Prolog
Pusten hans var rask. Fingrene knuget skaftet så hardt at knokene hvitnet. Svetten rant i brennende strømmer og sved i øynene.
Martin skulle ha gjort det for lenge siden. Han hatet seg selv for å ha latt det gå så langt. Men ikke mer. Ingen flere bestikkelser. Ingen flere unnskyldninger. Han svelget, ristet av seg den siste tvilen, og gjorde seg klar til å hugge.
1
Martin betraktet møblene han hadde lagt i tilhengeren. Det var en sofa som luktet røyk og indisk mat, en stubbe som skulle fungere som kaffebord, to kjøkkenstoler i forskjellige farger, og et spisebord som trengte iallfall fire skruer til, om den skulle brukes til noe annet enn sjonglering og balansekunst.
«Fy fader», mumlet Martin og klødde seg i hodebunnen, der han hadde dratt håret til siden for å skjule en bar isse. Akkurat rik hadde Martin aldri vært. Eiendomsmeglerne som fokuserte på Holmenkoller og Frogner flokket seg ikke akkurat rundt ham. Men da Mona hadde annonsert at hun ville ha skilsmisse, hadde ikke Martin trodd han kom til å kjøpe møbler som selv et loppemarked i bydel Alna slet med å bli kvitt.
Dette er bare midlertidig, tenkte Martin med seg selv. Om han faktisk trodde på det, eller om det var noe han prøvde å overbevise seg selv om, det var en annen sak. Av en kurdisk dame kjøpte han ei leselampe og en kaffetrakter. På stotrende norsk fortalte hun at han måtte slå på trakteren før han stakk inn stikkontakten, for om han prøvde å slå den på etter at kontakten var i, da fikk han støt.
Det var vel knapt nok en ting Martin ikke trengte til hybelen. Da han flyttet ut, innså han at rubbel og bit av det de hadde hatt i den gamle leiligheten, tilhørte Mona. Han var i ferd med å si seg fornøyd med dagens fangst da han så noe i øyekroken.
Martin gikk bort. Nei, han hadde ikke sett feil. Det var virkelig en massasjestol. Stolen minnet på mange måter om massasjestolene han hadde sett på nettet, men den var dekket av skrift på et språk han ikke kjente igjen. Det var også inngraveringer med mønstre Martin ikke syntes lignet på noe han hadde sett før. Det var et eller annet levende og organisk ved den. I grunnen så stolen litt ut som noe HR Giger kunne designet. Det hang en prislapp over den ene stolarmen. 1000 spenn. 1000? Altså, Martin hadde lenge hatt lyst på en massasjestol, men de gikk jo gjerne for 50 000. At han kunne bla opp femti lapper var omtrent like sannsynlig som at en iskrem overlevde en hel dag i solsteiken. Om det hadde vært 10 000 for en massasjestol på loppemarked, hadde Martin kanskje skjønt det, men 1000? Her måtte det være en hake, en parentes der det sto at massasjestolen fikk det til å brenne i sikringsboksen eller noe sånt når man plugget den i. Eller var dette kanskje et tegn? Religiøs var vel ikke et ord som beskrev Martin, og han pleide heller ikke å låse seg inn på rommet og trekke for gardinene om han så en svart katt gå over veien. Men akkurat denne gangen, bare kanskje, var det en eller annen guddom, eller selveste karma, som hadde innsett at nå hadde nok kjipe ting skjedd med Martin, og han fortjente litt flaks. Selvsagt visste han også at det nok var bedre for ryggsmertene om han begynte å trene, men hvorfor anstrenge seg om man kunne sitte og bli knadd på?
«Hei du, jeg tar denne her», sa Martin til selgeren, en middelaldrende fyr som så ut til å komme fra Pakistan eller noe. Selgeren kikket opp fra mobilen. «Øh, den der?» sa han og pekte på massasjestolen. Hva var greia? Var selgeren senil, eller hadde han genuint ikke peiling på hva slags produkter han solgte?
«Ja. Står her at den går for 1000 kroner» sa Martin og viste ham prislappen.
Selgeren reiste seg, tok på seg et par halvmånebriller som fikk ham til å se ut som Humlesnurr i Harry Potter, og holdt prislappen opp foran seg. «Hvor kom den stolen fra?» spurte han.
Martin var et øyeblikk usikker på om spørsmålet var rettet til ham, men ville slå til før fyren bestemte seg for at det egentlig manglet en ekstra null på prislappen. «Her er penga,» sa han, og stakk frem 1000 kroner.
«Øh, ja, jo, takk», sa selgeren, og tok imot seddelen med en arm som var knoklete og dekket av leverflekker. Martin strøk hånden over skinnet på stolen. Kanskje var han nyskilt og hadde blank isse, men han var nå også eieren av sin egen massasjestol. Blant ordene som ikke lignet noe språk Martin kjente, sto det likevel noe på engelsk. Tormentouch 3000.
2
Martin fikk låne en tralle til å dra massasjestolen bort til hengeren. Etter litt om og men fikk han løftet den oppi og bundet den fast. Massasjestolen så merkelig luksuriøs ut da den sto på tralla sammen med alt rælet han hadde dratt med seg. Et øyeblikk hadde Martin lyst til å ta alt unntatt massasjestolen og hive det ut av tilhengeren, men han skjøv tanken fra seg. Røverkjøp eller ikke, han hadde allerede gått over budsjettet ved å betale en tusenlapp for massasjestolen.
Han skulle akkurat til å sette seg i bilen da han hørte et kvinneskrik. Martins kroppshår strittet som om de var utsatt for elektrisk støt. Hva i all verden foregikk? Hadde det vært et tyveri? Da han kikket opp, så han imidlertid ingen maskerte bøller som løp av gårde med tjuvgods, men en gammel rom-kjerring. Hun var kledd i skaut og langt skjørt i falmede farger. Den ene armen hennes var hevet, og en skitten finger pekte på massasjestolen som sto på Martins henger. Hun vendte blikket mot Martin og sa et eller annet. Han skjønte selvsagt ikke en eneste stavelse, men ansiktsuttrykket hennes fortalte mer enn nok. Med skjelvende hender fant kjerringa frem et trekors som hun holdt med begge hendene. Hun viftet korset mot tilhengeren og massasjestolen. Da Martin klarte å rive blikket vekk fra denne mildt sagt forbausende seansen, ble han oppmerksom på et titalls mennesker som hadde snudd seg for å se hva i all verden det var som skjedde. Et par flirende tenåringer hadde funnet frem mobilkameraene og filmet. Martin satt seg i bilen og vred om nøkkelen. Fy fader, for en crazy kjerring, tenkte han. Men skriket hennes gjallet som et ekko i bevisstheten hans.
3
Etter hvert fant Martin roen. Han satte på noe god musikk, og allerede under første låten satt han og gledet seg til å teste ut massasjestolen. Det tok knapt 20 minutter å kjøre hjem. I utkanten av byen hadde han leid en hybel i en enebolig, inkludert en egen liten hageflekk. Martin plystret da han parkerte bilen langs veien og steg ut av bilen. Den muntre plystringen stoppet imidlertid da han så bort på hageflekken sin. Da han skrev under leiekontrakt for knapt en uke siden, hadde utleierne, et eldre ektepar som bodde i eneboligen, sagt at det var Martins ansvar å holde hagen noenlunde stelt. De hadde imidlertid glemt å nevne at bikkja deres, Bark Obama, brukte nettopp denne delen av eiendommen til å gjøre fra seg. Og akkurat nå sto Martin og så helvetes Bark sitte krumrygget og slippe en solid bikkjebombe rett i blomsterbedet. Ikke bare det, men den forbanna bikkja så rett på Martin mens den holdt på. Før Martin i det hele tatt fikk tenkt på hvordan han skulle straffe kjøteren, hadde den løpt under gjerdet, trygt tilbake til huseiernes side av hagen.
Martin hadde allerede prøvd å snakke med ekteparet om Barks uvaner med å legge fra seg snusekonfekt på hans side av gjerdet, men de hadde bare sagt at han var jo fortsatt valp, og syntes ikke Martin også det var helt hysterisk morsomt at hunden het Bark Obama?
Etter å ha brukt to falne høstblader til å plukke vekk hundebæsjen, begynte Martin å bære møblene inn i kåken. Det var en ganske stusselig bopel, selv til den rimelige prisen han betalte. Veggene var dekket av brun blomstertapet som tviholdt på 70-tallet. Rørene var høylytte, og Martin visste at han måtte gjøre noe med isolasjonen rundt vinduene om ikke han skulle fryse i hjel til vinteren. De som bodde her før Martin, hadde visst vært noen somaliere, og hele kåken luktet av khat. Han prøvde å flytte rundt på møblene for å se hvor de sto finest. Men uansett hvordan han satt dem, så stemte det liksom ikke helt. Bare midlertidig det her, minte Martin seg selv på, og varmet opp noen pakker nudler.
Etter han hadde spist, gjøv han løs på oppgaven med å få massasjestolen inn. Martin mente den måtte veie nesten 100 kilo. Han fant ikke noen elegant løsning, men fikk rykket og nappet et par centimeter av gangen. Allerede etter noen meter var Martin gjennomsvett. Da han vippet den over dørstokken, lovte han seg selv at han skulle begynne å trene. Han rullet stolen videre inn i stua, satte knyttnevene på hoftene og betraktet innkjøpet. Massasjestolen så relativt luksuriøs ut, og virket derfor mest av alt malplassert sammen med alt det andre skrotet i kåken. Martin gikk en runde rundt stolen og lette etter et strømstøpsel. Da han ikke fant noe, snudde han og vendte på stolen. Det var da som bare. Her var jo verken støpsel eller batteri. Til slutt bare klødde Martin seg i pannebrasken og flirte. Selvfølgelig skulle han ha sett etter strømplugg før han kjøpte stolen. Han burde jo skjønt at det var en grunn til at den gikk for 1000-lappen. Her hadde noen, sikkert en eller annen tvilsom fyr fra et land som sluttet på -stan, satt sammen en stol med noenlunde myke puter, og kalt det en massasjestol.
Martin lurte på om han skulle kjøre den rett på dynga med en gang. Pokkeren at han hadde vært så idiot. Han skulle jo spurt han luringen på loppemarkedet om ikke han kunne prøve den før han kjøpte. «Idiot-stol», sa Martin og ga den et lite tupp med foten. Da lyste den opp. Martin gispet og gikk to steg bakover. Han tok tak i TV-bordet for ikke å ramle. De merkelige inngraveringene i stolen lyste opp med et oransje glødende lys. I sprekkene mellom putene var det også lys, mer rødaktig. Stolen ga fra seg en lyd som om den gispet til seg luft.
«Hallo?» sa Martin. Han innså med en gang hvor idiot han var som pratet til en massasjestol, men det var virkelig som om stolen var blitt levende. Var det noe Martin innbilte seg, eller beveget den seg? Det var liksom putene gikk opp og ned, som om hele stolen pustet. Og lysene mellom putene og i inngraveringene, det var som de beveget seg i takt med stolens pust.
«OK», sa Martin og klappet hendene sammen. Det var nok en naturlig forklaring her. Kanskje gikk stolen på sollys, og nå var den fulladet. Han strakk ut hånden og strøk den over det ene armlenet. Det kjentes varmt, og noe durte inne under stoffet. Lysene ble sterkere da han var nær stolen. Ja vel, så reagerte den på berøring. Det var noe merkelig tiltalende ved stolen, samtidig som Martin følte han burde kvitte seg med den og glemme at han noensinne hadde sett den. Men før han fikk gjort tanken til virkelighet, hadde han snudd seg og satt seg ned i stolen. Rumpa sank inn i putevaret, og så begynte duringen. Martin kjente at noe grep tak i ham og holdt ham fast.
4
Det fantes gode massasjer, himmelske massasjer, og så var det Tormentouch 3000. Martin hadde ikke ant at denne typen ekstase var mulig. Putene klemte seg rundt musklene og banket dem møre. Men ikke bare musklene fikk avspenning. Han kjente behagelige strømninger i hver eneste nerve inne i kroppen. Det var som selve bevisstheten hans nådde et nytt nivå, sånn at han kunne oppleve og forstå det som nå skjedde. Usynlige tråder av velbehag tvinnet seg inn gjennom huden og kjøttet som var Martin, og ga ekstase helt inn i beinmargen. Selv i organene kjente Martin det. Hvem hadde vel tenkt at det var mulig å oppnå nytelse inne i lungene og nyrene? Massasjen gjorde ham bevisst på hver eneste nerve, ja, hver eneste celle i kroppen, og alle dirret av velbehag.
Martin visste ikke hvor lenge massasjen varte. Da den var ferdig, ble han sittende lenge i stolen uten å kunne bevege seg. Fortsatt var han bevisst hver eneste del av sin egen kropp. Han kunne kjenne blodet som strømmet rundt i årene. Oksygenet som ble pumpet rundt. Da han endelig var i stand til å bevege seg, kikket Martin ned og så det var en mørk flekk i skrittet. Han lot blikket vandre rundt i rommet, som nå hadde fått nye farger og former. Martins sanser var vekt til deres fulle potensial for at han kunne oppleve stolens nytelser. Etter en stund forsvant fargene og formene, og Martins bevissthet normaliserte seg. Men han ble sittende i stolen. Det var som om hele legemet hans nå var en del av den. 1000 spenn, tidenes røverkjøp, tenkte Martin før hodet hans rullet over på siden, og han sovnet.
5
Martin klarte ikke å konsentrere seg på jobben. Han kikket opp på vegguret, telte minuttene til vakten var ferdig. Å være motivert for yrkeslivet (eller noe annet) var ikke akkurat det som karakteriserte Martin. Han hadde hoppet ut av vernepleiestudiene etter bare noen måneder, men fortsatte i jobben som assistent i en omsorgsbolig, mest fordi han ikke kom på andre ting han heller ville gjøre. At tafattheten hans var en av de viktigste årsakene til at Mona hadde gått fra ham, var ikke noe å lure på.
Bare en time til nå, så skulle Martin hjem og sette seg i stolen. Han ante ikke hva han egentlig hadde opplevd da han satt i den. Nytelsen hadde vært muskelavspennende så vel som seksuell. Til og med i organene og knoklene hadde han kjent den. Men nytelsen hadde også noe mer abstrakt og uforklarlig ved seg. Den skjerpet sansene hans. Løftet bevisstheten til et nivå Martin ikke ante fantes.
Gryntet til Knut Tore dro Martin ut av dagdrømmene. Knut Tore var en middelaldrende mann med barneautisme, og var beboeren Martin jobbet med mest.
«Shit», sa Martin og løp inn på badet, der Knut Tore sto i dusjen etter å ha bæsjet på seg. Martin stakk fingeren inn i vannet, som var blitt kaldt. Knut Tore holdt armene rundt seg, vagget overkroppen frem og tilbake og lagde gryntelyder. Dette var hans måte å uttrykke misnøye.
«Sorry, Knut Tore», sa Martin og skrudde av vannet. Tabben skyldtes at han sto og drømte om stevnemøtet med massasjestolen, og den var ikke dagens eneste. Bare minutter tidligere lå han og krøp for å plukke opp tabletter han hadde sølt utover gulvet og videre under en kommode.
Den siste timen fortonte seg som en evighet, og jaggu var det kø på vei hjem også. Men til slutt kunne Martin endelig parkere bilen på grusen utenfor huset. Han løp til døra, og det var nok hans første løpetur siden gymtimene på videregående. Han enset ikke engang at Bark Obama rullet rundt i blomsterbedet og rev opp blomstene Martin hadde plantet forrige helg.
Nøyaktig fem sekunder etter at Martin hadde lukket ytterdøra, satt han i Tormentouch 3000. Tid for nytelse! En absurd tanke dukket opp i hodet hans. Hadde stolen savnet ham like mye som han hadde savnet den? Martin lente hodet tilbake, lukket øynene og kjente… Absolutt ingenting.
«Men i alle», mumlet Martin. I går hadde den slått seg på da han ga den et spark. Martin løftet hælen og ga den en dult. Nope, niks, nada. Stolen var like dau som en mygg i desember. Hadde det vært en drøm? «Møkkastol», mumlet Martin. Det var da massasjestolen begynte å prate til ham.
6
«Hvem er det du kaller møkkastol, kjakan?» kom det fra stolen. Martin spratt opp. Akkurat da han skulle til å si til seg selv at dette ikke egentlig skjedde, sa stolen: «Tror du jeg jobber gratis, kanskje?»
Stemmen var uvanlig hes og raspete, og hørtes egentlig mest ut som en alkoholiker som hadde gjort suksess med å synge blues. Når den pratet, beveget stoffet mellom ryggputa og setet seg som et par lepper. I glipen som oppstod mellom putene så Martin det glødende, oransje lyset.
«Du prater», sa han.
«Se der, skarp som en smørkniv. Hei, kjakan, du er eier av et stykk sulten stol. Ta og fiks meg noe kjøtt før jeg gnager av en bit av beinet ditt i stedet.»
«Du vil ha kjøtt?»
«Skal si du prater… Du vil ha kjøtt … Hei kjakan, må du alltid ha dobbel bekreftelse, eller? Noe kjøtt, ja. Jeg må ha næring, denne stolen går ikke på solskinn og regnbuer, skjønner du.»
«Ja, skjønner», sa Martin, som selvsagt ikke skjønte verken kvekk eller knyst av hva som foregikk. Han gikk ut på kjøkkenet og fant frem noen koteletter fra fryseren. Mens han sto og stekte dem i panna, lurte han på om massasjestoler likte koteletter med salt og pepper, eller spiste dem som de var. Da kotelettene var gjennomstekte, la han dem på en tallerken og bar den ut i stua.
«Er det kjøtt jeg lukter? Åh, nå snakker vi. Jeg visste at vi to kom til å bli gode kompiser. Hei kjakan, kom igjen og legg det på puta her. Nå skal du få se hvordan en massasjestol spiser. Det kjøttet kommer til å være borte før du rekker å blunke og svelge.»
Martin la kotelettene på puta der han nettopp hadde hatt rompa si. Noen usynlige krefter skjøv kotelettene mot sprekken der puta møtte rygglenet. Kotelettene sank ned mellom putene. Stolen tygget og jafset i omtrent fem sekunder før den hostet, og kotelettene kom flyvende ut igjen. To av dem klasket i veggen, den tredje traff Martin rett i ansiktet.
«Hva pokkeren var det der? Prøver du å forgifte meg eller, kjakan?»
«Eeeh, det var jo kjøtt da», sa Martin. Riktignok First Price-koteletter, men det lot Martin være å si. Hva var greia? Var kanskje massasjestolen en sånn mat-entusiast som bare spiste mat som hadde gått viralt på Instagram?
Massasjestolen sukket. Det hørtes egentlig mest ut som det surklet inne i stolen. «Kjakan, kjakan, kjakan, må jeg stave det for deg eller? Når jeg sier kjøtt, så mener jeg ikke koteletter, pølser og indrefilet, sant? Jeg har jo ikke tenkt å invitere naboene til grillfest i hagen. Nei, kjakan, jeg mener levende kjøtt. Jeg vil spise levende pattedyr, må du skjønne.»
7
Martin sto lenge og bare glante. Kan hende hang munnen åpen også. Alt han fikk stotret frem var: «Du … spiser levende pattedyr?»
«Tilbake til dobbel bekreftelse ja. Jepsi pepsi, kjakan, levende. Halve smaken ligger jo i pulsen, sant?»
«Og du vil at jeg skal …?» Martin pekte på seg selv med pekefingeren.
«Hei kjakan, har du vurdert å finne hodet ditt før du mister det helt? Ja, du ja. Hvis du vil ha massasje, så finner du levende pattedyr til meg. Har vi en deal?»
Martin sto i omtrent fem sekunder før han ristet på hodet.
«Nei, nei, jeg kan ikke. Det er galt. Levende, altså, det er jo drap.»
Et nytt sukk fra massasjestolen. «Ikke overraskende kjakan, ikke overraskende i det hele tatt.»
«Hæ?»
«Jeg visste du ville feige ut, kjakan. Det er sånn du er. Du klarer aldri å fullføre noe eller dedikere deg til noe. Det er derfor Mona stakk. Ingen gidder å være sammen med en taper, sant? Men du trenger ikke ha dårlig samvittighet. Det må finnes tapere for at det skal være vinnere, vet du.»
«Hvordan vet du om Mona?»
«Kjakan, du satt i meg. Du ga deg til meg. Da du satt i stolen, kunne jeg se alt du noensinne har sett, føle alt du har følt, og tenke alt du har tenkt. Jeg vet at da du satt i meg, var det første gang på tre år at du holdt ereksjonen oppe uten å ta viagra. Og så vet jeg at du vet at denne ræva hybelen ikke er midlertidig, men det eneste du har råd til. Jeg vet også at du vet at Mona var flau over å ha deg som partner. Dine minner er mine minner. Det er derfor jeg vet du er en feig svekling. Det var naivt av meg å tro vi to kunne hjelpe hverandre. Du eier ikke ballene til å gjøre det som må gjøres.»
«Det er galt.»
«Galt? Ikke prøv å fortelle meg om rett og galt. Da du dro til Thailand for en måned siden og brukte opp alle sparepengene dine på å kjøpe horer og drikke deg full, hvor var det moralske kompasset ditt da?»
Martin knyttet nevene. Han ville springe frem og hamre løs på stolen til den var en haug med sagflis, men klarte ikke annet enn å stå der og høre. Kroppen hans skalv.
«Men kjakan, hør her. Jeg kan fikse det. Tror du massasjen min bare gir ekstase? Hå-hå, nei du, da har du nok undervurdert denne massasjestolen. Jeg kan fikse deg. Vil du stoppe hårtapet du prøver å skjule med hentesveis? Null stress. Vil du ha muskler, eller kanskje få benner’n så imponerende at du må kjøpe bukser med ekstra plass? Kan hende skal jeg fikse litt inne i den organiske prosessoren du har stående på stilk mellom skulderbladene. Lære deg å forstå aksjemarkedet og bli rik på under en uke. Hadde det vært noe, kjakan?»
Martin kunne bli en annen. Han kunne bli en han ikke hatet å være. «Du kan gjøre alt det?»
«Og enda mer enn som så. Hva sier du kjakan? Alt du trenger å gjøre er å døyve denne sulten jeg kjenner sånn på.»
8
Bark Obama løftet beinet og latet vannet på tulipanene. Dette blomsterbedet var favorittstedet. Her kunne han pisse og gjøre fra seg, grave i jorda og gjøre som han ville. Og når pappa og mamma så ham, ja da bare pekte de og lo. Men så var det jo han andre da. Han som ble sint og kjeftet på Bark hver gang han ble fersket i bedet. Men han surpompen var det ikke vits i å bry seg om. Pappa og mamma syntes det var greit at Bark holdt på i bedet her, og da var det greit. Egentlig var det litt morsomt med han surpompen. Noen ganger kom han løpende etter Bark, men da var det bare å smette under hullet i gjerdet tilbake til pappa og mamma. Det var liksom litt den daglige rutinen å lage rabalder i bedet. På samme måte som å gå tur på morgenen og kvelden, og lukte rundt i den busken der han hadde funnet en halv pizza den gangen.
Der var han! Bark luktet ham fra han kom ut ytterdøra, så han var slett ikke overrasket da surpompen kom gående rundt hjørnet. Kanskje kunne Bark løfte beinet en gang til og late vannet mens surpompen så på? Og så, idet surpompen kom mot ham, skulle Bark løpe en liten runde og sprette under gjerdet. Dette skulle bli gøy!
Men hva var dette? Bark luktet noe. Ikke bare én lukt, men to. De to mest fantastiske tingene som fantes i verden. Bacon og leverpostei. Hva i all verden? Var det en slags fredsmekling surpompen drev med? Nå satte han seg på huk og la en bit bacon med leverpostei i gresset, for så å gå noen steg bakover. Bark visste at han burde være skeptisk. Altså, bacon og leverpostei var jo alt for godt til å være sant. Men før han skjønte et bjeff, hadde Bark beveget seg nærmere surpompen og gomlet i seg baconet og leverposteien. Og allerede lå det en ny bit med bacon og leverpostei bare rett borti der. Bark fulgte etter, rett mot surpompens inngangsdør. Da han sto på dørstokken, løftet Bark snuten. Han burde stoppe her. Ikke gå inn i leiligheten. Men den neste biten, som var ekstra stor og saftig, lå rett der inne i gangen. Fristelsen var for stor. Bark tuslet inn og gomlet i seg. Så sto han i surpompens stue. Han løftet blikket og så surpompen sette en hel baconskive med en tjukk klatt leverpostei på en stol. Den stolen hadde forresten en merkelig eim. Lukten av noe brent. Det var ikke en god lukt. Bark hadde lyst til å bjeffe mot stolen. Det var bare noe helt feil med den. Men det var en annen lukt som også fant veien inn i snuten til Bark. Bacon og leverpostei. Den uimotståelige lukten av de to beste tingene i hele verden.
Martin så Bark hoppe opp i stolen. Den gomlet i seg baconet og leverposteien. Var det greit nå? Måtte Martin dytte hunden inn mellom putene? Han så seg til siden og registrerte at han ikke hadde lukket ytterdøren. Hva om Bark sprang ut og videre inn under gjerdet?
Martin var i ferd med å sprette frem og gripe Bark da det skjedde. Hele sitteunderlaget på stolen åpnet seg. En gigantisk kjeft med rekker av haitenner. Røyk og flammer kom opp av gapet. Like fort som underlaget hadde åpnet seg, smalt det igjen og delte kroppen til Bark i to. Et lite pip, og så lå Bark og sprellet på stolen. Det vil si, det som var igjen av hunden. Kjeften hadde bitt den over midt på kroppen. Det som lå på stolen, var Barks hode og to forbein, som sparket meningsløst i kramper. Et virvar av tarmer tøt ut av skrotten. Martin hørte smatting, og lyden av Barks knokler som maltes til mel. Kjeften åpnet seg igjen. Mellom tennene hang slintrene som hadde vært bakbeina og rumpa til Bark. Resten av bikkja falt ned i hullet. Den ga fra seg et lite klynk, før tenner rev den i filler.
«Åh, nå snakker vi, kjakan. Ferskt kjøtt, det er balsam for en massasjestol, ja.»
Martin svarte ikke på det.
«Nå, vi hadde vel en avtale, eller hva, kjakan? Du har vel både en og annen øm muskel du vil jeg skal tøye og strekke litt.»
Hvordan kunne Martin sette seg i stolen? For bare et øyeblikk siden hadde jo denne stolen glefset i seg et pattedyr med en kjeft fylt av tenner og flammer. Men så kom de oransje, glødende lysene til syne. Mønstrene og bokstavene i det fremmede alfabetet lyste opp, og med dem var det lovnader. Lovnader om nytelse og ekstase som mennesker aldri var ment å forstå, langt mindre oppleve selv.
«Vi to, vi er et lag, kjakan. Vi tilhører hverandre. Vi tjener hverandre. Capish?»
«Vi tjener hverandre», sa Martin, og kjente kroppen sette seg ned i stolen, uten at han erindret å ha styrt den til å sette seg der.
«Uansett hva, kjakan?» Stolen tok til å dure og vibrere.
«Uansett … hva.»
Martin lukket øynene. Bevisstheten åpnet seg og ble mottagelig for nytelsen som traff ham.
9
De neste ukene fikk Martin seg massasje hver dag. Effekten dabbet ikke av etter hvert, snarere tvert imot. Nytelsen økte hver gang han satte seg i stolen. Etter at massasjene var over, lå Martin bare og ristet og siklet. Hadde noen sett ham gjennom vinduet, kunne de trodd han hadde et epileptisk anfall.
Til gjengjeld krevde stolen pattedyr. Med unntak av et pinnsvin han fant skadet i hagen, hadde Martin valgt katter som foretrukket dyr å mate stolen med. Fytti steike, hvor lett det var å få øye på katter som tusla rundt i Oslo og omegn, bare man åpnet øynene. De var ute mye av tiden, og mange av dem ferdet i områder der det var tynt med folk. Martin lokket dem ved å legge ut laksestykker rullet rundt en solid dose sovetabletter. Han sørget for å bruke ulike områder i både Viken og Oslo, så ikke noen skulle få ferten av at en kattetyv løp rundt om natten.
Med massasjene kjente Martin også andre forandringer. Fettet som hang under haka og fra magen, var borte og erstattet av muskler som jevnt og trutt ble mer markerte. Når han gikk, merket han at han ikke lenger hadde for vane å bøye nakken og gå krokrygget med blikket i gulvet. I stedet gikk han med strak rygg, som om han var klar til å møte verden. Han hadde også begynt å ta ting kjappere. Senest i går hadde han imponert på quizen i pauserommet på jobben. De siste dagene hadde Martin også fått en underlig forutanelse om hvem som kom til å vinne idrettskonkurranser rett før de fant sted. Det siste veddemålet hadde skaffet ham nesten 10 000 kroner. Alt dette, og alt Martin trengte å gjøre, var å knabbe til seg katter som lusket rundt.
10
Martin visste at noe var annerledes. Stolen tygget i seg kattekjøttet, greit nok, men det var liksom ikke den samme iveren og entusiasmen over stolen. Det var ikke noe Hei kjakan, du har et talent for å plukke ut de beste pelsklattene der ute, den skal du ha. I stedet bare drøvtygget den på pusen, sånn et barn motvillig spiser grønnsakene sine. Da den var ferdig, slapp den ut en liten rap, sammen med et par små flammebluss. Men det lå ingen entusiasme i rapen. Det var heller en molefonken rap, om det fantes noe sånt.
«Kjakan, jeg er lei av katter. Hårballene setter seg fast mellom putene mine. Sånt er ikke prima for en massasjestol.»
«Skjønner. Jeg kan se etter hunder fra nå av. Det blir litt vanskeligere da, siden de er som regel er med eierne sine.»
«Hunder? Joda. Bark gikk jo ned han. Men det er ikke hunder jeg har skikkelig lyst på, kjakan. Det er ikke det som får motoren min til å brumme på høygir.»
«Hva har du lyst på?»
«Mindre pels, og med to bein»
Da Martin innså hva stolen snakket om, kjente han huden bli kald og nuppete. Han følte seg svimmel, og måtte holde seg fast for ikke å sjangle på stedet.
«Kom igjen kjakan, jeg vet hva du skal si. Nei, det er feil. Jeg kommer aldri til å gjøre noe sånt. Du er like lett å lese som et veikart med bare én vei. Husk, jeg er deg. Jeg vet alt du vet, og enda mer til. Så hva sier du til at vi bare sparer oss for denne krangelen, for vi veit jo at du kommer til å gjøre det til slutt uansett, sant kjakan?»
Akkurat der og da ga Martin en lovnad til seg selv. Han skulle kjøre den forbanna stolen på dynga. I morgen etter jobb, da skulle han rulle den ut og lempe den på tilhengeren. Au revoir.
Så den kvelden gikk Martin rett i sengs, i stedet for å ta seg en runde i massasjestolen. Men han lå hele natta og vred seg, og fikk ikke et øyeblikks søvn. Kroppen føltes bare helt feil. Et voldsomt ubehag overalt. Huden brant og frøs på en gang. Innvollene knøt seg og gjorde vondt. Og i hodet kunne han høre den hese whisky-stemmen til stolen. Ikke noe vits i å krangle, Kjakan. Du vet du kommer til å gjøre det til slutt. Du sparer oss begge både tid og lidelse med å komme krypende tilbake.
11
Martin prøvde å presse i seg litt frokost da han kom på jobb. Kjeven kløvet maten som et automatisk maskineri, men det var ikke noe smak i den. Arbeidsdagen på åtte timer hadde aldri føltes så lang. Alt han klarte å tenke på, var at nå skulle han hjem og synke ned i massasjestolen, men så måtte han minne seg selv på at han jo skulle hjem for å kvitte seg med den.
I lunsjpausen leste de quiz fra avisen. Alle så med store øyne på Martin da det kom spørsmål de ikke visste svaret på selv. Men Martin satt bare der og mumlet at han ikke visste. Kroppen føltes heller ikke noe bra. Musklene kjentes slappe og ubrukelige. Alt han foretok seg var et ork. Noen av kollegaene spurte han om han hadde det bra, og flere sa at han ikke så helt frisk ut. Etter lunsjen kom kaldsvetten. Martin måtte konstant tørke armene med papir. Svetten formet en V på skjorta. Hva om han gikk hjem og fikk en massasje, og så heller kvittet seg med stolen etterpå? Kanskje han ikke trengte å føle seg sånn her, om han visste at stolen ikke lenger eksisterte. Da han satte seg i bilen etter endt arbeidsdag, måtte han holde hardt i rattet for å dempe skjelvingene. Til vanlig var han en ansvarlig sjåfør. Men ikke nå. Noen steder kjørte han så fort at førerkortet hadde røket om de tok ham.
Da han endelig kom hjem, var planen å drasse stolen rett ut og slenge den på tilhengeren. I stedet satte Martin seg ned i den og sa: «Jeg skal finne deg et menneske.»
«Nå snakker vi min type språk, kjakan. Det kiler godt i gira mine nå.»
Stolen begynte å dure og vibrere, og Martin sank inn i den. Men før bevisstheten sank helt inn i ekstase, var det en sannhet han ble veldig klar over. Han var slettes ikke eier av en massasjestol. Det var en massasjestol som eide ham.
12
«Bor du alene?» spurte hora som hadde presentert seg som Agnes. Hun snakket engelsk med slavisk aksent.
«Ja», sa Martin, som foretrakk å holde samtalen til et minimum. I blant kikket Agnes opp i speilet og så på ham. Martin lot være å møte blikket, kikket bare rett frem på veien.
«Du må kjøre meg tilbake til Oslo, ellers må du betale ekstra for taxi.»
«Mm», sa Martin. Dama minnet mest om noe Martin ville kategorisere som østeuropeisk trash. Hun hadde på seg en jakke i leopardmønster. Beina var ikledd et skjørt, der fiskenettstrømper stakk ut. Halliken hennes var sikkert en fyr som dunket hodet til fetterens hjemmelagede teknomusikk, iført slitt Adidas joggedress med gullkjede rundt halsen. Heldigvis var det over midnatt, og Martin mistenkte at naboene sov. Likevel skulle han ønske at hun kunne kledd seg på en måte som ikke så åpenbart avslørte yrket hennes.
Han svingte bilen inn foran huset. Frontlyktene lyste rett på blomsterbedet, der huseierne hadde laget et slags minnesmerke for Bark Obama. Martin hadde forsikret dem at han ikke visste hvor hunden var blitt av, og lovt å holde øynene åpne.
De gikk inn i hybelen, og Agnes hengte fra seg jakken. «Skal vi begynne?» sa hun og pekte på sofaen. «Her? Eller har du seng?»
«Kan du sette deg der?» sa Martin og lot hånden vise til massasjestolen. Han svelget. Skalv stemmen hans?
«Massasje?» sa Agnes og knadde med hendene i løse luften. Neglene var malt i en intens rødfarge som var begynt å flake av.
«Jeg liker det best i stolen. Hvis du sitter.»
Agnes sukket, men satte seg. Martin holdt pusten og ventet … på absolutt ingenting. Da det ikke skjedde noe, sa Agnes «Jeg tar av klær?»
«Nei», sa Martin, og holdt opp begge håndflatene. «Nei, altså bare sitt. Jeg vil at …»
«Ja?» Agnes la det ene beinet over det andre.
«Jeg vil strippe for deg» sa Martin. «Mens du sitter der. Jeg vil at du skal se meg strippe, og så gjør vi det.»
«Strippe?»
Var hun egentlig overrasket? Hun måtte ha fått langt mer underlige forespørsler enn dette i karrieren sin.
«Ja, jeg vil strippe for deg», sa Martin og begynte å svinge hoftene frem og tilbake. Agnes ga ikke noe respons, tok bare opp en tyggis fra lommen og puttet den i munnen.
Martin kneppet opp skjorta en knapp av gangen, og følte seg ekstremt teit da han fomlet med en av dem. Agnes bare gomlet på tyggisen og ga uttrykk for at showet var omtrent like interessant som å se gresset gro. Martin dro av beltet, svingte det rundt og dasket seg selv på rompa. Han var i ferd med å ta av seg underbuksa, da stolen endelig våknet.
Agnes rakk ikke engang å reagere. Puta åpnet seg, og Agnes satt midt i gapet. Ild flakket og brant i kjeften. Martin syntes han hørte pinefulle skrik der nede. Like fort som den åpnet seg, lukket kjeften seg om livet og hoftene på Agnes. Beina, armene og hodet hennes sto rett opp, i en morbid parodi på noen som hadde sklidd med rompa først ned i toalettet. Først nå så Agnes ut til å forstå at noe hadde skjedd. Hun åpnet munnen. Kanskje for å skrike, men alt som kom ut, var et klynk. Kjeften åpnet seg igjen og gomlet i seg resten av kroppen. Denne gangen tygde den med åpen kjeft, og Martin så kroppen hennes rives i filler av radene med haitenner. Flammene i kjeften intensiverte. De tok tak i kjøttslintrene mellom tennene og satte fyr på dem så de glødet oransje.
Stolen rapte så kraftig at den vibrerte. Røyk sivet ut mellom putene. «Nam, nam! Du vet det, kjakan, det er ikke noe som smaken av frykt. Kunne kanskje hatt på litt ketsjup, men slettes ikke verst.»
«Hvorfor spiste du henne ikke med en gang?»
«Og ikke få se deg strippe? Nei, kjakan. Hva kan jeg si? Jeg liker å se hva jeg jobber med.»
Massasjestolen visste alt som var å vite om ham allerede. Martin følte seg blottet og sårbar der han sto i nesten blanke messingen. Men før han rakk å bekymre seg for mye, kom det mer fra stolen. «Sleng deg nedpå, kjakan. La meg ta vare på deg, nesten så godt at du aldri vil reise deg igjen.»
Skammen og skyldfølelsen var irrelevant. Det fantes bare nytelse. Da han satte seg i stolen, kjente han fortsatt lukten av parfymen til Agnes.
12
Martins libido fikk seg en real energiinnsprøyting. Forplantningsstaken, som tidligere hadde minnet mest om en pløsete ballong to dager etter en barnebursdag, lignet nå et slagvåpen med blodårer. Den spratt opp nærmest på kommando. Martin fikk også et voldsomt drag på det motsatte kjønn. Om det hadde noe å gjøre med hans eget utseende og utstråling, eller noe annet, visste han ikke selv. Men han takket ikke nei da de bød seg frem for ham. En gang i uka tok han med en prostituert eller uteligger hjem, og serverte massasjestolen et måltid med Michelin-stjerne og to bein. Var det i det hele tatt noe galt i det? De var jo prostituerte og narkomane. Var det ikke heller sånn at Martin gjorde samfunnet en tjeneste når han ryddet bort avskummet fra gatene? Politiet burde rett og slett gitt ham et diplom. At det ennå ikke hadde vært overskrifter i avisene, tydet på at ingen savnet disse folka uansett.
Libidoen var ikke det eneste som økte hos Martin. Han fikk en merkelig fornemmelse av hvilke aksjer og kryptovalutaer som kom til å gjøre kjempebyks i den nærmeste fremtiden. Da det var gått knapt tre uker, byttet han ut den gamle skranglekassa med en flunkende ny Mercedes. Han kjøpte også inn møbler til hybelen, møbler som var nye og elegante og ikke fylt med mark og biller som spiste treverket. Selvsagt lekte Martin med tanken på å kvitte seg med hele hybelen, og heller skaffe seg en enebolig eller en fet leilighet. Men da måtte han jo også flytte massasjestolen. Det ville han ikke. Rettere sagt, han ville ikke at noen skulle se den. Hva om noen synes stolen så fin ut, og bestemte seg for å gå på røvertokt? Nei, i hybelen sto den trygt, der ingen nysgjerrige blikk og klåfingra fremmede kunne finne den.
Etter hvert ble han merkelig vant til at massasjestolen gomla i seg mennesker. Han bare sto og lente seg nonchalant mot veggen når den splitta en uteligger i to og sugde innvollene ut. Martin enset knapt hva stolen holdt på med mens den slikket i seg de siste slintrene. Han satt på laptopen og investerte i krypto-currency han visste kom til å ta av om under 24 timer. Og så bestilte han en flunkende ny Ferrari, som kom til å se bra ut ved siden av Mercedesen. Martin var ferdig med bestillingen akkurat idet stolen slapp ut en fornøyd rap. Han lukket laptopen og satte seg i massasjestolen for kveldens ekstasestund.
13
Martin så stolen spise den afrikanske hora. Det var i beste fall halvhjerta. Den drøvtygget på lemmene. Tygget til det ikke var noe igjen av dem, og kroppen hennes var gjort om til en gugge uten form. Da den hadde slukt alt, kom det verken rap eller kommentarer av typen, Eksotisk smak, kjakan. Litt av en kulinarisk safari. I stedet satt de begge to lenge i stillhet. Røyk sivde ut mellom stolputene. Da røyken forsvant, satte Martin seg i stolen. Duringen begynte. Han kjente de usynlige trådene finne veien gjennom huden og massere nervene.
«Vet du kjakan, jeg begynner å få smaken på litt variasjon. Noe annet enn standard kost.»
«Hva da?» klarte Martin å presse frem i ekstasen. Han var så vidt ved bevissthet nå. Stolen svarte ikke med en gang. I stedet kjente Martin noen av de usynlige trådene snurre seg vei gjennom skalpen hans og rundt i hjernen. Den tok tak i noen nerver der inne. Nå fikk Martin bilder servert rett inn i hjernen. De viste en liten klump med fett som lå og skrek.
«Vet du kjakan, jeg har alltid hørt at mindre porsjoner gir mer smak. Jeg tror det er på tide å teste teorien.»
Martin åpnet munnen for å krangle. Men så tok trådene enda dypere tak. De tvinnet seg rundt organene og knoklene og tøyde og dro på alle de rette stedene. Han sank enda dypere ned i putene. Hadde han ment noe for et øyeblikk siden? Hadde han trodd at han hadde noe han skulle sagt? Tenk, Martin hadde faktisk trodd at han var noe som helst mer enn en slave. Så Martin lot stolen gjøre sitt med ham, og alt han klarte å si var: «Gutt eller jente?»
14
Hvem var det egentlig som hadde bestemt at i Norge hadde man kultur for å la barna ligge ute i barnevognene mens de voksne holdt på med sitt og ikke fulgte med? Barnevognen var gul, og fikk Martin til å tenke på taxiene i New York. Han gikk nærmere. Det var kveld, og det var ikke vanskelig å holde seg skjult i de lange skyggene. Han lente seg frem. De han antok var foreldrene, satt inne på kafeen og pratet ivrig med to andre. De drakk vin og spiste pasta. Den lille bylten nede i vogna lå og sov. Martin så på babyen. Den hadde trutmunn og bollekinn. Var det ikke nesten meningen at menneskebarn skulle bli spist? Altså, de var jo ikke født med hverken skarpe klør eller hoggtenner eller noe å forsvare seg med. Menneskebabyer var helt perfekte ofre, de. Han kikket gjennom vinduet igjen. Foreldrene satt lent over bordet. Faren gestikulerte med armene. De hadde ikke engang barnevogna i sidesynet. Dette var så lett at det nesten ble for dumt. Martin gned de svette hendene sine mot hverandre. Han hvisket til babyen. «Bare sov du, så skal jeg bare løfte deg opp. Du skal få møte en venn av meg.»
15
Martin gikk inn stua. I hendene holdt han en bylt tullet inn i et teppe.
«Vel, vel, kjakan, ser ut som du har tatt med en liten munnfull til meg. Du vet, det er virkelig noe med smaken av uskyld.»
Da Martin nærmet seg stolen, begynte flammer og røyk å slikke opp mellom putene.
«Bare legg den lille krabaten her, kjakan, så sørger jeg for en varm velkomst.»
«Du vil ha den?» spurte Martin. Stolen gynget opp og ned. Putene glødet med det oransje lyset.
«Vil jeg ha den? Som en ulv vil ha rå lammestek, kjakan!»
En forandring skjedde i ansiktet til Martin. Smilet forsvant og ble erstattet av en grimase. Han lot teppet falle til gulvet. Det som lå under teppet var slettes ingen baby, men en øks.
«Kjakan?!»
Martin hevet øksa over hodet. Øksehodet glinset hvitt i månelyset. «Smak på denne i stedet!» Han svingte øksa. Nok var nok! Den helvetes massasjestolen skulle få spise sine egne fliser til kveldsmat.
Martin hadde tenkt at det første svingslaget kom til å rive opp puta der han hadde sittet så ofte. Det skjedde ikke. Rett før øksa rammet stolen, åpnet puta seg. Martin så øksa og sine egne hender forsvinne mellom haitennene og rett ned i gapet. Der nede åpenbarte det seg et hav av flammer og nakne mennesker som skrek og kavet uten mål og mening. Kroppene deres var brente skorper dekket av byller.
Jafs!
Massasjestolen bet. Martin holdt armene fremfor seg. Begge armene endte nå i et par blodige stumper av noen håndledd.
Han falt til gulvet. Blodstrimer sprutet ut av håndleddene og klisset til gulvet. Han løftet blikket og så armlenene til massasjestolen vokse og vrenge seg. De vokste til et par muskuløse armer som minnet om oksebein, med hender som var en blanding av hover og klør. Disse misfostrede parodiene av noen armer tok tak rundt kroppen hans så hardt at det knaste i ribbeina.
«Ser ut som du ga meg en håndsrekning der, kjakan. Du er en real fyr, det skal du ha.»
Den trakk Martin inn i kjeften. Martin så igjen de fortapte sjelene som kavet rundt i evig pinsel. Han dro kjensel på noen av dem. Det var horene og uteliggerne han hadde bragt til stolen. Rett før tennene rev ham i filler, kom Martin til en erkjennelse. Dette var hans fremtid. Sjelen hans kom til å våkne der nede i flammehavet, til en evig og nytteløs lengten etter frihet. Blikket hans fant Agnes, den første hora han hadde ofret til stolen. Hun skrek og rev opp byllene på huden. Dette var det som ventet ham. Slutten på livet, starten på en evighet av lidelse, gjentatt om og om igjen, uten håp om hverken nåde eller slutt. Et siste, kvalt skrik forlot Martins lepper idet han sluktes hel av det glødende infernoet.
Epilog
Det var pokkeren så trist med disse folka som ikke hadde noen arvinger, tenkte Ronny da han så hybelen. Det var flere måneder siden fyren var meldt savnet. Ekteparet som eide hybelen, hadde begynt å mase om at de måtte leie den ut igjen om de skulle få økonomien til å gå rundt.
Det var et merkelig sortement av inventar, det måtte Ronny innrømme. Hvert av møblene så ut til å være verdt både en og to av hans egne månedslønninger. Og så var de stablet i en sånn her liten hybel med vannlekkasje og mugg i hjørnene! Det ga rett og slett ikke mening.
Så bet Ronny seg merke i noe som skilte seg ut. En massasjestol. Den var dekket av mønstre og skrift på et språk Ronny ikke kjente til. Han strøk hånden over det ene armlenet. Han kjente en dragning mot stolen. Det var liksom den ville at han skulle sitte i den. Tenk så godt det hadde vært å ha en sånn til å kna litt i sår muskulatur.
Men nei, vent nå. Ronny fikk en idé. En kjempeidé. Kona hans jobbet i barnehage. Hun og de andre ansatte klagde over at de fikk vondt i rygg og skuldre av å løfte og leke med ungene. Ronny bestemte seg for å kjøre stolen bort til barnehagen der hun jobbet, nå med det samme. Hvem vet, kanskje ville noen av ungene også prøve den?
AV SAMME FORFATTER: