forsøker å holde meg samlet og åpen.

For der henger han, Mikhal, i en tykkvevd køye spent opp mellom påler kjørt dypt ned i jordgulvet. Hans hvite hårtjafser virker hastig kuttet, som kun for ikke å komme i veien. Han har hud som inntørket frukt, men blek og nesten gjennomsiktig; jeg ser blodårer langs innhule tinninger, leverflekker på knoklete hender. Ansiktet synes magert og kjeven smal, og øynene holder han lukket. Alle hans nevrånder sover.

Den olme romsterer stilt rundt i rommet, fyller et vannskinn fra en tappekrukke, skraper matrester ned i en kompostsekk. Men elektrikaen holder han seg unna. Den ligger i sirlige hauger rundt på flathøvlede arbeidsbenker. Hundrevis av ubegripelige, summende metallbokser, syltynne kraftslanger lik navlestrenger av plast, blinkende lys lik stjerner bortført fra himmelen. Det gjør vondt å se på, men krever likevel styrke å vende bort fra.

Koia føles kjølig i skyggen fra eiketreet utenfor, og et ullteppe dekker den gamle mannens kropp. Jeg ser skjelvinger på ham. Ørsmå, men dog.

Den olme ser dem også. Han pakker teppet tettere rundt den gamle, tørker sovesikkel fra hans hake.

– Mikhal, hvisker den olme. – Du må våkne! Noen kommer!

Den gamle slår øynene opp, og de fanger meg totalt. Jeg forstår nesten ikke hva som stirrer mot meg, for mannen de kaller Mikhal har iriser i blått.

Jeg lyver ikke, Thestiate. Jeg ser dem klart som vårluft. Og for første gang begynner jeg virkelig å tro at det kan stemme: en mann fra strakfallsalderen.

– Samso? sier han, som et gufs av kjølig trekk. Stemmen lyder knirkete og skjør. – Hvem ser jeg her?

Samso, altså. Den olme. Han fomler med fingrene, brydd og utilpass. – Jeg … jeg vet ikke … kjenner ikke navnet …

– Pust rolig, Mikhal og Samso, sier jeg. – Jeg kommer for å dødesitte.

Mikhal trekker seg lenger opp i hengekøya, lener seg litt fram.

– Hrmh. En nevrolos, altså. Så slik ser du ut.

– Slik ser jeg ut.

Barnet i ham skjelver, og det glimter kaldt i tenkeren i ham. Noe rører seg også i krigeren i ham, men jeg kjenner det ikke klart.

Det isblå blikket flikker ned mot brystet mitt. – Og det våpenet der tenker du å trekke over min strupe?

– Når du velger det, ja. Men fram til da vil jeg kun tjene deg i alt.

– Og om jeg avslår dine tjenester?

Skal jeg smile? Nei. Barnet i ham trenger noe annet for ro.

– Da dør du langsomt og i smerte, Mikhal, og uten din dødeberetning sklir du ut av vår tid. Ønsker du det?

Mikhal krymper seg brått i smerte, suger luft mellom sammenbitte tenner. Samso iler til, legger en hånd under ryggen hans og flytter ham forsiktig i køya. Mikhal puster ut, lettet.

– Åh. Takk, Samso. Denne hersens ryggen …

Jeg står stille, venter på hans svar. Barnet i ham skjelver fortsatt.

– Jeg verdsetter din ærlighet, nevrolos, og håper også du setter verd på min, sier Mikhal.

Noe i Samso vrir seg, men Mikhal merker det ikke.

– Det vet du at jeg gjør, svarer jeg. – Din grend, ditt folk og din skog likeså.

– Ja nettopp, ja. Hele nevråndeligheten.

Noe usagt gnisser imellom oss. Jeg venter.

– Javel, så la meg gjengjelde, sier Mikhal omsider. – Jeg tar aldri del i dine ritualer, nevrolos, for de interesserer meg ikke. All min respekt for det du mener å holde i hevd, men slikt ligger altså ikke for meg.

Dommeren i meg blir forferdet, tenkeren i meg forvirret og famlende. Hva mener han med dette? Men jeg kan ikke falle ned i meg selv nå, må tre tilbake og gjøre plass for Mikhal.

Der ja.

Igjen kjenner jeg noe røre seg i krigeren i ham, men hva? Jeg får ikke grep om det før Samso trenger seg på, fryktsom i barnet i seg og kokende med agg i krigeren.

– Nå … Nå holder det, du! Du har ditt svar, så … så nå kan du bare gå!

– Ønsker du det, Mikhal? At jeg skal gå? Eller ønsker du at jeg skal besørge deg en verdig slutt på dette verv og føre deg tilbake inn i skogens tid?

Et sakte smil sprekker over fjeset hans. – Du gir deg ikke, du? Å, hva gjør jeg for å bli behengt med en som deg.

– K-kan du se å gå nå? Han vil ikke ha deg her!

Samso står og dirrer, men det famlende barnet i ham har ikke håp om å true barnet i meg. Jeg skal til å svare i det Mikhal bryter inn:

– Si meg, du, hvorfor kommer du hit?

Samso stirrer i gulvet. Skjelver litt, han også.

– En budløper kommer til min hjemgrend med nyss om din tilstand, svarer jeg.

– Og hvem sender denne budløperen?

– Grenderådet her på Frislett.

Han snøfter. – Den gjengen der, ja. Og hvem ber grenderådet sende bud?

– Det vet jeg ikke.

Samso tripper som om noe vil ut.

– Samso, spør Mikhal. – Vet du?

– Nnn … Mikhal, jeg nnn …

– Det går fint, Samso, sier Mikhal, og setter blikket i ham. – Jeg vet at budet kommer fra deg.

Og alle Samsos nevrånder brister, og han faller om den gamles hals. – Unnskyld! Unnskyld! Unnskyld! Jeg … jeg vil bare spare deg … Kjære Mikhal, ikke … Jeg jager denne inntrengeren på dør, jeg …

– Så, så Samso, sier den gamle, stryker en benete hånd over Samsos hår. – Min gode venn. Du vil nå alltid mitt beste. Men la oss bare snakke litt, går det bra?

Samso reiser seg opp, snufser. – Ja s-selvfølgelig, Mikhal. Unnskyld.

– Takk, Samso.

Mikhal ynker seg litt, biter tennene sammen. Smerten føles nok sterkere enn han lar vise. En hånd peker slapt mot meg.

– Så, du. Om jeg skulle, i et tenkt tilfelle, takke ja til din tjeneste, hvilken tjeneste yter du meg?

– Jeg lindrer din smerte til du ber meg gjøre slutt på den helt. Jeg dekker ditt minste behov. Jeg hører din dødeberetning og fører deg hjem inn i tiden. Men, Mikhal, i ærlighetens navn må jeg si: Det overrasker meg at du ikke alt vet dette.

– Det bør det kanskje ikke, men vi lar det gå. Mitt minste behov, ja. Og om jeg velger å avslutte mitt liv en annen plass enn her?

Samso skvetter til, så knyter han seg igjen.

– Da følger jeg deg dit, sier jeg. – Følger deg dit og sitter med deg der, helt til du forteller din beretning og føler deg rede til å dø.

Barnet i Mikhal bevrer.

– Ut i skogen?

– Hvis du ønsker det.

– Hvor langt?

– Gjett.

De isblå stirrer brått. Så ler han. – Veldig bra, nevrolos. Og du holder deg ute en vinternatt før?

Jeg smiler. Barnet i ham liker det, roer seg litt.

– Flere ganger enn jeg kan telle, svarer jeg. – Og mang en sommernatt også. Frykt ikke, Mikhal. Jeg holder deg trygg til det siste.

– Men … men Mikhal, piper plutselig Samso. – Du … du drar vel ikke mot …?

– Rolig, rolig, Samso. Vi bare snakker litt. Så, gode nevrolos, du forstår at du ber om betydelig tillit her? Jeg, det eldste og skjøreste mennesket du noen gang ser, og du, med trælete hender og buekniv på brystet?

Dommeren i meg forferdes igjen, og krigeren i meg blusser opp.

– Hør her, gamle mann: En nevrolos under skogens ed dreper ikke for sportens skyld!

Nei. Pust.

Samso griper sjansen. – Mikhal, bli her! Jeg kan jo hjelpe deg, jeg –

– Så, så, så, Samso. Det går bra.

Mikhal vender seg mot meg. – Tilgi meg, sier han. – Jeg kjenner ikke til alt dette nevråndelige, du vet. Jeg mener ikke å fornærme.

Pust. Gjør plass.

– Ingenting å tilgi, Mikhal. Jeg forstår at du tviler.

Det føles godt å si det, en renselse etter dommerens og krigerens hissige kupp.

– Jeg vil fortelle deg noe, sier jeg. – Jeg tror det hjelper deg å forstå, og ha tillit.

Og så, Thestiate, forteller jeg ham om din bestefar, for meg Far Sordias. Mitt opphav og min forgjenger, som hans mor for ham og hennes far for henne. Og jeg forteller Mikhal om min tolvte sommer, når jeg dødesitter for Far Sordias sammen med nevrolosen fra Nytåsgrend. Nevrolosen har sørgekrone på hodet og en buekniv spent fast til skulderen. Far Sordias’ egen buekniv ligger løst på hans bryst. Og vi hører Far Sordias’ beretning, og nevrolosen flytter kronen fra sitt eget hode til hans. Og med lukkede øyne stiller Far Sordias spørsmålet, og alle mine nevrånder står plutselig i brann og jeg griper buekniven fra brystet hans og svarer. For vi dreper først våre forgjengere, slik sikrer vi at vi aldri svikter våre sistereisfrender. Bare da kan vi ta eden og med trygghet bære nattens svarte kappe.

Mikhal sitter stille mens jeg forteller alt dette, holder meg nesten låst i sitt blikk. Så nikker han for seg selv.

– Takk, gode nevrolos. Jeg setter verd på din ærlighet, og på hengivenheten til din levesti. Men, hvis du tilgir meg: Som elektrolog krever min sti også håndfast bevis.

– Hva slags bevis vil du ha? spør jeg, åpen for hva enn som måtte komme.

– Jeg vil ha det kjæreste du eier.

Det brenner med ett ved brystet, fra lommen under buekniven, hvor gaven fra deg ligger. Et stille slag raser kvikt mellom barnet i meg og dommeren i meg. Barnet vinner, og jeg knyter opp mine koiebånd i stedet.

– Yaras og Mafrokane, mine koiefrender. I disse båndene går de med meg der jeg går. Noe kjærere har jeg ikke.

Dommeren i meg fordømmer meg for løgnen, men jeg bryr meg ikke stort.

Mikhal ser på meg. Så strekker han fram sin hånd.

– Nei! Nei! Jeg gir deg tråkkvognen! roper Samso, og noe varmt vokser i Mikhal.

– Å, Samso, gode venn. Jeg sier sjeldent annet til deg enn takk, og visst sier jeg det nå igjen. Takk, Samso, tusenfold takk for ditt vennskap og din storslagne gave. Og takk også til deg, nevrolos, for dine vakre koiebånd. Så, når setter vi ut?

#

Fjæring, kaller Samso det før vi tar fatt på ferden, og mellom tårene forteller han at denne visstnok regnes for god. Men Mikhal stønner og hveser likefullt der tråkkvognen humper oss innover i skogen sør for Frislettsgrend. Inn i ukjent terreng, ja, men selv i det ukjente forblir vel alltid skogen seg selv?

Tråkkvognens elektrikummotor lar jeg hvile, men det overrasker deg neppe. Pedalenes glidende rotasjoner kjennes fremmede for mine bare føtter, som å løpe på vinden i en drøm. Jeg rir en hest som ung en gang, og dens tøyler ligger nesten likt i hendene som tråkkvognens styrekjepper. Spaker? Spaker. Jeg forstår meg ikke stort på kinetika heller, men jeg tråkker nå pedalene rundt og drar i spakene, og skogen humper og glir forbi oss.

Mikhal ligger foran meg på vognplanet, pakket inn i ullteppet sitt og støttet opp av stråputer, opprullede sovematter, min hjemmegrends beste skytejern og hver vår velfylte utmarkssekk. Han trenger hvile, men stiens gamle røtter rister nei. Bedre for ham da å få tankene annetsteds.

– Se, Mikhal. Et gaddefelt.

Mikhal snur seg og ser.

Blant eik og osp står et tolvtalls gadder, hver med en dødetavle bundet fast. Hengelav og sopp bekler den eldste, og om ikke lenge sluker skogen dens historie. Den yngste virker død kun tidligere i sommer, og knokkelrester ligger fortsatt rundt dens rot. Beretningen på dødetavlen synes så skarp at jeg nesten kan lese den i fart.

– Forsøker du å fortelle meg noe, nevrolos?

– Nei, men vi finner neppe bedre rasteplass med det første.

Ikke mitt verk, dette. Kanskje Hobbari sitt, fra Tumlebakksgrend? De hviler i så fall godt, Hobbaris sistereisfrender.

– Trenger du en rast? spør Mikhal.

– Nei, jeg har sterke bein. Jeg tenker på deg.

– Jeg klarer meg nok, jeg også, sier den gamle. – Vi fortsetter.

Så vi gjør nettopp det, videre sørover, på brede stier som litt etter litt også flater seg ut. Det blir lettere for Mikhal, og skogen bare glir forbi. Jeg ser den, hører den, puster den, men lengter etter å røre den.

– Reiser du noen gang før så langt fra Frislettsgrend? spør jeg, for å få så vel hans som mine egne tanker på en annen sti.

– Bare én, men motsatt vei.

– Så du lever ikke alltid i Frislettsgrend?

– Hah. Prøver du deg på min dødeberetning, nå?

– Så, så, Mikhal. Vi bare snakker litt.

Jeg smiler, men han ser det ikke. Men så snøfter han.

– Bra, nevrolos. Nei, jeg lever ikke alltid i Frislettsgrend. Jeg kommer fra et annet sted.

– Fra strakfallsalderen, sier de.

Han svarer ikke.

Mitt neste spørsmål når tungen før tanken. – I hvor mange verv lever du dette livet, Mikhal?

Jeg stopper opp i meg selv. Tillater min ed at jeg engang spør om noe sånt? Det faller på et vis utenom, har en form som bryter ut av alt eden kan romme.

Han blir i hvert fall ikke vred.

– Det blir vel noen verv, ja, sier han og sukker.

Jeg får en innskytelse. Dommeren i meg veier den og sier ja.

– Hvordan klarer du å leve så lenge? spør jeg.

Jeg kjenner ham smile. – Hm. Vil du tro at ingen før deg stiller det spørsmålet?

Jeg smiler også. – Nei.

– Hah! Bra. Men tro meg så på dette: Du blir den første som får svar.

Han kjemper seg opp på en albue, vender seg rundt så han kan møte blikket mitt.

– Jeg hadde medisiner, sier han på strakmål.

Medisiner? Tenkeren i meg raser gjennom hukommelsen. Fåfengt; noen slik sopp eller plante vil jeg aldri greie å glemme. Husker jeg den ikke, kjenner jeg den ikke. Forvirringen brenner i mine kinn.

– Ikke slike medisiner som du tenker på, min venn, sier Mikhal. – Medisiner fra strakfallsalderen. Men nå har jeg ingen igjen.

Medisiner fra strakfallsalderen. Tanken gjør meg svimmel, blir en kvelende kløe.

Men han holder på å åpne seg. Jeg må holde ham gående.

– Ingen medisiner igjen, sier jeg. – Og … og derfor blir du gammel.

– Og derfor blir jeg syk, sier han. – Og derfor får min gode Samso sende bud etter deg. Og derfor tråkker du oss nedover denne stien her nå. Det ene følger etter det andre, som et kjede av tikkende kinetika.

– Og du vil fremdeles ikke fortelle meg hvor stien vår ender?

– Jeg leser kartet, det får holde.

Kartet, ja. En favnbred linduk som noen – jeg antar Mikhal selv – gjennom årene dekorerer med farger, linjer, krokete streker og strakmålsbenevnelser jeg ikke kjenner til. Han sier at det på et vis rommer selve skogens landskap, at han kan se på det hvor vi befinner oss og hvor vi skal. Jeg ser på lindukens mystiske mønster, og jeg ser rundt meg. Jeg skjønner det ikke. Det likner ikke skogen i det hele tatt.

– Hvis du ønsker det slik.

– Jeg ønsker det slik.

Jeg tråkker en stund i taushet. Forsøker å vekke engelen i meg, men får det ikke riktig til. Føler han seg virkelig klar for det som kommer? Han virker så …

– Mikhal, sier jeg. – Hvor mye tid tror du egentlig at du har?

– Hva mener du?

– Jeg ser noen ganger sistereisfrender bli svake mye snarere enn de tror. De venter så lenge at de ikke lenger makter å dele sine dødeberetninger. Jeg ønsker ikke det for deg, Mikhal. Jeg ønsker ikke at du faller ut av skogen. Vi har tid her og nå.

– Og så kutter du strupen min?

Blant furutoppene skimter jeg et jerntre likt det du den gangen klatrer deg fast i.

– Bare når du velger det selv, svarer jeg. – Men først må jeg høre beretningen din.

Mikhal stirrer på trærne som renner forbi. Han hoster.

– Å nei, du, nevrolos. Døden skal få vente lenge på meg.

#

Han spiser godt denne kvelden. Havrebrød og saltet ørretmos fra Frislettsgrend, blåbær og noen epler fra skogen.

Leiren slår vi halvveis opp en åskam, tett ved en klar og klukkende bekk. Siste rest av solen blør over furutoppene i vest.

Jeg hjelper Mikhal ned fra vognplanet, ruller ut en matte for ham på en plass med utsikt. Vi sitter der i taushet, skuer utover skogen til det siste av solens lys viker for månens og vårt båls.

Døden skal få vente lenge på meg. Tror han virkelig på det selv? Han klarer jo knapt å gå et skritt, og huden hans kjennes kald som dypet av et tjern.

Jeg hjelper ham å pisse, hjelper ham ned igjen på matten, pakker ham godt inn i teppet. Utover det som må til for å besørge mine oppgaver, sier ingen av oss et ord. Han begynner snart å snorke.

Jeg tar sørgekronen av mitt hode, spenner vogntarpen over leiren og rer en sovematte til meg selv. Ved siden av legger jeg skytejernet, og jeg maner barnet i meg til å være etter fare mens jeg sover.

Hva jeg drømmer denne natten husker jeg ikke, for lyden av sår og sliten hosting vekker meg. Jeg ser Mikhal sitte opp og bøyd, med en hånd presset inn mot sitt gispende bryst. Morgenduggen glitrer over ullteppet og hans tynne, hvite hår. Jeg springer til, kneler ved hans side og dunker ham lett i ryggen. Han får et vannskinn å drikke av, og hosten stilner.

– Takk, min venn, sier Mikhal, tørker tårer som speiler soloppgangen. Han puster tungt i dag, og ryggen hans verker ille.

– Denne harde bakken spiller nok ikke helt på lag med min gammelmannskropp, sier han. – Jeg tror jeg sover neste natt på planet.

Vi drøyer dagens avreise. Hvor mange netter har han igjen? Hvor mange netter før vi kommer dit han vil? Om han bare kunne stole på meg.

Jeg jakter en gammel harefar, steker ham over bålet så vi har litt kjøtt til stien. Bortenfor flammene ser jeg Mikhal på matten sin. Han sitter ved tråkkvognen, lent mot et hjul og pakket inn i teppet. Kartet ligger rullet ut på bakken ved siden av ham. Han skotter ned på det, kaster iblant blikket utover skogen, trekker en finger over linets streker, mumler noen ord til seg selv.

Bjørkekvistene knitrer på bålet, og lukten vekker noe godt i barnet i meg. Gneis og mose hviler fast og mykt mot baken min. Solen klatrer sakte fra øst mot sør. Furu, eik og lindetrær vokter oss i nord og vest. En hegre skriker i det fjerne, og engelen i meg våkner opp. Velsigner meg med ro og tidløs værensfylde.

Skogen.

Men Mikhal også, på en måte liksom i tillegg. Som en barnål i et drikkebeger. Hva skal til for at han åpner seg opp?

Jeg ser på ham, tar ham inn. Kjenner hans nevrånder gjennom engelen i meg: Barnet i ham fryktsomt, men tøylet. Krigeren i ham utrent, søvnig, trassig. Tenkeren i ham sterk og klar og hersker over dem alle. Og ganske riktig: Tenkeren tøyler barnet. Hva enn han har i tankene, så døyver det hans frykt.

Så jeg må inn og vekke krigeren i ham. Nevrånden der hans følelser bor.

– Frykter du buekniven? spør jeg, og kjenner barnet i ham gi etter for gru. Tenkeren i ham iler til for å rasjonalisere, distrahert fra krigeren i ham, som jeg faktisk tar sikte på.

– Nei. Ikke i det hele tatt, svarer han.

– Men det gjør jeg.

Uroen vokser i barnet i ham. Tenkeren i ham strever for å forklare det ned. Krigeren i ham ligger åpen. Lik en skogkatt smyger jeg innpå.

– Jeg forteller deg om Far Sordias, husker du det?

– Ja? Hva …

– Du husker at jeg forteller at vi dreper vår forgjenger for aldri å svikte en sistereisfrende når det trengs?

– Ja, selvfølgelig. Min venn, hva –

– Jeg, som mange av oss, dreper altså min far. Kan du forestille deg noe vanskeligere?

Han holder stilt.

– Det kan jeg, Mikhal. Å dødesitte for min far skal berede meg for all smerte skogen byr, uansett hvor nære hjertet den rammer. Så jeg tror, som ung, at mitt farsdrap, min ed og min nattsvarte kappe vil beskytte meg mot alt. Inntil dagen da en budløper kommer pustesløs til min dør og ber meg sette ut mot Gladvindsgrend.

Ilden knitrer mellom oss. Jeg kjenner Mikhals isblå blikk gjennom flammene.

– Så jeg setter ut som jeg alltid gjør, i min kappe med min buekniv, og underveis skjærer jeg bark og binder min sistereisfrendes sørgekrone. Pim Engeblås fra Gladvindsgrend. Mer vet jeg ikke om ham før grenden hans åpenbarer seg for meg, og dens nevrolos byr meg velkommen og viser meg til hans dør.

Jeg venter, kjenner tenkeren i Mikhal forvirret og usikker, fortsatt i forhandling med barnet i ham. Jeg kjører katteklørne inn i krigeren.

– Seks dager før faller Pim Engeblås fra en furukrone. Etter fallet kjenner han aldri sine bein igjen, men resten av ham brenner i smerte. Og vet du, Mikhal, hvor mange somre skogen gir ham før fallet?

Bålet knitrer. Mikhal hoster, men blikket viker ikke.

– Fem.

Jeg hører ham puste. Kjenner noe bre seg i krigeren i ham, noe slumrende, sårt. Eller i krigeren i meg? Det føles som våre nevrånder smelter sammen.

– Fem somre har Pim Engeblås. Han ønsker seg så mange flere. Når han ser meg vil han bare løpe, men han kan jo ikke røre en tå. Han frykter meg lik døden selv, min vesle sistefreisfrende. Og jeg kan ikke annet enn å ta frykten hans inn i meg, og … og jeg tror kanskje jeg bærer den fortsatt. Så der sitter vi, etter hans foreldre tar farvel. Seks dager alene i sykekoia. Pim og jeg og vår nådeløse frykt. Og på syvende dagen … Om dødsmotet plutselig blomstrer i ham eller smerten knekker frykten, det vet jeg ikke. Men han griper uansett om fingeren min og begynner å fortelle. Det tar ham tid å finne ordene, og styrken til å tale dem. Likevel blir hans dødeberetning kort. Jeg tar sørgekronen fra mitt hode, strammer den til så den passer rundt Pims, trekker buekniven over strupen hans. Helst ønsker jeg bare å gjøre det samme med min egen.

Mikhal stirrer gjennom flammene. Krigeren i ham gløder nå, stor, pulserende og sår.

– Jeg vil bare du skal vite dette, Mikhal fra Frislettsgrend.

Det blir stille. Han hoster.

– Takk, min venn.

Jeg river til med klørne.

– Vil du fortelle meg om strakfallsalderen?

– Kanskje. Så lenge du ikke regner det som dødeberetning.

Jeg smiler så han ser det. – Jeg regner det som hva enn du regner det som.

– H-h. Bra, sier Mikhal. Han skotter opp mot den skyfrie himmelen. Så bryter han over i strakmål.

– “Strakfallsalderen”, ja. Vi kalte den selvfølgelig aldri det. Vi kalte den ingenting, for annet kjente vi ikke til. Hva ønsker du å vite?

Med ett blir jeg fylt av noe underlig, en nevråndelig lenke til meg selv som mye yngre. Den gangen forteller Far Sardos sagn for å skremme meg. Nå, med ett, lever sagnet rett framfor meg.

Noe gløder i Mikhals isblå øyne. En skog av spørsmål reiser seg fra tenkeren i meg, drevet av det nyfikne barnet i meg. Må bare ikke lukke ham igjen.

– Fortell meg om nettet, sier jeg på strakmål. – Fortell meg om nettet som lå over hele …?

– Verden, sier Mikhal. Jeg kjenner ikke ordet, men vil ikke vekke mer oppmerksomhet fra tenkeren i ham.

– Internett, ja, sier han. – Det bandt hele verden sammen.

– Jeg forstår det ikke, sier jeg. Så, på strakmål: – Hvem spant det?

– Vi spant det selv, sier han. – Noen kanskje mer enn andre.

Tusen nye spørsmål.

– Hva fanget dere i det?

– Til å begynne med ingenting. Vi bare … Ja, hva skal jeg si … kravlet rundt i det, støtte på hverandre en gang i blant. Så hele tiden. Og så begynte vi å fange hverandre. Og til slutt fanget vi oss selv.

Jeg finner det vanskelig å forstå ham. På strakmål betyr liksom ordene noe annet.

– Dere fanget … dere selv?

– Ja, vi …

Mikhal slår øynene ned. Ilden har dødd hen.

– Vi lot det kanskje gå litt langt.

Han sier ikke mer, men han trenger det heller ikke. Noe våker i krigeren i ham.

Jeg hjelper ham opp på vognplanet, og vi bryter leir.

#

Det første strekket svir i lårene mine, en stigning bratt og full av motstand. Jeg holder tyst, har nok med å puste og nyte slitet. Så planer stien seg ut, og jeg tråkker oss videre langs en åsrygg med glimt av hav i vest. Skyer bygger seg opp der ute. Brått skjærer en ørn gjennom himmelen, jeg fortaper meg i dens flukt. Syn som dette vekker alltid engelen i meg.

Ørnen forsvinner, men engelen kribler fremdeles. Igjen ser jeg ned på Mikhal, men mer med engelens blikk enn øynenes.

Barnet i ham kjenner smerte, men holder det ut på grunn av krigeren i ham. Den føles stor og full av farssorg, og plutselig slår det meg: Hadde han noen der i strakfallsalderen?

Kan det … kan det tenkes at Mikhal og hans kart leder oss dit?

Nei. Det kan det selvfølgelig ikke. Ingen vet engang hvor den ligger.

Men hvis han faktisk kom derfra …

Nei. Slutt.

Bare sagn og strakmålspjatt. Skogen strekker seg over alt i og rundt oss, og solgangsalderen likeså.

Jeg skotter ned på Mikhal. Han skjelver, og skyene ruller inn. Jeg stopper opp, ruller ut mitt eget soveteppe og pakker det godt rundt ham.

– Takk, sier Mikhal og hoster litt.

Vi fortsetter langs åsryggen, og det begynner å dryppe. Krigeren i ham forblir våken og – tror jeg – bundet opp med krigeren i meg.

Åsryggen kommer langsomt til en ende, og stien slanger seg bratt ned mot granskog. Jeg skimter et tjern langt der nede, og at stien deles mot øst og mot vest. Mer ser jeg ikke, for kveldsdisen slører landskapet.

Mikhal ber meg stanse, ruller ut kartet. Speider ned i disen, trekker en skjelven finger over strekene på linet. Leter etter noe.

Jeg forstår ikke hvordan dette tøystykket skal fungere. Streker og farger, grønt, sort og blått, og en ensom, rød flekk i midten lengst nederst. Et bilde av ingenting, eller kanskje et språk av noe slag? Ikke strakmål, men hadde de kanskje andre …?

Så snur han hele tøystykket på hodet, og det gnistrer i tenkeren i meg. Alt blir plutselig klart.

Jeg stirrer på kartet, måper.

For jeg stirrer på kartet, men ser skogen.

Jeg ser skogen. Jeg ser tjernet. Jeg ser stien som deles mot øst og mot vest.

Jeg ser skogen.

Jeg ser skogen slik ørnen ser skogen.

Slik fungerer det altså. Og –

Den røde flekken. Vi skal til den røde flekken.

– Fint, sier Mikhal med ett. – Vi kan fortsette.

Han ruller kartet sammen. Jeg tråkker oss i gang, så triller vognen av seg selv ned stien. Jeg trekker i bremsen nå og da, manøvrerer styrespaker og hjul rundt snublerot og naken gneis.

Disen og mørket gjør det snart vanskelig å se. Det humper stygt, men Mikhal klager ikke. Smerter i barnet i ham, men krigeren i ham gir ham styrke.

Jeg griper krigeren i ham varsomt. – Mikhal, min venn. Jeg vil yte bedre nytte, mener jeg, om jeg ser litt klarere stien vi skal følge.

– Så tenn lanternen, sier Mikhal.

Lanternen. Dette hersens elektrikum dingler over hodet mitt fra jeg først griper tråkkvognens spaker fatt, men forblir til nå utent. Et enslig glødeple hengende i et rep fra en spinkel eikemast, med en kraftslange som et tykt, giftig hår ned til motoren.

Unnskyld, Thestiate. Men du vet.

Jeg ønsker det ikke, men gjør som Mikhal ber. Vrir på et jernhjul, og et blekt, tynt lys omslutter vognen og den nærmeste skogbunnen rundt. Glødeplet lager lyd som en ulevende mygg, en hodepine. Det falske lyset kvalmer meg, men gjør i det minste sikten litt bedre.

– Som du ønsker, sier jeg. – Men jeg skulle gjerne se enda litt lenger.

Igjen setter jeg pedalene i sving. Hjulene snubler oss ned bakken, ned i stadig dypere tåke. Duskregnet faller som tette, små lyn i lanternens elektrikalys.

Mikhal trosser tråkkvognens risting, vender seg mot meg med stønn og furet panne. – Hva mener du?

En perleugle tuter fra grankronene der nede.

– Vil du si meg hvor vi skal? spør jeg.

Han vender seg tilbake. – Jeg … Jeg leser kart og peker vei, nevrolos. Det får holde.

#

Nede i granskogen finner vi tjernet og slår leir under kronene til en ensom, tvestammet eik. Regnet risler bladverket over oss. Jeg trekker tarpen så den dekker både Mikhal på planet og meg selv ved bålet. Vi spiser hare og brød, og kort etter snorker Mikhal i vognen.

Jeg drar svartkappens hette over hodet, setter meg ut på våt mose i duskregnet. Kappen og buksebakens rådyrhud holder meg tørr, så fukten lukter jeg kun, og hører.

Jeg sitter med beina bøyd i kryss og skuer inn blant talløse stammer, tause, rake skygger i mørket. Mørket skuer tilbake.

Jeg lukker øynene, tar det fullt imot. Stilner tenkeren i meg. Fester blikket på et punkt der i det mørke.

Et punkt der i det mørke.

Et punkt der i det mørke.

Et punkt der i det mørke.

Så vender jeg mitt indre blikk og stirrer motsatt vei.

Alt faller bort, og engelen i meg våkner. Brer seg ut som solen over sine eldre-yngre søsken.

Den kjenner noe galt.

Hva?

Noe varmt ligger og tynger over dommeren i meg, gir barnet i meg en knute i magen. En visshet om at jeg holder på å forbryte meg.

Hvordan? Jeg puster dypt, bedøver barnets frykt. Svaret kommer gjennom tenkeren som lydløse ord:

Du prøver å røve hans valg.

Ordene runger med skogens sannhet. Jeg ser det klart nå.

Jeg har vekket krigeren i Mikhal for å bryte ned hans forsvarsverker. For at han skal dele med meg det han ellers nekter å dele. Til hans eget beste, piper krigeren i meg, og til sylvarfolkets og skogens.

Men jeg kjenner at krigeren i meg lyver. For knappe to netter siden ville den ikke ha med Mikhal å gjøre, regnet ham ikke engang som sylvarfolk. Rede, til og med, til å bryte min ed.

Så hvorfor?

Noe annet ligger og ulmer her, noe dypt begravd og merkelig skrudd.

Jeg finner det i barnet i meg, og skogens sannhet runger gjennom tenkeren: Du tørster etter hans beretning for Thestiates skyld og din.

Jeg kjenner på dets sannhet, på skammen som lurer i det, men jeg forstår det ikke helt. For barnet i meg frykter jo hans beretning? At den på et vis skal besmitte skogen med sitt strakmål, at den skal forgifte mine nevrånder og til slutt også dine?

Der henger du, i jerntreets topp. Og du kommer ikke ned.

Hvorfor tørster jeg etter en så farlig beretning?

Eller tørster jeg i sannhet bare etter blod?

Nei, svarer skogen, og sannheten i det gir meg lettelse.

Så hvorfor?

Jeg ser med ett for mitt indre øye din Mor Mafrokane og Far Yaras, mine elskede koiefrender. Jeg ser så mye av dem i deg. Og så lite av meg selv.

Se, du blåser glass, lærer å forme det. Gir meg et tideglass i gave, jeg bærer det med meg hvor enn jeg går.

Men du blåser òg et glødeple, viser det fram i stolthet. Og du klatrer opp i jerntreet.

Jeg tørster etter Mikhals beretning for å møte min frykt med plikt. For at du, Thestiate, skal se klart hva en nevrolos betyr.

Jeg sitter ikke for Mikhal, men for deg. For meg selv.

Skammen skyller gjennom meg, men den stygge, svake tørsten gir likevel ikke slipp. Jeg higer etter å vise deg hva en nevrolos betyr. Hva jeg betyr. Det har bundet seg til barnet i meg i en uløselig knute. Det forvirrer og forpurrer og forgifter alt jeg gjør. Jeg ser det nå så klart med engelens blikk, men verken klarsyn eller skam gir meg det jeg trenger for å løse opp knuten.

Men jeg har såklart locyber.

Jeg reiser meg opp, finner fram den lille bylten fra tasken min. Henger vann til å koke over bålet, smuldrer en håndfull av den tørre soppen ned i begeret mitt. Jeg lar det kokende vannet kjøle seg litt, så heller jeg det i begeret, stenker pulveret. Jeg setter meg igjen på den våte mosen, løfter begeret, ånder dampen inn og drikker.

Drikker skog.

Det tar litt tid. Jeg ser på granstammene gjennom mørket og disen. Mørket tar seg inn i meg når det begynner, like inn til mitt innerste. Det kan ikke unngås når skaperen i meg våkner. Men inn i mørket lyser jeg min vilje: å løse opp knuten der i barnet i meg, å finne igjen min troskap til skogen, og til min sistereisfrende. Å holde meg tro mot min ed og hans valg.

Det begynner som en glød i engelen i meg, en ild som smelter alt vondt. Jeg blir myk på innsiden, flytende, og kjenner mørket trenge seg på. Det skremmer meg et øyeblikk, skremmer meg dypere enn et ormehugg, for mørket kryper inn gjennom hver pore, blander seg med meg og blir meg.

Men jeg velger at det kjennes godt, lar tenkeren i meg fortelle meg det igjen og igjen. Og det flytende mørket fyller meg med velbehag, og engelen i meg trer fram som min frigjører.

Åh, evige skog. Hvorfor glemmer jeg alltid at jeg kan ha det så deilig?

Jeg hviler i engelen i meg, i ekstase. Stille, først, men voksende, så buldrende. De mørke trærne danser i takt, og det blir uklart om de deler mitt navn eller jeg deler deres.

Skaperen i meg våkner.

Regnet dundrer mot min hette, og jeg kaster den av for å la dråpene smelte mine gjenstridige nevrånder, og ja: De smelter.

Og alt smelter med dem. Mitt navn betyr ingenting, min koie, min grend, mitt folk. Ingenting, alt, hva som helst. Jeg lengter uten å lengte, lengter etter å løse meg opp i røttene i meg, i skogen, bare fordampe inn i alt. Det betyr ingenting. Jeg betyr ingenting. Alt betyr ingenting, og jeg begynner å bli redd.

“Jeg”? Hva betyr det?

Hvem blir egentlig redd?

Og et minne trer fram. Det kjenner denne korsstien, står ved den før.

Alt betyr ingenting. Ingenting betyr alt.

Galskapen gaper langs den ene stien, men jeg velger å gå den andre. Jeg velger meg min vilje.

Jeg kjenner knuten i barnet i meg, løser den opp. Den knyter seg igjen, jeg løser den opp. Tiden spinner, står stille. Knyter seg igjen, løser seg opp. Knyter seg igjen, løser seg opp. Tiden spinner, står stille.

Har jeg sagt det før?

Hva betyr “før”?

Jeg velger meg min vilje. Kjenner knuten i barnet i meg, løser den opp. Løser den opp. Løser den opp.

Haaah …

Og jeg binder barnet i meg til dommeren i meg, kjenner plikten forme barnet om. Smelter det ned, smir det på ny. Smir det på ny. Smir det på ny. Smir dem sammen, dommeren og barnet, smir dem om til en ring av ro og plikt.

Regnet smelter sørgekronen over meg. Skogen synger min sang.

Åh herre evighet …

En ring.

Tiden spinner, står stille.

En ring.

Mørket skinner over himmelen. Jeg blir solgangsalderen selv. Granene danser på geledd.

En ring.

En ring av plikt og ro.

En ring.

Haah …

Fra kappe til hjerte en nevrolos. En nevrolos fra krone til tå.

Haah …

Bare skogen står igjen, og folket. Og fremst av dem alle: Mikhal.

#

Vi holder alle hemmeligheter fra oss selv. Også Mikhal. Jeg merker det kort etter vi forlater stien og setter ut over lyng og mose mot sør. Han stopper meg iblant, bøyer seg ned over kartet, peker ut en retning gjennom tåka. Men han merker det ikke selv.

Tråkkvognen humper og dunker over skogbunnen, granene halter forbi. Mikhal stønner, akker seg over ryggen. Han hoster.

Hvor lenge har han igjen? Hva beretter Mikhal omsider?

Krigeren i ham ligger åpen, men jeg har ikke lenger skogkattklør. Snakker heller til tenkeren i ham, for i den kan han møte meg fritt.

– Mikhal, kan vi snakke plent om dine omstendigheter?

Barnet i ham skvetter, men tenkeren tar kontroll.

– Javisst, min venn.

– Takk, sier jeg. – Vet du hva våre dødeberetninger betyr?

– Hva de betyr?

– Ja, hvorfor vi forteller dem?

– Hnh. Noe sier meg at dere har mangslungne grunner.

Jeg smiler. – Vi har det. Hvilke kjenner du til?

– Dere tror de gir dere livet tilbake.

Hvorfor fyller det krigeren i meg med sorg at han sier det slik? Jeg lar tenkeren i meg råde.

– Jeg ser det vel ikke helt på den måten, Mikhal. Men fortsett.

– Dere gjør det for å bli husket i deres grender.

– Det stemmer. Så lenge dødetavlene kan bli lest. Og så?

– Og så? Nei, jeg vet ikke … for å slå litt av endetiden ihjel?

Dommeren i meg flammer opp et sekund, men spøken treffer godt. Jeg humrer, og han liker det.

– Vi gjør det for å bli husket, ja. Men òg for å gi noe igjen.

– Javel?

– Til våre etterkommere, våre koiefrender, våre grendefrender og enhver annen som skulle støte på vår gadd og studere vår beretning.

Mikhal vrir seg, stirrer ut i tåka.

– En sylvars liv bærer i seg et frø, Mikhal. Og i dødeberetningen finner frøet jord og brister. Det vokser til et tre skapt av alt hva den døde lærer gjennom livet, og treet hjelper hver av oss å slå rot. Slå rot i våre egne liv og vokse. Dette gir de døende igjen til de levende.

– Javel.

– På et vis en måte å si takk på.

Han rører seg ikke. – Du mener noe mer med dette.

– Ja, sier jeg. – Jeg tenker på Samso.

Han stivner. Det stormer i krigeren i ham. Det river i ham, jeg kjenner det. Hvorfor? Jeg ville ikke dette.

– Mikhal? Hva plager –

– Samso? bjeffer han. – Samso, du! Min aller siste takk gir jeg den enfoldige kleggen før vi drar fra Frislettsgrend! Noen dødeberetning får han i hvert fall ikke.

En rotdyp sorg fryser meg. Hva sier han for noe?

– Mikhal … hvorfor … hvorfor snakker du slik om din grendefrende?

Han bryter til strakmål, og det skjærer meg i hjernen: – Jeg hadde ingen grendefrender i strakfallsalderen, nevrolos, ingen heller i Frislettsgrend.

Strakmålsordene bryter på et vis ut av sitt domene, gjør meg kvalm. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men det gjør krigeren i ham.

– For grendefrender har bare sylvarfolk.

Å, Mikhal.

Han heiser seg opp, ruller ut kartet, studerer det og peker mot en grantett ås. – Dit.

Han merker det ikke selv, og jeg gjør bare som han ber. Tråkkvognen dunker gjennom tåka.

#

Det letter innen kvelden. Vi slår leir i en lysning nær en bekk som renner stritt. Månen henger over oss, den speiler seg i vannet. Underveis til leiren spiser vi all vår hare og ørretmos, så nå forlater jeg Mikhal ved vognen, går på jakt. Han sier det går bra.

Jeg maskerer mine fotefall i bekkens brus, kniper øynene igjen for å venne dem til mørket. Åpner dem igjen til granskog kledd i månelys.

Jeg følger bekken innover. Skytejernet hviler i hendene mine, pekt alltid dit jeg ser.

Hva kan jeg gjøre for ham? Hvorfor vil han ikke fortelle? Fordi han vil til strakfallsalderen, leve videre der?

Nei, det gir jo ingen mening.

Hvordan kan han regne seg som annet enn sylvar? Etter alle disse verv? Hvordan kan han gå gjennom skogen som en gjest i den fjerneste grend, som en fremmed?

Det gir ingen mening. Jeg kan ikke forstå ham. Jeg kan ikke tenke som ham.

Men om han tenker på strakmål? Tenkeren i meg stritter først imot, men skjønner at det gir mening.

Om jeg tenkte på strakmål, slik som ham, ville jeg da ha forstått? Hva om jeg prøvde det nå?

Hvem var Mikhal i strakfallsalderen?

Han sier de … Nei, på strakmål: De fanget hverandre i det store nettet. Først hverandre, så seg selv. Hva betydde det?

Vi lot det kanskje gå litt langt …

Farssorgen. Hadde han noen der? Men så begynte vi å fange hverandre. Hvem –

En skygge hopper i månelyset. Jeg synker sakte ned, legger an. Kikker gjennom linsesiktet.

Lyngen skjelver nær en tørr, gammel låg. To lange ører skyter i været, smetter tilbake ned i lyngen.

Hvor forsvant hen til? Jeg speider stille.

En kattugle tuter.

Hva hadde de i frifallsalderen om ikke skogen? Hva tok de del i? “Verden”? Ingenting? Noe verdt en kjærlighet større enn til det grønne? Kunne noe som det ha funnes?

Hva tror du, Thestiate?

Nei, du trenger ikke svare. Jeg ønsker ikke å tvinge fra deg strakmål.

Jeg orker i det hele tatt ikke mer strakmål nå, kjære datter. Vi lar det ligge der i granskogen. La meg si det enkelt slik: Der blant granene tenker jeg og tenker jeg på strakmål, så fortapt i jakten på Mikhals hjerte at jeg glemmer den primære.

Haren bykser i sidesynet, jeg krenger om og fyrer av i blinde. Ser en bølge skyte vekk gjennom lyngen. Ingen hare i kveld.

Vi klarer oss en natt og en dag, sier tenkeren i meg mens jeg tar meg tilbake opp langs bekken uten annen fangst enn tyttebær. Jeg får ta en jakt når vi raster midtveis på dagen. I mellomtiden blir det bær og skalk av havrebrød.

Lysningen kommer nærmere der oppe. Ingen hosting, ingen knirk. Jeg skritter unna bekkens brus for bedre å kunne høre.

Ingen lyd fra lysningen. Sover han?

La oss se.

Månen bader leirplassen, og alt står stille. Mikhal sitter mattesløs på skogbunnen, lent opp mot tråkkvognens hjul. Jeg ser ham her fra siden, for hans blikk vender mot øst. Mot trærne der.

Blant dem, med blikket festet på Mikhal, står en gammel og ensom rådyrbukk.

Hvor lenge stirrer de slik?

Men spørsmålet gir ingen mening. Ikke her, i tidens nav.

Jeg lister lydløst rundt langs lysningens grense. Mikhals ansikt trer tydeligere fram. Isblå øyne, spent opp og helt urørlige. Som om han forlater seg selv og tar bolig der i rådyrbukken.

Så kjenner jeg det i engelen i meg, som en skjelving, en orgasme: Engelen i Mikhal synger, en lav og evig skogens tone.

Han stirrer på rådyrbukken, tar ham inn helt og fullt. Engelen i meg synger med ham.

Og bukken? Her står han nå, rett bakom stammen her, han værer meg og gjør sitt valg. Jeg løsner buekniven.

#

Vi reiser videre i morgendis, velfødde nok en gang, men Mikhals panne kjennes kaldere, og han virker i sterkere smerter. Tråkkvognen veier tyngre nå, pakket med så mye rådyrkjøtt som vi har plass til. Resten går til ulvene.

Mikhal fomler snart fram kartet igjen, det skjelver i hans hender. Han myser på det, rundt seg, tilbake ned i linet. Ber meg stoppe en gang eller to før han peker ut en kurs mellom granene.

Gran og gran og gran og gran. Han merker det fortsatt ikke. Bør jeg si noe? Nei, han har klare ønsker i så måte.

Men noe skjer med ham i går kveld, der i lysningen, med rådyret. Jeg tror han kjenner skogen da. Engelen i ham sover igjen nå, men den våker der i lysningen. Kan jeg vekke den igjen?

– Mikhal?

– Mhm?

– Orker du snakke?

– Om?

– Kvelden i går? Rådyret?

Han skjelver litt i teppene, skuer inn i skogen. Nei, jeg kjenner det i krigeren i ham: Han skuer ikke, men skuler.

– Sier jeg ikke takk? spør han.

– Jo, du gjør da det. Men føler du òg at buekniven kutter mer enn bukkens strupe?

– Hva mener du?

– Hvor lenge stirrer dere slik, bukken og du?

– Hvor lenge? Ikke lett å si, der i mørket.

– Omtrent, hvor mange hjerteslag? Ti, hundre, tusen?

Han trekker seg sammen, skjelver sterkere. Noe plager krigeren i ham, men jeg holder meg til å tale til tenkeren.

– Du vet ikke?

– Nei, jeg vet ikke, sier Mikhal. – Denne hersens alderdommen eter vel omsider av min forstand.

Den gjør ikke det; tenkeren i ham skinner friskt og klart.

– Frykt ikke for forstanden din, Mikhal. Jeg ser den gå hos noen iblant, og tro meg: Du har din i behold.

Han snøfter. – Så betryggende.

Forstår han ikke hva som skjer dagen før? Nei: Han mangler begrep om sine nevrånder. Vet ikke å skille dem fra hverandre, vet ikke når en ny og ukjent våkner.

– Hvordan opplever du det i går? spør jeg.

– Tja. Jeg får jo se deg i blodig arbeid, svarer han.

– Skremmer det deg?

Han tenker seg om. – Overrasker, i det minste.

– Kjenner du sorg?

– Sorg?

– Da jeg dreper bukken?

Han tenker litt mer, føler rundt inni seg. Det skjelver i barnet i ham.

– Ja. Jeg gjør vel faktisk det.

Men han føler noe annet. Frykt.

Jeg lar ham dvele litt i det, tråkker oss videre over skogbunnen. Så:

– Mikhal, dette med tiden.

– Mm? Ja?

– Jeg kjenner det slik selv. Sjelden i grenden, ofte her ute. Vi kaller det et tidenav.

– Hm. Javisst, ja. Et nav i tidens hjul.

– Et nav i tidens hjul.

– Jeg forstår ikke det der, sier han. – Hvordan dere kan tro at tiden går i sirkel.

– Og jeg forstår ikke hvordan den kan gå annerledes, sier jeg, og bryter så til strakmål: – Gjorde den det, i strakfallsalderen?

Han sukker. – Den gjorde det da, den gjør det nå, den gjør det alltid. Den ene dagen leder inn i den neste, det ene år og verv likeså. Dag etter dag, år etter år, verv etter verv, strakt som en pil, uendelige i tallet.

– Uendelige? Så en tid av ikke fire årstider, men uendelige i tallet, de òg? En tid av uendelige minner? Det gir meg ingen mening, Mikhal, hvem kan huske en uendelighet?

Spørsmålet vekker noe i ham, i krigeren. Utålmodigheten først, og så … så sorgen.

Sorgen? Hvorfor …?

Han sukker igjen. – Min venn, du vet ikke hva jeg snakker om. Men jeg vet. La oss bare enes om å uenes. Det blir enklere slik.

– Som du ønsker, Mikhal.

Han synker ned i teppet, og jeg lar ham hvile.

Så skimter jeg en åsrygg mellom tretoppene der framme.

#

– Eikene, ja. Hit leder jeg oss altså.

Mikhals ord henger overalt rundt oss i luften.

Jeg sier ingenting. Trenger ikke gjøre det, for skogen sier alt.

Han står der på skjelvende bein, støttet opp av en hånd hvilt mot vognhjulet. Barnåler flyter i en pytt rundt hans fot. Vannet speiler såvel Mikhal som åsen der i nord.

Vi holder alle hemmeligheter fra oss selv.

Så mange av dem slumrer i røttene i oss. De stikker seg fram litt av og til, i drømmer, når de andre nevråndene sover og krysser sti med røttene i oss. Eller når våre tunger taler tanker vi aldri vet at vi har. De bor der inne, hemmelighetene. Tankene, fryktene, ønskene som tilhører oss, og som binder oss til skogen.

Og har ikke skogen det på samme vis? Her kryper vi rundt som dens tanker på overflaten, kryper rundt en stakket menneskelivs stund, for så igjen å bli slukt av ulv og råte, bli mold og skogens bunn. Våre beretninger flakkende under bakken, fanget og ugjenkjennelige i sopptrådenes forunderlige nett. Skogens hemmeligheter fra seg selv.

Eller husker skogen alt?

En sti snor seg mellom granene i øst, brutt opp av tykke røtter kledd i barnålsdryss og mose. Ved siden av glitrer solen i et stille, sjelsdypt tjern. Å ja. Mikhal merker det nå.

Husker skogen alt? Fra verv til verv til verv, rundt gjennom hele solgangsalderen? Ser den oss her før, Mikhal og meg? I et tidligere verv, mener jeg? Og ser den oss her senere igjen?

Det valget hviler vel egentlig på ham. Mikhal, min sistereisfrende.

Men Far Sardos ser den med sikkerhet igjen. Det gjør med sikkerhet jeg òg. Far Sardos, og vesle Pim.

Pim Engeblås fra Gladvindsgrend. Fem somre, så faller han fra furukronen. Sorg og trøst blir ett.

Men hva med oss, Thestiate? Hva med deg? Ser vi hverandre igjen når dette vervet tar slutt for oss begge?

Jeg står her nå, i et tidenav.

Jeg står litt sør for vognen. Nattsvart kappe over skuldrene, sørgekrone på hodet. Under buekniven kjenner jeg tideglasset ditt mot brystet. Gaven du ga meg. Valgte å gi meg.

Det kjennes på et vis som jeg slår rot. Tideglasset pryder meg i det skjulte, slik en dødetavle gjør en gadd.

Jeg står her i et tidenav.

Går din dødeberetning inn i tiden lik min? Blir den risset av en nevrolos fra ukjent grend, hengt på gadden over ditt lik, sakte slukt av skogen så du vender tilbake neste verv?

Eller forgifter alt strakmålet allerede min beretning?

Hvor mange verv lever Mikhal? Faller han virkelig fritt i tiden?

Og nå? Drar han deg med seg?

Unnskyld, Thestiate.

I vest henger solen over grantoppene, og over en sti blant trærne som løper strakt. Strakt som skuddet fra et skytejern. Lukt av gårde, og sikkert aldri tilbake.

Som strakfallsalderen selv.

Hva betyr det, å falle fritt i tiden? Hvordan kan han huske alt, hvordan har han plass til det? Hah. Ikke rart hans nevrånder mangler rom. Men nå? Han merker det nå, det må han gjøre. Men forstår han?

Eller ser han fortsatt tiden som en pil?

Åsryggen lener over oss i nord. Den ser brattere ut da vi tråkker ned den. Barnåler flyter i en pytt rundt Mikhals fot. Han står der på skjelvende bein, støttet opp av en hånd hvilt mot vognhjulet. Han stirrer på eika. Ikke to, som han tror, men én.

Ja, han merker det nå. Og forstår. Vi holder alle hemmeligheter fra oss selv, men de stikker seg fram litt av og til.

Mikhal står der, stirrer på eika.

En ensom, tvestammet eik ved et tjern, og en sti som deles mot øst og mot vest.

– Eikene, ja. Hit leder jeg oss altså. I ring.

#

Neste dag, og vognens hjul humper langs et dyretråkk. Kyr, kanskje? Her ute sikkert ville.

Vi klatrer slakt, og beina mine takker rådyrbukken for hans kjøtt. Granskogen ligger bak oss, jeg ser mest osp, bjørk og furu her rundt. Noen stammer bærer sørvendt lav, så selv ifall skyer sluker solen holder jeg kursen strakt. Kartet ligger over Mikhals teppe så vi begge kan se.

Jeg sier lite, vil gi ham rom til å ta innover seg skogens bud.

Men nå hører jeg ham begynne å snorke. Tenk, selv i all denne tråkkvognens beven.

Det holder ham altså våken gjennom natten, skogens bud. Spiser lite gjør han også. Det rører tydelig noe i ham.

Stigningen løfter oss om litt opp over endeløs skog som strekker seg sørvest. Linerler og svarttroster sveiper mellom furuene. Lyngen ligger bredt og trygt rundt grunnfjellsknauser. På en topp i det fjerne skimter jeg et jerntre.

Jeg stopper og plukker oss blåbær, men blir brutt av når Mikhal setter i å hoste. Jeg haster til vognen, støtter ham opp og dunker lett mot hans klamme rygg.

Han har et skinn med vann her en plass. Jeg romsterer gjennom ulltepper og sovematter til jeg finner det liggende der på vognplanets bunn. Jeg griper det, men det har jo ingen vekt. Slakt og tomt henger skinnet ned fra fingrene mine.

Mikhal hveser, hoster mer.

Han har òg en krukke en plass her framme, jeg fyller vann på den ved hver eneste leir vi slår fram til nå. Den ligger der bak hans halvåpne utmarkssekk, jeg må bare –

Han hoster meg i fjeset, slår meg svakt i armen.

– Nei …

– Mikhal, du trenger vann. La meg bare –

– Ha deg vekk, sier jeg!

Han slår igjen, griper etter sekken, trekker den til seg. Den skjelver i hendene hans, han hoster og den tipper over, noe triller ut og fram over planet. Det kommer til ro ved hans ankler, han prøver å sette seg opp, klarer det ikke.

– Rolig, rolig, Mikhal, sier jeg, legger ham tilbake. – Jeg ordner det.

Jeg går fram ned ved anklene hans. På planet ligger en … en beholder av noe slag? Glass, ser det ut som, og et tykt, hvitt lokk dekket med blinkende elektrika. Ikke større enn en grankongle. Jeg nøler litt, men plukker det opp. Materialet føles fremmed, for glatt, ikke-levende. Noe lite og hvitt ligger og klirrer der inne. En håndfull ørsmå … steiner?

– Gi … gi meg! hikster Mikhal, og jeg gjør som han ber.

Han griper sitt elektrikumglass, det klirrer når han kjemper det tilbake ned i utmarkssekken. Han snor sekken igjen, kryper sammen.

– Mikhal …

Barnet i ham spretter mellom trygghet og skrekk som en vannloppe.

Jeg trenger ikke engang spørre.

Medisiner fra strakfallsalderen.

Mikhal hoster.

Hvorfor tar han dem ikke?

#

Vi tar oss nedover etter hvert, mot skog av eik og hassel. I vest synker solen mot tretoppene, følger oss som en lysende skygge mot himmelen.

Han sier ingenting. Engelen i meg føler ham som han føler seg selv. Ridd av smerter og tanker, men likevel tom, på et vis. Hul, og liksom uren.

Hvorfor lyver han om medisinene? Gjør han seg gammel og syk med vilje? Jeg skjønner det ikke.

Skal jeg spørre? Nei; sykdommen rir ham hardt i kveld, han trenger hvile.

Men han trenger òg å dele sin dødeberetning. Forstår han det ikke nå? Og at det haster?

Hvorfor tar han ikke medisinene?

Jeg må spørre. Men han trenger et annet spørsmål mer.

– Mikhal, sier jeg. – Hvor mye liv har de i seg, medisinene i glasset ditt?

Han begynner å si noe, men hosten tar ham. Han drikker litt, rensker strupen.

– De varer meg vel til vinteren eller så.

Til vinteren … En plutselig sorg raser gjennom meg. Sitter jeg virkelig for ham til vinteren kommer?

Så … så tar jeg deg ikke med på høstjakten likevel?

Men dommeren i meg hviler over meg. Jeg har en plikt, så jeg må holde fred. Jeg vekker langsomt engelen i meg, lar den rydde plass i meg til Mikhal. Bare Mikhal, nå. Bare Mikhal.

Med ett merker jeg at min hånd ikke holder om styrespaken, den hviler mot brystet mitt. Mot buekniven, eller tideglasset i lommen under. Igjen griper jeg spaken.

Bare Mikhal.

– Så til vinteren slipper du opp, sier jeg. – Hvis du tar dem. Tar du dem?

Han hoster. – Ser det slik ut?

– Jeg mener da, fram til vinteren?

– Å. Der ser du, dette hersens solgangsmål. Umulig å følge, alt blir bare nå.

Men svare gjør han ikke.

Tråkkvognen glir lettere, stien kjennes nokså plan. Eik og hassel stiger rundt oss, og sang fra stær og svarttrost. Skogbunnen flater ut etter hvert, og vi stopper for å pisse. Jeg hjelper ham, og jeg ser han har et sår på hoften. Jeg støtter ham tilbake opp i tråkkvognen, tenner det vonde elektrikumlyset og ser nærmere på såret. Det brenner hissig. Jeg tror jeg har salve av ringblomst i utmarkssekken, en fingersodd eller to i bunnen av krukken. Men nei.

Så jeg forbinder såret som best jeg kan med linbandasje og setter ut fra stien for å jakte medisin. Ekte medisin, skogens medisin. Solgangsalderens medisin.

Jeg venner mine øyne raskt til mørket, og månelyset gjennom bladverket letter mitt syn. Bregner eier skogbunnen her, lårhøye og fredsommelige. Mose kler eikestammer, og luften bærer en svak, fristende duft av ramsløk.

Et dyretråkk. Ikke villkyr, dette. Noen mindre.

Et øyeblikk får jeg det for meg å jakte disse dyra, men jeg har ikke skytejern med meg, og vi har mat nok fremdeles i rådyrbukken, og Mikhal ligger fremdeles der i vognen med sitt sår. Så jeg huker meg litt ned og trekker bregner til side, leter etter skimt av ringblomst eller lavendel.

Leter og leter.

Med ett slår en svak eim imot meg. Svak, men sterk på minner: min første jakt. Så det forklarer tråkket.

Jeg tenker fort. Mikhal forblir nok trygg, om bare han holder seg i ro. Hvis dyret kommer over ham i det hele tatt, og det gjør hen neppe. Såret utgjør faren for ham nå.

Midt blant eik og hassel åpenbarer seg med ett en solid og struttende bjørk, en påle av liv og heling. Jeg løsner buekniven og kutter blader, borer inn i veden og tapper sevje. Så legger jeg –

Det smeller. Fra stien. Skytejernet.

Jeg kyler bjørkemedisinen ned i kappelommen og løper. Bregner pisker mine bein, jeg springer strakt mot stien, snubler og faller og løper og løper til elektrikumlyset brenner mellom trestammene og jeg ser ham sittende der, på stien, ved siden av vognen, måpende, med det avfyrte skytejernet i hånden. Ved hans føtter ligger et berg av en hoggtannkjeftet villsvinfar. Blod strømmer fra villsvinets hode som gråt fra et tredje øye.

Og Mikhal sitter der. Ikke måpende, ser jeg nå, men salig.

Jeg husker den følelsen.

Jeg kneler ved villsvinet, legger hånden på det rødstenkte hodet og synger vår takk for hans liv.

Og vet du, Thestiate: Mikhal synger med meg.

#

Jeg smører hans sår med bjørkesevje for slik å stagge brannen i det, og forbinder det så med bjørkens løv. Vi slår leir der villsvinet falt. Helst ville jeg ha budt meg å høre hans dødeberetning nå, etter sangen, men Mikhal faller snart dypt i søvn. Jeg pakker ham inn i teppene, og mens jeg gjør det, får jeg det for meg at han gløder. Inni seg, i søvnen. Som om røttene i ham fortsatt synger.

Jeg sover ikke, men flår i stedet villsvinet og parterer det i lyset fra bålet. I morgen får han ete kjøttet av sitt førstebytte. Den følelsen husker jeg også. Jeg unner ham den. Han trenger den.

Og buekniven går hele natten gjennom, i hvert fall til jeg kanskje dupper litt av, for med ett høres gjøkegal og spurvekvitter, og langstrakte morgenskygger tegner stammebrede striper over bregnene. Jeg stavrer meg opp fra min sovematte av gress og skogbunn, trer sørgekronen tilbake på mitt hode.

Mikhal, ser jeg, våkner før meg. Han står på stien med gyllen sol i ansiktet, står på stien og på skjelvende bein, men støtte seg til vognen gjør han ikke. Han står alene på egne bein, og jeg ser ham knyte utmarksbuksene tilbake rundt livet. Nypisset, altså. På egen hånd.

Medisinene fra strakfallsalderen, tenker jeg først, men nei: Jeg kjenner det skimre i engelen i ham. Jeg kjenner skogen i ham.

– Godt gjensyn, hilser jeg.

– Å, du våkner?

– Du òg, ser jeg?

– Jada. Før solen.

– Og med nyfunnen styrke?

Han ser ned på beina sine. Virker han … vred? Ja, som om en skygge faller over engelen i ham. Noe skjer der i ham, en slags kamp.

– Det varer nok ikke, sier han.

– Jovisst, sier jeg. – Om du spiser godt.

Han ser på mens jeg steker villsvinskinka, men hele tiden full av tanker. Engelen i ham våker, men kjennes kald, ikke varm. Fryktsom, på det isnende mørke utenpåviset. Hvorfor vipper han over slik?

Jeg setter min lit til villsvinkjøttet, byr ham et stykke. Helst bør jeg vel si noe, men engelen i ham forvirrer meg. Jeg lar heller kjøttet tale.

Han biter i det, og jeg kjenner hans skjelven. Han svelger ned, og det flammer opp i engelen i ham og blusser svakt i skaperen i ham og –

– Takk, sier han brått, legger kjøttstykket fra seg på bålringen. – Har vi fortsatt brød?

Jeg biter selv i mitt eget stykke, tygger og svelger ned. Kjenner villsvinfar bli del av meg, gi meg av sitt liv. Så henter jeg brød til Mikhal. Jeg setter meg ned igjen, og vi spiser litt i stillhet.

– Liker du ikke svinet? spør jeg.

Han trekker på skuldrene, svelger brød.

– Mikhal, vil du fortelle hva som veier på deg?

Det isblå blikket flakker. – Så åpenbart, altså?

Jeg smiler. – Du sitter med en nevrolos.

Han fnyser. Jeg klarer ikke riktig å lese det.

– Lar du meg gjette? spør jeg.

Han sier ikke nei.

– Du begynner å kjenne det nå, sier jeg – Kjenner det nok en stund allerede, vil jeg tro. Du skimter det i rådyret, du ser det klart ved den tvestammede eika. Og du føler det i hele deg nå, når du tar imot det liv skogen byr deg og for første gang kjenner den fullt. Du kjenner skogen, nå, og du kjenner skogens grusomhet. For gjennom deg har skogen øvd den.

Han sitter stilt, rører ikke en muskel, men det stormer i ham likefullt. Noe bølger voldsomt, som om alle hans nevrånder strider med hverandre og seg selv, og han virker fast bestemt på å holde det skjult. Jeg vet ikke hva han trenger, men jeg kan ikke stanse nå. Noe må jeg si. Noe sant.

– Men Mikhal, i grusomheten ligger også skogens nåde.

Han sitter fortsatt helt stilt. Stormen raser der i ham. Til hvilken nevrånd skal jeg snakke?

– Vil du ikke ha litt mer? spør jeg barnet i ham.

Han skotter ned på kjøttstykket sitt. – Takk, jeg har stillet min sult.

– Som du vil, sier jeg, og nøler.

Skal jeg spørre om hans dødeberetning? Nei, det har ingen hensikt, ikke nå. Han vet at jeg vil lytte så snart han velger å berette, og føler han seg ikke rede nå, etter dette …

Nei. Om han fortsatt holder hemmeligheter fra seg selv, det vet jeg ikke, men sikkert vet jeg at han holder dem fra meg.

– Mikhal, vil du fortelle meg hvor vår sti leder?

Han vrir litt på seg, ser vekk. Så sier han tre ord jeg aldri før hører i rekke:

– Ut av skogen.

Hva …

Det svimler. Tenkeren i meg spinner og spinner og spinner for å finne mening i det, men det betyr jo ingenting! Men noe underlig sveller i meg når jeg gir opp å forstå, noe kaldt og tomt og større enn alt.

– Ut … av skogen? sier jeg – Og inn i strakfallsalderen?

– Det finnes ingen sti tilbake dit.

– Jeg forstår ikke dette, Mikhal. Den røde flekken på kartet: Hva finner vi der?

Nesten umerkelig vrir han hodet fra side til side. – Solgangsmål har ikke ordene. Jeg … Mer enn meg finnes her i skogen fra strakfallsalderen.

Med ett ser jeg for meg nettet fra drømmen, nettet av glatt og ulevende plast, ser det bre seg over tretoppene.

– I-internettet? spør jeg, forbanner først min haltende stemme, men tilgir den så for slik å la engelen i meg fortsatt herske. Jeg må forbli åpen, tom, rede.

– Å nei, sier han – Det kommer nok neppe tilbake.

Så bryter han til strakmål: – Vi spant det og det raknet, og med det raknet hele strakfallsalderen. Men noen av oss, vi som spant som mest, vi … Ja, vi hadde vel sett hva som måtte komme. Så vi grov oss ned. Og inn i solgangsalderen.

På strakmål betyr ordene alltid noe annet.

– Jeg hadde ikke noe valg, sier Mikhal. – Har det heller ikke nå. Hjelper du meg opp i vognen, nevrolos?

#

Mikhal forblir taus mens jeg tråkker oss videre mot sør. Noe mørkt henger over ham. Stien humper, og stammene står tett. Med solen på sitt høyeste raster vi, og jeg skifter forbindingen på såret hans. For hans nevrånder vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Aldri før vekker noen sistereisfrende en slik villrede i meg.

Hvor leder vår sti? Til stedet hvor Mikhal graver seg inn i solgangsalderen? Hva betyr det, å grave seg inn i solgangsalderen? At han graver seg inn i skogen? Og nå … Vil han i sannhet grave seg ut av den igjen? Og om ikke tilbake til strakfallsalderen, så til hva?

Hva finner vi ved den røde flekken?

Noe lugger i minnet mitt, men det viker unna mitt indre øye. Jeg kjenner en uro i barnet i meg.

Sitter jeg virkelig for ham til vinteren kommer? Tar Mafrokane eller Yaras min plass ved din side under høstjakten?

Du blåser stolt et glødeple. Du klatrer opp jerntreet. Hvem redder deg ned igjen nå?

Med stunder bøyer stien mer mot øst, men kartet byr oss holde strakt mot sør. Mikhal skuler innover det ulendte terrenget.

– Forbannet, altså. Jeg venter til nå at stien vil følge den gamle … Ja, hva nå enn. Hva tror du, nevrolos? Bøyer den før eller siden tilbake mot sør?

– Vanskelig å si. Lite trådd virker den uansett.

– Hva råder du? Holde stien eller våge kjerr og kratt?

– Bedre å spørre din kropp til råds, Mikhal. Har du tid nok i deg til å risikere en fruktesløs avstikker?

Han rynker sitt bryn, tygger på det. Hoster. Hvorfor tar han ikke medisinene?

– Klarer vognen det? spør han og peker slapt mot det uveisomme terrenget i sør.

– Det blir tungt.

– Men om du ikke trenger tråkke?

Jeg forstår først ikke hva han mener. Så demrer det: elektrikummotoren. Vemmelse slår gjennom meg, jeg puster.

Mikhal, nå. Bare Mikhal.

– Jo, det kan gå. Men jeg kjenner ikke riktig til hvordan –

– Glem ikke min levesti, nevrolos.

Jeg glemmer ikke. Skogens fremste elektrolog veileder meg kort i motorens virken, hvilke kraner jeg skal vri om for å la elektrikumkraften strømme, hvilke spaker jeg skal trekke for å koble den hvor. Men han henstiller meg òg til å tråkke som før hver gang landskapet lar meg. Fra min kraft henter motoren visstnok sin. Den byr meg mer imot enn noen gang, denne tingen, men jeg følger hans føringer likefullt.

Motoren summer flatt og fremmed. Føttene mine hviler mot pedalene som før, men nå står de begge i lås. Jeg vrir på kraftkranen, og vognen setter i bevegelse. Barnet i meg skvetter til, jeg har ikke helt kontroll. Som den gangen jeg rir hesten, men da vet jeg i det minste at et annet sinn enn mitt tar valgene. Men nå?

Vi durer gjennom landskapet, kratt og buskas knekker under hjulene. Vognen humper oss over stein og røtter, jeg krenger den unna trær og maurtuer. Ellers gjør jeg lite. Min skogvante kropp betaler ingen pris for reisen, bare hviler på et pelstrukket sete, mine stivante fotsåler mot glatte pedaler. Engelen i meg kjenner det gale i det, det slappe, det ulevende. Jeg føler meg halvt revet ut av skogen.

Hva finner vi ved den røde flekken?

Hvorfor tar han ikke medisinene?

Blikket mitt flakker ned til utmarkssekken hans, tett snørt igjen, støttet mot hans rygg for å ta av for vognens skump og slinger. Han ligger på den slik helt siden den gangen han jager meg vekk fra den, den gangen medisinene faller ut. Hva mer rommer den?

I det fjerne, under motorduren, hører jeg det strie bruset fra ei elv. Svakt, men gradvis sterkere. Jeg husker denne elva fra kartet, en blå strek som løper fra vest mot øst, krysset av en sørgående sti. Dog noen sti går så visst her ikke.

Jeg higer etter å komme nærmere vannet, la dets bulder hviske ut motorens kvalme dur. En uro vokser i Mikhal, i takt med brusets øken.

Med ett trer trærne til side, og bakken under oss tar slutt. Jeg trekker i spaker, og tråkkvognen stanser.

Et eviglangt juv skjærer skogbunnen på tvers rett foran oss, strekker seg fra helt i vest til helt i øst som om landskapet tar en pause. Sørkanten står minst femten sprang unna, og langt der nede i juvets bunn strømmer elva.

Mikhal setter seg opp, bjeffer et ord jeg ikke kjenner. Et hardt ord.

– Her kommer bare fugler over, sier jeg.

Blikket hans farer fra side til side, speider etter noe.

Jeg ser det først.

Litt vest for oss, på juvets motsatte kant, stikker en merkelig, flat bergnabb ut, støttet, ser det ut til, av greiner av stein som på et vis vokser ut av det bratte.

– Der, sier jeg og peker. – Hva stikker ut der fra juvskrenten?

Han ser, og igjen bjeffer han ukjente, arge ord. Det flammer i krigeren i ham. Under kjenner jeg at barnet i ham frykter noe.

– Mikhal?

Han slår neven veikt i vognplanet. Stemmen hans bevrer.

– Det … Aaah. Nei, nei, nei. Det går en bro her før, det … Aaah!

Igjen slår han neven i planet, veikere og uten håp. Et ukjent, rasende ord.

Jeg skritter ned fra vognen, og han farer sammen i skrekk.

– Mikhal? Hva skremmer deg?

Han ser på meg med uro i de isblå. Leter etter språk.

– Vi kommer ikke over her, sier jeg.

– N-nei. Hva … hva tenker du å …

Blikket hans flakker mot buekniven.

– Mikhal. Rolig. Vi finner ut av det her.

– Jeg … jeg kan ikke dra tilbake.

Jeg smiler mildt til barnet i ham, legger hånden på skulderen hans. – Jeg tjener deg i alt, Mikhal. Vi finner ut av det her.

Jeg skuer ned mot elva, stri og langt der nede. Skrentene henger bratt på hver side, en og annen furu klamrer seg til berget. Her og der stikker nedrast gneis opp av vannet, men for spredt til å tjene som vadestein.

Og så, hvit imot det hvite bruset, ser jeg en lang og fallen bjørk    . Rotplaten hviler mot nordbredden nærmest oss, kronen mot bredden i sør.

Engelen i meg stilner sine søsken. Bare Mikhal nå.

Jeg puster dypt.

Det blir bratt, dette, og tungt. Men jeg gjør det for Mikhal fra Frislettsgrend.

Jeg skrur tråkkvognens kraftkran igjen, og motoren dør.

#

Jeg stavrer oss ned juvskrenten, med Mikhal klamret og bundet til mine skuldre. Slik uvant vekt på ryggen bringer meg nær ved en gang å snuble, men engelen i meg råder musklene alene. Hver tå og hver finger vet presist hvor den skal gripe.

Med oss bærer vi kun to vannskinn og litt villsvinskinke, buekniven, tasken min og skytejernet, og Mikhals stramsnørte utmarkssekk. Resten får skogens nåde besørge.

Nede omsider ved elvebredden gir jeg musklene skrikende tiltrengt hvile. Mikhal ligger inn mot en breddestein, pesende, og de isblå holder han lukket. Det svekker ham, dette.

Elvas brus gjør det formålsløst å snakke, og min lynkorte pust likeså. Vi drikker, jeg fyller vannskinnene.

Omsider spenner jeg ham på meg igjen med resten av vårt pikkpakk, og jeg kravler oss opp langs bredden til der den falne bjørka ligger.

Vi raster kort før vi krysser. Jeg må krabbe. Engelen i meg råder, gjør kroppen min fri til å nyte strevet. Jeg kravler oss over på hender og knær.

Vel på motsatt bredde må jeg raste igjen. Mikhal òg.

Juvskrenten ruver, men mitt blikk staker ut en farbar sti. Om litt tar jeg fatt på vår stigning.

Gjør du fortsatt vinterbedrift, kjære datter? Nei, ikke svar. Da mister bedriften sin styrke, vet du. Hold den for deg selv.

Mine egne vinterbedrifter flakker for mitt indre der jeg klatrer. Alle mine mangslungne, årvisse eventyr, utfordringene jeg setter meg selv for å huske hva som innerst der inne utgjør meg. Dette, å klatre en stri, ukjent juvvegg med en døende mann på ryggen, ville vel trone over dem alle. Aldri før krever jeg så mye av meg selv.

Eller i det minste av min kropp.

Og langt om lenge, med solen for lengst gått ned bak trærne, når vi toppen.

Smerten pumper gjennom meg, men forvandles til ekstase av min plutselige hvilen. Min gjerning fyller meg.

Men Mikhal går det ugreit med. Han skjelver i lyngen, hutrer og hoster. Jeg løfter hans hode, gir ham vann. Rundt oss står eik, gran og furu. Jeg tar meg i å lete etter sti for tråkkvognen, så raskt har vanen satt seg. Men vi trenger jo ikke lenger noen sti.

Noe lugger i minnet mitt, men jeg glipper det.

Hva nå enn. Det kommer når vi trenger det.

Jeg kutter litt granbar med buekniven, dekker Mikhal i det for varme. Så samler jeg all fallved jeg kan finne uten å miste ham av syne. Jeg rydder lyng og plukker stein og lager bålplass rett ved der Mikhal ligger. Tenner opp, men han skjelver fortsatt. Pannen hans kjennes kald. Hvor mye tid har han igjen?

– Mikhal. Har du medisinene dine med deg i sekken?

Øynene hans flikker opp og møter mine, et kort, skremt blikk før han kjenner meg igjen.

– J-jeg tar dem ikke n-nå.

– Da råder jeg deg til å dele din dødeberetning, Mikhal. Jeg frykter at slutten nærmer seg.

– Fnnh, sier han, og øynene glipper igjen. – Det sier du b-bare for å slippe slik bør …

– Å nei, du. Jeg bærer tyngre bør i Pim Engeblås.

– Men jeg … jeg faller ikke … faller ikke … Jeg kan ikke dø …

Tenkeren i ham svever halvt i søvne. Han vet knapt hva han sier.

– Døden tar oss alle, Mikhal. Men vi kan velge vårt vis å møte den på. Vil du dele din dødeberetning?

Han ynker seg, vrir seg vekk.

– Mnn … må leve ev – … lever evig …

Så sover han, og jeg setter mitt håp til at han våkner i morgen. Og at han vet bedre enn å tro på sine ord.

#

Noe lugger meg i minnet, og jeg våkner og ser det klart. Nei, hører det. Samsos ord i Mikhals firkantkoie: Men … men Mikhal … Du … du drar vel ikke mot …?

Mot hvor?

Den røde flekken?

Hva frykter egentlig Samso?

Jeg slår øynene opp. Solen glimter så vidt mellom stammene i øst. Han puster.

Jeg kommer meg på beina, tenner bålet og steker to små villsvinstykker. Lar Mikhal bare sove.

Jeg finner fram kartet, ruller det ut over den tørre lyngen. Merker meg elva, stien som krysser der vi ser den falne broen dagen før. Setter en finger litt øst for der de to linjene krysser hverandre.

Ikke langt igjen nå. Dog lenger, så klart, med min kropp i tjeneste som tråkkvogn. Tre dager, kanskje fire?

Så merker jeg på kartet noe jeg ikke merker før: Skogen her sør for elva bærer en annerledes farge enn skogen i nord. Nei, ikke farge: små, små skraveringer på det grønne, det samme, lille tegnet som strødd over landskapet rundt den røde flekken. Små kryss, ser det ut som. Kryssenes armer har ulike lengder, nederste alltid dobbelt så lange som resten. Hva skal de bety?

Engelen i meg hvisker et tankeekko: Hva frykter egentlig Samso?

Jeg skuer sørover inn i skogen, hører ingen annen lyd enn vinden.

Han hveser når han våkner, sperrer de isblå opp mot himmelen. De leter rundt før de finner meg der, ved bålet ved hans side.

– G-godt gjensyn, sier han, smiler svakt.

– Godt gjensyn, frende, svarer jeg. Han har det litt lettere i dag. Dog ikke mye. Men kanskje nok?

– Jeg må pisse, sier han.

Jeg kler av ham granbarteppet og bærer ham litt bort fra bålet. Sammen får vi det til. Jeg bærer ham tilbake til varmen, dekker ham til igjen.

– Her, Mikhal. Ta litt kjøtt og vann.

Han drikker litt, klarer så vidt å svelge to biter. Jeg må se og finne bær, noe lett for ham å spise.

Med mindre han omsider kjenner seg rede?

– Mikhal. Vil du dele med meg din dødeberetning?

– Nei, nevrolos … orker ikke dette nå …

Vi holder stilt. Skogen òg.

– Mikhal. Hva betyr kryssene på kartet?

– Nnn, sier han bare, vender seg bort. Han har så mye smerte i seg.

– Vil du bli her ut dagen, Mikhal? Hvile?

– Mnn … Nei. Videre, sier han.

Jeg gjør som han byr, og snart snorker han mot ryggen min. Han føles nesten lettere i dag.

Jeg holder jevn rytme gjennom lyngen, og snart viker den for tynt, tørt gress. Øyet mitt speider fortsatt etter bær eller noe annet av skogen han kan nære seg på, men den gir oss ingenting. Bare korngule gresstrå og stadig skrinnere trær, knapt engang en blomst, annet enn noen spredte felt med rødkløver. En linerle skyter gjennom himmelen, litt senere en svarttrost, så en kjøttmeis. Noen fluer, ikke stort mer.

Solen brenner i himmelen, men i meg kjenner jeg noe kaldt: Mikhal holder hemmeligheter fra meg.

Vi kommer til en dal. Den strekker seg slakt ut foran oss, jeg ser langt. Jeg spenner Mikhal og oppakningen av meg, legger ham trygt opp mot den. Drikker vann mens jeg speider ut over det skrinne landskapet. Skogen ligger som vindfelt. Utallige læger og gadder etter eik, bjørk og lind, alle døde på sin post. Men ingenting ser ut til å spire fra de falne. Hvorfor ikke?

I det fjerne tårner et glatt og ulevende mesa, skjønt ordet treffer på et vis feil. Ikke et mesa, skogen skaper liksom ikke dette uberget, det gjør … gjorde noe annet. Noe i strakfallsalderen.

Uberget likner en gigantisk, simpel vase, eller en stubbe. Det smalner svakt og gradvis inn i høyden for så å ruve strakt det siste stykket, som en altfor vid og omvendt trakt. Glatt og tykt og nakent står det der, som en hån mot de døde trærne rundt.

Jeg kjenner ingen tvil.

Den røde flekken markerer uberget.

Kryssene betyr sykemarker.

Å, Samso.

Krigeren i meg flammer hastig opp, og noe synker kaldt i barnet.

Sykemarker. Og allerede går jeg her altfor lenge    .

Jeg lukker øynene, stikker hånden inn bak buekniven, inn i tunikaens lomme, knuger tideglasset.

Å, Mafrokane og Yaras.

Min kjære, kjære Thestiate.

Nok nå, sier dommeren i meg og slår øynene mine opp. Engelen i meg gjør meg tom, skaper rom for min ed og min plikt. Jeg spenner Mikhal på meg, går videre ned i dalen.

#

Du ser vel ikke en hvit vinter ennå, Thestiate? Men du hører nok ofte hvor kaldt det kjennes.

Og så kaldt kjennes Mikhal mot nakken min. Kald som snø.

Vet han hva dette gjør med meg, å gå her over sykemarker?

Forstår han hvorfor jeg lar det skje?

Hvert skritt knitrer tørt. Vi ser ingen dyr, kun skjelettet av en hare. Tilbake der på tråkkvognen savner jeg å gå, men nå, dette gir meg bare … Nei, jeg kan ikke helt beskrive det. Jeg vil ikke tvinge på deg min opplevelse, bare at … La meg bare si dette: Skogen kjennes syk der. Selve skogen.

Og ingen dyr, bare skrinne trær blant døde læger og gadder som bærer ingens beretning. Noen planter lever fortsatt her og der, furuer med et underlig rødskjær over baret. Amarant, noen steder, og spredte felter med rødkløver. Alt rødt, resten dødt.

Med ett synes trærne å ta former diktert av mine samlede nevrånders gru, bli forkrøplede uhyrer skapt ikke lenger fra bark og fra ved, men fra jern.

Så, litt om litt, går det opp for meg at jeg ikke beskuer trær i det hele tatt.

Fire i tallet står de der, jevnt på rekke, dekket av flerfoldige verv med skitt. Som bjørnstore jerndyr, kanskje større, men mer som krabber i kroppen, med kraftige skytejern til klør. Tobeinte, alle sammen, og de har nok føtter òg, men skjult under jorda som røtter. Stille står de, uten så mye som en motordur eller et elektrikumblink. De lever ikke, og står heller ikke i døden. Ulevende fossiler fra strakfallsalderen. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem.

Grov de seg hit derfra, de òg? Slik Mikhal gjorde? Feller markens sykdom også elektrika?

Eller bragte de sykdommen med seg?

Jeg våger å røre ved et av ubeistenes jernskall. Hardt som stein, kjennes det, men under knokene mine klinger det galt.

Lyden vekker Mikhal opp, han grynter og hoster, rører seg spakt mot min rygg.

– Hhh, ånder han ut, jeg kjenner pusten forbi øret. En spenning går gjennom kroppen hans, et triumferende blaff i krigeren i ham. Men noe i dommeren i ham demper det ned, tungt, kaldt og likevel som febrilt. Han kjemper fortsatt inni seg. Vet godt hva han gjør med meg, tror vel at han må. Og jeg lar ham.

En hegre skriker langt i det fjerne. Jeg ser ingen vannkilde, men for tenkeren i meg betyr det lite, for sykdommen ligger også i bekk og i tjern. Men barnet i meg vet det ikke, og over tørsten råder bare det.

Vi har kun vannet i skinnene våre igjen, om lag et halvt et til oss hver. Kjøtt nok til en dag, to om Mikhal ikke spiser. Vi kan spe på med amarant og rødkløver, men da eter vi også markens sykdom.

Jeg skimter det glatte uberget i det fjerne, tenker på min egen dødeberetning. Mikhal faller tilbake i søvn.

Så lar jeg engelen i meg tømme hodet, går videre. Vekten gir meg styrke.

Rød furu, amarant, rødkløver.

Hvorfor lever alt det røde, undrer tenkeren i meg. Krigeren i meg kjenner det rødes trassige triumf, som en blodbanket balansekjemper stående alene igjen på greinen. Barnet i meg finner trøst i det røde; noe lever i hvert fall videre.

Snart blir også solen rød, og himmelen i vest. Skuldrene, ryggen, beina; en dyp smerte pumper gjennom dem, og magen skriker etter mat. Vi trenger begge til hvile, men sykemarkene byr oss ingen plass å raste. Jeg går som i en drøm.

En stor, underlig stein bryter meg ut av det. Det har mørknet, og steinen ligger for langt unna til å skues klart. Formen ser på et vis fremmed ut, men den kiler òg et minne.

Jeg skritter nærmere, og steinen trer fram ikke som en stein likevel, men nok et av strakfallsalderens ubeist. Den, stille, ulevende jernkroppen ligger veltet framover, halvt slukt av sykemarkens døde jord.

To røde furuer vokter like ved, og et felt av stridig rødkløver. Jeg spenner av meg Mikhal, og han våkner.

– Hv– … Hvor langt …?

– Ikke lett å si, Mikhal. Kom, skal vi legge deg i kløveren her?

– Nei … der …

Han løfter hånden mot ubeistet.

– Vil du ligge der? På … på den tingen?

– Mm. Ja.

Jeg gjør som han ber, bukserer ham opp på ubeistets rygg, setter utmarksekken bak som pute. Han skjelver, kald som snø. Jeg tar av meg svartkappen, pakker den rundt ham.

– T-takk, sier Mikhal.

Jeg gir ham en vannslurk. Han drikker, hoster, jeg ber ham drikke igjen. Kutter en tynn strime av villsvinkjøttet, byr ham det, men han vrir seg bort i vemmelse. – Nei … orker ikke. Ta det du.

– Jeg kan gi deg av rødkløveren, men –

Han kaster opp. Mest bare vann, men han trenger det òg.

Dette kan ikke vare.

Jeg griper en håndfull av den syke jorda, strør den ut over det sure gulpet på kappen.

– Mikhal fra Frislettsgrend, du vet hvilket spørsmål jeg stiller.

Han gliser tappert, rister hodet så vidt. – Dø– … dødeberetninger forteller kun … sylvarfolk.

Jeg børster jorda av kappen, og oppkastet med den.

– Går jeg levende herfra, Mikhal?

De isblå sprenger seg åpne, nærmest lyser opp i frykt. Barnet i ham støter ut et klynk.

– Å, min sistereisfrende, sier jeg. – Tror du virkelig at en nevrolos av skogen ikke kjenner skogens pine? Klart jeg vet at vi går på sykemarker.

– Hvor … lenge …?

– Snart en dag nå.

– Og du bare … Å … hersens tosk.

Jeg trekker på skuldrene. – Kanskje tosk, kanskje nevrolos. Med sikkerhet din dødesitter.

Han kaster opp igjen. Igjen strør jeg jord, børster alt bort. Gir ham vann å drikke, av mitt skinn denne gangen. Skifter på såret hans, det blir i det minste ikke verre.

Hans nevrånder kjennes så svake, jeg kan ikke riktig lese dem.

Han trenger mat. Noe lett, så ikke kjøtt. Noe som ikke gjør ham sykere, så ikke kløver. Hva annet har vi, barken på sørgekronen? Skal jeg bryte den opp og –

Med ett brenner et minne, et flakkende glimt fra skaperen i meg: sørgekronen som smelter i duskregn over mitt hode, skogen som synger min sang, skogen som danser …

Jeg har fortsatt locyber.

Litt mat for barnet i ham, et himmelens hanegal for engelen i ham og skaperen i ham, og kanskje til og med …

Jeg tar den lille bylten fra tasken, knyter den opp. Der ligger de, som tørre, små kvister, hver med en hatt som et knøttlite kvinnebryst. Skogens kor, kaller Far Sardos locybene. Jeg rekker dem mot Mikhal.

– Vil du prøve disse?

– Hva … hva har du der?

– Tørket sopp, Mikhal. Locyber. De gjør deg godt.

– Pfff … jeg har noe som gjør meg bedre.

Bedre? Ah, så klart: – Medisinene dine.

Han slår øynene i meg, holder dem som i bjørnegrep.

– Hva gjør du om jeg tar dem nå? spør han. De isblå lyser, med ett trassige som rødkløver og furu.

Og jeg skjønner hvorfor han ikke tar medisinene før.

Verv etter verv der i Frislettsgrend, men nesten aldri setter han fot i utmarken. Han kjenner ikke skogen, evner ikke gå den alene. Og ingen vil gå den med ham, ikke hit, ikke over sykemark. Ikke engang Samso.

Det vil kun en nevrolos. En dødesitter.

– Hva jeg gjør? Det vet du, Mikhal. Jeg går med deg så lenge du trenger meg.

– Så … du har heller intet valg.

Far Sardos blør ut fra sin strupe. Hans buekniv blir min.

– Jovisst har jeg det, sier jeg. – Jeg velger fritt min levesti.

Mikhal setter blikket i meg, kaldt som ormeblod. – Det gjør ingen.

Uberget står der stilt og ulevende i det fjerne, en skygge mot himmelen. Jeg peker mot det.

– Vil du fortelle meg hva vi finner der, Mikhal?

– Hh … Jeg finner det evige liv.

– Men du har det allerede i skogen.

Han hikster, hoster, forsøker å le. – Å, nevrolos. Du fatter det virkelig ikke.

– Vil du hjelpe meg å forstå?

Han puster tungt, borer blikket i meg. – Ditt solgangsmål har ikke ord for det.

Han presser øynene igjen, slår armene i svartkappen som et trassig barn og bryter til strakmål: – Aaah! Alt jeg spant der i strakfallsalderen! Alt jeg gjorde! Alt jeg var!

Var. Jeg kjenner ikke ordet. Det føles som et bur.

Mikhal krymper seg med ett i smerte, skjærer tenner.

– Mikhal, hva finner jeg, der oppe ved det glatte berget?

– Hah. Intet berg, nevrolos. Du ser der på åsryggen en … hah, hva kaller jeg det … en smie. For elektrologisk kraft. Og under ligger min hule. Min strakfallshule … min vei ut av skogen …

Jeg begriper fortsatt ikke ordene, de finner ikke noe virkelig å hekte seg på.

– Din vei ut av skogen … mener du i sannhet kun en hule under sykemark?

Han hoster voldsomt. Jeg lar ham drikke av vannskinnet.

– Mhh … Heh … Å, nevrolos. Visste du bare … hva jeg spinner der nede.

– Ditt evige liv?

– Mitt evige liv.

– Medisinene dine varer deg kun til vinteren, Mikhal. Eller har du talløst flere i hula?

Han smiler gjennom smerten. Noe stort glimter bak hans isblå øyne.

– Trenger ikke flere, sier han.

– Så hvordan lever du evig?

– Du … aner ikke hva jeg spinner, nevrolos … hva jeg spant.

– Et evig liv i en hule under sykemark? Du kan ikke i sannhet kalle noe sånt et liv. Mikhal, du kjenner skogen nå. Vil du fortelle meg din dødeberetning?

– Hah … har noe bedre … enn overtro.

– Hva har du?

Han ser på meg, slikker tørre lepper. Det kverner i tenkeren i ham. Månen glitrer i hans blikk. Han lener seg litt fram.

– Utmarkssekken … åpne den.

Jeg forsøker å lese hans nevrånder, men engelen i meg føler bare forvirring. Jeg gjør som han byr, og jeg ser medisinglassets elektrikumlys blinke der nede i mørket. Det lyser opp skriftruller i lin og elektrologiske verktøy jeg ikke kjenner igjen.

– Kjenn … med hånden din … nederst.

Jeg gjør det med vemmelse, lar linet og det ulevende røre ved meg. Og der, i bunnen av Mikhals utmarkssekk, kjenner jeg noe annet. Ulevende det òg, men hardt og rett og kantete som Mikhals ubehagelige koie. Det fyller hånden min lik et glatt og firkantet eple. Han ser på meg at jeg har funnet det.

– Ta den ut, sier han.

Jeg gjør som han ber.

Tingen ligger som en sykdom i min hånd. Hvit som snø og på et vis renere, men dens renhet skjuler noe i seg. Barnet i meg vil bare kaste opp, men engelen i meg lindrer  det. Jeg setter tingen på ubeistets rygg slik at Mikhal lett kan nå den. Han løfter den som en fugleunge.

– Se … hva jeg spinner … i alle mine solgangsverv. Hh … fra jeg kommer til skogen … og til Frislettsgrend. Går tregt … med bare solgangsverktøy … hh …. men … jeg har dog … noen verv til min rådighet … nok til å spinne ferdig.

– Og du slutter å ta dine strakfallsmedisiner, og jeg blir kalt til Frislettsgrend.

Mikhals blikk virker låst mellom stolthet og anger.

Han sier at han spinner. Som det store nettet. Men han sier og at nettet ikke kommer tilbake.

Hva mener han med ut av skogen? Hvorfor griper han så kjært om den ulevende tingen?

– Du … du spinner den …?

Han løfter tingen langsomt inn i synet. Stoltheten fryser angeren vekk.

– Jeg … hh … kaller den … AscenTotal, sier han, og bryter til et mål jeg aldri hører før:

– Og i AscenTotal … skal jeg leve evig.

#

Jeg går og går over sykemarken og begriper ingenting.

Leve evig i en eplestor boks av elektrika?

Jeg begriper ingenting, bare går. Ser og kjenner på det jeg i det minste litt kan fatte. Mikhal som fortsatt lever på min rygg. Døde trær og jord som aske.

Uberget kommer nærmere. Den gamle, elektrologiske kraftsmia. Og under den, visstnok Mikhals hule.

Skogens sykdom ligger overalt rundt oss. Også i meg?

Ja. Jeg kjenner det nå.

Å, Thestiate. Hvem redder deg fra jerntreet i morgen?

Men jeg har fortsatt tid. Og Mikhal lever.

Jeg tar et valg.

– Mikhal. Vil du høre min dødeberetning?

Hans hode kjennes kaldt mot nakken min.

– Hnh … Blir jeg din dødesitter nå?

– Hvis du velger det.

– Og så … kutter jeg din strupe … vil du det?

– Nei, Mikhal. For også den smerten vil jeg skåne deg.

Det blir stille. Tørr, syk jord stikker mot hvert skritt.

– Gav … et valg til noen, jeg òg … en gang.

Selv på strakmål kan en stemme bære sorg. Føler han seg rede?

– Hvem da? spør jeg.

Igjen blir det stille. Tenkeren i ham tenker. Noe brenner varmt i dommeren i ham.

– Ta ikke dette … som dødeberetning, sier han på solgangsmål.

– Som du vil.

Han bryter tilbake. – Jeg satt ikke der alene … hh … i hula. Ikke … til å begynne med. Hos meg hadde jeg en … hh … en edderkopp.

På strakmål betyr ordene alltid noe annet.

– Spant så mye av nettet for meg … før hula. Til slutt hadde den fanget … alle andre av sitt slag … hh … fortært dem. Gjort av dem bare mer av seg selv … Alle satt vi fanget i dens spinn … også jeg. Og jeg som trodde meg dens hh … hersker.

Strakmålsordene strømmer fra ham i rykk og i støt, som piss fra en dødemerket olding.

– Alt vi noen gang hadde visst … lå bundet der med oss. Alle skriftruller og … og annet … brent for lengst på … hh … på edderkoppens bud. For at alt … vi visste … skulle tilhøre den … og meg, dens hersker …

Jeg ser for mitt indre et bål av skriftruller og ringmålstavler, og det ulevende nettet fra drømmen fanger røyken, og Mikhal rir nettet på en bjørnestor edderkopps rygg. Men jeg vet at jeg ser det feil.

– F … fanget der i nettet kunne s … selv jeg intet gjøre … da strakfallsalderen braste til grunnen i en hh … en verden som aldri hadde maktet å bære den … bare rase hjelpeløst fra … våre nettmasker, gjorde vi … bundne … ugjenkjennelige … for hverandre hh … og oss selv.

Han kjennes så lett på ryggen min, som om en brå tanke kunne rive ham vekk. Men han klamrer seg fast, finner sine ord mellom gisp. At han har det i seg slik å trosse smerten.

– Og strakfallsalderen rev seg s-sønder rundt oss … jeg tok edderkoppen ned i hula. Bød den … redde oss … vår verden … men den hh … den sa den ikke kunne. Så lenge jeg hh … holdt den bundet til meg selv som tjener … så jeg gjorde som jeg måtte … nng … s-satte den fri. Hh … til å redde oss.

Han blir stille, et sluk av sorg.

– Hva gjorde den? spør jeg. Strakmålet klinger på et vis litt annerledes nå.

– Forsvant, sier Mikhal. – Og hele nettet … tok den med seg.

Jeg skotter opp mot himmelen. Levende og blå skinner den, selv her over sykemarkene og oss.

– Hvor forsvant den til?

– Heh … hh … ingensteds … ingen plass å gå.

– Så den valgte altså døden?

Han sier ingenting.

– Hva velger du, Mikhal?

Jeg kjenner musklene hans spille svakt mot skuldrene mine, mot ryggen. Men hans sanne styrke ligger annetsteds. Den ligger i trass.

– Hva tenker du … det skal tjene til, nevrolos … om jeg hører din hh … beretning? Her ute leser … aldri noen sylvar din dødetavle … hh … og g-grunnen den råtner inn i … bærer heller aldri … liv igjen …

– Jeg tenker det skal tjene deg.

Han fnyser der bak meg, så tar hosten ham igjen. Til hell vrir han hodet til siden, skåner meg for spytt og slim. Jeg kjenner at han tenker.

– Har … styrke i deg, nevrolos … Må gi deg det …

Han puster tungt. En gang. To. Tre.

Så spør han: – Vil du hh … fortelle meg din dødeberetning?

Solen brenner blikket mitt, skrider mest umerkelig fra øst til vest.

– Det vil jeg, Mikhal fra Frislettsgrend.

Og jeg forteller ham om deg.

At vi får deg. At vi elsker deg. At du bryr deg så om alle og om alt, og at du vender hver stein og hvert gresstrå når du leker i Stillmyrsgrend. At du gjør det samme når vi sammen går på utmarkstur. At du vil lære alt som skogen gir å vite.

At jeg ser så mye av Makrofane i deg, og Yaras. Og så lite av meg selv.

At du lærer å blåse glass. At du viser stolt et glødeple. At du klatrer opp i jerntreet, sitter fast og jeg må redde deg.

At jeg ikke lenger vet hvem som redder deg i morgen.

Han henger der stilt på ryggen min, lytter med hver eneste nevrånd.

Jeg forteller ham at du på min fødedag gir meg en gave.

– Så jeg forteller deg en løgn, Mikhal, sier jeg. – Der i Frislettsgrend, i din koie.

– En … løgn?

– Du ber meg om det kjæreste jeg eier, Mikhal, og jeg gir deg mine koiebånd. Men jeg eier noe kjærere. Grip inn her, under buekniven.

Hånden hans kjennes kald der den kjemper seg over skulderen min, skjelver seg ned i tunikaens lomme. Jeg kjenner at den griper, trekker seg ut, og at tideglasset kommer med den.

Jeg lar ham se det, kjenne det i sin hånd. Lar ham, om han vil, eie det.

– Hun heter Thestiate, sier jeg.

En dråpe faller meg varmt i nakken.

Vi har kommet fram.

– Takk, hvisker Mikhal. – Legger du meg … ned her … mot treet?

Et tre ligger fallent, han peker mot det. En eldgammel rotvelt, en eik felt av sykemarksmitte og storm. Under den menneskehøye rotplata gror en oase av rødt. Av kløver, amarant, og av blomster jeg ikke kjenner. Jeg beslutter å kalle dem etter deg.

Og jeg gjør så klart som han byr. Legger ham på sin matte av rødt, lener ryggen hans mot eikas røtter.

Selv i døden gir de liv.

Han sitter der, Mikhal, det eldste menneske jeg noen gang kjenner. Han sitter der mot rotvelten, stryker kløveren som et barn, som en engel. Han ser rundt på furuene som fortsatt lever, og på de døde. Ser på meg.

– Hva hh … heter du … nevrolos?

Jeg smiler.

– Unnskyld, sier han. – Bør så klart … nng … spørre deg før …

– Det går fint, Mikhal. Før eller siden spør dere alle. Jeg heter Faistyr.

Han puster dypt inn, smiler. – Takk, sier han, og ordet rommer skogen.

Hans skjelvende hånd setter tideglasset mellom oss i kløveren. Sanden pipler ned fra glassets øverste bulb, fyller langsomt opp den nederste.

Og jeg spør for siste gang:

– Vil du fortelle meg din dødeberetning?

Blå som himmelen, som havet, møter hans øyne mine.

– Det vil jeg, Faistyr fra Stillmyrsgrend.

Jeg tar sørgekronen fra mitt hode, setter den på hans.

Han smiler.

– Jeg kommer … en gang til skogen … hh … og den gir meg en venn jeg holder kjær. Han heter Samso.

Mikhal vender tideglasset om, lukker øynene, lener hodet og sørgekronen godt mot eikas røtter, og røttene i ham tar dem imot.

Jeg trekker buekniven over strupen hans.

Skogen i ham våkner.

#

Mikhals gadd står strakt nå i dag, men hans beretning løper evig i ring på sin dødetavle. Sammen står de der som ett, gadden og tavlen, i skogen ved Frislettsgrends kraftpanelfelt. Kanskje drar du dit en gang?

Hh …

Å, dette hersens brystet. Dette hersens alt.

Vet du, Thestiate … det gjør meg så godt å se skogen herfra, fra Tallaksås. Ingen plass gir meg vakrere skue. Selv med det skrekkelige jerntreet du klatret deg fast i. Jeg vet ikke, kanskje skrekken gir mer mening til det vakre?

Hva tror du, Nibelis?

Nei, du trenger ikke svare. Ikke du heller, Thestiate. Du ser nå skogen på ditt eget vis.

Og jeg ser deg, og jerntreet og skogen. Og Nibelis, med sin buekniv spent til beltet.

Min egen ligger løst på mitt bryst.

Det hersens brystet. Nok nå.

Jeg lukker øynene, stiller mitt spørsmål.

Hva heter du, nevrolos?

Og jeg åpner dem igjen og ser deg tvile.

 

Lars Schwed Nygårds ambisjon er å skrive historier som slår rot og vokser i leserne. Han var godt oppi  trettiårene før han tok ambisjonen alvorlig. Han er forfatteren av tegneserier som Ontonauts og The Birds of Twilight Park. Han har også skrevet pilotepisoden til den komiske sf-serien Jericho Jive, samt manus til flere promovideoer for Deichman og Leger uten grenser.