Føljetongen fortsetter: P. Sahlstrøms “Et spørsmål om ståsted” 14

Kapteinen hadde avlagt maskinrommet en sjelden visitt. «Hvordan ser det ut, Krakor? Hvor mye futt er det igjen i vraket?»

Krakor viftet oppgitt med tentaklene. «Vanskelig å si sjef, to til tre hopp før det eksploderer. Uansett, vi har bare drivstoff for to hopp.»

Kaptein Thelx hoppet fra en sylinder til en annen. «Da må vi finne noe i neste system. Det lille vi har funnet hittil, dekker knapt drivstoffet. Burde ha visst bedre enn å kjøpe prospekter av Klikkerne, det har knapt vært planeter i systemene de lurte på oss.»

*                                                  *

Endelig var det noe å gjøre for Surklut. Hittil hadde ferdighetene dens vært helt overflødige. Ingen av systemene de hadde vært innom, hadde mer enn en håndfull romlegemer å navigere mellom. Selv en av landerne ville kunne håndtert det.

Dette systemet derimot! Her var det flere legemer enn Surklut kunne holde tall på ved første observasjon. Åtte skikkelige planeter, de fleste med måner, dvergplaneter, asteroidebelte, planetære ringer … systemet hadde alt en navigatør kunne drømme om og ha mareritt om.

Systemets stjerne var ung og gul, og virket ellers helt urørt. Månefisken sendte av gårde en sverm langdistansedroner for å kartlegge det, og Surklut ble fullstendig oppslukt av holo-bildene dronene sendte tilbake fra alle månene. Det tok ikke lang tid før holo-projeksjonen var full av blinkende ikoner som indikerte hvor det burde foretas nærmere undersøkelser.

Surklut hadde fortsatt til gode å skjønne hvordan skipet prioriterte mål, men det var ikke dens jobb å skjønne det. Surkluts jobb var å plotte en raskest mulig rute mellom de prioriterte målene uten å krasje med noe på veien. Surklut stressa fryktelig med de første plottingene, sikker på at alle ville le av den omstendelige og overforsiktige ruten den hadde valgt, men fant fort ut at så lenge de ikke fløy inn i en asteroide, var det ingen som brydde seg, eller i det hele tatt hadde muligheten til å dobbeltsjekke Surkluts kalkyler. Den valgte derfor ruten som ville gi best utsyn til alle de vakre månene. Landerne ventet, klare til å gjøre jobben sin, men i den ytterste delen av systemet var det ikke bruk for dem. Det var altfor mørkt og kaldt for at biomasser kunne eksistere der. Markører til forekomster av sjeldne mineraler og krystaller ble lagt ut for å vise gruveselskaper veien til lettjente kreditter. Systemet var like rikt som det var vakkert, og skjøtene på funnene ville, i følge Iianea, gi nok kreditter til å dekke det meste av utgiftene til turen. Fant de enda mer, ville de gå i pluss, og hele mannskapet kunne vente seg påfyll av kontoen. Dronene jobbet seg innover systemet, og var kommet til den tredje ytterste planeten, en gasskjempe med mengdevis av måner. Noen av dem skulle, til Surkluts enorme glede, undersøkes nærmere av landerne.

Månefiskeren satte landerne ned på en ismåne, og fløy videre for å se nærmere på andre objekter av interesse. Surklut hadde planlagt kursen nøye, slik at de rakk å plukke opp landerne og fly dem til nest måne, i henhold til skjemaet.

Surklut enset knapt at landerne ikke fant noe av interesse, så oppslukt var den av å studere de vakre månene. Stjerneakademiet lå riktignok på en måne, men all Surkluts tid hadde vært tilbrakt inni den, og først nå hadde den muligheten til å studere en måne fra oven.

Plutselig begynte alt som fantes av lys på Månefisken å blinke av og på, mens sirenene ulte. Surklut var sikker på at dens siste stund var kommet, men selvfølgelig var det bare et av Krakors påfunn.

«Jackpot!» brølte tentakel-tullingen.

«Hva skjer?» dristet Surklut seg til å spørre.

«Ble du skremt nå? Har bare snakket med Fexan og koblet om litt, slik at hele skipet ble varslet hvis vi støtte på intelligente vesener.»

«Du mener?»

«Jepp, høstetid. La meg se, det er visst radiobølger vi har fanget opp. Hvis de er avanserte nok til å bruke elektromagnetisk stråling, er de også avanserte nok til å bli høstet til spillene. Systemet her er altfor ungt til at de kunne ha utviklet seg så raskt på en naturlig måte. Garantert militær biomasse som ble til overs. Ikke bare flyt sånn og bobble unyttig, Surklut! Stikk bort til kontrollrommet og hjelp Fexan med å analysere funnene.»

Surklut lot seg ikke be to ganger. Krakors entusiasme hadde smittet over på den, og det var best å komme seg vekk før Krakor falt tilbake til monologene om død og ødeleggelse.

«… må være vannplaneten, den tredje innerste. Ah, perfekt timing, Surklut. Ingen av oss har støtt på noe som dette før, kanskje du lærte noe nyttig på akademiet og kan hjelpe?» Kapteinens hale svaiet frem og tilbake som om den ikke kunne bestemme seg for hva som var viktigst.

«Selvfølgelig, kaptein, hva kan jeg hjelpe med?»

«Mens Fexan prøver å dekode radiobølgene, så tar du en kikk på disse avlesningene. Det virker som om de innfødte har utviklet romfart, og sendt primitive romskip eller satellitter til naboplanetene. Sjekk nærmere, og finn ut om de er bevæpnet, eller kan være farlige for oss på andre måter.»

Og hvordan i steinrøysa skal jeg vite hva som er farlig eller ikke?

Til Surkluts store lettelse var det bare snakk om primitive satellitter og utforskningsfartøy, og selv i de villeste fantasiene kunne de ikke være farlige. Også kjøretøyene som var landsatt på den fjerde planeten var sivile, og Surklut rapporterte fornøyd at den ikke hadde avdekket farer.

«Er nok den tredje planeten vi må konsentrere oss om. Vi har funnet spor av nukleære eksplosjoner. I større skala enn som energikilde. Vi må anta at de som bor på planeten, har atomvåpen. Og de virker lovende krigshissige. De har til og med laget et beskyttelsesskjold av skrapmetall rundt planeten sin. Mengdene med elektromagnetisk stråling gjør det umulig å fange opp detaljer på trygg avstand,» kommenterte kapteinen tørt.

«En jobb for landerne!» utbrøt resten av mannskapet, nesten i kor.

«Og din jobb, Surklut, blir å fly landingsskipet trygt ned på overflaten,» beordret kapteinen.

«Gjennom skjoldet og rett inn i atomvåpen?»

«Helt riktig, det er derfor du er ombord. Og hvis du ikke kommer tilbake, blir det flere kreditter på resten av oss. Jeg ville sagt lykke til, men det er ikke flaks du trenger. Det er dyktighet.»

*                                                      *

«Ærlig talt, det ser ikke ut som om dette er noe form for skjold,» sa Iianea, mens instrumentlampene blinket av og på i det de kolliderte med små metallfragmenter.

«Hva i Vokterens navn skulle det ellers være?» boblet Surklut stresset tilbake. Den gjorde alt i sin makt for å manøvrere mellom metallminene som svirret rundt planeten.

«Ser ut som romskrot for meg. Hvem de innfødte nå er, tror jeg de har søpla ned sine egne omløpsbaner. Og de har atomvåpen. Best du finner et ubebodd sted å lande.»

Jeg er da ingen sprukken xenolog? Hvordan i huleste skal jeg vite hva som er ubebodd?

«Først må vi gjennom skrotet, deretter bestemmer vi oss for hvor vi lander.»

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  1 kommentar til “Føljetongen fortsetter: P. Sahlstrøms “Et spørsmål om ståsted” 14

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *