Basert på et kapittel fra første bok i urban fantasybiten av Anubis Noir-universet.
Kun tre-fire dager siden hendelsene i skogen og påfølgende irettesettelse av Odin var jeg ute og gikk. Søndag ettermiddag, så lite folk ute. Dette var dagen etter jeg hadde vært på middag hos Marianne, hun som er den gjenfødte Bast uten tvil. Vi har hatt et par stevnemøter siden treffet hos vennene for halvannen ukes tid siden, det var på det siste lunsjstreffet at hun slapp en bombe med spørsmålet om jeg ikke ville komme på middag hos henne. Middagen var hyggelig, men jeg er introvert, så det endte med at Marianne tok initiativet til å utvikle forholdet raskere, hun er spontan der jeg vil ha tre ukers varsel med så detaljert informasjon som mulig. Utover kvelden kom vi frem til at vi er kjærester allerede, selv etter svært kort tid. Nå hadde vi jo hatt litt kontakt på bussholdeplassen for mange år siden, men ingenting skjedde. Det vil si, hun forsøkte å hinte om interesse for å bli kjent tror jeg, men jeg som introvert tok ikke hintet. Overhodet. Selv etter ukesvis med ‘hei’ og ‘hadet’ når jeg gikk av bussen før henne. Vi var vel uansett ikke helt klare den gangen, på hver vår kant måtte vi bli mer komfortable med hele den gjenfødt-gud-greia. Uansett så skulle hun på en familiemiddag i dag, og så langt har vi heldigvis ikke kommet at jeg var invitert, så vi skulle møtes til kaffe rett over helgen.
Derfor var jeg ute alene på jakt. Jeg vandret gatelangs i retning av det gamle villastrøket utenfor Lillevik sentrum med god musikk på øra, en salig blanding av darkwave, ebm og noe mer lystig. Men mest Depeche Mode som alltid. Byttet mitt? Alle de siste husrens-sakene lå veldig nærme hverandre geografisk, så jeg ville snoke rundt i området og se om det var noen felles årsak som gjorde at disse innenfor et par-tre uker plutselig ble såpass plagsomme at folk ville ha hjelp med en gang. Jeg jaktet på en utløsende faktor av noe slag. Kanskje et sentralt offersted fra vikingtiden som hadde våknet opp og gitt mer negativ energi til området? Der jeg gikk i mine egne tanker mens Angels & Agony sin ‘Darkness’ var på ørene mine, merket jeg diverse åndelig nærvær her og der i hus i gamle strøket av byen. Men ingen som kunne utløse noe slikt som jeg hadde opplevd den siste uken.
Plutselig kvitret det i mobilen, tekstmelding fra Marianne, hun var på vei hjem fra familiebesøk i nabobyen.
Skal vi treffes?
En tanke slo meg, kanskje hun kunne bli med på jakten? Stevnemøte og åndejakt samtidig. Skrev tilbake at jeg gjerne ville treffes, og om hun hadde lyst til å bli med på gåtur for å lete etter bakenforliggende årsaker til den siste tidens oppsving i åndelig aktivitet. Fikk til svar at det ville hun gjerne, så vi avtalte å møtes utenfor hovedbiblioteket i byen, det var omtrent et kvarters gåtur for meg fra der jeg var og vi ville begge komme frem omtrent samtidig. På veien til biblioteket så jeg en liten skygge springe foran meg på fortauet på andre siden av gaten. I det jeg fokuserte sansene mine på skyggen, kom det klart frem at det var en fra småfolket som hadde hastverk. Det var interessant å finne småfolk i så bynære strøk, kanskje jeg var på sporet av noe større allikevel? Jeg så til begge sider og krysset gaten over til det andre fortauet for å følge etter skyggen. Rundt hjørnet av kvartalet stoppet den opp og snudde seg mot meg, den fremsto tydelig som en mann fra småfolket, komplett med den spisse nisselua og skjegg et stykke ned på brystkassen.
«Hva er det du vil?» spurte han før han sperret opp øynene og foretok et bukk så dypt at skjegget hans sopet fortauet.
«Beklager, jeg så ikke at det var deg med en gang Anubis!»
Jeg følte meg nokså brydd over all denne bukkingen og skrapingen, noe jeg forsøkte å forklare for ham, men han ristet på hodet og insisterte på å bukke en gang til, fordi han kjente til hva jeg hadde gjort i skogen, hvor vikingene hadde ofret barn. Han hadde slekt der sa han, de hadde fått et helt annet liv nå som jeg hadde ryddet opp der. Så småfolket sto nå i gjeld til meg, ble jeg behørig informert om. Man skal jo ikke kimse av slikt, det er uhøflig å le av slikt, så jeg kom på en idé om at småfolket i området kanskje kjente til et sentrum av negativ energi eller noe slikt som hadde våknet til liv de siste ukene. Slike opplysninger burde slette gjelden de hadde til meg foreslo jeg.
«Nei, nei, slike ting er jo til alles beste, så det gjelds ikke! En personlig tjeneste derimot vil slette æresgjeld».
Kom frem til at jeg ikke hadde tid til å diskutere eller forhandle om æresgjeld med en fra småfolket akkurat der og da. Men informerte ham om at Bast som menneske og jeg skulle ut på jakt i dette området etter slike kilder nå i dag, så om han kunne informere andre fra småfolket han måtte komme over om at vi ville sette pris på tips? Han lyste opp og nikket, ivrig etter å hjelpe og mumlet noe om og tuppe Tor i ræva. Tor?! Har han tenkt å sparke tordenguden bak? Eller var det en av folket hans som het Tor? Rakk ikke å spørre, fordi han strøk av gårde, antageligvis for å informere resten av småfolket i området om gudebesøk.
Vel fremme ved parkeringen utenfor biblioteket var det tomt for biler, så jeg satte meg på en betonggris og ventet på Marianne som svingte den lille røde bilen sin inn på plassen et halvt minutt senere. Hun parkerte bilen, steg ut, låste og kom mot meg med lange skritt og et strålende smil. Jeg studerte henne der hun kom mot meg. Et hjerteformet ansikt med mørke øyne og mørkebrunt hår som så vidt dekket øreflippene hennes. En markert nese og en munn som smiler mye. Men alt det der havner i skyggen av den kjærligheten hun utstråler. Jeg slo av hodetelefonene mine og lot dem henge rundt halsen. De mørke øynene hennes hadde et humoristisk glimt i seg mens hun gransket meg.
Jeg gikk nærmere for å klemme henne, men Marianne hadde andre planer.
«Hei,» sa hun, før hun la armene rundt halsen min og ga meg et kyss.
Jeg ble litt satt ut, selv om vi jo i går kom frem til at vi er kjærester. Introvertheten min kombinert med norwegian stiffness syndrome slår til igjen. Men jeg la hendene rundt henne og forsøkte etter beste evne og kysse tilbake. Hun lo fornøyd.
«Du lærer fort.» Hun strøk et par fingre langs kjeven min og ned langs halsen, før hun stoppet opp ved hodetelefonene.
«Skal jeg putte de i vesken min så lenge?»
«Ja, takk.» sa jeg og tok dem av og ga dem til Marianne som puttet dem i skuldervesken sin.
«Hørte du på Depeche Mode?»
«Blant annet, ja.»
Hun smilte lurt.
«Jeg begynner å kjenne deg nå.»
Jeg tok henne nærmere i øyensyn, i dag var hun kledd i et hvitt, fotsidt skjørt. Lave, men fornuftige sko, en ordentlig ytterjakke beregnet på årstiden og skuldervesken jeg husket fra busspendlingen. Hun kikket på meg.
«Er jeg feil kledd for jakten vår?»
«Neida, utfra hva intuisjonen sier, skal vi holde oss til sidegatene her i området, ikke noen utforskning av fjellrabber og skog.»
«Det gleder jeg meg til.» Så stakk hun høyre armen sin innunder min venstre. «Skal vi gå?»
«Hvor føler du deg dratt hen da?»
Hun kikket seg rundt. Jeg sa ikke noe, beste måten å øve med evnene er å bruke dem, istedenfor at jeg skal belære henne om hva jeg hadde funnet ut så langt.
«Den veien!» hun pekte opp en liten bakke.
Jeg nikket bare og så gikk vi i retningen hun hadde pekt ut, arm i arm. Hun strålte, og jeg var kanskje aldri så lite stolt over at hun hadde valgt meg. På toppen av bakken bråstoppet hun, rynket pannen og kikket seg rundt.
«Her er det noe, men det føles veldig lokalt ut. Ikke noe sånn som hos Nina og Håvard.»
En stor sort hund med Baskervilleambisjoner kom travende nedover gaten mot oss, stoppet opp og satte i å gjø. Men det som kom ut var ikke bjeffing, det var klart og tydelig norsk.
«Hvem er dere?! Hva gjør dere her?! Kom dere vekk! Mitt!»
Sånn holdt den på om og om igjen.
«Hva er det der for noe?» sa Marianne undrende.
«Jeg tror hunden er stedets ånd som hadde tatt form av en vakthund for å skremme vekk alle den anser som inntrengere. Dette området er jo rikmannsstrøk fra gammelt av.»
Marianne tok det hele på strak arm og snakket til hunden som til et lite barn.
«Næmmen, så nusselig du er da!»
Hundeånden satte seg ned på bakbena, den kikket spørrende på oss. Følelsen av forvirring var sterk. Hvorfor ble vi ikke skremt bort? Hva er dette for slags folk?
«Vi er Bast og Anubis, og vi er i vår fulle rett til å ferdes hvor vi vil!» sa jeg og la litt gudeaktig tyngde bak ordene mine.
Hunden snudde seg mot meg, skvatt til, stakk halen mellom bena og bøyde på hodet. «Unnskyld, jeg kjente dere ikke igjen. Beklager sjef, skal ikke skje igjen sjef!»
Den gikk nå nesten rundt seg selv i iver etter å være til hjelp etter å ha blitt satt på plass. En fra småfolket sto et par meter lenger borte i gata og lo. Hunden kastet et surt blikk på nissen, den så ut til å vurdere å angripe nissen for å sette denne på plass. Den kom på bedre tanker etter å ha kikket på meg. Istedenfor slo den følge med Marianne og meg videre oppover i gatene. Den snudde på hodet hele tiden som om den nå skulle beskytte oss. Da vi kom på toppen av bakken, munnet veien ut i et kryss med en minirundkjøring midt i, og en av sidegatene stoppet opp i en allé av bjørketrær som fortsatt hadde mange gule blader igjen. I enden av alleen var det park med noe som på avstand så ut som et steingjerde.
Marianne stoppet opp, så rett mot parken, snudde seg mot meg.
«Vi skal dit føler jeg, men jeg aner ikke hvorfor.»
Jeg trakk på skuldrene med et glis.
«Det finner vi tidsnok ut av tenker jeg, det er uansett ikke innbilning, jeg føler akkurat samme dragningen mot parken som deg.»
Vel fremme ved parken så jeg at det faktisk var noe som så ut som en steinsetting midt i. En slags sirkel av stående steiner som var maks en meter høye. Kikket rundt om det var noe skilt eller lignende som forklarte dette. Jeg er jo født og oppvokst her i byen og kunne ikke huske å ha sett noe slikt så nærme sentrum. Marianne dro i armen min og vekket meg fra grublingen min.
«La oss gå inn og se hva vi finner.»
Fornminnet i seg selv virket ikke å være et sted for negative energier, men da vi gikk inn gjennom porten, fikk jeg en prikkende følelse. Her var det helt klart noe, jeg kikket meg rundt. Åndehunden sto igjen på utsiden av porten, den virket redd for å komme inn. Ikke noe tegn til småfolk heller. Rart. Marianne kikket intenst på steinsirkelen, så vi gikk bort til den. Den var ikke særlig stor, to-tre meter i diameter kanskje. Jeg la en hånd på en av steinene, fikk prompte støt av statisk elektrisitet. Det virket som noen har ladet sirkelen. Marianne hadde sluppet taket i armen min og gått rundt sirkelen slik at hun sto vis a vis meg. Hun strakk en hånd ut mot steinene, men tok ikke på dem. Jeg kikket på henne.
«Hva føler du?»
Marianne rynket pannen.
«Noen har tatt i bruk sirkelen, men ikke visst hvordan den brukes. Det forårsaker nok kaos i området, men jeg får det ikke til å stemme med det vi fant hos Nina og Håvard, og det du beskrev fra skogen med vikingene. Det er ikke denne alene som er årsaken, den er ikke sterk nok.»
I det fjerne kunne vi høre torden. Jeg kikket opp på himmelen, vel var det overskyet, men bare lette skyer. Hvor kom tordenen fra? I utkanten, helt inntil steingjerdet som omga fornminnet, var det en skygge som forsøkte å snike seg vekk. Da jeg strakte ut sansene mine kunne jeg se at det var en mann i noe som så ut som klær fra vikingtiden. Men han skiftet til moderne dress og slips når han merket at han var blitt sett. Han satte opp et skikkelig sleskt smil, og kom bort til Marianne og meg. Siden han skiftet så fort i klesveien kunne ikke dette være et gjenferd. Jeg forsøkte å trenge dypere inn i essensen. I det ene øyeblikket hadde han tre dagers skjeggstubb i beste Miami Vice stil, i det andre hadde han et velfrisert helskjegg med spiss. Marianne så mistenksomt på ham.
«God ettermiddag, mine venner,» sa mannen. «Dere skulle ikke tilfeldigvis ha sett Bifrost i nærheten? Jeg var bare ute et ærend for Odin, og så poff, borte var den.»
Marianne la hodet på skakke, før hun lyste opp i et digert smil.
«Har du blitt kastet ut av Åsgard igjen Loke?»
Loke?! Og plutselig falt alle bitene på plass, Marianne hadde helt rett. Dette var lurendreieren fra Åsgard i egen person. Hva han gjorde for noe her, aktet jeg å finne ut av. Kaosguder på avveie lager problemer, problemer som jeg må fikse. Og jeg har egentlig nok å hanskes med om ikke Loke skal begynne å reke rundt i byen og gi folk mer kaos, selv om de har bedt om det. Loke så dypt fornærmet ut – vel, forsøkte å se fornærmet ut i det minste.
«Jeg er ikke kastet ut! Odin ba meg fikse noe for ham, det er helt sant.»
Jeg kunne ikke annet enn å glise, Marianne hadde truffet et sårt punkt. Det tordnet igjen og nå skjønte jeg så smått hva det betydde. Loke så nervøst rundt seg og kikket opp på himmelen. Marianne rynket pannen og kikket nærmere på Loke, som fortsatt ikke helt greide å bestemme seg for om han skulle se ut som en slesk viking eller en slesk børsmegler med motesans fra 80-tallet.
«Er ikke du sperret inne under jorden av de andre æsene Loke? Hvordan kom du deg ut?»
Loke lyste opp.
«Det er en genial historie om jeg så får si det selv. Jeg brukte barna som bor i området rundt her til å låse opp portalen for meg,»
Loke viftet med hånden mot sirkelen av stående steiner, «og vips var jeg nesten fri som fuglen igjen. Men muren rundt her er sterkere enn jeg hadde regnet med.»
Jeg kikket på ham.
«Så ærendet ditt for Odin var å være fengslet?»
Loke så litt fornærmet på meg,
«Hvis du vil kverulere, så, ja, man kan jo si det sånn.»
Marianne så sint på Loke.
«Brukte du barn for å komme deg løs! Snek du deg inn i hodene deres og fikk dem til å håndtere energier som kunne skadet dem?»
Auraen hennes begynte å bli synlig, som koronaen på sola. Loke var tydeligvis fullstendig blottet for anger eller så skjønte han ikke at det var galt å gjøre det han hadde gjort, han så bare stolt ut.
«Ja, som sagt var det en genial plan, helt på høyde med mine tidligere planer. Odin hadde ikke tenkt på den der, gitt!»
Plutselig føk det en ildkule på størrelse med en tennisball forbi kinnet hans. Han skvatt skikkelig, snudde seg mot Marianne og så uforstående på henne.
«Hva? Har jeg gjort deg noe?»
En ildkule formet seg over Mariannes høyre håndflate.
«Du har misbrukt barn!»
Hun tok sats som en baseballspiller og kylte ildkulen i retning Lokes mageregion, jeg tok to skritt til siden, Loke ble truffet og ramlet overende i full fyr, kom seg på beina igjen, så at han brant og begynte å springe rundt og vræle og vifte med armene, og så forsvant flammene like fort som de hadde kommet. Loke børstet av seg, kremtet som for å si at dette var helt dagligdags for ham. Han myste mot Marianne,
«Hvem er du? Jeg ser at du er en gudinne, men kan ikke si at jeg kjenner deg igjen. Du er ikke Frøya, eller Idun, de har jeg uansett skværet opp med.»
Det siste kom i en sutrete tone, som et barn i verste trassalder. Mariannes aura hevet seg til noe som så ut som katteører over hodet hennes. Loke så fortsatt forvirret ut.
«Hun er Bast, fruen av flammen, barn og kvinners beskytter, hjemmets beskytter og solens datter. Hverken hun eller jeg setter pris på at du har tuklet med hodene til barn for å komme deg ut av fengselet ditt.» sa jeg stille.
Loke kikket fra henne til meg frem og tilbake noen ganger mens ansiktet hans tydelig viste at han ikke helt trodde meg, selv etter å ha sett miniatyrsolene Marianne kastet etter ham. Plutselig så demret det for ham.
«Hvis hun er Bast, må det bety at du er Anubis!»
Jeg trakk på skuldrene.
Loke la plutselig på sprang bort mot porten Marianne og jeg hadde gått inn, men han kom seg ikke ut, samme hvor mye han prøvde. Så kom det et voldsomt lysblaff rett utenfor porten i steingarden, etterfulgt av et øredøvende tordenskrall. Da øynene mine hadde fått justert seg, så jeg at det sto en vogn med to geitebukker spent for på utsiden, og en høy mann gikk ut av den. Som Loke var han noen ganger kledd i vikingklær, før han skiftet til noe som så ut som superheltklær og så over til kjeledress med et gedigent verktøybelte. Det så ut som om han bestemte seg for at det sistnevnte passet best og strenet gjennom porten som om den ikke skulle vært der. Tor! Det var da voldsomt så populært Lillevik har blitt blant æsene da?
Loke ble blek og la på sprang over til den andre siden av steingarden. Tor bare ristet på hodet, tok på seg arbeidshansker og dro frem Mjølner som han kastet i hodet på Loke som prompte gikk ned for full telling.
Tor så på meg,
«Beklager om min bror har vært til bry, jeg skal straks få ham inn i fengselet igjen.»
Marianne skulte på Tor,
«Fengsel er ikke godt nok for ham, han har misbrukt barn for å komme seg ut av fengselet dere lagde til ham.»
Marianne la vekt på dere når hun snakket til Tor.
Tor så bare forvirret ut, han så lyset fra Marianne, men som Loke koblet han tydeligvis ikke hvem vi var. Han brysket seg litt,
«Dette er en sak for æser, ikke mennesker!»
Marianne bare fnøs og kalte frem nok en ildkule, men uten å kaste den på Tor, hun bare lot den sveve over håndflaten.
«Broren din har misbrukt barn sa jeg! Det tolererer jeg ikke, det er ille nok når mennesker gjør det, men når dere æser begynner å tukle med hodene til barn for deres egne syke formål, krever jeg bot. Loke skal stå foran Osiris og få sitt hjerte veid på vekten mot Ma’ats fjær, og når han blir veid og funnet for ond, skal han slukes av Ammit!»
Tor rygget tilbake, og gjorde beroligende gester med hendene. Han kikket på meg som for å be meg om å roe ned Marianne og smilte lettet når han gjenkjente meg.
«Anubis! Gamle ørn, tenk å se deg her.»
Jeg bare smilte syrlig.
«Ser du ikke hvem du har foran deg, Tor? Det at hun har solens kraft burde gi deg et hint eller tre – og det at hun er sammen med meg, burde også få deg til å skjønne sammenhengen.»
Tor kikket fra meg og bort til Marianne og tilbake til meg. Så lyste han opp i et digert smil.
«Næmmen, frøken pusekatt, kattegudinnen jo!»
Jeg ga meg selv et mentalt ansiktsklaps. Tor er kanskje modig, en dyktig kriger, og står på for vanlige folk, men til tider er han like dum som et brød. Marianne kanaliserte sinnet gjennom gudinnekreftene fullt ut nå, og auraen hennes lyste ikke lenger bare av solens livgivende lys, nå var den mer som en solstorm. Hun gikk bort til Tor og stilte seg helt inntil ham så det begynte å ryke av skjegget hans, han forsøkte å ta noen skritt tilbake, men hun tok tak i beltet hans og holdt ham igjen.
«Pass deg nå, dette er ikke en sak å le av, du kan kanskje sjarmere deg i senk ut av tåpeligheter med andre gudinner, det fungerer ikke på meg!»
Så slapp hun taket i beltet hans, og kikket på meg.
«Snakk med ham du, jeg er for sint til å tenke klart, jeg er likegyldig om jeg setter fyr på ham og Loke. Jeg må vekk!» freste hun, snudde ryggen til ham og stormet avgårde for å gå av seg sinnet sitt.
Tor så forfjamset ut.
«Du slapp billig unna der, Tor. Si til Odin at fruen Bast krever Loke stilt for Osiris’ rett, dere kan sikkert sperre ham inne i fengselet deres frem til da. Hvis dere greier å holde på ham da.»
Den satt. Tor så fornærmet på meg, men holdt kjeft, strente bort til Loke, ristet litt i ham og slang ham over skulderen som en tomsekk. Han kikket nervøst i retning Marianne før han fant frem en lenke som han surret rundt Lokes hender, og strenet ut porten og kastet Loke opp i vogna si. Tor hoppet så opp i den og brølte et eller annet til geitene sine om å få fart på seg, men de rikket seg ikke. Han brølte enda høyere og skjelte ut geitene etter noter, og de halte og dro, men vogna rikket seg ikke. Han hoppet ut av vogna, gikk rundt den, og sparket litt i den og klødde seg i hodet, så fikk han øye på en lapp som hang på siden av vogna. Jeg så han ble helt rød i toppen, så kom han stormende inn gjennom porten igjen og viftet med lappen foran ansiktet mitt.
«Er dette en spøk fra din side?» brølte han.
Jeg snappet lappen ut av hånda hans og leste den og satte i å le rått. Marianne kom bort til oss og kikket nysgjerrig på meg, tok armen min i sin igjen, skulte litt på Tor, men var tydeligvis ikke like sint på ham lenger.
«Hva er det som er så morsomt?»
Jeg ga henne lappen. Hun leste den og så lo hun like rått og ga lappen tilbake til Tor som kikket på oss begge fullstendig forvirret.
«Er det ikke dere som har gjort dette?!»
Gjennom latterhikstene fikk Marianne presset frem et nei.
«Hvem er det da som våger å gi tordenguden parkeringsbot?! Og attpåtil binde vogna mi magisk, slik at jeg ikke kommer avgårde?»
Plutselig stod det en offentlig tjenestemann-aktig person fra småfolket der og nappet Tor i buksa. Istedenfor å være kledd i småfolkets tradisjonelle topplue og nikkers, var han kledd mer som en parkeringsvakt. Tor så ned.
«Dere! Hvordan våger dere å gi meg parkeringsbot?»
Tjenestemannen bare kikket på Tor, dro frem noe som så ut som en lovbok. Han kremtet, bladde litt i lovboken, fant siden han lette etter og leste høyt:
«Etter reglene i samarbeidsavtalen mellom æser og underjordiske paragraf 12, avsnitt tre, kan småfolket gi bøter til hvemsomhelst som bryter denne paragrafen.»
Tor så uforstående ut.
«Du har ikke betalt erstatningen fra sist gang du ødela bosetningen ved Nannarå, derfor tar vi beslag i kjøretøyet ditt frem til erstatningen er betalt, eller garanti for betaling er oss i hende.»
Tor ble sprutrød og fiklet etter Mjølner, men jeg la en hånd på armen hans og ristet på hodet.
«Du kan ikke skade ham, og å angripe en offentlig tjenestemann er aldri lurt, tordengud eller ei. Hva tror du Allfaderen sier om du ypper til strid med de underjordiske?»
Lufta gikk ut av ham.
«Men hvordan skal jeg betale?»
Jeg funderte litt, kikket på tjenestemannen fra småfolket og fikk en idé.
«Du vet hvem jeg er?»
Han nikket.
«Jeg vil ta det som en personlig tjeneste om dere kan la Tor få utsette betalingen til han har vært i Åsgard og levert fangen sin. Det er til alles beste. Det er Loke som ligger bastet og bundet i vogna hans, han har kommet seg løs fra fengselet sitt.»
Tjenestemannen bladde febrilsk i lovboken sin.
«Øh, dette er en klar paragraf 2014, så det skal nok gå.»
«Paragraf 2014?»
Tjenestemannen nikket ivrig.
«Innløsing av tjenester til dødsguder jfr. fjerning av kaos.»
Jaggu. Egen lovkategori for tjenester til dødsguder spesielt i kaossaker. Marianne så like forvirret ut som jeg følte meg.
«Har dere mye med dødsguder å gjøre, siden det er en egen lovkategori for innløsing av tjenester til disse?»
Tjenestemannen snudde seg mot henne og bukket dypt.
«Du beærer meg med ditt nærvær, frue Bast, jeg er ikke verdig din oppmerksomhet.»
Marianne kikket på meg for hjelp, jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene, det var jo slik denne fyren hadde oppført seg mot meg tidligere, for jeg så nå at det var den samme som hadde mumlet noe om Tor.
Marianne snudde seg mot tjenestemannen fra småfolket igjen.
«Joda, du er verdig min oppmerksomhet. Jeg vil faktisk gjerne vite litt mer om denne situasjonen.»
Tjenestemannen lyste opp av iver.
«Vi har laget en meget omfattende lov- og regelsamling for omgang mellom småfolket og gudene. Dere khemitter er stort sett lette å ha med å gjøre, dere ser dere for og respekterer alle åndevesener, i motsetning til æsene som bare durer rundt og slåss mot jotner uten å tenke på at det kan gå utover andre. Ved Nannarå sloss Tor mot en frostjotun for en tid tilbake, og ødela en av våre bosetninger der. Vi krevde erstatning og ble innvilget det, men har ikke fått noen erstatning, til tross gjentatte purringer til Allfaderen selv.»
Marianne nikket tankefullt når hun fikk høre dette.
Tor sto der og hoppet fra et ben til et annet.
«Kan jeg dra allikevel?»
«Ser sånn ut,» sa jeg, «men når du har overlevert Loke, og ikke minst kravet fra Bast, drar du til Nannarå og gjør det du har lovet. Gjør du ikke det, tar jeg en prat med faren din om å holde deg mer i øra fremover.»
Tor så skamfullt ned og gravde litt i bakken med tuppen på støvelen. Ute i vogna våknet Loke til liv og vi kunne høre ham banne så det ljomet i hele parken, men han kom seg ikke løs fra lenkene.
Jeg snudde meg mot tjenestemannen fra småfolket.
«Er alt i orden nå? Tor kan dra? Oppfyller han ikke kravene, skal jeg personlig ta en ny tur til Valhall og snakke med Odin selv om hvordan det ser ut når æsene ikke holder ord.»
Tjenestemannen nikket, snudde seg mot vogna og gjorde en håndbevegelse, snudde seg mot Marianne igjen og bukket dypt med lua i hånden mot oss begge, før han reiste seg igjen og gikk sin vei. Tor bykset opp i vogna og forsvant uten noe lysshow denne gangen. Bare Marianne og jeg sto igjen, arm i arm.
Det ble underlig stille etter alt ståket med Loke, Tor og parkeringsvakten. Marianne så ut til å fryse, så jeg foreslo at vi satte kursen ned til parkeringen utenfor biblioteket igjen. Vi hadde i grunnen gjort en god jobb for en kveld syntes jeg. Og man blir sliten av å kanalisere gudekreftene sine, selv om det med trening etter hvert lar seg gjøre å bruke mer av kreftene sine uten å slite seg helt ut. Vel framme ved bilen hennes, regnet jeg med å si takk for i kveld, men Marianne hadde ikke lyst til å slippe meg.
«Kan vi ikke gjøre noe stevnemøteaktig nå som vi har jobbet så iherdig?»
Jeg tenkte så det knaket og foreslo det første som dukket opp.
«Vil du bli med hjem til meg? Vi kan bestille pizza eller noe og se på film kanskje?» Marianne smilte og lente seg frem og kysset meg lett.
«Gjerne. Filmkveld med pizza høres himmelsk ut.»
Vi satte oss i bilen hennes og kjørte avgårde.
MER FRA ANUBIS NOIR-UNIVERSET:
En samtale med Odin, OG ANDRE VIDERVERDIGHETER (Novelle av Trond Gulvik Larsen)
«Den gangen Loke forsøkte å bløffe seg forbi Anubis» av Trond Gulvik Larsen