“Den gangen Loke forsøkte å bløffe seg forbi Anubis” av Trond Gulvik Larsen

Forfatteren Trond Gulvik Larsen har en særlig interesse for mytologi, og skriver stadig nye fortellinger med egyptiske guder i framtredende roller. Han bidro med en av novellene i antologien Ondskap (2018), tidligere omtalt av Nye NOVA. Ikke minst driver han Atlantisbloggen, dypt fascinert av Atlantislegenden, Ancient Astronauts og lignende mysterier som han er. Bloggen fungerer som en slags kladd for romanprosjektet Anubis Noir, og til høytteknning for noe han ser for seg som opptil flere bøker om Atlantis. Forfatteren holder til i Larvik i søndre Vestfold, og når han ikke skriver, sitter han med nesa i ei bok, gjør research eller ser film.

Dette vesle mellomspillet er hentet fra Atlantisbloggen. 

 

Den gangen Loke forsøkte å bløffe seg forbi Anubis

Døren inn til dommens hall åpnet seg forsiktig, noen kikket nervøst inn og snek seg nærmest inn. Jeg så ikke hvem det var med en gang. Vedkommende lukket døren lett bak seg og fortsatte veien frem til vektskålene ved å snike seg fra søyle til søyle gjennom rommet. Osiris kikket rart på meg. Jeg trakk bare på skuldrene. Det er første gang jeg har sett en dødelig forsøke å snike seg inn i dommens hall, fremfor å bli eskortert inn og forsøke å deklamere sin uskyld. Når jeg så hvem det var, skjønte jeg snikingen. «Loke?! Hva gjør du her?» sa jeg. «Hyyyysj! Ikke så høyt Anubis!» sa han og la pekefingeren over leppene i en overdreven gest før han snudde seg raskt og kikket bak seg. «Venter du på noen?» sa jeg med et smil. «Hmmm? Neida, neida, jeg venter ingen jeg. Eh… det står ikke noen bak meg gjør det vel?» sa han og bråsnudde seg en gang til. «Nei, det er ingen bak deg. Jeg spør deg en gang til, hva gjør du her? Du ser ikke særlig død ut og om du dør havner du vel hos datteren din, gjør du ikke?» sa jeg. Jeg begynte å få en snikende mistanke om at en av Lokes mange practical jokes hadde eksplodert i trynet på ham på sedvanlig vis og gjort æsene sure. Igjen. Loke bleknet litt når jeg nevnte datteren hans. «Eh, jo, kanskje det, det er vel en viss mulighet for at jeg havner hos Hel. Men nok om det, jeg tar heller sjansen med deg og Osiris.» sa han og dro seg nervøst i skjegget. «Da må du gi meg hjertet ditt, så skal jeg veie det mot Ma’ats fjær. Er det for tungt blir du kastet til Ammit. Er hjertet ditt lett derimot vil du komme til landet i vest.» sa jeg. «Hva er det du er så nervøs for egentlig?» Loke satte opp sitt beste salgsglis, «Jeg er da ikke…eh, nervøs, bare ivrig. Jah, ivrig etter å komme videre. Helst før Tor får tak i meg. Eh, jeg sa ikke det siste der!» sa han og fiklet med kappen mens han så seg nervøst rundt.

Tror noen av Osiris voktere gjorde ham vel så nervøs som tanken på Tor. «Hva er det du har gjort denne gangen som har gjort Tor forbanna? Du vet vel at en del av påfunnene dine får hjertet ditt til å veie tyngre enn Ma’ats fjær?» sa jeg. Loke satte opp en fornærmet mine, «Det var bare en uskyldig spøk, jeg sverger på Fenris’ hale!» sa han. Jeg sukket. Dette hadde vært en lang dag. Jeg hadde veiledet to store hærer videre blant annet, begge skyldte på motstanderne for utbruddet til krigen. Det endte opp med at Osiris ble sint og dømte hele gjengen til reinkarnasjon for at de skulle få tid til å tenke over ting visstnok. «Greit, gi meg hjertet ditt, så setter vi i gang.» Loke smilte bredt og ga meg noe jeg der og da antok var hjertet hans. Jeg la det i vektskålen og tok to skritt tilbake. Merkelig nok var vekten nesten i balanse, hjertet var så vidt lettere enn Ma’ats fjær. Thoth kom bort for å sjekke han også og Osiris rynket pannen. Osiris ristet oppgitt på hodet. «Greit Loke, du kan passere videre til landet i vest,» sa han. Loke smilte ennå bredere og gikk mot porten med framskutt brystkasse og skuldrene så brede som han fikk til. Jeg tok hjertet opp fra vektskålen og kikket nærmere på det. Energisignaturen minnet ikke om hverken ås eller jotne. «Stopp der!» ropte jeg. Osiris kikket på meg og Loke krøp sammen og forsøkte å snike seg forbi vaktene som nå sperret veien for ham. Han stoppet opp når han så to av sjakalene mine komme mot ham med blottede tenner. Jeg holdt opp hjertet slik at Osiris kunne se nøye på det. Han reiste seg fra tronen sin i all sin vrede. «Du våger å forsøke å bløffe deg frem til landet i vest med en annens hjerte?!» sa han.

«Eh, ja?» sa Loke med sitt mest sleskete smil. «Det er vel innafor å bruke et hjerte om man er gitt det av kjærlighet?» Jeg lukket øynene et øyeblikk og søkte innover for å få kontakt med hjertet. Jeg fant fort ut at dette ikke var gitt Loke av kjærlighet, han hadde vært innom aztekergudene og byttet det til seg. «For det første er loven klar, det må være ditt eget hjerte, for det andre er dette hjertet gitt deg som betaling, ikke av kjærlighet. Men om du absolutt vil til landet i vest kan jeg veie ditt egentlige hjerte?» sa jeg og gliste. Loke så rådvill ut, noe han ikke er særlig ofte. Blikket hans flakket fra porten til landet i vest og tilbake til vektskålene. Han fiklet med et eller annet i lomma og så ut til å ha bestemt seg. «Javel da, ta hjertet mitt og vei det.» sa han. Jeg gjorde mine til å ta ut hjertet hans.

Da hørtes et voldsomt leven utenfor døren inn til dommens hall. Noen brølte en rekke eder og forbannelser. Noe om å slippe inn for å slå inn skallen på nidingen. Tor. Selvsagt. Først Loke og nå broren hans pr adopsjon. Jeg gikk bort til døren og røsket den opp. “Oppfør deg ordentlig mot Osiris’ voktere. Du hadde ikke likt det om noen oss khemitter dukket opp i Valhall og begynte å banke opp einherjer hadde du vel?” sa jeg strengt. Tor stoppet forbløffet opp og kikket måpende på meg. “Anubis! Gamle ørn! Så godt å se deg!” sa han og slapp taket i kragen til vakten som han var i ferd med å denge inn i den andre vakten som så ganske lettet ut av min ankomst. «Og jeg banket dem ikke opp altså, de sto bare i veien for meg.» sa Tor. Jeg dro hånden over ansiktet mitt. Denne dagen blir bare verre og verre. «Du er klar over at det er anubitter du har gått løs på? Det er bare en høflighetsgest ovenfor deg at de ikke har bitt av deg hodet ennå.» sa jeg. Tor kikket ned på de to vokterne med ulvehoder. «Hæh?! Er de like sterke som deg mener du?» han kikket mistroende på meg. «Nei, ikke like sterke som meg, men de hadde fint greid å hamle opp med deg. Men de er trent i å vise respekt for andre besøkende guder, derfor har de ikke tatt igjen. Hadde Osiris eller jeg gitt ordre om det, hadde du gått hjem til Åsgard med hodet under armen,» sa jeg med et høflig smil. Tor kikket på meg og på anubittene og tilbake på meg. «Neeei, du tuller nå ikke sant?» sa han med et flir. Jeg ristet på hodet. «Eh, ja, samma det, jeg har kommet for å hente løgnsmeden, er han der inne?» sa Tor. «Loke? Ja, han er der inne, han forsøkte å bløffe seg videre til landet i vest med et hjerte som ikke var hans. Nå skulle vi akkurat til å gi ham en ny sjanse med sitt eget hjerte. Har du innsigelser mot dette, bør du komme inn og legge dem frem for Osiris.» sa jeg. Tor mørknet til. «Du kan banne på at jeg har innsigelser på at den nidingen skal komme seg til landet i vest. Vet du hva han har gjort? Hæ? Hæ?!» sa han sint.

(c) Egmont / Peter Madsen

Jeg holdt opp hånden for å stagge ham litt. «Nei, jeg vet ikke hva han har gjort, men jeg skjønner at det har gjort deg sint. Allikevel, det er ikke nødvendig å rope, jeg står bare en meter fra deg.» Tor flatet litt ut. «Åh, ja, jo. Men jeg skal kaldkvæle den nidingen. Han har klipt alt håret av Siv!» sa han og begynte å hisse seg opp igjen. Jeg blunket et par ganger av forvirring. Vel har æsene en veldig sans for slapstick humor, men å klippe håret av noen kan da ikke regnes som en uskyldig spøk. Ikke er det slapstick heller. Tor var i ferd med å miste futten i raseriet og var på gråten istedenfor. «Stakkars Siv, hun var så vakker med det gylne håret og nå tør hun ikke vise seg utenfor døra. Jeg har aldri sett henne så nedfor før.» sa han og snufset. Dette var nytt, jeg har aldri sett Tor grine før. Bast kom gående når hun hørte Tors snufsing. «Hva er det med Tor?» sa hun bekymret. «Noen, mest sannsynlig Loke, har klippet alt håret av Siv. Tor er både sint og knust på hennes vegne. Kjærlighet gjør mye rart med en person, gud eller ei, tydeligvis.» sa jeg. «Loke har gjort hva for noe?!» sa Bast iltert. «Og ja, kjærlighet gjør mye rart med oss, du husker vel hvordan du var før du traff meg,» sa hun med et lurt smil. Jeg smilte tilbake over det minnet. Så husket jeg på jobben min og vinket til Tor. «Kom inn Tor, så skal vi konfrontere Loke med det du fortalte meg,» sa jeg. «Virkelig?! Du er en grepa kar altså! Får jeg en klem?» sa Tor og ga meg en skikkelig knuseklem uten å vente på svar. Bast bare sto og så på oss med latter i blikket. Jeg klappet ham forsiktig på skuldra. «Du kan slippe taket nå, Tor,» sa jeg litt anstrengt. Tor slapp taket med et fårete glis og fulgte etter Bast og meg. Loke sto ved siden av vektskålene og studerte dem. Han så ikke Tor med en gang. «Næmmen, har du tatt med pusekatten også Anubis?» sa han med sjarmen skrudd til maks. Bast ga ham bare et drepende blikk og tok et skritt til siden så Tor kunne komme frem. Så fort han så Loke nærmest stupte han frem. «Du din niding! Jeg skal slå hue ned i magan på deg og så skal jeg kaldkvæle deg!» brølte Tor. Loke så litt skremt ut, men han kunne ikke dy seg. «Ehm, hvordan skal du få kaldkvælt meg når du allerede har slått hodet mitt ned i magen min?» sa han. Tors øyne svartnet til og jeg måtte gå i mellom. «Ikke her i dommens hall, Tor. Vi har regler for slikt vet du,» sa jeg. Tor roet seg ned litt, men sto der og åpnet og lukket nevene mens han skulte på Loke. Osiris så irritert ut over å få roen ødelagt på denne måten. «Hva er det du vil Tor Odinsønn?» sa han. «Vi var i ferd med å veie din brors hjerte, har du innsigelser mot dette?» Loke så sjokkert ut. Dette hadde han ikke regnet med. «Jeg protesterer! Tor har ikke jurisdiksjon her!» sa Loke. Osiris bare skulte på Loke. Så gjorde han tegn til Tor. «Legg frem ærendet ditt, fortrinnsvis uten å knuse noe er du snill. Ptah blir så grinete når jeg spør ham om å lage nye møbler.» Tor så litt forvirret ut. «Ærend? Eh…» han klødde seg i skjegget. «Siv,» sa jeg til ham. Tor lyste opp. «Åja! Loke har begått en forbrytelse i Åsgard, han har klippet alt håret av min kone, Siv.» Loke så irritert ut. «Jeg har jo forklart at det var en spøk!» Osiris så på Tor og Loke. «En ganske så smakløs spøk må jeg si, men ikke noen direkte forbrytelse vel?» sa han. Da tok Bast ordet. «Ved å klippe av Siv alt håret har Loke anklaget henne for å være utro i henhold til æsenes skikker. Og det er en alvorlig ting å anklage noen for uansett, men i Sivs tilfelle har det jo medført tort og svie, de andre æsene har fryst henne ut.» Osiris lente seg tilbake på tronen. «Det er en forbrytelse å anklage noen for noe de ikke har gjort, spøk eller ei, Loke. Det er min dom at du ikke har noe her å gjøre, du har kastet bort tiden med fjolleriet ditt. Hadde ikke Tor allerede lagt krav på deg hadde jeg kastet deg til Ammit,» sa han. Loke ble likblek. «Du synes ikke det er litt…slemt?» sa Loke innsmigrende. «Nei,» sa Osiris kontant. «Han er din Tor Odinsønn, ta ham vekk fra mitt åsyn.» Tor lyste opp og grep tak i Loke og slang ham over skuldra til kraftige protester. «Morna!» sa jeg der Tor drasset Loke med seg. «Jeg håper inderlig det blir lenge til neste gang!» Loke så både sint og redd ut. Jeg fikk senere høre at Loke hadde greid å sno seg ut av denne situasjonen også og attpåtil sørget for at Tor fikk et våpen, en hammer av alle ting og Siv fikk nytt hår av gull som oppførte seg som vanlig hår. Det hele var et resultat av at Loke inngikk veddemål med et par dvergsmeder sa man, et veddemål han tapte, men i kjent stil greide han å snike seg unna betalingen.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  3 kommentarer til ““Den gangen Loke forsøkte å bløffe seg forbi Anubis” av Trond Gulvik Larsen

  1. Hehe, veldig fin tekst. Det er en vanskelig kunst å skrive fiksjon med mytologiske vesener. Nylig leste jeg Percy Jackson serien, uten at jeg syns de bøkene traff helt blink med sine portretteringer av gudene og vesenene.
    Uansett, en veldig artig tekst dette her 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *