Hvordan vi møtte de grå (novelle av A.H. Lykke)

Etter Rosalind Franklin

 

Etter alle de mislykkede, og de relativt vellykkede ekspedisjonene til Mars, etter alle roverne i det tjueførste århundret, Perseverance, Tianwen-1, Hope, og Rosalind Franklin, så ble det krystallklart: 

Vi hadde funnet steiner, støv, lavatunneler og ganske mye vann, men ikke mer biologisk liv enn vi tilfeldigvis hadde tatt med oss selv. Teoriene om parallell evolusjon ble lagt bort, og folk flest gjenfant en trygg forvissning om at Jorda var den eneste planeten med liv. Vi var alene i det enorme tomrommet. Så naturligvis trodde vi kysten var klar, og vi kunne begynne å terraforme Mars og resten av planetene av våre hjerters lyst.

 

Terraformerne

De nyeste og større kjemperoverne rullet rundt på den ujevne bakken, grov seg ned i sanden og satte i gang varmevekslerne. Det brakte varme opp fra det underjordiske, fra det underjordiske, i et forsøk på å øke temperaturen på den kalde planeten, så mennesker en dag skulle kunne bo der. De gamle og mindre roverne lå spredd rundt omkring på Mars’ røde overflate. Noen av dem var for lengst ødelagt, andre samlet fremdeles små steiner og informasjon til forskere i store laboratorier. Andre sendte til de små og anonyme laboratoriene, uten at de ble tildelt ære når nye oppdagelser ble annonsert.

Mens kjemperoverne gjorde seg kjente på Mars, ble deres oppassere lei av likhetens monotoni. Det var lenge siden de oppdaget noe nytt. Mars var fremdeles langt av gårde, filmen Marsboeren hadde lært politikerne at nesten alle ville dødd om mennesker dro dit, og dessuten hadde alle pandemiene herjet med jordens befolkning i den grad at du ikke ville trodd det fantes penger igjen til romfartsutforskning.

Men mange land hadde romfartsprogrammer nå, og noen fantasillionærer bygget det ene romleketøyet etter den andre og tok venner og forretningspartnere med seg, bare for å se Jorda fra verdensrommet.

Mennesker har få skrupler. Hvis en forretningsmulighet dukker opp, vil noen med penger investere i den, og andre slite for å realisere den. Så lenge ingen tvinger oss, vil vi ikke dele på profitten. Det endret seg ikke, men vårt fokus gjorde det. 

Tilbake til Roveren. 

Bakken var rød som Galileo forutsa med sitt utrolig gode teleskop. Og himmelen over var blek blå på grunn av det tynne skydekket. Noen få forskere så på direktesendingen med et halvt øye, akkurat som enkelte prokrastinerende science-fiction-forfattere som heller burde skrevet på sine egne historier.

Det tok litt tid før bildene kom tilbake til Jorda, men kjemperoverne hadde stoppet. Noen vinket og danset foran kameraet.

Til oss.

Til Jorda.

Vår aller første, ordentlig utenomjordiske fremmede.

Gråhudet, langlemmet med store fuktige øyne, som en tvilling av ET – du husker den gamle filmen?

Den så på oss gjennom kameralinsen, skygget for det røde marslandskapet, og sakte tok den opp en stor skjerm med tekst de fleste av oss kunne forstå, siden den var på engelsk, russisk, kinesisk og arabisk. 

”Dere kommer i fred!” sto det.

 

你安息

You come in peace

أتيت بسلام

вы приходите с миром

 

Roveren dyttet borti kroppen til den fremmede og skjermen ble svart. Et øyeblikk senere kom bildet tilbake. Den fremmede hadde flyttet seg, og utsagnet hadde blitt et spørsmål. 

 

你平安吗

You come in peace?

أتيت بسلام؟

Вы пришли с миром?

 

Det var som om den lærte grammatikk mens den holdt på. Men kjemperoveren svarte ikke, det kunne den ikke, for vi hadde ikke vurdert å utruste den med høyttalere.

 Takk og pris at roveren ikke kjørte på personen, det kunne blitt veldig farlig. For oss.  

Vi styrte roveren og fikk den til å snu seg så vi kunne se igjen. Det tok den fremmede som et tegn på vett og gikk ikke til angrep. 

Skjermen endret seg igjen. Nå sto det: 

Vi kommer i fred! 

 

我们和平相处！

We come in peace!

اتينا مسالمين!

Мы пришли с миром!

 

Et gigantisk sukk av lettelse fòr over hver eneste gruppe som fulgte sendingen nede på Jorda.

Vi var blitt funnet. Hva nå? 

 

Respons

For en gangs skyld gjorde FN noe i en fei, og forandret navnet sitt til Jordens Forente Nasjoner, og prøvde så å overbevise alle nasjoner om å godkjenne den omdøpte organisasjonen som representanter for hele planeten. 

Det funket ikke. 

Navnet ble endret tilbake til Forente Nasjoner, der medlemmene igjen anerkjente at FN ikke styrte noe som helst.

I mellomtiden skjedde det noe mer. Huleutforskere i syd-Frankrike fant noen store læraktige egg og løp skrikende hjem. Brannmenn sendt for å brenne dem, ble møtt av en skapning som så bittelitt ut som et menneske, blek brun hud og kledd i sekkestrie.  Skapningen fortalte dem på brukbart fransk at eggene ikke ville skade noen, de var bare rekvisitter. 

– Som teater, forklarte den.  

Den ubehagelige følelsen i å se noen som nesten så menneskelig ut, men ikke helt, var overbevisende nok til at ingen trodde den var noe annet enn en representant for de fremmede. 

– Velkommen til Jorda, kan jeg hjelpe deg? sa brannkonstabelen forsiktig.

Den fremmede så på ham og lagde en lyd, krøllet ansiktshuden mens den opplagt strevde med noe. Så: – Takk, men ikke bry dere om meg, jeg er bare her for å lage en dokumentarfilm. 

– Å, ja. Greit, da må vi bare få registrert deg et sted. Vent her!

Den var kanskje ikke fra Jorda, men var svært interessert i mennesker, og hadde ikke regnet med at menneskene ble satt ut av å se en fremmed. 

Personen introduserte seg som Francois. Brannkonstabelen og hans kollegaer forseglet hulen for sikkerhets skyld, og brakte ´Francois´ til politistasjonen, som fraktet den videre til Ordføreren. Ordføreren vurderte situasjonen med fatning og sjekket sitt nyeste rundskriv om akkurat en slik usannsynlig hendelse, laget i all hast to uker tidligere. Den var heldigvis ikke så omfattende. Hun spurte tre spørsmål:

– Virker vedkommende intelligent?

– Ja.

– Okay, da skal vi bruke pronomenet … la meg se: Vi har et nytt her. Det heter da ´hin´ om et individ som er et intelligent vesen som enten er eller ikke er likt et menneske, og ‘hen’ om et menneske av ukjent eller ikke-binært kjønn, la hun til. 

Konstabelen så overrasket på henne. 

Hun fortsatte. – Har hin skadet noen, enten med opplagt hensikt eller uhell?

– Nei. 

– Har hin truet noen?

– Nei.

– Hva vil hin?

– Lage en dokumentar – og møte en filmskaper, tror jeg.

– Greit. Takk, jeg vil gjerne snakke med vedkommende selv, men om jeg ikke er tilbake innen en time, får du slå alarm og ringe statsministeren.

Hun tok et dypt magadrag, bestilte kaffe og boller, og ba om at den fremmede skulle bli bragt til møterommet. Hin gikk keitete inn og observerte, ved å snu hodet nesten hele veien rundt, som en ugle. De lot dørene inn dit stå åpne, for å sikre en rask rømningsvei.  

– Velkommen, vennligst sitt ned.

Den fremmede så på henne. Hun pekte på den gode stolen og satte seg i sin egen. Hin gikk bort til den, tok på den, og prøvde så å sette seg, men falt overende. Knærne fungerte ikke helt som menneskelige knær. Men hin kom seg greit på beina igjen. 

– Eller du kan stå hvis du vil, sa ordføreren, og reiste seg i solidaritet. Duften av våt jord var sterk fra den gråhudete skikkelsen, som tok et skritt bakover.

– Du virker godt kjent med menneskers og Jordens måte å gjøre ting på, men jeg må likevel informere deg om at mens du er på planeten Jorden, må du følge lokale lover, og det er ditt eget ansvar å følge dem selv om de kan virke ulogiske for deg. 

En juridisk rådgiver banket på dørkarmen og kom inn. Han så på ordføreren og kastet et kort blikk på den fremmede som sto der. Muligens ubekvem. 

– Vi har en liste over de viktigste lovene i landet Frankrike, og en liste over lover på hele planeten. Jeg er ikke helt overbevist om de siste, de virker litt som en vits, men jeg har ikke funnet noen feil, og ingen av de andre er noe bedre. Du kan jo se på dem?

Listen var skrevet av en gammel science fiction-forfatter fra en novelle som het: 

”Ting du burde vite før du kontakter mennesker.”

Møtet gikk bra, for Francois’ oversetter var veldig bra, og ble bedre mens de snakket, og hin forsto en overraskende stor del av fransk språk og dets viktige nyanser. 

– Da er det klart, sa hun. – Velkommen til Jorda og til Frankrike.

Et lokalt pass ble utstedt, og Francois la det i sin lille veske. 

Hin snudde seg og begynte å gå mot døra. Stoppet og snudde hodet rundt og så på henne igjen.

– Er du ferdig?

– Ja, og vær forsiktig, det fins mennesker som ikke er vennlige. 

Hin så spørrende på dem. 

– Har mennesker lov til å skade noen? 

– Nei, det har de ikke, og hvis de gjør det likevel, vil de bli straffet.

Hun la ikke til at det avhang av om det kunne bevises. 

– Men de vil ikke bli stoppet før de gjør det? 

– Nei, men jeg skulle ønske det var mulig, beklager. 

– Ah, det er greit å vite.

Hin forsvant ut døra. Ingen fulgte etter, men passet inneholdt en liten sporer, for sikkerhets skyld. 

 

Hvordan forholde seg til fremmede

Etterpå ringte Ordføreren til Statsministeren og beskrev hvordan hun hadde gjort det. Hun skulle ønske han bare hadde takket henne, og så innført hennes nye og enkle rutine rundt omkring i landet, og sendt det videre til FN.

Velkomst, registrering, gi info om lover, skaff informasjon om deres planer, spor deres handlinger, og handle om nødvendig. 

Det skjedde ikke.

Det som virkelig skjedde, var at det først var umulig å få tak i Statsministeren. Hun satte en assistent på jobben, som ikke kom gjennom på noe vis. Da hun selv tok over, ble hun gjort narr av, ledd av, og når hun insisterte på at videomaterialet hun hadde sendt, var ekte, ble hun satt over fra den ene til den andre som heller ikke visste hva de skulle gjøre, og samtalen ble brutt. Så måtte hun prøve igjen. Da hun til slutt greide å komme gjennom, via sleip utnytting av et gammelt vennskap med en studiekamerat av statsministerens fetter, skrek han nesten: 

– Hva? Aliens, her i Frankrike?

Hun prøvde å roe ham ned, og sendte ham et filmopptak av intervjuet med Francois.

– Og dette er ikke juks? sa han, etter å ha roet seg litt ned.

– Nei, jeg hadde ikke brukt hele dagen på datamaskinen og telefonen for å prøve å få tak i deg ellers.

Han virket litt roligere, og la til: – Jeg har bare hørt godt om deg tidligere. Takk for ditt heltemot, vi tar det herfra.

Før han rakk å legge på, la hun til: – Hin virker harmløs, men man kan aldri vite. Hin kan jo være like utspekulert som en menneskelig spion, herr Statsminister. Og det virker som hin har vært her en stund. Jeg ga heller ikke ordre om karantenekrav, det har jeg ikke autoritet til å gjøre. Det fins ikke noe lovverk eller forskrifter om dette. Jeg spurte bare om hin hadde fulgt vanlige karantenekrav.

– Det var lurt, innrømmet han. – Og hva gjorde den da?

Han så på henne gjennom skjermen med bekymringsrynker over hele det kjekke ansiktet. Hun ønsket ikke å bidra til flere. 

– Da sa hin: Å nei da, mye mer. Vi fulgte våre førstekontaktprosedyrer og utvidet bakterieskreening, og har allerede sjekket at vår biologi ikke kan skade deres biologi. Og omvendt. Dere kan heller ikke skade oss. Vi er ikke bio–kompatible, men vi har fulgt alle de utvidete reglene for ikke å skade innfødte arter. 

– Jeg takket for det, og hin repliserte at dere har en avansert forståelse av slikt, i forholdt til deres teknologiske nivå.

– Hvordan vet du det, spurte jeg. Hin hadde lest noen av våre historiebøker som viste at slikt ofte hadde vært et problem når ulike isolerte menneskegrupper hadde møttes.

Statsministeren sukket. – Ja, men denne gangen er det ikke oss som er conquistadorer, er det vel?

– Nei, herr Statsminister. 

Statsministeren ringte presidenten og informerte om samtalen og den fremmede, og måtte så roe ham ned. Han, overraskende nok, oppførte seg som om det var en invasjon. 

 

Svindel? 

Vi burde virkelig ha gjettet at den fremmede vi så på Mars bare var juks, men folk var så forbløffet over at filmskaperne hadde greid å forutsi så nøyaktig hvordan de kom til å se ut. Eierne av rettighetene til ET-filmen gned seg i hendene og gjorde gode penger på den gamle filmen. En nyinnspilling ble raskt satt i gang. Uoriginale T-skjorter var i salg allerede samme dag. 

Så kom alvoret.

Hyggelige rom fulle av byråkrater over hele verden greide å sette seg ned og lage retningslinjer. Politikerne lyttet, delvis, særlig etter at de oppdaget at alle kjernevåpen var satt ute av spill. De lot seg heller ikke gjen-aktivere. Store hauger med stein hadde dekket alle bunkere, og bly erstattet kjernen i alle kjernevåpen. Det mest skremmende var at ingen visste akkurat når det hadde skjedd, og hvordan det i det hele tatt var mulig.

 

Karantene

Etter at hele Jordkloden hadde blitt studert en stund, og fremmede av mange slag hadde streifet omkring og spurt dumme og bekymringsverdige spørsmål, forsvant de alle brått en dag. Ingen av dem ble igjen, ikke engang den nyutnevnte felles ambassadøren for de fremmede. Alt utstyret deres var borte. Det som var igjen, var kun filmene og bildene som menneskene hadde tatt av dem, og noen kunstverk enkelt av dem hadde laget mens de var her.

Vi måtte gjette oss til hva som hadde skjedd. Heldigvis hadde ordføreren i en liten fransk landsby fått et tips i siste liten før den siste dokumentarfilmskaperen fra en annen verden dro sin vei.

– Hei, jeg tenkte jeg bare skulle stikke innom og si adjø. 

– Skal du dra?  

– Ja, vi drar, alle sammen. 

– Sikkert lurt, sa hun uten å spørre hvorfor.

– Dere er en sårbar gjeng er dere ikke? sa hin tankefullt. Det er ikke mye som skal til for å utrydde dere. Dere kan ikke leve noe annet sted i solsystemet enn her heller.

– Å, sa hun. Virkelig? Vel, eh, ja, når du sier det sånn, skjønner jeg hva du mener. Jeg hadde kanskje tenkt at dere syntes vi var ganske barbariske.

– Å ja, det også. Ikke en god kombinasjon, det. 

– Nei, hadde hun svart. Og vi er ikke virkelige barbarer, ikke i forhold til hva vi, som art pleide å være. Men vi blir stadig bedre.

– Ja, jeg skjønner det, sa hin. – Ja, da håper jeg dere greier å ikke ta livet av hverandre for raskt, for når dere gjør det, kommer noen andre til å ta over. Auksjonen er ikke før dere er ute av karantenen. Det er ikke så lenge igjen, vi sees snart. 

Ha det bra, så lenge!

 

Og så da?

Vi aner ikke hvor lenge karantene varer, siden deres tidsreferanse er helt fremmed.

Hvor lenge er snart? 

Vi kan ikke drepe hverandre med kjernevåpen lenger, og vi kan ikke reise fra Jorda. Men bortsett fra det, er ikke livet så ille i isolasjon. 

Jeg regner med at vi blir observert. 

Jeg håper vi overlever. Men ønsket de at vi skulle være mer krigerske og ekspansjonistiske for å bli med i gruppen deres, eller mindre?

Var de skremt av oss? Ødela de våre våpen og ønsket å beskytte seg selv? Var karantenen for oss, eller for dem?

Jeg vet ikke, og det holder meg oppe om nettene, mens jeg ser opp på stjernene på den nye og for evig måneløse himmelen. 

***

 

LES OGSÅ:

«Forvitringens kjærlighet til det som lever»: novelle av Berit Ellingsen