Torill H. Lauritsen: Verdenskanselliet – beretningen om en årelang kamp fra idé til lansering

Torill H. Lauritsen er født i Kirkenes i 1954, og har bodd i Vadsø i Finnmark hele sitt voksne liv. Fra 2004 til 2021 var hun Fylkestannhelsesjef i Finnmark. Hun har skrevet på romanen Verdenskanselliet siden 2008. Boka skildrer en dystopisk fremtid hvor innbyggerne frivillig dopes ned og pakkes inn i en behagelig hverdag for å gjøre dem mest mulig produktive.

Etter å ha blitt ledet i sirkel av to store forlag siden 2009, med 6 konsulentuttalelser og uttallige omskrivninger, gir hun nå ut boken på eget forlag.  I denne artikkelen beskriver forfatteren den kronglete veien fram til utgivelse.

 

Red.

 

Verdenskanselliet – beretningen om en årelang kamp fra idé til lansering

Jeg har ingen forfatterutdanning, annet enn at skrivekurs var noe jeg likte å dra på. Oppigjennom årenehar jeg  vært på skrivekurs med Kjersti Wold på Kreta, med Merete Morken Andresen på et kloster i Trevi i Italia to ganger, jeg har vært med Jan Kjærstad i London og med Torkil Damhaug i Firenze, og faktisk en helg med Vigdis Hjorth i Kirkenes på litteraturfestivalen der. Mye fordi jeg liker å være med folk som snakker om, skriver, og er opptatt av litteratur. I tillegg må nevnes at jeg har vært en leser siden jeg oppdaget Knut Hamsun som 12-åring. Jeg lå på loftet hjemme i Kirkenes sommerstid og leste August-triologien helt til jeg hørte Hurtigruten i femtiden om morgenen der den ute i Bøkfjorden fløytet med tre kraftige, høye tut som kom det fra en strandet bardehval. Da slapp jeg boka i gulvet og sovnet. 

Hamsun skrev om menneskelig dårskap som jeg selvsagt som 12-åring ikke skjønte mye av, men jeg elsket setningene, melodien i språket, de morsomme skikkelsene, forfengelige inntil det absurde: Romeo Knoff, den brunøyde Gordon Tidemand, Papst, Edevart, Roderik, den mandekjære Ane Maria, Cornelia, August selv …. Alt de sa! Replikkene, dialogene – gikk det an å skrive slikt? Jeg var fortapt.

Da vi tok fatt på Victoria i 8. klasse på ungdomsskolen, føltes det som om vi leste noe som bare angikk meg og mitt privatliv. Som om de andre i klassen var kikkere. Jeg satt med lutende skuldre og nedslått blikk og rødmet meg gjennom disse timene. Jeg ville helst ha vært et annet sted. 

 

Tilbake til Verdenskanselliet

Som vi alle vet er det er et mikroskopisk nåløye på linje med kvantefysikk å bli antatt som debutant på et etablert forlag – tusenvis av manus kommer inn hvert år. Forlagene prioritere å bruke sine ressurser på bestselgerne, forståelig nok.  

Derfor var det veldig overraskende at jeg fikk napp på Aschehoug da jeg sendte inn et mer eller mindre halvferdig manus i 2009, ca. et år etter at jeg hadde begynt å skrive på det. Jeg fikk idéen til Verdenskanselliet mens jeg var på et skrivekurs i Hellas med Tracy Culleton, en feel-goodforfatter fra Irland, som etter hvert begynte å skrive historiske romaner. 

Jeg ante ikke den gang da jeg fant opp tittelen, at kansellering skulle bli så aktuelt. (Man finner Ordenskanselliet hvis man googler, men det er noe annet.) 

Verdenskanselliet er, som dere som har lest boka vet, kansellering satt i system. Jeg tenkte kanselliet måtte være et rigid, lukket og sublimt totalitært samfunn, som ledelsen mener er Verden. 

Hva tenkte jeg der i Hellas i 2008 da jeg kom på denne idéen til boka? Jo, hva hvis man drar de bisarre tendensene man i dag ser i samfunnet, innen politikk, klima, moral, psykologi, religion, mote, underholdning, kultur, teknologi, design etc. ut i sin ytterste konsekvens – og skriver om det? Tenkte jeg, så gjorde jeg det. Jeg fant på en god del ting og navn på duppeditter i manuset, blandet ord fra forskjellige språk, og sendte, som sagt, inn dette mer eller mindre halvferdige manuset til Aschehoug før vi dro på ferie til Portugal det året. 

Vi vet at det som skjer i forlagene, er at redaktøren – det var faktisk Øyvind Pharo som ble min redaktør, leser et par sider – begynnelsen er uhyre viktig – leser kanskje litt i midten og på slutten, hvorpå han så sender det til en konsulent. Det Øyvind Pharo skrev til meg var: «Manuset er interessant, neste gang du er i Oslo må vi møtes». Han skrev at han var interessert i «episke romaner, ikke bare slike introverte, sære prosatekster» – som nå kom inn til forlagene. Han ønsket en «bredere fortelling, som kan fange allmennheten». Og så la han ved en konsulentuttalelse. 

Konsulenten kan være en forfatter, en litteraturkritiker, en litteraturviter …  vi som har sendt inn manuset, får aldri vite hvem det er. Forlagene betaler godt for oppdraget (i min tid, altså for 10-15 år siden: 10- 20.000 kr). Så starter runddansen … med en mer eller mindre usynlig redaktør, så fremt du ikke er en kjent forfatter fra før. Det tar uhyre lang tid før du får tilbakemelding på det du retter opp og sender inn – flere måneder faktisk. Som debutant er du ikke prioritert. De store forlagene har mange medarbeidere som jobber med og bidrar til at manuset til de bestselgende forfatterne blir ekstra salgbart.

Jeg fikk til sammen tre konsulentuttalelser fra Aschehoug, som sprikte i alle retninger. Jeg ble frustrert, mest av alt fordi det gikk så lang tid fra jeg sendte inn rettelsene til jeg fikk svar – og da av en ny konsulent. Jeg hadde så lite selvtillit som skribent, at jeg lydig prøvde å endre manuset etter det konsulentene skrev – inntil jeg kom til et punkt da jeg ikke ville gjøre som de sa lenger. Samarbeidet med Aschehoug ble avsluttet. 

Jeg la det på is, men etter en stund, etter å ha snakket om det på de skrivekursene jeg så lystelig deltok på, og fått gode tilbakemeldinger fra disse fantastiske forfatterne, tenkte jeg at det kunne være lurt å sende manuset til et mindre forlag, kanskje jeg da ville få i det minste hyppigere respons. Jeg sendte inn til Vigmostad & Bjørke, ble antatt (eller hva jeg skal kalle det) og så begynte runddansen der også. Rett nok var redaktøren mer på, ga teksten ris og ros, men etter en stund sluttet han, og jeg fikk en ny redaktør. Hun var også mer på, men også her fikk jeg sprikende konsulentuttalelser; tre til sammen. 

 

Jeg skal i det følgende sitere og gjengi fra disse seks konsulentuttalelsene:

«Det er et fascinerende univers som trer frem i dette manuskriptet, fantasifullt konstruert, med klare, nærmest satiriske paralleller til den vestlige sivilisasjonen i det 21. århundre – en oppdatert krysning mellom Huxleys BNW og Orwells 1984».

Jeg ble jo helt lamslått av denne uttalelsen – BNW [Vidunderlige nye verden] og 1984 er jo bøker som virkelig har slått an historisk, er blitt oppsatt på teater, filmet og ennå leses, selv om de ble skrevet i henholdsvis 1932 og 1948. Jeg er en stor beundrer av Aldous Huxley, jeg pleier å høre intervju med ham på Youtube.

Men samtidig ba konsulenten meg kutte 50-70 sider, og det i et allerede knapt manus. Jeg fikk det rett og slett ikke til!

Neste konsulentuttalelse: 

«Dette er et unikt manus, en fascinerende fremtidsverden, et tankevekkende tema, et alvorlig tema, speiler en uro i Vesten i dag i forbindelse med økonomisk krise, klima- og miljøtrusler, gateopptøyer og et voksende Kina. Romanen er et innlegg i en lykkesamfunnsdebatt, samtidig som det er god underholdning. Flere av romanens handlingsforløp og tematiske anliggender oppleves som urovekkende relevante og aktuelle, til tross for en fjern tidsramme.» 

En konsulent som hadde lest mye sf, skrev at det er en «interessant konstruksjon med de 7 bud for velvære». Det hadde han ikke vært borti før.

Videre: 

«Romanen gir et rikt og levende bilde på hvordan det kan være å leve i en fjern fremtid. Særlig beskrivelsen av kommunikasjons- og underholdningsteknologien er spennende. Måten forfatteren formidler stoffet på, er en styrke i manuset der vi følger hovedpersonen nært i hans daglige liv og følelsesliv. Dette er karakterroman – og det er bra!»

Det tok et halvt år fra jeg korrigerte og sendte inn etter denne uttalelsen, til jeg fikk svar, og da var det en ny konsulentuttalelse som mente at jeg burde gå bort fra karakteren og hans utvikling, og heller lage en action-roman – jeg måtte se filmen Minority Report med Tom Cruise! Jeg er ikke særlig begeistret for verken action-filmer eller Tom Cruise, så jeg slet med dette rådet. 

Og så var det en konsulent som mente det var for mye dialog, mens annen mente det var bra at romanen var dialogdrevet. En ville at kapittel 3 skulle være begynnelsen, en ville at boka ikke skulle være i tre deler, men i én del, en ville at Verdenskanselliet ikke skulle være på jordkloden, men på en annen planet, og en ville at jeg skulle finne opp et nytt språk! En mente at jeg burde skrive mer moderne engelsk cyber-science-fiction, ikke slik jordnær, realistisk sf som jeg hadde skrevet. 

Det var jo helt utelukket å finne opp et nytt språk selv om jeg har funnet opp mange nye ord, satt sammen fra ulike språk, og cyber fiction ønsket jeg ikke å skrive. 

Jeg fikk tilbakemelding om at «språket flyter fint, syntaksen er behagelig, uten å være motstandsløs», «god ambivalens, et syn konfronteres snart med et annet», «relevante diskusjoner om psykiatriens rolle i samfunnet», «at det ikke blir gitt enkle svar, virker aktiverende på leseren», «et kunstgrep: forenklede tanker er lik forenklet språk, tilbyr refleksjon omkring viktig tema». 

På grunn av min lave skriveselvtillit, noterte jeg faktisk lister med pluss og minus fra disse konsulentuttalelsene. Plusslista var hele tiden dobbelt så stor som minuslisten, og det holdt meg i gang. Uansett: Med så mye positivt prøvde jeg etter beste evne hele tiden å skrive om og sendte inn på nytt. Men det tar som sagt, veldig, veldig lang tid før man får noen tilbakemelding – så fremt man ikke heter Jo Nesbø, Per Petterson eller Jørn Lier Horst, da …  

Selvsagt lærte jeg av noen av rådene disse konsulenten ga, men min generelle erfaring er at de fleste skrev som om de anmeldte en ferdig skrevet bok. Særlig god hjelp videre i prosessen var det ikke. Hos noen var det også så mye namedropping og referanser til andre forfattere og bøker at det virket som om de ville vise redaktøren hvor flinke de var, slik at de kunne få flere oppdrag.

Jeg ble etter hvert som tiden gikk både frustrert og demotivert, og hadde nå så mange versjoner av Verdenskanselliet, at det nesten var kaotisk. Jeg la hele romanprosjektet med Verdenskanselliet på is, og begynte å skrive på en annen roman, ikke science fiction denne gangen. Da brukte jeg formelen for hvordan finne stoff som jeg har lært av Jan Kjærstad, som sier at alle romaner består av 1/3 del selvbiografisk stoff, 1/3 del av det du har lest og/eller hørt av andre, og 1/3 del rein fantasi – men det kan selvsagt variere utifra personligheten, som han sier. 

 

Så gikk det igjen lang tid, og så kom jeg til det punkt at jeg gikk av med pensjon, og tenkte at nå har jeg god tid og sjelefred nok til å få realisert prosjektet Verdenskanselliet.  

Det er veldig få som har lest den her romanen underveis i prosessen, men to av mine venninner har lest litt, den ene i Oslo, den andre i Tromsø, i tillegg til min mann, Torstein og mine to sønner, Eskil og Eivind Nicolai. Disse to venninnene sa begge uavhengig av hverandre: «Torill, jeg syns den første versjonen er den beste!» Og da bestemte jeg meg, tok kontakt med Boldbooks og fikk en helt fantastisk streng redaktør, som leste hvert ord, og som ga meg kraftige tilbakemeldinger av typen: «Nei, du kan ikke skrive dette avsnittet slik! Sett punktum! Du kan ikke skrive nu – selv ikke kongen sier nu!» Han mente jeg også hadde flere arkaiske vendinger, ikke bare at jeg skrev nu istedenfor nå, men også pronomen foran substantiv, eksempelvis «sine tunge følelser» istf. «de tunge følelsene hans». (Men det skyldes jo våres dialekt her i Øst-Finnmark. Der sa jeg det: pronomenet foran substantivet, haha.)

 

Jeg måtte også skrive om slutten til ham flere ganger, han var ikke fornøyd, men han skrev at han skulle kaste sine «blodskutte plireøyne» på slutten hvis jeg skrev på nytt og på nytt. Det gjorde jeg tre ganger og til slutt fikk jeg: «Kanonbra! Nå kjører vi!» 

Han sier om romanen at «Verdenskanselliet er en syntese av ramsalt samtidssatire, science fiction, thriller og bekmørk dystopi. Forfatteren legger ingen ting imellom, og in medias res er vi umiddelbart til stede i en klam, frastøtende og underlig sammenskrudd post- apokalyptisk verden (eller rettere sagt en boble av verden) hvor en heis bringer mennesker til en geostasjonær romstasjon for videre befordring til arbeide på månen. På jorden hvor den herskende elite har lagd et fascistisk Soria-Moriadiktatur i et kanselli som på mange måter er en alternativ utgave av Hitlers fremtidssamfunn hvor de beste rasene blir dyrket frem av genredigerte borgere.» 

Han likte også at jeg som forfatter «skyter i alle retninger», som han sa. 

Så fikk jeg en fantastisk flink språkvasker, korrekturleser og lay-out designer. Jeg ville selv ha en svart hardback-bok uten omslag, med skitne hvite bokstaver og en halv swastika, et halvt hakekors som s, det noen kaller for «lynet», som er gullfarget i tittelen. 

Var litt redd for at det skulle oppfattes som en nazi-bok, men det er jo det absolutt motsatte. Som Karl Popper (østerriksk – britisk filosof) sa: Those who promise us paradise on earth never produced anything but a hell. 

Jeg fikk opprettet et eget Forlag, Impresa forlag, ISBN, strekkode, fikk trykket boka, fikk den inn på Bokbasen/Mentor og Forlagssentralen, opprettet Mybring-avtale med Posten, sendte den til Kulturrådets selektive innkjøpsordning, men ble ikke kjøpt inn. Ufattelig hvor mye jeg har lært i denne prosessen. 

Jeg må si at jeg valgte science fiction som metode da jeg helt siden 70-tallet har lest mye innen sjangeren. Sf har tradisjoner tilbake til eventyr, sagn og mytologi. Og som Bing og Bringsværd sa: «Ved å benytte seg av sf som metode, kan man fokusere på problemer og situasjoner uten å lage en realistisk fremstilling, eller vektlegge hverdagslige selvfølgeligheter.» De kalte det Fabelprosa – et nydelig ord. Man kan altså ta opp tema som er aktuelle og belyser problemer i samfunnet i dag, selv om handlingen foregår kanskje 1000 år frem i tid. 

Jeg er interessert i relasjoner mellom mennesker, og hva som skjer med folk, hvordan vi er barn av det samfunnet vi lever i, hvordan vi blir påvirket av omgivelsene. Aldous Huxley mente allerede i 50-årene at pressens viktigste oppgave i et demokrati er å sette innbyggerne i stand til å velge. Men nå overstrømmes også meningsbærende medier av trivialiteter. Kling og klang og likegyldigheter. Nå vet banken mer om oss enn det vi selv husker (var jeg på Polet tre ganger i forrige måned?). Alt blir registrert, og eksplosjonen innen genforskning vil gjøre det mulig å luke ut mennesker som er disponert for atferdsvansker – KI som er på full, usensurert fart inn i skole og hverdag – men jeg har dratt dette en god del lenger i denne boka jeg har skrevet. 

Jeg holder på med en bok nr. 2, en oppfølger til Verdenskanselliet, da den har en åpen slutt. Mine planer er å skrive en triologi. 

Det var en som sa at «skriving er å oppdage hva du ikke vet»- og sånn har det vært for meg også i denne skriveprosessen i alle de her årene som har gått fra idéen om Verdenskanselliet ble til, til romanen ble en realitet. 

 

Torill H. Lauritsen

Vadsø, 19.02. 24

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  9 kommentarer til “Torill H. Lauritsen: Verdenskanselliet – beretningen om en årelang kamp fra idé til lansering

  1. De store forlagene driver på sånn. Det er utrulig at du har fått konsulentuttalelser i det hele tatt. – Hva, er du ikke en skandaleombrust kjendis? Og heller ikke en “influenser” med 100.000 følgere som følger sminke- og plastikkoperasjonene dine fra dag til dag? Da lar vi bare manuset ditt ligge og mugne i to, tre, fire måneder, før vi sender en standard-epost som kan oppsummeres slik: “Vi har med interesse lest… Vi kan imidlertid ikke… Lykke til videre.”

    Jeg trur ikke forlagene er interessert i (relativt) ukjente forfattere lenger – i hvert fall ikke slike som ikke har et åpenbart kjendis-potensial. Litteraturen må finne andre veger.

    • Hei, Øyvind
      Jeg er helt enig med deg, det er ikke til å fatte hva som liksom er “litteratur” i dag. Kåring av den beste boka i et forlag her om dagen så jeg handlet om en pulsklokke! Den boka jeg har skrevet er en kommentar til dette kling og klang- samfunnet, med en utvikling som lå det en naturkraft bak. Skremmende!

      Du synes det er rart at jeg fikk konsulentuttalelser over hodet. Ja, men husk det er 10- 15 år siden jeg fikk disse.

      Hilsen Torill

  2. Godt du ikke mistet alt mot … Dessuten: så mange konsulent-lesinger er det nesten ingen nybegynnere som får! Og godt valg å skaffe seg skikkelig redaksjonell gjennomgang. Gleder meg til å lese!

  3. Hei hei,

    veldig spennende og informativ artikkel! Jeg har kjøpt boka og gleder meg til å lese den 🙂 Men jeg har et par spørsmål som jeg håper Torill kan svare på:

    1. Hvor mye kostet det å opprette eget forlag og trykke opp boka selv?
    2. Fikk du noen grunn til hvorfor Kulturrådet ikke ville kjøpe inn boka di?

    – Suzanne

    • Hei, totalt med utgifter til redaktør, språkvask, korrektur, ombrekk, lay-out og trykking ble det ca. 100.000 kr. Etablering av eget forlag kostet veldig lite.
      Jeg fikk ingen formell forklaring fra Kulturrådet mht. nulling av boka. Det eneste jeg har forstått er at de har fått nedskjæringer og at det generelt er sjelden indiebøker blir oppkjøpt.

      Håper du vil like boka. (Jeg strever litt med oppfølgeren …)

      Hilsen Torill

  4. Filmen “Minority Report” er basert på en ypperlig novelle av Philip K. Dick, og tar opp det meget interessante temaet om “forebygging” av kriminalitet/uønsket adferd ved å gripe inn forut for hendelsene. Tematikken er blitt usedvanlig aktuell med dagens overvåkningsteknologi og KI-slutninger ut fra statistikk.
    Så her må jeg nesten legge inn et lite godt ord på vegne av den ukjente konsulenten som namedroppet filmen, det kan være dette tross alt var et velfundert tips. Minority Report er en tankevekkende sf-film, dog med en malplassert Spielberg-lykkelig slutt og en irriterende fyr i hovedrollen, javisst.
    ELLERS fullt forståelig at forfatter Torill ville skrive noe annet enn action. En veldig lesverdig beskrivelse av en forfatters prøvelser, dette! Hurra for Torill og Verdenskanselliet!

    • Hei, ja, jeg kjøper det med Minority Report, du har helt rett, skal finne frem den konsulentuttalelsen og lese med friske øyne 🙂 Jeg har kommet til at jeg må ha mer action inn hvis jeg skal fortsette å skrive. Jeg har en tendens til å bli for ensrettet inadvendt, må få mer luft under vingene, trur jeg. Men det er øvelse som skal til, i tillegg til knallhard redigering med stryking av gjentakelser og killing av darlings over en lav sko, hehe.

      Takk for din entusiasme, Bjarne, den må aldri dø!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *