Stalker, en slags anmeldelse og refleksjon av Emil Flakk

Endelig tid til å stalke

Nylig så jeg filmen Stalker fra 1979, regissert av Andrei Tarkovski. Jeg hadde hatt en plan om å se den over en lang periode, siden jeg liker boka den er basert på, nemlig Piknik ved veikanten av Arkady og Boris Strugatsky. Omsider fikk jeg somlet sammen de i underkant av tre timene det tar å se filmen, og det var tre timer vel verdt. Det virker kanskje litt snålt å skrive en anmeldelse og refleksjon av en klassiker som kom ut for nesten et halvt århundre siden, men hei: God kunst går som kjent ikke ut på dato.

Sonen: dødsfelle og drømmefanger

Kanskje er Stalker såpass til klassiker at å beskrive handlingen til en science fiction-leskrets er som å forklare en nordmann at det snør i Norge. Men uansett, for de som ennå ikke har sett den, her er et lite synopsis:

Handlingen dreier seg om at noe utenomjordisk har vært på besøk til vår blå og grønne leirklump. Av årsaker det bare så vidt hintes om i filmen, valgte de å ikke bli her. Området de besøkte, er nå avsperret og kjent som sonen. Innenfor sonen inntreffer mystiske fenomener, og det ryktes om et rom der mennesker kan få sine innerste drømmer oppfylt. Vår hovedperson, som sammen med de andre viktigste personene forblir navnløs gjennom hele filmen, er en stalker: en som tar betalt for å snike folk inn i sonen og lede dem til rommet. Filmen skiller seg en del fra boka den er basert på. Der boka er en ganske ren science fiction, blant annet ved at den beskriver flere gjenstander romvesenene etterlot seg, er filmen langt mer subtil. Man kjenner på underliggende ubehag og mystikk, men uten at vi blir gitt noe særlig konkret informasjon om sonen. I filmen, i motsetning til boka, blir det heller ikke bekreftet at det faktisk er romvesener som var på jorden, bare at det var noe fra verdensrommet.

Også tematisk skiller filmen seg en del fra boka. Der boka fokuserer på vitenskap, og til en viss grad filosofi, er filmen mer åndelig og metaforisk. Filmen er tungt preget av etiske, så vel som eksistensielle spørsmål. Og uten å være kjip ved å avsløre handlingen, kan det også nevnes at slutten av filmen er radikalt forskjellig fra boka.

Fra lunken til legendarisk

Stalker fikk relativt lunken mottagelse av anmeldere da den kom i 1979, men er senere blitt ansett som en av de beste filmene noensinne. At science fiction-filmer får en litt laber begynnelse, men heller bygger opp status over tid, er vel etter hvert blitt et ganske vanlig fenomen – host, kremt – Blade Runner – host host! Etter noen dypdykk ned i de digitale kaninhullene som utgjør internett, finner man ikke absolutte svar på hvorfor nettopp  Stalker fikk en litt laber mottagelse av kritikere og publikum, men spekulasjonene er mange. Blant annet trekker mange frem Tarkovskis komplekse og relativt abstrakte måte å fortelle en historie; den faller kanskje ikke i så god jord hos dem som er motivert av mer konvensjonelle, handlingsdrevne fortellinger. Flere peker også på at Stalker ble promotert som en science fiction-film, men er (for mange) en film som er vanskelig å kategorisere som science fiction, da den ikke har verken romskip, laserpistoler eller sekvenser med action. Som en bisetning kan det likevel tas med at Stalker tidlig ble omfavnet i akademiske kretser, som roste tematikken og det kunstneriske ved filmen.

Langsomhetens kunst som er gått tapt i tidsånden

Til slutt må jeg nevne Tarkovskis regi, og reflektere litt rundt den. Da jeg ser filmen med moderne øyne, tenker jeg det er en siste front mot dagens utålmodige dopamin-rush-kultur, ledet an av Tik Tok, Snapchat og Instagram, der målet er et kronisk jag etter å bli umiddelbart underholdt.

Scenene i Stalker preges av lange scener, dialoger, og kameraføring i sneglefart. Men for den som har mestret tålmodighetens kunst, venter det en belønning. Personlig må jeg innrømme at dette med utålmodighetens tidsalder bekymrer meg, i lys av at jeg er lærer. Når jeg planlegger undervisningen, må jeg legge til rette for konstante skifter i undervisningsformen, og det hører med til sjeldenhetene at jeg kan planlegge en aktivitet som varer mer enn 15 minutter. Betyr det at jeg skal sette meg som mål å vise Stalker til alle elevene mine? Tatt i betraktning at noen av dem har dårlige vaner hva angår søvn, ville det kanskje ikke vært en dårlig idé. Men nei, det er nok heller bare en ønskedrøm fra min side at flere av dagens unge skulle være i stand til å sette pris på et verk som Stalker.

Tarkovski briljerer også med en interessant bruk av farger mot sort-hvitt.

I det fulle og hele kan jeg anbefale filmen. Enten man ser det som en motpol til dagen smart-telefon-samfunn, eller om man bare ser filmen som det den er: Knakandes god science fiction.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  8 kommentarer til “Stalker, en slags anmeldelse og refleksjon av Emil Flakk

  1. Takk for fin drøfting av Stalker! Science fiction er ofte best uten overlesset teknisk info-dumping.

    PS: Du er lærer, og det var jeg også i flere år (videregående og ungdomsskole). Jeg brukte noveller både til tekstanalyse og som inspirasjon til andre uttrykksformer. Syntes det funket bra. Hva med for eksempel Bjarne Benjaminsens fortellinger eller de korte tekstene til Catharina Schønning-Lykke her i Nye Nova?

    • Jo, jeg har noe erfaring med å benytte science fiction litteratur i undervisning

  2. Takk for at du brakte Stalker frem i lyset! Jeg så den nå i helga for første gang. Det er som om Samuel Becket møter Stephen King og Godot endelig har dukket opp. Roen i regien og dialogene i filmen skaper et eget univers fylt av uro og eksistensielle spørsmål. Jeg satte stor pris på å få en pause med tid til litt stillferdig undring og refleksjon.

    • Ja, det er en film som roer ned tempoet på selve livet, og inderlig godt er det

  3. Den filmen har jeg vel sett to ganger. Siste gang hadde jeg med en date. Det var ikke helt tingen. Det skal godt gjøres å finne en tilfeldig person som også vil sitte i tre timer og se gresset gro…
    Det er noe med langsomme filmer. Ta 2001: Mange får hattifnatter av de langtekkelige scenene. Som er en filmatisk nytelse. 2010: Odyssey Two var tradd ækksjæn og skuffet de av oss som naivt håpet på en 2001 II. Dog pluss for åpningen med Heywood Floyd på stranda med en Macintosh Portable, Apples første bærbare datamaskin (med blybatterier…).
    Contact synes jeg var relativt god scifi i boka, i filmen ble det igjen for mye kræsjbanghalloi.
    Tenk om noen skulle filmatisere “Childhood’s End”, nå som gamle Stanley er seks fot under? Tarkovskij? Hmmmm. Han er også dævv. Hvem har vi igjen da?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *