© Forfatterne har copyright på sine noveller
- Invasjonen som ikke fantes. Novelle av A.R. Yngve
A. R. Yngve er en svensk forfatter og illustratør, fast bosatt i Oslo. Han skrev radioserien Magiens arv som NRK sendte i 2009. Novellen “Invasionen som ikke fantes” inngår i A. R. Yngves novellesamling Det blinda rummet, som ble utgitt i 2022. Illustrasjonen og oversettelsen er forfatterens. - Klassisk fantasi-novelle: “Dødningemanernes velde” av Clark Ashton Smith
Clark Ashton Smith (1893-1961) var en amerikansk forfatter av såkalt “weird fiction”, den type fortellinger man fant i magasinet “Weird Tales”, der bl.a. H. P. Lovecaft fikk endel av fortellingene sine trykket. Smith finnes på norsk i magasinet NOVA nr. 3 og 4 1973, med den mørke fantasifortellingen “Xeethra”. En annen novelle sto i antologien ... - NOVA-klassiker: “Etter gullrushet”, novelle av Geir Arne Moi.
Etter Gullrushet er Geir Arne Mois lengste novelle, og hans første opptreden i NOVA. Og, kan vi kanskje legge til, hans beste novelle på trykk. - Selvlysende
Et dikt om det å være menneske, og om å tro på magi og/eller indre naturkrefter. Diktet kan gjerne stå som “motto” for Nye NOVAs redaksjonelle linje (?). - “Så fint man kan ha det på Highway 191”, splatternovelle av Emil Flakk
Ny novelle av Emil Flakk. I “splatter”-sjangeren. Satt til populærkulturens rike hjemland, the US of America. For moro skyld. - Novelle av Trond Buland: “Jøss, lenge siden sist!”
Trond Buland (f. 1958) bor på Ranheim, og er samfunnsforsker ved NTNU. Han har publisert noveller i antologier, tidsskrifter, aviser og fanziner, og ble raskt populær blant leserne. Han debuterte i bokform med novellesamlingen S-O-S Jupiter i 1985, og fulgte opp med Den lange drømmen (1992). I 2005 utkom hans roman Ild fra ukjent sted ... - Blå stripe, kortprosa av Catharina Schønning-Lykke
Et bilde fra Galapagos, tatt av fotograf Nina Holtan, inspirerte Catharina Schønning-Lykke til å skrive denne poetiske kortnovellen. - Novelle om en tidsreise: “En liten, men viktig detalj”
Professor Yokisawas påpekning er fremdeles et subjektivt paradoks. Hvorfor gir ingen av de tidsreisende seg til kjenne når de reiser tilbake i tid? Hvorfor er ikke en eneste tidsreisende dokumentert i noe historisk kildemateriale? Og ikke minst: Hvorfor har ingen tidsreisende så langt vendt tilbake fra sin ferd?