En historie fra urban fantasy-delen av Anubis Noir, bok #1
Mitt navn er Tord og jeg er Anubis, de dødes venn og veiviser, gjenfødt som menneske i Norge. Nærmere bestemt i byen Lillevik på Vestfoldkysten på 70-tallet en gang. Siden det å være menneske og ikke gud legger visse begrensninger i hvor mye jeg kan bruke av kreftene mine, er det mye jeg ikke husker fra gudeverdenen. Uansett så vokste jeg opp på normalt vis, det var først i midten av 30-årene interessen for det åndelige aspektet av livet tok tak i meg og ble noe langt mer. En del minner kom til, jeg begynte å jobbe mer og mer med s.k. husrens og lignende ting, evnene ble sterkere og jeg begynte å skjønne at det var mer på gang.
Kjærligheten for eksempel, som Anubis er jeg gift med Bast, livgiveren, beskytter av barn og kvinner, beskytte hjemmet mot onde ånder og mye, mye mer. Som mennesket Tord var jeg singel. Det ble hintet sterkt til av de få glimtene jeg fikk av fremtiden at Bast også var gjenfødt som menneske i denne tiden. Men jeg ante ikke hvordan vi skulle møtes, før jeg møtte en kvinne i 30-årene den gangen jeg hadde jobb i Tønsberg. Første gangen vi møttes var jeg alene på bussholdeplassen, og hun spurte meg om bussen ikke kom, jeg svarte noe i retning av at den kom jo i går og da kom den. Det sluttet dog ikke der, hver jobbdag møttes vi på bussholdeplassen, og hun sa hei, lett forvirret gjengjeldte jeg det. Jeg syntes i mitt stille sinn at dette var litt underlig siden vi tross alt snakker om en øst-norsk bussholdeplass hvor folk stort sett bare står og venter uten å snakke med de andre reisende. Jobben i Tønsberg tok slutt på sensommeren det året og det var kanskje først kort tid etter at jeg skjønte at denne kvinnen faktisk var den gjenfødte Bast. Gjennom årene frem til nåtid fikk jeg små glimt av at vi kom til å møtes igjen, og det gjorde vi for et par uker siden, i slutten av august, hos et vennepar av Marianne som det viste seg at hun het. Vennene hennes hadde en del ubudne gjester i form av spøkelser og det er jo blitt jobben min i tillegg til livsoppgaven om man vil og hjelpe disse like mye som å hjelpe de levende.
Vi har hatt et par stevnemøter siden treffet hos vennene, nå senest lunsj på en av sentrumskafeene. Jeg var akkurat kommet hjem fra lunsjdaten med Marianne, låste opp ytterdøra, og kledde av meg yttertøyet når jobbmobilen ringte. Litt febrilsk leting i jakkelommene før jeg fant riktig mobil. Det var et ektepar med en forespørsel om å ta en nærmere kikk på fenomener i huset. Jeg avtalte med dem og komme samme kveld for å undersøke hendelsene.
Dro dit tidlig på kvelden. Huset lå i et boligfelt fem minutter unna meg. Underveis snuste jeg inn høstluften og strakk ut sansene. Kjølig og fuktig luft allerede, men stjerneklart. Lukten av tidlig høst pirret neseborene mine. Men mine åndelige sanser rapporterte ikke noe spesielt, så fenomenet måtte være veldig lokalt.
Vel fremme ringte jeg på døren, presenterte meg for ekteparet som bodde der, Torunn og Vetle. Trengte ikke å varme opp med småprat. De gikk rett på sak om problemene de hadde hatt en stund. Ekteparet fortalte meg at de slet med å få barna til å sove, barna snakket om et monster utenfor soveromsvinduet blant annet. Et monster som spiste barn. Torunn viste meg rundt i huset fra loft til kjeller, hva det nå enn var som plaget dem, kom det ikke innenfra. Så jeg tok turen ut i hagen foran huset for å se hva jeg kunne fange opp.
Fant fort ut at skogholtet som lå like ved var synderen, men at jeg måtte inn i skogen for å finne ut av detaljene. Så noe i sidesynet mitt, noe i skogbrynet.
Snudde meg og kikket rett bort på skogbrynet og fikk øye på en fra småfolket. Håndbevegelsene indikerte at den – eller snarere han, etter skjeggpryden å dømme, ville ha meg inn i skogen. Snudde meg mot huset igjen og gikk bort til verandadøren som sto åpen, Torunn og Vetle sto der og så på meg, de hadde ikke turt å bli med meg ut.
«Vet dere noe om historien til skogen på andre siden av veien,» spurte jeg.
Vetle kikket et øyeblikk opp til venstre og ristet han på hodet. Torunn derimot, så ut til å ha kommet på noe.
«Det skal være fornminner fra vikingtiden der inne har jeg hørt. Skogen er i hvert fall fredet, en av naboene fikk bot fra kommunen i fjor når han hugget ned noen trær som skygget for verandaen hans. Trærne sto på fredet mark ble han informert om, så det må dispensasjon til for å få lov til å hugge.»
Vikinger, selvsagt måtte det være vikinger! Har vært borte i rester av vikingpåfunn andre steder, enten i form av slagmark eller offersted. Hendelsene kan sitte godt i selv etter over tusen år. Bare å stålsette seg for hva det nå enn er som er inne i skogen. Det kan ikke være bra når tom. småfolket ber om hjelp.
«Vikinger? Akkurat. Det kan forklare et og annet av det dere har fortalt meg. Jeg må inn i skogen for å se nærmere på hva som skjuler seg der inne. Siden det er fornminner fra vikingtid der inne kan det være snakk om gravplass kombinert med offersted eller lignende.»
Torunn nikket.
«Jeg har sett noe som kan minne om en gravhaug der inne når jeg har gått der med bikkja. Jeg blir med.»
Jeg kikket på henne med utstrakte sanser, ville hun takle det som befant seg inne i skogen? Hun ville jo ikke være i noen fare så lenge jeg var der.
«Er du sikker? Det som befinner seg der inne sammen med eventuelt åndeaktivitet kan være en hard påkjenning. Spesielt om det er noe fra vikingtiden.»
Hun så på meg med en bestemt mine,
«Ja, jeg blir med inn. Det er mine barn de plager!»
Da så, jeg gjorde tegn til at hun skulle følge meg, skogbrynet lå bare tjue meter fra husveggen så det var ikke langt å gå. Vel inne i skogen merket jeg flere fra småfolket som holdt seg i utkanten, men fulgte Torunn og meg innover i skogen. Sansene mine fortalte meg at her foregikk det mye, men at arnestedet lå noe lenger inn i skogen. Jeg snudde meg for å se hvordan det gikk med Torunn. Hun hadde fortsatt den bestemte minen, men så ut som om hun bet tennene sammen. Hun var tydeligvis åpen for dette, men hadde ikke treningen i å la det fare igjen. Skulle hatt med meg Marianne på denne jobben, hun kunne ha lagt beskyttelse over Torunn langt bedre enn meg.
Men jeg lukket øynene et lite øyeblikk og så for meg Torunn omgitt av beskyttelse mot alle de negative energiene i skogen. Samtidig forsøkte jeg å sortere inntrykkene for å finne ut av hva det var som hadde foregått her i skogen. Det var flere lag, kunne ane et gravfølge, men sorgen fra den hendelsen var veldig svak. Tydeligvis en mektig person som ble hauglagt, en gode gikk rundt haugen med en skål fylt med dyreblod som han trakk opp sirkelen med. Innvielse av graven antok jeg. Andre bilder antydet at det hadde foregått andre ting her også, treller som ble straffet eller noe annet og noe mer, en skikkelig guffen følelse av brå død, om og om igjen. Torunn og jeg kom frem til noe som så som en sti opp til en liten høyde noen meter forbi gravhaugen.
Akkurat i det jeg gikk opp på toppen av høyden var det som jeg gikk gjennom en usynlig gardin, følelsen av brutale drap, ofringer, sjokk, sorg, kvalme slo innover meg. Jeg snublet nesten, men kom på beina igjen. Senteret for alt var altså her, bare å sette i gang. Rett foran meg hadde noen en gang i fortiden hamret ut en skålformet grop på størrelse med en suppetallerken. Mottak for offerblod? Satte meg ned på huk og strakk ut høyre hånd og la den på fjellet rett foran skålen, jeg konsentrerte meg, hentet inn energiene for å rense hele området. Mens jeg satt der og konsentrerte meg om å balansere og rense vekk alt som hang igjen fra tiden dette var et offersted, dryppet det blod ned foran nesen min.
Hva faen? Jeg kikket oppover og så noe som kunne se ut om en kutte- eller kappekledd mann som holdt et spedbarn opp ned. Strupen på barnet var nylig skåret over, der kom blodet jeg så fra. De ofret spedbarn her! Dette var ikke et gjenferd, dette var avtrykk av gjentatte hendelser over tid. Det var ikke første gangen det ble ofret barn her tydeligvis, i bakgrunnen kunne jeg skimte en kvinne som antageligvis var moren til barnet, sjokkert, hendene for munnen og tårefylte øyne. Bak henne skimtet jeg Torunn, hun hadde ikke orket å bli med helt opp. Hun var likblek, hun så tydeligvis det samme som meg. Mannen som hadde drept barnet, enda en gode, messet noe om nytt liv til guden mens blodet rant ned på fjellet foran meg.
Nedenfor høyden kunne jeg se en mann, uflidd, ikledd noe som vagt minnet om klær fra vikingtid. Han kikket grådig opp mot ofringen. Ved å kikke nærmere på ham, så jeg at tennene var filte til spisser hele veien. Monsteret som spiste barn? Var det så enkel forklaring, en som spiste de ofrede spedbarna i sin tid som ikke var helt klar over at han var død. Ikke noe rart i at barna i området her var redde om de kunne se denne typen.
Kjente sterk avsky og sinne boble inne i meg. Hva slags guder er det som krever menneskeoffer?!
Visste jo at vikingene kunne ofre mennesker, men det var voksne mennesker hadde jeg trodd frem til nå. Ille nok det, men ofring av barn er å gå for langt. Jeg strakk ut sansene mine og fikk kontakt med barneeteren, han forsøkte først å stikke av, han ville så visst ikke føres videre. Siden jeg allerede var i nokså dårlig humør, brukte jeg energien til å holde ham fast, og så førte jeg ham over med makt. Marsj over til den andre siden hvor han så ut til å innse hva han hadde gjort mens han levde og hva han måtte gjøre for å rette opp karmaen sin. Brudd på fri vilje sier du? Nei, han fikk en sjanse til å gå over frivillig, den tok han ikke, da er det ingen nåde.
Vel tilbake i min egen kropp kjente jeg godt etter hvordan skogen føltes nå. Noen rester av dårlige energier var det fortsatt, men ingen dårlige ånder. Snudde meg for å se hvordan det gikk med Torunn, hun satt på kne noen meter til siden for meg, fortsatt ganske likblek. Jeg reiste meg og gikk bort til henne og tok henne forsiktig i hendene.
«Pust rolig, det er over nå. Minnene av grusomhetene som skjedde her vil ikke kunne påvirke dere lenger.» Jeg gjorde mitt beste for å roe henne ned. Det hun så er noe ingen foreldre bør oppleve.
Hun så på meg med tårer i øynene.
«Er det alltid slik for deg? At du ser grusomhetene begått på stedet?»
Ærlighet varer lengst, dog med modifikasjoner tenkte jeg og sa;
«Ja, jeg får som regel opp bilder av hva som har hendt eller blitt gjort på stedene jeg har renset. Graden av grusomheter varierer heldigvis. Men om det kun hadde skjedd koselige ting på et sted, ville ikke det vært bruk for evnene mine.»
Hun sa ikke noe til det. Sakte men sikkert fikk hun igjen fargen i ansiktet. Med litt hjelp kom hun forsiktig på beina igjen.
«Kom, så går vi hjem. Du trenger å være på et godt sted nå.»
Hun nikket bare stumt og støttet seg på meg. Fortsatt nokså sjokkert over hva hun hadde sett her inne i skogen. Jeg så meg rundt en siste gang, småfolket kom nærmere. En jeg antok var samme person som hadde vinket meg inn i skogen, bukket dypt for meg og smilte fra øre til øre. Jeg ga ham et nikk for å anerkjenne takken. Jeg geleidet Torunn vekk fra offerplassen og ut av skogen.
Vel hjemme ved Torunns hus, ble vi møtt i døra av Vetle som øyeblikkelig ble bekymret når han så hvor redusert Torunn var. Men han spurte ikke hva som hadde skjedd ennå, bare hjalp Torunn inn på kjøkkenet og ned på en stol. Så snudde han seg mot meg.
«Vil du ha kaffe eller kanskje kakao?»
«Jeg tar gjerne kakao, men lag en kopp til Torunn først. Hun trenger både sukker og sjokolade etter det vi fant inne i skogen.»
Vetle bare nikket, og uten å spørre satte jeg meg ned ved kjøkkenbordet på motsatt side av Torunn. Hun var fortsatt litt dratt i ansiktet, men blekheten var nærmest borte nå. Vetle kom tilbake, satte en kopp med kakao med sjokodryss foran Torunn.
«Drikk,» sa jeg til Torunn, «du trenger det.»
Hun tok noen forsiktige slurker av kakaoen sin, mens Vetle kom tilbake med to kopper, han satte en foran meg og så gikk han rundt bordet og satte seg ved siden av Torunn og la en arm rundt henne. Oppmerksom fyr han der, det lovet godt for praten videre tenkte jeg med meg selv.
Vetle flyttet blikket fra Torunn til meg og tilbake på Torunn.
«Hva skjedde i skogen?»
«Vi fant problemet kan man trygt si. Det var en gammel offerplass fra vikingtiden der i tillegg til gravhaugen. Det satt igjen avtrykk fra ofringen og monsteret som plaget barna deres viste seg å være en ånd fra samme tid. Det stemmer forøvrig det barna deres har fortalt, han spiste barn i sin tid.»
Vetle så sjokkert på meg, fullstendig hakeslipp.
«Ofring?! Spiste barn? Hva mener du? Vikingene var da ikke kannibaler?»
Jeg trakk på skuldrene.
«Han her gjorde visst det, ofringen som foregikk der var av spedbarn, blodoffer for å gi nytt liv til guden. Jeg mistenker at han holdt seg i nærheten av offerplassen og stjal barnelikene når ofringen var over. Så spiste han dem, han hadde filte tenner også for å virke ekstra skremmende. Så at barna deres ble skremt av denne fyren forstår jeg veldig godt. Torunn så alt sammen fra sidelinjen, så ta deg godt av henne.»
Vetle så sjokkert på Torunn med et ansikt fullt av spørsmål. Torunn ga ham et slitent smil og la hånden sin over Vetles hånd som lå på skulderen hennes. Vetle så på meg med bedende øyne
«Men det over nå ikke sant? Monsteret er borte?»
«Joda, han er sendt videre dit han hører hjemme og avtrykkene fra ofringen er renset vekk. Dere bør merke en endring allerede utover kvelden og morgendagen. En liten ting forresten, småfolket inne i skogen vil at dere slutter å kaste hageavfall på boplassen deres. Slutter du med det, vil du få tilbake DVD’en du har lett etter i et par måneder.»
Torunn begynte å le og Vetle så himmelfallen ut.
«Småfolk? Mener du som i fjøsnisser og sånn?! Er de som har rappa Star Wars gold edition?»
Jeg gliste.
«Ja, fjøsnisser og sånn. De bor i skogen ved siden av her, og var heller ikke særlig fornøyd med restenergiene fra vikingtiden. De var ikke særlig glade i barnespiseren heller, men han var redd for dem faktisk. Hageavfallet kan du jo alltids kompostere eller kjøre på fyllinga? Står du på god fot med småfolket, gir det godt naboskap.»
«Javel, da, det er verdt et forsøk. Akkurat denne boksen har stor samleverdi skjønner du,» sa Vetle med et skuldertrekk.
«Fint,» sa jeg, «du skal se at den DVD-boksen plutselig er tilbake på plass når du minst venter det.»
Jeg reiste meg opp, takket for kakaoen og gjorde meg klar til å gå. Begge to fulgte meg ut i gangen. Torunn la hånden sin på armen min og sa:
«Du må finne noen å jobbe sammen med. Du kan ikke ta på deg byrden alene. Jeg føler at det du ryddet opp for oss inne i skogen nå i dag bare er toppen av isfjellet. Det kommer mer av dette og du må ha noen å snakke med, helst noen som kan det samme som deg og forstår hva du går gjennom. Aller helst burde du nok hatt en kjæreste.»
Denne formaningen ble levert i en litt bedende tone, syntes hun synd på meg eller noe?
«Har du snakket med mora mi og søstrene mine?,» sa jeg i en spøkefull tone.
«Nei, men om de har sagt det samme til deg, har de helt rett. Jeg tuller ikke, du har så mye foran deg, at du risikerer å brenne deg ut i strevet for å hjelpe alle andre!»
Jeg kikket på Torunn med alle sanser åpne, dette var ikke bare noe hun fant på. Dette kom fra hennes egne evner, hadde sjokkopplevelsen i skogen rystet henne så mye at hun nå var fullstendig åpen? Jeg sukket oppgitt;
«Jeg har faktisk en middagsdate nå på lørdag. Ei flott dame som har evner innenfor samme spekter som meg. Det er en viss sjanse for at det er noe kjærlighet i lufta der. Og hun forstår så absolutt hva det vil si å rydde opp i plageånder.»
«Så bra,» Torunn nikket ivrig, «jeg ser frem til du begynner å erkjenne de store oppgavene som ligger foran deg og at du samler troppene.»
Store oppgaver? Samle troppene? Jeg vet jo at det er noe jeg skal spesifikt gjøre i dette livet, men har aldri sett på meg selv som leder eller hærfører akkurat. Noe jeg også gjorde klart for Torunn på en høflig måte. Hun bare smilte og trakk på skuldrene.
«Skyld ikke på meg, dette kommer utenfra, fra høyere hold om du vil. Og jeg ser frem til at du starter med undervisning innenfor det alternative. Da skal jeg stå først i køen.»
Jeg kjente en viss panikk boble i magen når jeg hørte dette.
«Eh, undervise? Kan jeg ikke bare skrive ei bok eller noe og så kan folk finne sine egne veier? Men ok, om åndene sier så, skal jeg ta det til etterretning.»
En høflig måte å si at jeg skal tenke på saken uten å gjøre noe med det. Diplomatisk, det er meg det. Torunn så noe tvilende ut til det siste jeg sa, men så smilte hun igjen. Mulig hun så noe jeg ikke så der og da. Jeg snudde meg mot Vetle som holdt rundt Torunn. Jeg formante ham til å passe ekstra godt på kona si de neste dagene. En slik hendelse som den i skogen er ikke noe man legger fra seg på 1, 2, 3. Han forsikret meg om at det skulle han gjøre og jeg følte vel at det kom han til å gjøre også. Han sto med en beskyttende arm rundt Torunn med en litt fraværende mine. Jeg tok farvel med dem og satte kursen hjemover med hodet fullt av det Torunn hadde formidlet rett før jeg gikk.
Vel hjemme sparket jeg av meg skoene i gangen og slang jakka over ryggen på kontorstolen. Jeg satt meg ned foran pc’n for å sjekke mail og andre beskjeder. Det var kommet en melding fra Marianne som jeg svarte på med en gang. Litt takk for lunsjtreff og litt for å høre hvordan det gikk. Jeg gjengjeldte takken for lunsj og fortalte kort om rens av vikingoffersted. Jeg nevnte ikke noe om hva Torunn hadde sagt om kjæreste eller noen å snakke med om slike ting. Marianne var rimelig sjokkert over hva jeg hadde oppdaget i skogen og fikk meg til å love å fortelle henne alt under middagen på lørdag.
Neste dag var det samme rutine som vanlig, sette i gang kaffetrakter, stå og glane på den en liten stund for å se om den hadde traktet nok til en kopp, gi opp og gå i dusjen. Hendelsene fra kvelden før med sporene etter vikingenes barneofringer ville ikke gi slipp, så jeg bestemte meg for å oppsøke Odin når jeg fikk sjansen til det. Gjorde unna litt papirarbeid, skal man få penger inn, må man som regel sende faktura. Skrev ut fakturaen for gårsdagens oppdrag, pluss til Mariannes venner Nina og Håvard, og puttet dem i hver sin konvolutt. Nina og Håvard fikk 50 % avslag siden jeg jo ikke hadde tatt meg av problemene deres alene. Jeg hadde foreslått for Marianne at hun sendte dem en faktura for sitt bidrag all den tid vennene hennes tydeligvis ikke var så interessert i å ta imot råd. Rotet litt i skrivebordsskuffen etter frimerker, men det var tomt.
Så det ble en tur ut allikevel, innom post-i-butikk for å sende fakturaene og samtidig handle inn ymse nødvendigheter som kaffe og brød samt middag.
Vel hjemme ble det som skulle i kjøleskapet satt der og resten i andre skap. Så var tiden inne for å dra på visitt til Åsgard. Jeg satte meg ned på stuegulvet i en slags lotusposisjon og gjorde meg klar for å dra på astralreise. Det er mange måter å gjøre dette på, for min del fungerer det best å ta utgangspunkt i meditasjon. Lukket øynene og tenkte på hvor jeg ville og så var jeg der. Et noe dunkelt opplyst rom, kunne skimte noe lenger inne i rommet, så ut som om jeg var kommet til selveste tronrommet til Odin på første forsøk. Tok et skritt frem og ble prompte stoppet av en vakt med spyd og skjold.
«Hva er det du vil? Einherjer skal være ute og slåss nå!»
«Jeg er ingen einherje, jeg er her for å snakke med Odin.»
Vakten begynte å briske seg, «Ingen dødelige får snakke med Odin i dag!»
Jeg kjente at jeg begynte å bli utålmodig og lettere harm av å måtte knote med byråkrati selv på astralplanet. Da hørte jeg noen le i bakgrunnen, en mannslatter, ikke direkte rungende, mer humrende kanskje.
«Det der er ingen dødelig Hrolf,» sa stemmen henvendt til vakten. «Du får vise Hrolf hvem du egentlig er, så slipper han deg inn.»
Jeg dro frem koblingen til mitt høyere jeg, det funket for plutselig ble vakten bokstavelig talt likblek og forsvant som dugg for solen. Han fikk så fart på seg at han nesten glemte spydet som han hadde støttet seg til. Mannsstemmen lenger inn i rommet fortsatte og le, men nå var den mer kneggende. Jeg gikk rett frem og kom frem til en del av rommet som var langt bedre opplyst. På en stol med høy rygg satt det en mann ikledd klær typisk for vikingtiden. Han så ut som Odin slik man forestilte seg ham i beste nasjonalromantiske stil; langt hår og skjegg og et øye. Ubestemmelig alder, men hårfargen var gråhvit. Ravnene hans satt på stolryggen og plirte mot meg. Odin satt fortsatt og lo, men fikk summet seg litt, og viftet med hånden mot mørket utenfor oasen av lys rundt høysetet. En tjener kom ilende til med en lav stol til meg.
Odin kikket på meg og jeg kikket på ham. Innimellom glemte han seg og så plutselig ut som en guttunge på 10-12 år mer enn en gammel og vis mann. Enten så viste Odin meg at han også var gjenfødt et eller annet sted i verden, ellers så var det bare det at de norrøne gudene er som små barn sammenliknet med de egyptiske. Odins ansikt sprakk opp i et digert glis.
«Jeg har aldri sett Hrolf beinfly sånn før, han er en av mine tøffeste einherjer. Han er vanligvis ikke redd for noen. Han spyttet tom. Utgardsloke i øyet en gang når denne fornærmet meg. Det ble litt bråk av akkurat det, men Utgardsloke godtok det som et forsvar til min ære.»
«Har du ikke din skjønne kone med deg i dag?» la Odin til.
«Bast har egne ting å ta seg av i dag.»
«Så, dette er ikke noen høflighetsvisitt, Anubis?
Funderte på om jeg skulle gå rett på sak, eller være litt diplomatisk. En mellomting er kanskje det beste, så jeg begynte med begynnelsen.
«Nei, det er nok ikke det. Jeg ryddet opp i energiene på et offersted fra vikingtiden i går. Det ble ofret barn der.»
Odin sa ikke noe, så nesten ut som han tenkte «Hva så?»
«Har du noe å si til ditt forsvar? Hvorfor krever du barneoffer?», spurte jeg.
Odin så ut som om jeg hadde klappet til ham. Jeg kunne se på ansiktet hans at han var både forskrekket og fornærmet.
«Nei hør nå her! Jeg har aldri bedt om menneskeoffer, det får menneskene stå for selv. Hvis ikke noen av de andre har bedt om det da. Hvilken av oss var dette offerstedet tilegnet?»
«Området kalles blant annet Frøyhov.» sa jeg litt oppgitt.
Odin klødde seg i skjegget.
«Frøy? Hadde aldri trodd sånt om ham. Dette må undersøkes nærmere. Hugin!» Den ene ravnen på stolryggen kvapp til og kikket på Odin.
«Fly av gårde og be Frøy komme hit med en gang.» Hugin slo med vingene et par ganger og fløy av gårde.
Kort tid etterpå hørte jeg noen som løp med tunge sko eller støvler, like etterpå stoppet en jeg antok å være Frøy. Så ut som en voksen mann, bittelitt antydning til vom, 50-åra et sted og kledd i John Deere-kjeledress og caps fra Felleskjøpet. Jeg sukket oppgitt innvendig over hvor klisjéaktig disse norrøne gudene viste seg frem. Som gud for fruktbarhet i naturen, spesielt knyttet til jordbruk, ser jeg jo greia med klær fra Felleskjøpet, men allikevel.
Frøy så ut til å være andpusten.
«Du kalte, Allfader?» sa han henvendt til Odin etter å ha kikket nysgjerrig på meg.
«Ja,» sa Odin, «hva vet du om menneskeofring i ditt navn i vikingtiden i Norge?» Tonen hans var nøytral.
Frøy så forvirret ut.
«Menneskeofring? Jeg har da aldri bedt om menneskeoffer?! Brennoffer i form av kornstilker etter innhøsting er en ting, men ikke menneskeoffer.»
Odin kikket på meg med et uttrykk ikke ulikt minen til en eksamensvakt som har tatt noen i å fuske.
«Der kan du se, ingen av oss har bedt om menneskeoffer, Anubis. Det påfunnet må menneskene stå for selv.»
Frøy skvatt når han hørte navnet mitt.
«Anubis? Er det deg? Kjente deg ikke igjen med en gang. Du er ikke her for å hente noen er du?»
Nå var det min tur til å bli forvirret.
«Hente noen?! Hvorfor skulle jeg det? Dette er jo Åsgard på astralplanet, de åndene som er her, er jo på rett plass, eller der de ønsket å komme i hvert fall. Jeg kom for å snakke med sjefen din etter å ha ryddet opp i restenergiene på et offersted fra vikingtiden. Der hadde de ofret spedbarn til din ære for å gi deg nytt liv.»
Frøy ble blek.
«Spedbarn?»
Han satte seg ned på en stol som en av Odins tjenere hadde satt frem mens vi ventet på Frøy. «Nei, nei, nei, jeg har aldri bedt om slike offer. Det jeg forsøkte å lære dem var vekseljordbruk, gjødsling og den slags. Jobbe med naturen. Ikke ofre menneskeliv.»
Dette besøket hos Odin gikk ikke helt som jeg hadde forventet. «Det er greit,» sa jeg trøstende til Frøy og klappet ham forsiktig på skulderen.
«Jeg tror deg når du sier at du aldri har bedt om menneskeoffer.»
«Virkelig?» snufset han. Til vikinggud å være var han særs lite blodtørstig, en fin avveksling fra et par krigsguder jeg vet om.
«Ja, virkelig.» sa jeg i min mest tillitsfulle tone. Bra jobba, tenkte jeg med meg selv, du fikk Frøy til å grine.
Odin skulte på meg under buskete øyenbryn, han hadde tydeligvis overtaket i egne øyne siden han nå fremsto som gammel.
«Du har vel tenkt å gi oss skylda for Sons of Odin også antar jeg?»
Jeg tok et dypt pust for å roe ned trangen til å sette Odin til veggs verbalt.
«Nei, den får menneskene ta på egen kappe. Men det er du som er æsenes konge er det ikke?»
Odin skjøv frem brystkassen.
«Jo, selvsagt er jeg det.»
Tok deg, tenkte jeg med meg selv.
«Og en konge står ansvarlig for sine undersåtter?»
Odin gned seg over haken mens han stirret på meg, det så ut som om han forsøkte å gjennomskue meg. Til slutt sa han
«Jo, en konge står til ansvar for hva undersåttene gjør, hvordan det?»
På tide å avslutte dette tenkte jeg med meg selv.
«Og en gud ansvarlig for hva tilbederne gjør i hans navn?»
Odin så ut som om noen stakk ham med en knappenål der han satt i høysetet. «Eh, til en viss grad, til en viss grad kjære Anubis.»
Ojsann, kjære Anubis plutselig?!
Han svelget et par ganger, fuktet leppene med tungen og åpnet munnen, lukket den igjen før han summet seg.
«Mjoo, guden er ansvarlig hvis han har uttrykt ønske eller ordre om å gjøre ting, ellers ikke. Menneskene har jo fri vilje tross alt og hva mine prester finner på fra tid til annen er ikke jeg alltid ansvarlig for vet du.»
Hmmm, får vel ikke noe bedre unnskyldning enn dette fra Allfaderen nå. Jeg smilte mitt mest lure smil, noe som gjorde Odin enda mer nervøs, han vred seg litt i høysetet sitt.
«Altså, det er ikke jeg som ansetter prestene, de bare dukker opp!»
Jeg gliste bare. Ok, jeg har vel pinet ham lenge nok nå.
«Unnskyldning godtatt.»
Odin så lettet ut. Jeg klappet Frøy på skulderen.
«Det var ikke meningen å anklage deg personlig for hendelsene, men all den tid hovet var tilegnet deg måtte jeg undersøke saken.»
Frøy nikket, snufset litt, fant frem et krøllete lommetørkle fra en av brystlommene i kjeledressen og snøt seg høylytt.
«Det går bra, Anubis, jeg skjønner at du måtte etterforske dette.»
Jeg sa høflig farvel til begge to før jeg dro fra Valhall, best å være diplomatisk ovenfor andre guder selv om jeg er eldre. Eller kanskje nettopp derfor, de som er eldre bør vite bedre enn å trumfe gjennom egoet sitt hele tiden.
Stakk innom mitt domene på astralplanet når jeg allikevel var på farten. Til min overraskelse var det ikke tomt der, tronen til Bast og min trone sto bak et høyt bord. Bast sin trone lyste som solen slik den alltid gjør, den er laget av sollys slik det sømmer seg for tronen til solens datter. Min derimot er sort med røde innfellinger på siden i ryggen og er blank, likner i grunnen litt på lakkert treverk slik som man finner i Japan blant annet. Bast sin trone var tom, men ikke min. Baron Samedi satt på min plass, ellers var rommet tomt. Men han spratt opp når han så meg, smilte et litt fårete smil, børstet av tronen med hånden. Jeg stusset over å finne min dødsgudkollega fra vodoun her. Han har jo sin egen plass på astralplanet. Så demret det for meg.
«Krangla med kona nå igjen Samedi?»
Han så ennå mer fårete ut til tross for hodeskallemalingen i ansiktet.
«Ehm, ja, Maman Brigitte jaget meg ut.»
«La meg gjette, du la deg etter en dødelig kvinne igjen?»
Jeg ristet på hodet, men kunne ikke la være å le inne i meg av ansiktsuttrykket til baronen. Det vekslet mellom et noe fårete smil, sjokk over å bli avslørt så lett og antydning til irritasjon over at jeg så ut til å finne dette morsomt.
«Det er ikke morsomt altså!»
Måtte smile av det.
«Hvor lenge har du og Maman Brigitte holdt på med dette? Burde ikke du ha lært nå?»
Baron Samedi syntes plutselig gulvet var mer interessant enn å se på meg og sto og stubbet tåen på skoen mens han mumlet et eller annet om ganske lenge. Som om ikke grinete norrøne guder var nok så det ut til at jeg nå må leke diplomat mellom to vodounguder, eller kanskje ekteskapsrådgiver er mer riktig. Men Samedi har vært utro for n’te gang i mine øyne, noe jeg sa til ham. Det glimtet til av sinne i øynene hans, før han plutselig måtte studere gulvet igjen.
«Hvor mange ganger har jeg måttet mekle mellom deg og kona di? Dette er ikke første gangen du har dukket opp her fordi Maman Brigitte har pælma deg ut etter en av eskapadene dine.»
Mumling igjen og ennå mer utforskning av gulvet. Dette er et ræva tidspunkt å be meg om å være mellommann, tenkte jeg med meg selv. Humøret var ikke helt på topp etter besøket i Valhall og noe av nervøsiteten ovenfor den forestående middagsdaten krøp nok inn også. Samedi tok av seg flosshatten sin og snurret den rundt i hendene før han så på meg med bedende øyne. Det så egentlig litt komisk ut gjennom hodeskallemalingen.
«Vær så snill? Du er så flink til å roe henne ned,» sa han.
Jeg dro hånden over ansiktet i frustrasjon.
«Greit, men da holder du deg faen meg på matta! Greier du ikke det, kan du banne på at jeg ikke går mellom deg og Maman Brigitte neste gang.»
Samedi skvatt til, han er vel mer vant til å være den som farer med banning, men han nikket ivrig uansett.
«Greit,» sa jeg, «vi snakkes om litt. Du holder deg her. Og ikke noe flying etter andre gudinner heller, da er avtalen brutt. Ok?»
Samedi så nesten skuffet ut at jeg gjennomskuet han så lett, han skulle bare visst at jeg egentlig forsøkte å advare ham. Hvis han for eksempel forsøkte å fly etter Sekhmet, ville han garantert bli brent, bokstavelig talt siden hun som søster av Bast også er solens datter. Sekhmet blir fort sint og vet ikke alltid når hun skal stoppe og da slippes solens ødeleggende krefter løs. Samedi fuktet leppene med tungen.
«Ok, jeg lover.»
Jaha, så var det å finne veien til loa-land og Maman Brigitte. Det viste seg å være enklere enn jeg først trodde.
Hun sto og ventet på meg med en diger kjøttkniv, men hun la den fort fra seg når hun så at det ikke var baron Samedi som kom. Ops, ikke noen liten krangel denne gangen visst.
«Å, er det deg Anubis. Har det nautet av min ektemann bedt deg om å megle mellom oss?»
Som sin ektemann var hun malt i ansiktet med hvit maling for å se ut som en hodeskalle, men det var ikke vanskelig å lese ansiktsuttrykket hennes, hun var oppgitt over at Samedi sendte meg for å megle nok en gang. Var fristet til å si til henne at jeg var like oppgitt over å bli dratt inn i ekteskapskrangelen deres for n’te gang, men holdt kjeft om mitt syn på saken.
«Redd for det Maman,» sa jeg i en oppgitt tone.
Hun kikket nøyere på meg,
«Åhå, du er lut lei av å gjøre skittenarbeidet for ham, hæh?»
Jeg trakk på skuldrene.
«Du kan si til den noksagten at han ikke får komme tilbake før Bast og Anubis har funnet hverandre i det fysiske livet.»
Jeg fikk en plutselig hostekule. Maman Brigitte kikket forundret på meg.
«Har du funnet henne allerede? Jeg veddet med Sekhmet på at dere ikke ville finne hverandre før neste år.»
Jeg måtte innrømme at jeg hadde funnet Bast og skulle på middagsdate til henne om et par dager. Maman Brigitte begynte å gapskratte.
«Hah, den dama vet hva hun vil skjønner jeg. Ble lei av å vente på at du skulle ta første steg tenker jeg.»
Jeg sa meg enig i den beskrivelsen av Bast. Maman Brigitte bare lo enda mer.
«Skal jeg si til Samedi at han kan komme tilbake da, eller vil du sette en annen tidsfrist for ham?»
Hun lo fortsatt over egne funderinger over hvor bestemt Bast kunne være skjønte jeg. Hun tørket lattertårene uten at hodeskallesminken rant.
«He, he, med litt flaks har han sikkert prøvd å sjekke opp Sekhmet alt, og bokstavelig talt brent seg. Det er greit, send ham tilbake hit du.»
Jeg gliste.
«Jeg advarte ham om å forsøke å sjekke opp noen gudinner mens jeg var borte, men vet ikke om han skjønte at det var både for ekteskapet sin skyld så vel som egen helse at jeg advarte ham.»
Denne gangen var brøt Maman Brigitte sammen av latter, lattertårer sprutet og hun bøyde seg over holdt seg for magen mens hun snappet etter pusten mellom latterbrølene.
«Åh, så godt har jeg ikke ledd siden Loke surret fast pikken sin til ei geit for å få Skade til å le. Du er langt mer utspekulert enn de fleste tror Anubis.»
Jeg trakk på skuldrene nok en gang og gliste.
«Han ble advart, om han er dum nok til å ikke høre på meg blir han både svidd og risikerer å få ti sure i baken på veien ut av mitt domene.»
Maman latter fulgte meg på veien tilbake for å hente Samedi. Vel framme så jeg at han denne gangen hadde satt seg på bordkanten fremfor å sette seg på min trone eller Bast sin for den sakens skyld. Men den hadde nok brent ham rimelig kjapt, Bast liker dårlig utroskap. Samedi skjøv seg ned fra bordet og kikket spørrende på meg.
«Hva sa hun? Er det trygt å dra tilbake?»
Jeg studerte ham et øyeblikk, ingen tegn til klor fra løvinneklør eller brannsår, ingen pilsår eller noe annet som skulle tilsi at han hadde forsøkt å sjekke opp noen av mine gudinnekolleger. Hadde han greid å holde seg på matta tross alt?
«Ja, du kan dra tilbake. Det er relativt trygt, men om du er helt tilgitt vet jeg ikke, men når jeg dro derfra så lo hun i det minste.»
Samedi så takknemlig på meg og sprang bort og tok høyrehånden min i begge sine og pumpet den opp og ned mange ganger.
«Tusen millioner milliarder takk, du aner ikke hvor takknemlig jeg er for at du la inn et godt ord for meg!»
Jeg trakk på skuldrene.
«Nå holder du deg på matta fremover. Ok? Jeg er drittlei av å måtte gjøre møkkajobben f or deg bare fordi du ikke greier å holde smekken lukket.»
Samedi bare nikket og svelget et par ganger. Jeg må ha sett litt mer streng ut enn jeg egentlig mente å være.
«Så, gå til kona di nå.»
Han spurtet av gårde. Jeg må ha skremt ham litt mer enn jeg hadde tenkt, men gjort er gjort og alt det der. Jeg dro tilbake til min mediterende kropp, trakk pusten dypt et par ganger og lente meg bakover og humret for meg selv. Nå hadde jeg i det minste mer stoff å underholde Marianne med under middagen.
MER FRA ANUBIS NOIR:
«Den gangen Loke forsøkte å bløffe seg forbi Anubis» av Trond Gulvik Larsen
Kul kul 🙂