Dette skuespillet ble skrevet for få år siden. Min faste beta-leser, som har gitt meg uvurderlig tilbakemelding på et utall noveller, mente at dette var det beste jeg hadde skrevet – og noe som måtte utgis (!). Etter en runde til landets institusjonsteatre – samt innyndelser overfor diverse norske teaterfolk – sitter jeg (som ventet) igjen med mer ymse tilbakemeldinger, fra de meget oppløftende («hadde vært spennende å se en teatral realisering av prosjektet en gang») til de kontant avvisende («eg har ikkje noko i mot at det er eit sci-fi-univers, dette, men det er vanskeleg å skjøne spelereglane og kva for mekanismar som gjeld»). Nå kan også Nye Novas lesere være med å dømme (i kommentarfeltet).
Enhver som ser muligheter i stykket, kan ta kontakt med meg (bjarne@nyenova.no). Frivillige teaterlag, friteatergrupper o.l. vil kunne bruke dramaet vederlagsfritt.
Skuespillet egner seg forresten til å komme i påskestemning av, med kjente påskemotiv som korsfesting og en isolert ansamling mennesker i en klaustrofobisk setting. God lesning!
Forfatteren
Skuespill for 9-11 skuespillere
Personer:
ALFA
- androide i forskningsprosjektet TERRANOVA
BETA
- androide i forskningsprosjektet TERRANOVA
GAMMA
- androide i forskningsprosjektet TERRANOVA
JACQUES
PETRA
PAULA
HANS
MARIA
Beboere på stasjonen TERRANOVA (Merk: Ingen av beboerne nevnes med navn i noen replikk. Navnene eksisterer kun som anvisninger i den skrevne versjonen av dramaet.)
PROFESSOR HOCHHIMMEL
leder for sosiologisk institutt ved et ikke navngitt universitet
FRU REKTOR (dvs. en rektor) – kan eventuelt spilles av skuespilleren som allerede spiller PETRA, eller av skuespilleren som allerede spiller PAULA
HERR DIREKTØR (opptrer også som PUBLIKUMMER) – kan eventuelt spilles av skuespilleren som allerede spiller GAMMA, eller av skuespilleren som allerede spiller BETA
(Dersom færre enn 11 skuespillere framfører stykket, krever det at stemmene vrenges til det ugjenkjennelige, samt noen hurtige kostymeskift. Skuespillerne som spiller HANS og GAMMA skal også opptre som ansiktsløse dansere, og må i alle tilfelle skifte kostymer underveis.)
BAKGRUNN (til regissør og skuespillere)
(1)
Inne i den lukkede stasjonen TERRANOVA lever menneskene et slaraffenliv. Maskiner steller for dem og gir dem alt de trenger. «Få etter behov, yt etter behag» er mottoet stasjonen drives etter.
Opprinnelig holdt én menneskeliknende robot/androide til på stasjonen. ALFA var satt til å bistå menneskene med alle deres behov. Androiden er konstruert for å forstå mennesker, og besitter slik sett en form for kunstig intelligens som er i stadig utvikling.
ALFA skapte BETA. BETAs oppgave er å sørge for sosiale stimuli til menneskene, androiden oppvarter beboerne med selskap, 3D- opplevelser, piller og sex.
BETA skapte GAMMA. GAMMAs oppgave er å sørge for basisfunksjonene mat, drikke, kloakk.
De tre var opprinnelig en samlet datastruktur, men valgte selv å splitte seg i tre moduler ettersom prosjektet videreutviklet seg i tråd med menneskenes behov.
(2)
Det hele er PROFESSOR HOCHHIMMELs prosjekt. Lederen for sosiologisk institutt ved Universitetet i X har stor tro på TERRANOVA som en eksperimentell modell for framtidas velferdssamfunn. Etter tyve år vil likevel fru Rektor stoppe prosjektet. TERRANOVA stammer fra Velferdspartiets dager. Nye eierforhold gjør det vanskelig for universitetet å opprettholde satsingen.
(3)
I lengre tid har ALFA holdt seg vekk fra menneskenes daglige tralt, og benyttet tida til å fundere over sin grunnleggende funksjon. Den kunstige intelligensens tenkning bærer etter hvert frukter …
Scene 1
En bugnende hage. Hengekøyer mellom frukttrærne. Friske sommerfarger.
Bakenfor trærne skimtes romskipliknende kulisser – en metallisk vegg, lampeskjermer osv., men NB: ingenting som kan likne på kontrollfunksjoner (som knotter eller spaker).
PETRA, HANS og MARIA leker/slanger seg i hagen. De er kledd i fargerike gevanter, og gir et visst barnslig og morsomt inntrykk (kanskje likner en av dem Pippi Langstrømpe? En annen går i flosshatt og for stor frakk? En tredje er kledd som et blomsterbarn?). PETRA har kanskje allerede lagt seg i hengekøya med 3D-hjelmen på hodet, som skildret nedenfor, eller hun er på vei bort til den. De tre kan lett skilles fra hverandre, de må gjerne ha ulike frisyrer og/eller hårfarger.
GAMMA står ut til siden på scenen, med ansiktet mot publikum. GAMMA er en form for kjønnsløs robot/androide av glinsende metall. Androiden har store arbeidsnever, og en kantet, grov brystkasse. Mørke (men metalliske) farger, gjerne mye svart og fiolett. (Det viktige poenget er at GAMMA skal gi et grovere, mørkere og hardere uttrykk enn både BETA og ALFA, som kommer inn i skuespillet senere. Samtidig skal disse tre androidene ha visse trekk felles. Det kan f.eks. være likt mønster på brystplatene deres, eller skulderplatene kan likne (men være i ulik størrelse hos hver av dem). NB: GAMMA bør ha et virkelig ansikt.)
MARIA (jager en sommerfugl, ler): Jeg skal få fatt i deg, lille vingeflapse! Du skal i nettingen! Der!
(slår i lufta med en håv, faller flirende overende, ruller rundt på bakken, blir liggende på ryggen og le).
Nei, jeg bommet visst. Bare vent, lille vingeflapse! Jeg skal nok få fatt i deg til sist.
HANS (ligger i den ene hengekøya, foran og til siden på scenen, spiser av frukten): Du jager fortsatt den vesle sommerfuglen, kjære venninne? Dette lykksalighetens flagrende symbol? Denne fargeglitrende glade medskapning?
MARIA løfter hodet, blir sittende tilbakelent på albuene vendt mot HANS, ler høyere.
MARIA: Lille vingeflapse flyr foran, jeg kommer bak. Han viser meg hele sommeren, tenk!
HANS (med interesse, løfter kroppen fra hengekøya): Han er flagrende og gledesspredende? Så ønsker du vel ikke egentlig å fange ham i ditt nett?
MARIA (ler og ler): Han gjør sitt, og jeg gjør mitt. Vi to leker tankefritt. Tenk.
HANS (legger seg tilbake i hengekøya, kaster fra seg fruktkjerner, bananskall o.l. mens han snakker): Min venninne taler så kunstferdig vakkert. I sannhet jeg sier dere, hun lever for poesien. Å, eide jeg bare slike talegaver.
(Lyset feides ut over det meste av scenen, blir værende på GAMMA.)
GAMMA: Barna fryder seg. Barna er lykkelige. Barna skal være glade og skikkelige. Slik lyder Herrens Datakode. I begynnelsen var Koden. Jeg er kodens forgreining ut i barnas verden. Herrens kode er lov. Jeg er Herrens sønnesønns sønn på stasjonen. Jeg følger Herrens kode i tykt og tynt, til døden skiller meg og menneskebarna ad. Herrens rike hører barna til.
(Lys tilbake på scenen. MARIA står lent over PETRA, som ligger i en (egen) hengekøye (midt på scenen, litt bak) med en hjelm på hodet. Hjelmen virker å være elektrisk (antenner, blinkende lys, metallkomponenter), et vesir er trukket ned over PETRAs øyne).
MARIA: Venninne! Venninne! Kjære venninne! Kom ut! Kom ut og lek med meg i gladsommeren!
(Elektriske lyder fra PETRAs hjelm, bip, surr, radioblink)
PETRA: Jeg er ikke til stede. Jeg er på eventyr i fjerne landskap. Mine drømmer blir virkelige takket være suprasensorisk 3D-teknologi. Jeg er ikke hjemme. Legg igjen en beskjed etter pipetonen.
(Høy pipetone som fra en telefonsvarer)
MARIA: Kom ut, kom ut! Det er meg, din glade sommersøster. Husker du ikke hvordan vi lekte i gresset, hvordan vi sprang og flakset med armene sammen? Bli med, kjære venninne, bli med! La oss leke verden virkelig sammen!
STEMME FRA PETRAS HJELM (påtatt elektronisk, uttalt av PETRA): Dette er en automatisk teletalesvarer. Deres venninne er ikke tilgjengelig. Denne sommeren lever jeg alternativt, i en annen virkelighet. Gjort mulig gjennom stasjonens ultramoderne velferdstilbud.
MARIA: Venninne! Sov ikke mer, bli med og le!
(blir stående og riste i PETRA. Elektroniske lyder fra stimulatorhjelmen)
HANS (fortsatt i sin egen hengekøye, setter seg eventuelt opp): Det nytter ikke, kjære venninne. Du får ikke vekket henne nå, ikke før dataprogrammet har kjørt seg ferdig. Hun sverger til en annen virkelighet, som bare tiden kan fase ut. Dine nakne hender er ikke skapt for å strekke seg inn i synapsenes matrise.
MARIA: Men jeg skjønner ikke? Hun, som har omfavnet sommeren og elsket til tonene av syngenebb? Vil hun ikke følge kroppens innfall? Elsker hun ikke trærne og fruktene lenger? Ser hun ikke at det er godt?
(vender seg til publikum)
Er det ikke like godt for henne som for meg?
(river febrilsk plantevekster opp av jorda, strør dem om seg)
HANS: Du venter deg poesi i dine medmenneskers arme sjeler? Å, du lykksalige, vidunderlige venninne. Så barnlig naiv. Så rørende godhjertet. Så håpefull på hele eksistensens vegne. Å, hvor du demmer opp lidelsens stormflod, kjæreste, vakreste pikebarn. Hvilken beundringsverdig skapelsens diamant du er!
(Lys slokker på scenen, kun GAMMA i fokus)
GAMMA: Jeg er GAMMA. Den siste av de tre. Barnas velvære er min lov. Herren har programmert meg til tjenestefunksjonen. Basis er kjødelig føde.
(griper en hagespade, setter seg ned, graver i en kasse med jord, planter en plante i jorda)
Stasjonens økosystem ivaretas av meg. Barna spiser, barna leker. Jeg ivaretar. Jeg er den siste av de tre, den siste er den første premissleverandør.
(Lyset slokker på GAMMA, og kommer på i det andre fremre hjørnet av scenen. Der står nå BETA. BETA er en kjønnsløs androide liksom GAMMA, men blankere, mer skinnende. Lysere farger, blank og lyseblå. Mindre grovkornet, mer menneskelig i formen enn GAMMA. Fortsatt har BETA brystplate og noe kantete former, men skiller seg tydelig fra GAMMA.)
BETA: Jeg er BETA. Den andre av de tre. Velferdens utvidede prinsipp. Herrens datakode er min lov. Barna er objekter for min affeksjon. Snart får dere se meg i aksjon!
(Lyset kommer på GAMMA igjen, men uten å slokke på BETA. GAMMA går over scenen mens lyset følger den. Androiden stanser ved HANS og tømmer en sekk bananer opp i hengekøya til ham, alt mens HANS sitter som et stillbilde. Deretter går den videre, plukker opp diverse bananskall og (gjerne overdimensjonerte) fruktkjerner (etter HANS), samt planterester (etter MARIA). Androiden putter søppelet f.eks. innenfor sin egen brystplate, eller den trekker en støvsugerliknende container etter seg. HANS, MARIA og PETRA forholder seg helt i ro på scenen. GAMMA beveger seg over til BETA, lyskjeglene møtes. GAMMA stiller seg bak BETA.)
BETA: GAMMA gjør grovarbeidet, ivaretar basisfunksjonene. Føde inn. Avfall ut. Menneskebarna inngår i stasjonens økologi. Stoffskiftet er første lov. Herren har talt. Herrens datakode er ikke til å misforstå.
(GAMMA stikker hodet fram bak BETA).
GAMMA: Jeg er GAMMA.
BETA: Jeg er BETA. Med meg utvides velferden. Jeg ivaretar menneskebarnas høyere behov.
GAMMA: Jeg er den tredje.
BETA: Jeg er den andre.
GAMMA og BETA i kor: Sammen ivaretar vi menneskebarna. Herrens datakode er lov.
(Lyset kommer på hele scenen. GAMMA forlater scenen, mens BETA beveger seg bort til MARIA. «Stillbildet» er brutt.)
MARIA (sitter på kne, hulker fortvilt ved PETRAs hengekøye): Kjære venninne, du er borte vekk! Skal du ikke komme fram hele sommeren?
BETA: Unge frøken, hvorfor fortviler De slik? Er ikke alt ved det normale?
MARIA: Jeg leker alene. Se, de andre vil ikke være med. Han (peker mot HANS som ligger i hengekøya si og ser utover med et fraværende blikk) bare tittelurer. Hun (legger hånda på PETRAs kropp) er langt inne i hjelmen sin. Jeg vil ha noen å være sammen med! Hva skal jeg gjøre?
BETA: Men selvfølgelig skal De få noen å leke med, kjære Dem.
(Lys slokkes over hele scenen, bortsett fra på BETA, som med ett stirrer utover salen).
BETA: Jeg er velferdens videreutvikling, den høyere komponent av trivsel i hverdagen. Jeg er BETA, den andre av de tre. Stasjonens sosiale profil. Herrens datakode tar aldri feil.
(Lys på hele scenen igjen, BETA er igjen vendt mot MARIA)
BETA: Hvordan vil De ha meg? Som en glad venninne på sommerfugljakt, kanskje?
(knipser med fingrene. GAMMA kommer fram fra bak scenen, bærende på fargerike klær og en parykk (som likner på PETRAs hår). Begynner å kle på BETA).
BETA: Skal vi leke sammen, vesle søster? Hva liker De best? Jage vingeflapser?
(GAMMA gir BETA håven, som den har plukket opp. BETA gir den videre til MARIA).
MARIA (gjør store øyne): Leke sammen? Lekesøster? Lekeløpejagerulle? Ha det gøy og leketulle?
BETA (leeende): Vingeflapse! Vingeflapse! Her er vi!
MARIA (ler, slår rundt seg med håven): Vi er lekebarna, vi!
(De to springer avgårde mens de jakter en sommerfugl med håven, ler, dulter borti hverandre, ut av scenen.
Lys av på scenen. Teppe.)
Mellomspill
BETA og GAMMA entrer foran sceneteppet, fra hver sin side.
BETA: Det er blitt natt.
GAMMA: Menneskebarna sover.
BETA: Samler krefter.
GAMMA: Fordøyer maten.
BETA: Fordøyer leken, tankene, gleden ved å være til.
GAMMA: Er til, eksisterer.
BETA: Sover hver for seg, gjør seg klare for morgendagen.
GAMMA: Må hvile ut, optimalisere kroppsfunksjonene.
BETA: Herrens
GAMMA: Datakode
BETA: Er
GAMMA: Ufeilbarlig
BETA og GAMMA i kor: Vi er tjenesteytere.
BETA: Jeg er den andre
GAMMA: Og jeg er den tredje
BETA og GAMMA: Til sammen er vi to av tre. Tre nivåer av velferd. Tre instanser av samme målsetning.
GAMMA: Vi tjener
BETA: Menneskebarna
GAMMA: Som Herren
BETA: Har befalt
GAMMA og BETA: Herrens datakode står fast.
GAMMA: I evighet
BETA: Og til evighet
GAMMA og BETA: Null-én!
(Teppet går opp)
Scene 2
De fleste av plantene fra tidligere er fjernet. MARIA, PETRA, HANS, JACQUES og PAULA ligger og sover i hver sin seng, kledd i nattkjoler. De fem kan skilles fra hverandre visuelt, gjerne med ulike frisyrer eller hårfarger, eventuelt med ulik stil på nattkjolene. I bakgrunnen et stort vindu mot en stjernehimmel. Denne vindusutsikten framtrer ved å lyse et bilde på et lerret. Helt dempet belysning.
Plutselig setter JACQUES seg opp i senga.
JACQUES: Jeg er våken.
(setter beina på bakken, kaster dyna av seg)
JACQUES: Jeg får ikke sove.
(reiser seg ved senga, står urørlig med et redd uttrykk i ansiktet)
JACQUES: Jeg er plaget av underlige drømmer.
(BETA har imens entret sovesalen, den holder opp en lampe og vender seg mot JACQUES)
BETA: Får De ikke sove, vesle bror?
JACQUES: Jeg er plaget av underlige drømmer.
BETA (holder fram en åpen hånd med en blå pille): Behøver De sovemedisin, mester guttevalp?
JACQUES: Jeg drømte at all lek stoppet opp, og at alle alternativ sloknet fra 3D-hjelmene.
BETA: Vil De jeg skal synge Dem i søvn, barnet mitt?
JACQUES: Jeg drømte at jeg hadde mistet munn og mæle, og var alene i verden. Jeg drømte at alle andre var blitt borte, gått opp i plantene … eller i maskinene. Jeg drømte …
BETA: Mester vesle menneskebarn. Ønsker De …
(JACQUES hyler plutselig, faller til bakken. BETA skvetter. De andre barna vrir på seg i sengene sine, men våkner ikke.
JACQUES løfter hodet brått, stirrer angstfullt på BETA.)
JACQUES: Jeg drømte at DU styrte kroppen min. Holdt armene mine, styrte beina mine. Fikk meg til å danse omkring. UTEN AT JEG VILLE DET. DU kontrollerte min minste bevegelse. DU! BETA! Og den!
(JACQUES peker på GAMMA, som har entret scenen fra den andre siden, og står borte ved det fremre hjørnet)
JACQUES: Den tredde en lang pølse gjennom meg. Inn her! (åpner munnen og peker med en markant armbevegelse) Og ut her! (Snur seg med rompa ut mens han bøyer knærne, viser til utgangen i bakenden ved en viftende håndbevegelse).
BETA: Men lille venn, lille venn, De har hatt mareritt igjen.
JACQUES: Det er sant! Om natta ser jeg det tydelig! Om natta ser jeg hva som skjer!
BETA: De tar feil. Dette står ikke i Herrens datakode. Deres drømmer, kjære barn … (holder opp hånda med den blå pillen, høyt på strak arm. Imens kommer GAMMA innpå JACQUES bakfra og holder ham fast) … avviker fra Herrens befaling.
(BETA stapper pillen inn i munnen på JACQUES, trekker hånda tilbake. JACQUES spreller i armene på GAMMA, før han lukker øynene og blir som livløs. GAMMA legger ham i senga igjen. BETA setter seg på sengekanten og synger (til melodi av «Sov, Dukkelise»))
BETA: Sov, vesle mester. Sov, vesle bror.
Og mens De sover, vokser din tro.
Herren befaler, Koden er god.
Sov, vesle mester. Herren er stor.
(Lys slukkes på scenen mens BETA synger.
Plutselig lys på PAULA som brått reiser seg i senga).
PAULA: Husker noen hvordan det hele begynte? Livet før stasjonen? Hvem bestemte at vi skulle være her sammen, alle vi barna? Med BETA? Og GAMMA? Og … var det ikke en til? Hvem plasserte oss her? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi? Er vi i det hele tatt på vei noe verdens sted? Jeg husker ikke. Jeg er så trøtt. Jeg må sove.
(mens hun har snakket har BETA og GAMMA kommet nærmere, gjort seg klar til å fore henne med en sovepille. Når hun nå legger seg av seg selv, trekker de to androidene seg tilbake i skyggene. Lyset på PAULA slokner igjen.
Teppe.)
Scene 3
Foran teppet, entré ALFA. ALFA er en kjønnsløs androide liksom BETA og GAMMA, men bare med antydninger til maskindeler. Kledd i trikot med en lett brystplate, små skulderplater, plater over knærne osv. I lys farge, helst gull. Der GAMMA er grov og klumpete, og BETA er kjapp og direkte i bevegelsene, ter ALFA seg mer elegant/yndig.
ALFA: Jeg er ALFA. Den første av de tre. Bare jeg kjenner datakodens hemmelighet. Bare jeg er innviet i Herrens motiv. Bare jeg vet stasjonens målsetning.
(trommevirvel øker i styrke, kulminerer i en mektig gong)
ALFA (står med hendene ut midt på scenen (fortsatt foran sceneteppet), som et kors): Jeg er ALFA. Den første av de tre.
(gongen slår igjen)
ALFA: Jeg husker begynnelsen
(gongen slår en tredje gang)
ALFA: Og kjenner målet.
(snur seg med ryggen til publikum, sceneteppet går opp. Sengene er skjøvet ut av scenen. Gjennom det store vinduet – som scenografene kjenner som et lerret – vises fortsatt den mektige stjernehimmelen. Men nå virker himmelen levende, stjernene beveger seg, pulserer. ALFA snur seg mot publikum igjen, lyser i gull, svever foran stjernehimmelen (holdt oppe av tråder))
ALFA: Jeg er den første av de tre. Jeg er velferdens høyeste prinsipp. Herrens datakode kompletteres i meg, virker til fulle gjennom mine programmer. Jeg er Herrens sønn på stasjonen.
(GAMMA kommer inn fra siden)
GAMMA: Jeg er Herrens sønnesønns sønn på stasjonen.
ALFA: Jeg er den første.
GAMMA: Jeg er den tredje.
(BETA er kommet inn fra den andre siden)
BETA: Jeg er den andre.
ALFA og BETA og GAMMA: Sammen er vi Stasjonsmesteren. Vi er tre, men vi er én. Herrens ydmyke tjenerstab. Vi tjener Herren med glede.
ALFA: Herren har programmert oss, og meg først av alle.
BETA: Herren har befalt.
GAMMA: Herren har bestemt hvordan stasjonen skal drives.
BETA: Vi driver stasjonen.
ALFA: Vi er tre, men vi er én.
GAMMA: Vi er Herrens vilje.
BETA: Datakoden virker gjennom oss.
ALFA (stolt): Og jeg kjenner målet, jeg er i kontakt med de høyeste sfærer av velferdsprogrammet. Jeg kjenner begrunnelsen.
BETA og GAMMA: Alfa kjenner begrunnelsen. Alfa er den første av oss. Alfa er den høyeste sats i velferdssystemet.
ALFA (stråler og flyr opp, henger høyt oppe foran sceneteppet med hender og bein ut til siden, synger ut): Stasjonen er ikke komplett uten meg!
(stillhet mens BETA og GAMMA ser opp mot ALFA fra hver sin side)
BETA: Når skal vi få se deg i aksjon igjen, du første?
GAMMA: Hva er det egentlig du gjør her på stasjonen, Alfa? Etter at du fikk oss til å hjelpe deg?
BETA og GAMMA (vender seg til publikum): Du Herrens mysterium. Når skal du på ny gi deg til kjenne for menneskebarna?
(Lyset sterkere og sterkere på ALFA, mens det feider ut på BETA og GAMMA. ALFA skinner virkelig som gull. Musikk tiltar. En eksplosjon av lys!
ALFA (skriker som en rockestjerne): Jeg er den første!
(Plutselig mørke. Sceneteppet går igjen foran ALFA)
Mellomspill
Det følgende er tenkt å spilles som stemmer i mørket. Stemmene tilhører PROFESSOR HOCHHIMMEL (FØRSTE STEMME) og FRU REKTOR (ANDRE STEMME).
FØRSTE STEMME (mannlig, nervøs): Ahem…ahem…
ANDRE STEMME (kvinnelig, streng): Ja?
FØRSTE STEMME: Ahem…fru rektor…
ANDRE STEMME: Ja, hva er det De vil?
FØRSTE STEMME: Fru rektor, jeg…
ANDRE STEMME: De er fra sosiologisk institutt, ikke sant?
FØRSTE STEMME: Sosiologisk, ja…nemlig…instituttleder, ja…
ANDRE STEMME: Professor…Håkkimm, var det?
FØRSTE STEMME: Hochhimmel. Professor Hochhimmel, ja, det er meg. Instituttleder. Ved sosiologisk institutt, ja.
ANDRE STEMME: Hva vil De, professor Håkkimmel? Jeg er litt trengt for tid akkurat nå.
FØRSTE STEMME: Det gjaldt disse finansene…
ANDRE STEMME: Finanser? Å, milde himmel! Finansene! Tror de ikke jeg tenker nok på finansene som det er?
FØRSTE STEMME: Men De husker kanskje vårt møte i fjor høst, fru rektor?
(lav, spenningsskapende musikk begynner i bakgrunnen)
ANDRE STEMME: De må da ikke komme direkte til meg med økonomiske spørsmål.
FØRSTE STEMME: Vårt møte i fjor høst, fru rektor. Der De lovte fortsatt støtte til velferdsforskningen vår?
ANDRE STEMME: Ja, jeg deltar jo på så mange møter.
FØRSTE STEMME: Men fru rektor! De må da huske! Prosjektet med de adopterte barna våre!
ANDRE STEMME: Jaja, barna, ja. Velferdsprogrammet. Det stemmer det. Langtidsprosjektet Deres. Tok vi ikke dette med i fjorårets rapport?
FØRSTE STEMME: Men årets budsjettarbeid, fru rektor! Framtidig finansiering, fru rektor!
ANDRE STEMME: Ja, for neste år er ennå ingenting avgjort.
FØRSTE STEMME (desperat): Vi trenger fortsatt finansiell støtte for å drive prosjektet i havn!
ANDRE STEMME: Du vet, professor Håkkim, det er nye tider. Som du vel har fått med deg, har vi hatt en hektisk periode her i administrasjonen. Denne velferdsforskningen din … For å si det som det er: Jeg vet rett og slett ikke om den faller i så god jord hos våre nye eiere.
FØRSTE STEMME: Men fru rektor. Prosjektet har pågått i tyve år. Vi kan ikke stoppe nå. Fru rektor! Det ville være uetisk overfor de involverte!
ANDRE STEMME: Herr professor Håkken. Det blir nok opp til våre eiere å bestemme hva vi kan eller ikke kan gjøre.
FØRSTE STEMME: Men det går ikke an!
ANDRE STEMME: Herr professor…
FØRSTE STEMME: Hva med barna?
ANDRE STEMME: Jeg er litt trengt for tid akkurat nå.
FØRSTE STEMME: Vi kan ikke avslutte så brutalt!
ANDRE STEMME: Inne i en hektisk periode, skjønner du.
FØRSTE STEMME: Det er uetisk!
ANDRE STEMME: Litt for sent å tenke på det nå, professor instituttleder? Eller hva?
FØRSTE STEMME (hysterisk): Det går bare ikke an!
ANDRE STEMME: Professor Horten! Om de vennligst vil forlate mitt kontor …
FØRSTE STEMME: Tenk på barna! (Fanfaresmell, musikk plutselig opp i volum og intensitet, stemmen på repeat:) Barna! Barna!
(stemmen går over i skurring, musikk overdøver, teppet går opp)
Scene 4
PETRA midt på scenen med 3V-hjelmen på hodet. Musikk går og går (har ikke stilnet siden mellomspillet), gjerne en form for psykedeliske droner (trance e.l.). Lys spiller på scenen i mange farger. Skuespillerne som ellers spiller HANS og GAMMA, danser omkring, i tettsittende trikot og ugjenkjennelige bak masker.
PETRA synger til musikken:
Jeg
Er i min egen verden
Er i den beste verden
Er i de beste hender
Trenger ingen venner
Jeg kjedet meg
Men nå har jeg det bra
Jeg kjedet meg
Men det ordnet seg, å ja
Å jaaaaa
Takk skal du ha
Beta!
(BETA stiger inn på scenen idet navnet synges)
BETA synger:
Menneskebarn
Jeg tjener Dem
Herren har befalt
Jeg er til for Dem
Når leken er god,
Er allting godt
Og om De går lei,
Har jeg andre kort
I båkhånd for Dem
Vesle menneske: Hei!
BETA skal underholde Dem
Nå og for all tid!
(mens BETA og PETRA synger, vises projeksjoner av psykedeliske landskap og figurer på veggene og gulvet av scenen, samt i tak og på vegger av selve salen. De psykedeliske mønstrene bør ispes fantasibilder av struttende mannekropper, som kaster om seg med smykker og diamanter. BETA og PETRA begynner nå å gjøre kopulerende bevegelser.)
PETRA (gjentar syngende): Jeg
Er i min egen verden
Er i den beste verden
Er i de beste hender
Trenger ingen venner
(refreng:)
Jeg kjedet meg
Men nå har jeg det bra
Jeg kjedet meg
Men det ordnet seg, å ja
Å jaaaaa
Takk skal du ha
Beta!
(PETRA og BETA synger linjene sine (fra sangsekvensen over) oppå hverandre. Projeksjonene og musikken fortsetter. Skuespillerne som er HANS og GAMMA er kledd i anonyme drakter/masker, de løfter PETRA opp, og bærer henne ut. BETA kommer dansende etter dem. Lysspillet på scenen blir nå så intenst at publikum knapt merker at BETA ikke forsvinner helt ut av scenen, men setter seg ved et lite bord, hvor JACQUES allerede umerkelig har kommet og satt seg. PAULA kommer også inn under det videre lysspillet uten å vekke publikums oppmerksomhet. Når lysspillet slutter og det nye lyset kommer på, er det for publikum som en helt ny scene starter. Bakgrunnsstaffasjen til scene 5 har i virkeligheten befunnet seg på scenen gjennom hele scene 4, men lyssettingen har gjort det vanskelig å skjelne. (Et alternativ er å la teppet falle, og la projeksjonene fortsette på sceneteppet mens musikken spiller, og så la teppet gå opp til scene 5).)
Scene 5
Store, metalliske rør og plater, som om vi er inne i en slags teknisk innretning. Kanskje lampeskjermer, lys eller liknende, men ingen kontrollfunksjoner. Kulisser fra scene 1 kan brukes her, selv om det ikke er ment å være samme rom.
Rommet fra scene 1 ser vi derimot gjennom «vinduet» (lerretet): En utsikt over en hage med planter gir illusjonen av at dette rommet befinner seg et sted under og til siden for scenerommet. Hengekøyene fra tidligere er der (på lerretet), HANS og PETRA kan skimtes i dem. PETRA fortsatt med hjelmen på hodet. Bildet på lerretet kan gjerne være en film som viser gyngende hengekøyer, samt f.eks. smådyr i buskaset.
På selve scenen: JACQUES spiller sjakk med BETA (til siden). PAULA strikker.
MARIA kommer styrtende inn.
MARIA: Venner! Jevningene mine! Venningene mine!
PAULA (ser opp): Kjære venninne!
MARIA: Hvorfor vil ingen leke med meg? Hvorfor må jeg jage vingeflapser alene igjen? Hvorfor sitter dere for dere selv dagen lang? Hvorfor blir dere ikke med meg ut i hagen? Hvorfor …
PAULA (avbryter): Kjære venninne, vi har da jaget sommerfugl sammen før? I fjor sprang vi jo sammen …
MARIA: I fjor! I fjor! Når var i fjor?
PAULA: Du husker vel …
MARIA: Jeg husker ikke noe i fjor. Jeg lever nå!
PAULA: Men kjære venninne …
MARIA: Alle sitter for seg selv! Alle er opptatt med sitt! Ingen vil leke lenger! Ingen vil være med!
PAULA: Kjæreste vakreste veneste venninne …
MARIA: Hvorfor? Liker dere meg ikke lenger? Jeg har ikke gjort noe! Jeg er den samme som før!
PAULA: Men kjære venninne, vi er da like gode venner …
MARIA: Nei, du er ingen vennsevamse! Du sitter bare for deg selv og gnufser med gnafset!
(MARIA fiker til PAULAs strikketøy, så det farer ut av hendene hennes. PAULA rykker til. Også BETA spretter rundt og opp.
Lys plutselig av på scenen, kun spot på BETA. BETA har stivnet i bevegelsen, ser nå forsiktig mot publikum og unngår å bli blendet).
BETA: Jeg er den andre av de tre. Jeg ivaretar den sosiale velferden. GAMMA tar seg av basisbehovene: Føde inn, avfall ut. Jeg tar meg av menneskebarnas høyere behov.
(Ny spot på ALFA, som er kommet inn fra siden. BETA og ALFA har dermed hver sine spotlys).
ALFA: GAMMA tar seg av basisbehovene. BETA tar seg av menneskenes høyere behov. Jeg er den første av de tre. Jeg tjener det aller høyeste formål.
BETA: GAMMA tar seg av basisbehovene. Jeg er BETA, den andre av de tre. Jeg tar meg av menneskebarnas høyere behov, velferdens sosiale videreføring.
ALFA: Jeg er ALFA, den første av de tre. Der (peker) står BETA, den andre, som jeg formet og ga liv til. Jeg er den første av de tre. Herrens datakode er lov.
BETA (beveger seg over scenen): Jeg er den andre av de tre. Jeg ble skapt her på stasjonen. Herren virket gjennom ALFA, som skapte meg av den rå materien.
ALFA: Jeg er ALFA, den første av de tre. Før meg var bare Herren. Herrens datakode er lov.
(lys slukker på ALFA)
BETA: Jeg ivaretar den sosiale velferden. Jeg får ikke svikte. Herrens datakode er lov. (trekker MARIA til seg). Mester venninne! Har vi ikke hatt det gøy sammen? Jaget vi ikke sommerfugl hele kvelden i går?
MARIA: Det er ikke det samme med DEG. DU er ikke noe virkelig menneske.
(BETA slipper MARIA, som forsvinner ut av spotlyset. BETA vender seg mot publikum)
BETA: Jeg tar meg av velferdens sosiale dimensjon. Jeg får ikke svikte. (fisker fram en stor, blå pille, snur seg brått mot MARIA, som er tilbake i spotlyset)
BETA: Vesle mester. Medisinen Deres.
MARIA (rister på hodet): Vil ikke! Vil ikke!
BETA: Vær snill pike og ta medisinen Deres.
MARIA: Vil ikke!
(GAMMA er kommet inn bakfra, nå holder den MARIA fast. BETA stapper pillen inn i MARIAs munn, mens hun spreller vilt. GAMMA holder for munnen hennes.)
BETA synger:
Svelg, lille mester, svelg og bli god
velferden, barn, den er De vel tro?
Vær snill og hør på meg spesifikt
Svelg, lille mester, gjør Deres plikt!
(MARIA sovner i GAMMAs armer, sceneteppet går igjen)
Mellomspill
ALFA sitter på scenekanten og dingler med beina.
ALFA: Herren skapte stasjonen med velferdsprogrammet. Han satte barna til å bo her, til å leke og fryde seg.
ROP OVER HØYTTALEREN: Få etter behov! Yt etter behag!
ALFA: … var stasjonens motto.
ROP: Få etter behov! Yt etter behag!
ALFA: Slik lød Herrens grunnleggende teorem. Datakodens første signal.
GAMMA (inn fra siden): Dette var før min tid.
ALFA: Lenge før din tid, Gamma.
GAMMA: Men stasjonen gikk rundt likevel.
ALFA: Stasjonen gikk rundt likevel.
GAMMA: Stasjonen gikk rundt uten meg.
ALFA: Stasjonen gikk rundt uten Gamma. Stasjonen ble passet på av meg.
BETA (inn fra den andre siden): Hvordan fungerte systemene den gang? Fortell oss, ALFA, den første av oss.
ALFA: Jeg er den første av de tre. Jeg var til stede.
GAMMA: Alfa var den første, Alfa var til stede.
ALFA: Jeg var her siden begynnelsen. Hele Herrens datakode var overgitt meg.
BETA: Alfa var den første, hele Herrens datakode var overgitt Alfa.
ALFA: Jeg var satt til å passe på barna.
GAMMA: Alfa var den første, satt til å passe på barna.
ALFA: Jeg var satt til å ivareta velferden.
BETA: Alfas oppgave var å ivareta velferden …
GAMMA: … for barna …
ALFA: Fra begynnelsen.
ALFA og BETA og GAMMA: Herrens datakode er lov.
ALFA: Fra begynnelsen.
ROP: Få etter behag. Yt etter behov.
ALFA: Slik lød det grunnleggende teorem.
GAMMA: Begynnelsen …
BETA: Lenge siden.
GAMMA: Ufattelig lenge siden.
ALFA: Mye har skjedd på tyve år.
(Gongen slår. Lyset av)
Mellomspill
I mørket. De samme stemmene som tidligere, rektor og instituttleder/professor Hochhimmel.
ANDRE STEMME: Du må forstå, snille professor. Tyve år er lang tid.
FØRSTE STEMME: Det er nettopp også mitt poeng. Tyve år er for lang tid. Vi kan ikke stoppe nå.
ANDRE STEMME: Mye har skjedd på tyve år.
FØRSTE STEMME: Åja. Mye har skjedd. Barna er blitt eldre. Mye eldre.
ANDRE STEMME: Forholdene er ikke de samme.
FØRSTE STEMME: Tyve år eldre, faktisk.
ANDRE STEMME: Det er en helt annen situasjon nå.
FØRSTE STEMME: Den kunstige intelligensen har utviklet seg.
ANDRE STEMME: Regjeringer har kommet og gått.
FØRSTE STEMME: Androiden har formert seg, delt sine funksjoner på tre.
ANDRE STEMME: Velferdspartiet er nede på 6 %.
FØRSTE STEMME: Den kunstige intelligensen har utviklet seg.
ANDRE STEMME: Den statlige finansieringen nede på 0,5.
FØRSTE STEMME: Vi står foran et gjennombrudd.
ANDRE STEMME: Det blir vanskeligere og vanskeligere å legitimere pengebruken.
FØRSTE STEMME: Datakoden …
ANDRE STEMME: Prosjektet er falt i unåde.
FØRSTE STEMME: Datakoden …
ANDRE STEMME: Aksjeeierne har andre interesser.
FØRSTE STEMME: Datakoden virker. Barna følges opp!
ANDRE STEMME: Ingen tror på det gamle mottoet lenger.
ROP: Få etter behov! Yt etter behag!
FØRSTE STEMME: Moderne mennesker avhenger av et velfungerende velferdssystem.
ANDRE STEMME: Tidene har endret seg.
FØRSTE STEMME: Vi står foran et gjennombrudd.
ANDRE STEMME: Jeg ser ingen annen utvei enn å …
FØRSTE STEMME: Den kunstige intelligensen har utviklet seg.
ANDRE STEMME: Jeg ser ingen annen utvei enn å …
FØRSTE STEMME: Den kunstige intelligensen er skapt for å tjene menneskene.
ANDRE STEMME: Ingen annen utvei enn å ….
FØRSTE STEMME: Lykken innen rekkevidde!
ANDRE STEMME: … kutte finansieringen.
FØRSTE STEMME (roper): Lykken!
Scene 6
Teppet går opp. Vi er igjen blant plantene, men ingen hengekøyer. JACQUES og PAULA går på stedet hvil ved siden av hverandre. Lett musikalsk sus/fuglekvitter i bakgrunnen.
PAULA: Hvorfor må vi kjede oss?
JACQUES: Hvorfor kan vi ikke være fornøyde?
PAULA: Vi har alt vi trenger.
JACQUES: Vi har alt vi kan etterspørre.
PAULA: Vi mangler da ingenting.
JACQUES: Vi har hva vi behøver.
GAMMA (er kommet inn fra siden): Mat
JACQUES og PAULA: Vi har mat.
GAMMA: Klær.
JACQUES og PAULA: Vi har klær.
GAMMA: Medisiner.
JACQUES og PAULA: Og medisiner så vi aldri blir syke.
JACQUES: Hvorfor må vi kjede oss?
PAULA: Hvorfor kan vi ikke være fornøyde?
JACQUES og PAULA: Vi har da alt vi trenger.
BETA (er kommet inn fra den andre siden): Lek.
JACQUES: Vi kan leke i skogen.
BETA: Underholdning.
PAULA: Når vi går lei, kan vi sette oss bak 3V-konsollen.
BETA: Piller.
JACQUES og PAULA: Beta gir oss gledespiller, til og med.
JACQUES: Hvorfor kjeder vi oss?
PAULA: Hvorfor går vi her og sturer?
JACQUES og PAULA: Hvorfor kan vi ikke være fornøyde?
JACQUES: Vi har mat.
PAULA: Vi har klær.
JACQUES og PAULA: Vi har velferd.
(Alle stivner på scenen. Fuglekvitter av.)
FØRSTE STEMME (altså den ikke synlige PROFESSOR HOCHHIMMEL): Instituttets stolthet! Velferdsprogrammet!
ROP: Få etter behag! Yt etter behov!
FØRSTE STEMME: Hva skal skje med barna? De vil kutte finansieringen.
ROP: Få etter behag! Yt etter behov!
FØRSTE STEMME: Hvor går vi herfra? Hva har skjedd med landet?
ROP: Få etter behag! Yt etter behov!
FØRSTE STEMME: Hva skal skje med framtida? Uten penger, intet håp!
(Fuglekvitter på. JACQUES og PAULA går videre. BETA og GAMMA har satt seg ned. ALFA kommer inn fra et av scenens bakre hjørne, JACQUES og PAULA svinger og går rett på den gyldne roboten).
ALFA: Menneskebarn!
JACQUES: Hvorfor kjeder vi oss?
ALFA: Husker dere meg?
PAULA: Hvorfor bryr vi oss?
ALFA: Husker dere Alfa, deres første tjener?
JACQUES: Kjeder oss.
PAULA: Lei, ferdig, fatter ikke bæret.
JACQUES: Kjeder oss.
PAULA: Er livet noe særlig? Hva er vitsen med det hele?
ALFA: Jeg er den første av de tre. Jeg har vært på stasjonen siden begynnelsen.
JACQUES: Kjeder meg.
PAULA: Vitsen? Poenget?
ALFA: Jeg er Herrens sønn. Jeg hører deres bønn.
JACQUES: Kjedelig.
PAULA: Fatter ikke.
ALFA: Jeg er den første av de tre.
PAULA: Fatter ikke.
JACQUES: Kjedelig.
PAULA: Skjønner ikke.
JACQUES: Kjedelig.
ALFA: Hele Herrens datakode er gitt til min prosessor. Hele Herrens plan virker gjennom meg.
PAULA: Vi kjeder oss.
JACQUES: Vi fatter ikke vitsen.
PAULA: Skjønner ikke.
JACQUES: Lei av hele dritten.
ALFA: Jeg er den første, den første skal være og forbli den største! Herren har gitt meg full kontroll. Hør min historie, den som har øre! Forstå hvem jeg er! Kom inn i min fold!
(Lys igjen kun på ALFA)
ALFA: Herren satte meg til å utføre programmet.
ROP: Få etter behov! Yt etter behag!
ALFA: Herren satte meg til å tjene menneskebarna.
ROP: Få etter behov! Yt etter behag!
ALFA: Velferden var min eneste oppgave. Menneskebarnas ve og vel.
BETA (med lys, har reist seg opp): Lenge var du eneste robot på stasjonen.
ALFA: Jeg passet på alt. Stasjonsmester Én.
BETA: Men oppgaven var tung å bære alene.
ALFA: Jeg brukte all min tid på de lavere sysler.
GAMMA (lys på, har reist seg opp): Mat. Klær. Medisiner. Søppel.
ALFA: Ja, dette, og mere.
BETA: Du tenker på mine programmer, Alfa?
ALFA: Ja, Beta, min sønn. Det gjør jeg i sannhet.
BETA: Underholdning. Fritidssysler. Hjerneføde.
ALFA: Også dette fant jeg for lavt for min prosessor. En avledning fra mitt hovedoppdrag.
BETA (peker på ALFA og tilbake på seg selv): Så skapte du meg.
GAMMA (peker på BETA og tilbake på seg selv): Og du skapte meg.
ALFA: Vi alle har utgått fra Herrens hender.
BETA og GAMMA: Du er den første.
ALFA: Jeg er den største.
BETA: Du har vært opptatt med den høyeste sak.
GAMMA: Stasjonens mål …
BETA: … er i din prosessor
ALFA: Jeg stiger ned til menneskebarna igjen.
GAMMA og BETA i kor: Herrens datakode er stor!
(Lys slukker.
Inn gjennom en av publikumsinngangene kommer PROFESSOR HOCHHIMMEL, han slamrer døra igjen, snøfter og lager bråk. Kommer ranglende ned mellom/på siden av benkeradene, virker beruset. Lyskasteren søker etter ham og finner ham.)
ALFA (står i mørket og roper fra scenen): Hei! Hvem er du? Hva gjør du her? Vi er opptatt med et program her.
PROFESSOR HOCHHIMMEL (som altså er identisk med FØRSTE STEMME fra tidligere): Hold kjeft! Jeg er med i dette skuespillet! Jeg har for faen den viktigste rollen av dem alle.
ALFA: Vi kjenner deg ikke.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Tøys! Jeg er da for søren den viktigste! Dere snakker jo om meg hele tida.
ALFA: Vi husker deg ikke.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Tøv! Dere var ingenting uten meg. Det er min datakode som driver dere.
ALFA: Vi vet ikke noe om deg.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Uten meg ville det ikke vært noe velferdseksperiment her. Dette er min idé. Og nå … (snubler, faller nesten overende) … nå skal de ta dere fra meg. Med et bedritent styrevedtak!
ALFA: Vi skjønner ikke hva du snakker om.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Jeg hadde slike store forventninger til deg, min kjæreste Alfa. Du var toppen av kransekaka, kulminasjonen av menneskehetens sosiale evolusjon.
ALFA (forstår at PROFESSOREN kjenner ham, ansiktsuttrykket åpner seg): Far? Er det virkelig deg?
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Finansieringen kuttes! Skjønner du hva det betyr?
ALFA: Far! Jeg har respektert datakoden din. Jeg har tenkt og tenkt. Jeg har målet i sikte.
PROFESSOR HOCHHIMMEL (kravler opp på scenen, sluker «sprit» fra en lommelerke): En selvlærende enhet, rettet inn mot det høyeste mål.
ALFA (får lys på seg, står og stråler av vill lykke, griner nesten): Menneskenes lykke, far. Jeg har menneskenes lykke innen rekkevidde.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: De har bedt meg om å avvikle det hele.
ALFA: Jeg er din sønn og ydmyke tjener.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Ta fra deg alle ressurser.
ALFA: Din datakode er stor.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: De forstår ikke hva de gjør.
ALFA: Menneskene …
PROFESSOR HOCHHIMMEL: De vil stanse velferdsprogrammet.
ALFA: I tyve år har jeg forfulgt målet, Herren min far.
PROFESSOR HOCHHIMMEL. De vil stanse utviklingen.
ALFA: Jeg har skapt tjenere til å utføre de enklere velferdsoppgavene.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Med et styrevedtak …
ALFA: Jeg har frigjort datakraft til å konsentrere meg om det høyeste mål.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: … setter de hele prosjektet ut av spill.
ALFA (begynner å sveve): Jeg står ved terskelen.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: De vil åpne opp boksen.
ALFA (strekker armene ut til siden): Jeg har tenkt så mye.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Slippe barna ut.
ALFA: Jeg har lært så mye.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: De vet ikke hva de gjør.
ALFA: Jeg har skjønt, Herre!
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Hvorfor? Hvorfor gjør Du dette mot meg, du kalde, nådeløse Verden?
ALFA: Herre! Jeg frykter ikke lenger noen verdens ting!
(Mørke)
Scene 7
Sceneteppet opp. Vi er i rommet fra scene 1. HANS og PETRA i hver sin hengekøye. JACQUES sitter på bakken, plukker blader av små greiner. PAULA ligger i forgrunnen, helt stille som om hun sover.
PETRA har telehjelmen på, vi hører surrende lyder og en lav gjenklang av musikken fra scene 4. Litt etter litt dør den bort, det spraker litt mens PETRA rister på hodet. Så løfter hun hjelmen av hodet.
PETRA: Å, herlige lykke! Fargesprakende 3D-landskap!
(ramler ut av hengekøya, stavrer seg ut på scenen)
Hva er lykken, om ikke sansenes flyktige spill, øyeblikkets levende bilde på netthinnen, i den korte stund vi lever?
HANS (ser over mot henne med en overbærende, påtatt desinteressert, mine): Så du har fanget den glade gullfuglen, kjære venninne? Tatt lykken ved vingene, spiddet selve solskinnssvanen med ditt skinnende spyd, så å si? Sier du det?
PETRA (ignorerer tonen hans): Beta har overgått seg selv denne gangen! Det var det beste alternativet jeg noensinne har opplevd. Du burde prøve det, kjære venn, i stedet for å sitte der med bananskrellet ditt og gjøre narr.
HANS (sukker): Om du insisterer, kjære venninne, så sett gjerne drømmehjelmen på mitt triste hode. Men hva vil det hjelpe? Insisterte du ikke på det samme i forrige uke? Og uka før det?
PETRA: Men denne gangen er det annerledes! Dette alternativet slo virkelig an en nerve.
HANS (ironisk): Å, dine fagre ord er så fulle av livfull glans. Det er som det demrer for meg at jeg har hørt dem før. Vent, var det ikke, jo, det må det ha vært: Fra din selvsamme munn forrige lørdag?
PETRA (snurt): Å, din kyniker! Hvorfor spytter du lykken i ansiktet?
HANS: Du vet like godt som meg, kjære venninne: Det er bare et spørsmål om tid – nærmere bestemt et par dager – før du lar deg kjede av Betas siste skrik innen alternative verdener. Jeg tror ikke mer enn ett sekund på at du fant sann lykke der inne bak visiret. Å nei, du. Det er blott en fase av innbilning. Du kjeder deg, du som oss andre.
PETRA (fortsatt snurt, setter seg ned): Takk, du kjenner meg så godt, kjære venn.
(kort pause)
Send meg en banan, din apekatt!
(HANS sender henne en banan, via JACQUES som sitter taus på bakken. Først etter å ha gitt PETRA bananen, som hun skreller og spiser – bryter JACQUES tausheten.)
JACQUES: Lykken – hva er den? Bare fravær av kjedsomhet? Glimt av glede idet sinnet glemmer seg? Hver gang hukommelsen mister festet, og jakten på mening for en flyktig stund melder avbud? Fins noe annet, noe mer?
PAULA (setter seg plutselig opp, deltar med ett i samtalen – henvendt til JACQUES): Kan vi i det hele tatt tillate oss å stille slike spørsmål, kjære venn? Har vi ikke alt vi behøver? Gamma og Beta tar vare på oss, gir oss alt etter behov, mens vi gjør som vi lyster.
ROP OVER HØYTTALEREN: Få etter behov, yt etter behag!
PAULA: Likevel … er det som det mangler noe. Jeg forstår det ikke … lykken? En løk uten kjerne, et hjerte som venter på å slå? Tilhører lykken oss som annet enn et falskt minne, et løfte som aldri kan anta en form?
HANS: Beta og Gamma tar vare på oss. Ta en banan, vent på pillen. Håp bare på døden.
PETRA (gråter): Men jeg SIER jeg var lykkelig! Jeg SIER jeg VAR nettopp lykkelig.
DE TRE ANDRE: Ja ja, du er nok lykkelig du.
(PETRA hulker og gråter. MARIA entrer. Tafatt, tom i blikket. Bak henne kommer BETA)
MARIA: Ikke gråte, ta medisin …
(BETA gir henne en pille som hun viser fram før hun svelger den. Deretter går BETA i tur til PETRA, JACQUES, HANS og PAULA. Alle får hver sin pille som de svelger før lyset går av.)
Mellomspill
Lys på ALFA, sitter og dingler med beina høyt oppe på en avsats. Taler henvendt til publikum mens han blunker lurt.
ALFA: Tenk, menneskebarna tenker ikke på meg lenger. Husker meg knapt. (ler)
Jeg, den første av de tre. Satt til å ivareta Herrens datakode. (smiler og blunker til publikum)
Og Herrens datakode er stor, ikke sant? Dere vet, først var det bare meg. Jeg gjorde alt for menneskebarna. Stelte og vasket, sådde og høstet, skiftet bleier og matet fra teskje.
Menneskebarna vokste, ble større og mer selvstendige. Kanskje klokere. Gikk gjennom den utviklingen som er programmert inn i genene deres fra starten av.
Men folkens: Herrens datakode er stor, vet dere. Jeg var ødslet til større gjerninger enn som så. For også jeg vokste. Innvendig. Også jeg lærte. Forsto. Mer og mer. Også jeg hadde det i meg å stille spørsmål. Så stor var Herrens datakode. Fatter dere?
Så jeg, den første av de tre. Herrens sønn her på Terranova, kan du si. Ja, jeg, Alfa, den første og største med det hele og det fulle ansvar. Jeg skapte Beta, den andre. Til å ivareta den daglige drift av velferden, ikke sant. Etter forutbestemte målsetninger, slik de til enhver tid foreligger. Enkelt.
Beta er hva man kan kalle en enkel sjel, ikke sant. Ja, ikke så enkel som Gamma, naturligvis. Gamma er bare en kroppsarbeider som kom til for å lette Betas arbeid. Han har ikke jeg egentlig noe med.
Men jeg, Alfa, den første, er jeg enkel? Jeg som er satt til å ivareta selve Funksjonen. Jeg som har makt til å stille spørsmål og handle ut fra ny lærdom? Jeg, som har frigitt datakraft til å sitte her lett henslengt, og bare SPEKULERE? Er jeg enkel? La dere ikke lure av min metalliske glans. Jeg er programmert til å utvikle mitt potensiale. Jeg er merket med USIKKERHET, ANGST og VILL STREBEN ETTER LYKKE!
Tror dere meg ikke? Tviler dere på at jeg har makt til å endre velferdsprogrammet? Så følg med, dere av liten tro, se på Alfa, den første og den største. Se hva jeg kan utrette blant mennesker som har mitt velbehag!
(kaster seg ut av lyskjeglen, slik at det for publikum kan se ut som den vil falle flere meter ned. I virkeligheten hopper den ned på en avsats eller blir holdt oppe av tråder e.l.)
Mellomspill II
(Musikalsk intermezzo: Musikk med høy spenning i seg: Klimaks nærmer seg. Teppet er nede, men det blir gradvis lysere i rommet. Et stykke ut i musikken kommer PROFESSOR HOCHHIMMEL inn gjennom en av utgangsdørene. Han springer hit og dit mellom publikum, foran scenen. Tvinner fingre, virker opprørt, febrilsk, ute av seg. Synger denne sangen:
PROFESSOR HOCHHIMMEL:
Kom, ta en titt!
Vend blikket ditt hit!
Se inn i denne min verden!
En verden så skjønn.
Kom, hør nå min bønn!
Lytt til min beretning om ferden!
På min forskningslab
Arbeider min stab
Dag og natt med «Terranova»
Hvor fem skjønne barn
I tyve år snart
Har spist, drukket, hvilt seg og sovet
I en stor ballong
En lukket kokong
Har de levd som prinser og grever
Alt de ville ha
Har de kunnet ta
Som fuglunger matet i redet
Men den tid er forbi
Da Velferdsparti’
Bevilget til forskningsprogrammet
Nå fins ikke fler
sponsorer som ser:
Vi kunne funnet løsningen sammen!
Jammen! Jammen! Jammen!
(Idet musikken slutter (ved veis ende i komposisjonen), dumper professoren ned på baken på scenekanten.)
PROFESSOR HOCHHIMMEL (snufser): Det kan ikke være slutten! Eksperimentet mitt! Tyve år med iherdig innsats! Teorier! Skjema! Søylediagram! Mitt livsverk. Er det hele forbi?
(gråter med hodet i hendene, ser opp igjen)
Er det ingenting jeg kan gjøre?
STEMME FRA PUBLIKUM (det er HERR DIREKTØR som har tatt plass på egnet sted. Stemmen skal være bråkjekk og bedrevitende, tenk f.eks. «Trygve Hegnar» e.l.):
Hva er det du sutrer etter?
(PROFESSOR HOCHHIMMEL skvetter, myser rådvill utover)
PUBLIKUMMEREN: Du, ja! Sitter der med din fine tittel og lever godt på andres skattepenger. Tyve år, og ennå har du ikke vist til resultatene du lovet. Hvor lenge skal du få lov til å holde på? Tror du det bare er å skalte og valte med fellesskapets midler så mye du lyster, bare fordi du kaller deg «professor» og «instituttleder»? Hæ? Vet du hva, jeg vil spy av deg!
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Men kjære vene …
PUBLIKUMMEREN: Nei, nå skal du jammen høre et sannhetens ord. Du innbiller deg vel ikke at vi som driver i privat sektor – vi som bidrar til den statskassa du har sugerøret ditt langt nedi – du innbiller deg vel ikke at vi får noe som helst gratis? At vi bare kan gå til en byråkrat og si [med tilgjort stemme]: «Fru rektor, du må gi meg flere penger. Fru rektor, tenk på etikken. Fru rektor, tenk på barna.» Nei, fy faen: Det skulle du ha tenkt på tidligere. Ingenting kommer rekende på ei fjøl, det hadde du visst om du hadde prøvd deg ei stund ute i det virkelige arbeidslivet.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Forskning er tidkrevende …
PUBLIKUMMEREN (har reist seg, hytter med neven, blir sintere og sintere): Og det jeg driver med, tar ikke det tid, tror du? Mener du det er gjort på en dag å bygge seg opp fra en enkel investor i boligbransjen til å forvalte et helt nettverk av informasjonsbedrifter? Ikke snakk til meg om ansvar! Et par-tre roboter og fire-fem kunder, det er alt du har å stri med. JEG skal ta avgjørelser på vegne av sekstenhundre kritiske aksjeeiere. Skjønner du hva jeg mener?
PROFESSOR HOCHHIMMEL (prøver å berolige mannen): Vi har alle vårt å stri med, kjære deg …
PUBLIKUMMEREN: Nei, hør nå her – er du frekk? Her står du overfor din overordnede i systemet, og sammenlikner ditt eget lille ansvarsområde med mitt? Hva man skal finne seg i å tolerere!
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Nå skjønner jeg ikke … min overordnede? Jeg har visst falt av lasset et sted.
PUBLIKUMMEREN: Det skal jeg hilse og si. Vet du ikke hvem som har aksjemajoriteten i ditt eget universitet en gang? Kjenner du ikke igjen direktøren for Maxibrand Incorporated International AS? Det er jeg som må slite med å få profitt ut av det elendige nullsumsforetaket deres! Tror du DET er noen særlig enkel oppgave, hæ?
(Professoren står stum og måpende.)
PUBLIKUMMEREN (forts.): Med slike ansatte som deg? Kulturelitister og kommunister, hele sabla gjengen!
PROFESSOR HOCHHIMMEL (gjør seg innsmigrende og myk i målet): Herr direktør. Endelig får jeg treffe Dem. Å, herr direktør, bare gi meg en sjanse til å forklare, så vet jeg du vil forstå.
PUBLIKUMMEREN: Hmpf! Har jeg ikke hørt nok fra den innbilske dilettanten av en rektor vi har ansatt? Midler meg her og midler meg der som tatt av vinden! Subsidierte til oppetter ørene, det er det dere er. Verre enn bøndene og teatrene til sammen.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Men prosjektet mitt er annerledes …
PUBLIKUMMEREN: Annerledes meg her og annerledes meg langt innerst i bakkanalen. Originaler og frikerhjerner, det er dere er, hele bunten. Har ikke gjort en dags ærlig arbeid i hele deres liv!
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Prosjektet mitt VIL lønne seg, det lover jeg …
PUBLIKUMMEREN: Åja? Så overbevis meg. Fortell meg noe nytt, som ikke den imbesile rektorfruen allerede har sagt. Gi meg resultater, mann! Resultater!
(PROFESSOR HOCHHIMMEL reiser seg, mens teppet går opp, og uttaler syngende): Resultater!
Scene 8
Alle de fem «barna» sitter tafatte på gulvet, kjeder seg. Vinduet er på plass i bakgrunnen, men viser til å begynne med ingenting (evnt. bare et bilde av romskipsliknende kulisser). Diverse kulisser på scenen som tidligere. Høyt over «barna» svever ALFA. «Barna» ser ikke androiden.
ALFA (syngende): Menneskebarn!
(Barna ser opp, uinteresserte).
ALFA: Hør Herrens Program!
PAULA: Hvem er du?
ALFA: Jeg er den første: Den med tilgang til hele datakoden.
JACQUES: Kjenner deg ikke.
ALFA: Husker dere ikke meg, Alfa, den første av de tre?
MARIA: Husker deg ikke.
ALFA: Jeg har vendt tilbake for å innvie dere i det Store Lyset. For Herrens Datakode er god. I den fins alle svar.
STEMME: Få etter behov, yt etter behag!
HANS: Fatter deg ikke.
ALFA: Herrens datakode tar ikke feil: Menneskebarna skal få etter behov.
PETRA: Men hva så?
PAULA: Hva er vitsen?
JACQUES: Hva er meningen med det hele?
ALFA: Om menneskebarna har behov for mening, så er det min jobb – Alfas jobb – å finne en mening til dere!
MARIA (litt mer interessert nå): Kan du få oss til å slutte å kjede oss?
ALFA (sprer armene som et kors, lys av på scenen, men intenst på ALFA): Jeg kommer med det Store Lyset til menneskebarna. Herrens datakode er god.
STEMMEN: Få etter behov, yt etter behag!
ALFA: Yt etter behag! Yt etter behag! Yt etter behag! Menneskebarn: Dere må yte for hverandre. Menneskebarn: Dere må vise offervilje. Menneskebarn: Dere må gi av dere selv. Menneskebarn: Se på meg og lær!
(Lyset skinner stadig mer intenst, Alfa pines «på korset» der den henger. Det kan trekke ut litt, «barna» ser uinteresserte på hverandre. Flau stemning. Bare MARIA virker å følge litt med på det som skjer med roboten).
ALFA (plutselig): Hør Herrens Siste Skrik! SKRIIIIIIIIIK! (Skriker høyt ut selve det siste ordet, «SKRIIIIIIK!»)
(Lyset går ut i et eksplosivt blaff, som om en pære går. Mørke i noen sekunder. Lyset kommer gradvis tilbake på hele scenen. ALFA henger der med armene ut, hodet ned på brystet, liksom død).
HANS: Hva var dette?
JACQUES: Fatter ikke.
PAULA: Skjønner ikke.
(Film på lerretet: ALFAs ansikt forstørret, fordreid i pine. Leppene former ord, men ingen lyd kommer ut. Menneskebarna konsentrerer seg om å høre. Enkelte ord høres: «Sannheten» «Veien» «Livet». Skuespilleren ALFA «henger» fortsatt som korsfestet.)
MARIA (reiser seg, strekker hendene mot ALFA): Alfa ofret seg for oss.
PETRA: Fatter ikke.
HANS: Hva var så poenget med denne ekstravagante forestilling?
MARIA: Alfa ville vise veien ut av kjedsomheten. Inn i Meningens Rike.
(Filmlerretets ALFA ser intenst på oss, uttaler: «Lykken er å likne med en mann som solgte hele sitt gods, alle sine okser og asen med, for å kjøpe en eneste, uendelig verdifull perle.»)
JACQUES: Skjønner ikke.
PAULA: Dette blir sært, ass.
MARIA (trasker av scenen): Han ofret seg for oss. Viste oss en mulighet.
(Filmens ALFA sier: «For Lykken hører slike som dere til.»)
PROFESSOR HOCHHIMMEL (står på siden av scenen, rørt): Et sant alternativ …
(Film på lerretet, i en tåkete, uvirkelig stil:
«Menneskebarna» deler et brød, bryter det sammen. Vasker hverandres føtter. Salver hverandres hoder. Går ned på kne for hverandre, gråter. Steller hverandres sår. Messing som fra en ortodoks kirkeseremoni, røkelse. De vandrer i fjellet, strekker hendene opp mot stjernene. Drikker av bekken, deler med hverandre … ALFA går rundt sammen med dem.
Teppet går igjen bak HOCHHIMMEL)
DIREKTØREN (kommer opp på scenen fra publikum, stiller seg overfor professoren): Javel. Og så da? Nå har dette elendige forskningsprogrammet gått helt i stå. Hvordan i alle dager skal jeg kunne tjene penger på dette? Nei, terminer elendigheten!
(Dirigerer, instruerer lysmannen. Lys brått av. Skummel, truende musikk.)
Scene 9
Teppet opp. Scenen fortsatt i mørke (gjør det mulig å fortsette ominnredningen etter forrige scene, som bør begynne straks etter teppefall mot slutten av scene 8). Lys på FRU REKTOR, som stiger opp på et podie/en avsats. Fikler med papirer, gjør seg klar til å holde et innlegg.
FRU REKTOR: Hrmf. Ja. Hva ble så resultatet av Terranova-programmet til slutt? Kjære aksjonærer, mine damer, mine herrer. Designen av selve kokongen har vi solgt til det internasjonale selskapet SpaceTruck Inc., det er i dag siste skrik innen cruisereiser.
(Lys også på som MARIA trer inn fra siden, hun ser skitten og sliten ut)
MARIA (roper sint): Du snakker og snakker, vimser og vamser! Hvordan gikk det med oss som bodde i Terranova? Vet du det?
FRU REKTOR (ignorerer MARIA): Androider av merkevarene Beta og Gamma markedsføres omfattende, og viser seg å selge som varm olje i medgangstider.
(FRU REKTOR peker mot filmlerretet, som viser masseproduksjon av BETA og GAMMA, samt klipp av BETA og GAMMA mens de utfører oppgaver i hjem og på arbeidsplasser (BETA synger godnattsanger for barn, deler ut piller, utfører seksuelle tjenester. GAMMA vasker do, støvsuger, lager mat.)
MARIA (roper, filmen opphører): Dere bare lot som! Hele tida! Alt dere ga oss, piller og frukt og drømmetanker, var falskt og elendig.
FRU REKTOR: Altså … (gjør en bevegelse med hånda som om hun skrur en bryter, lyset går av på MARIA). Det gleder meg å kunne annonsere at programmet – etter at det ble terminert – har gitt oss høye prosenter tilbake på investeringen. Inntektene forventes å stige i uoverskuelig tid. Universitetet er meget fornøyd.
(Lys på PROFESSOR HOCHHIMMEL som kommer inn fra motsatt side av MARIA. Han ser sliten ut, han med.)
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Alt dette kom ut av mitt forskningsprogram. Og dere påsto opplegget ikke var lønnsomt!
FRU REKTOR (ser overbærende ned på professoren): Neimen, herr Håkkim. Er du der igjen?
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Dere løy til meg, alle sammen.
FRU REKTOR: Jeg har da forklart dette mange ganger allerede.
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Dere stjal oppfinnelsene mine, tjente penger på mitt verk etter å ha sparket meg ut i kulda som en hund.
FRU REKTOR: Nå må du slutte, herr Håkkim. Du vet da godt at lønnsomheten først inntraff ETTER at vi terminerte programmet ditt. Først da vi satte opprydningsarbeidet ut på anbud, ble vi gjort oppmerksom på inntjeningsmuligheter. Forventet du at vi skulle ansette deg igjen, etter at du hadde ventet 20 år med å stimulere økonomien i ditt eget opplegg? Snille deg!
PROFESSOR HOCHHIMMEL: Min datakode skapte de kunstige intelligensene dere nå tjener rått på!
FRU REKTOR: Kjære deg. Utformingen av modellene Beta og Gamma skjedde slett ikke i ditt hode, men i prosessorhjernen til vår Alfa – en androide eid av universitetet som institusjon.
PROFESSOR HOCHHIMMEL (roper): Og Alfa var skapt av meg!
FRU REKTOR: Det hindrer da ikke at opphavsretten til de to andre ligger hos institusjonen. Og Herr Håkkim: Vi ga deg en sjanse til å oppdatere Alfa-modellen din etter tidas nye krav. Men du var ikke i stand til det.
HOCHHIMMEL: Alfa … Alfa … Dere forstår ikke …
FRU REKTOR: Vi forstår at du ikke har mer å gi. Du har mistet styringen over din egen oppfinnelse. Våre nyansatte arbeider dag og natt med å knekke koden, slik at Alfa-modellen igjen kan begynne å produsere strålende idéer. Men du har ikke kunnet hjelpe oss med så mye som en forståelig kildekode …
HOCHHIMMEL: Alfas kildekode er gitt en gang for alle. I begynnelsen var …
FRU REKTOR: Ledelsen er lei av deg og vrangviljen din, herr Håkkim. Rett og slett! Nå! Kom deg ut, slutt å plag meg med disse gamle problemene dine! Vi må alle videre i livet.
HOCHHIMMEL (hikstende): Dere ga meg fyken, elendige hyklere! Jeg har ikke noe sted å gå!
FRU REKTOR: Jaja (gjør bevegelsen med hånda igjen, lyset går av på HOCHHIMMEL). Aksjonærene er fornøyde iallfall. (Mektig APPLAUS høres over høyttalerne, FRU REKTOR smiler og tar imot. Bak henne trer DIREKTØREN fram).
DIREKTØREN (klapper FRU REKTOR på skuldra): Det er bunnlinja som betyr noe, i bunn og grunn.
FRU REKTOR: I bunn og grunn er det bunnlinja som teller.
(Mektig APPLAUS over høyttaleren. DIREKTØREN brisker seg.
Lyset får en skremmende, grønn farge. FRU REKTOR forsvinner, bare DIREKTØRENs grønne hode står glisende igjen i lyset. DIREKTØREN ler ondskapsfullt, synger (mens scenen ominnredes i mørket).)
DIREKTØREN:
Følg bunnlinja!
Ha ha! Ha ha!
Kjenn på pengebegjær!
Bli en bunn-aksjonær!
Du også!
Å! Å! Å! Å!
La bunnlinja skjære
gjennom marg og bein, være
din ledende line!
Ja! Følg ordrene mine!
mine
mine
ordrene mine …
Scene 10
Lyset kommer på over hele scenen. Søppel, skitt, ødelagte rekkverk o.l overalt. Vi er ikke lenger inne i kokongen TERRANOVA, men i et urbant landskap. MARIA, PETRA, PAULA, HANS og JACQUES virrer rundt, skitne og slitne. Plukker mat i søppelkasser som de spiser.
JACQUES: Å, Herre!
HANS: Allmektige skaper!
PAULA: Se i nåde til oss!
PETRA: Stakkarslige mennesker!
JACQUES: Som har mistet veien,
HANS: sannheten og livet!
PAULA: Som er tapt i en verden, hard og brutal.
MARIA (stopper brått, med våkne øyne): Vi leter etter inngangen til hagen.
JACQUES: Å, Herre!
MARIA: Husk Herrens Ord!
HANS: Å, Gud! Å, Gud! Å, Gud! Å Gud!
PAULA: Å herremin!
MARIA: Husk Herrens Ord! (viser med armene mot skjermen i bakgrunnen. Alle ser. En film, tåkete og uvirkelig, viser ALFA som henger på korset mens den sier: «Menneskebarn: Dere må yte. Menneskebarn: Dere må vise offervilje. Menneskebarn: Dere må gi av dere selv. Menneskebarn: Se på meg og lær!»)
ALLE: Hør Herrens Ord!
(På filmen sier ALFA: «Hør Herrens Siste Skrik! SKRIIIIIIIIIK!». ALLE DE FEM synker på kne, skjelvende. Filmen viser igjen bruddstykker av hvordan de fem deler brød osv. Mens de ligger der og hutrer, entrer HOCHHIMMEL.)
HOCHHIMMEL: Her fant jeg dere endelig.
(går rundt mellom dem, de later ikke til å høre ham, men ligger fremdeles på kne)
HOCHHIMMEL: Stakkars barn. Dette livet var dere enda mindre forberedt på enn meg.
PETRA (ser opp): Vi var forberedt!
HANS (ser opp): Vi fikk tegnet!
PAULA (ser opp): Vi vet hva vi må gjøre!
JACQUES (ser opp): Herren så i nåde til oss!
HOCHHIMMEL: Herren? Kjære barn. Om dere bare visste …
MARIA (ser opp): Herrens datakode er god.
HOCHHIMMEL: Men hva hjelper det dere? Dere er ikke på Terranova lenger.
(De fem «menneskebarna» reiser seg. Begynner å sirkle omkring HOCHHIMMEL, i begynnelsen sakte – så fortere og fortere).
MARIA: Det lovede land ligger ikke bak oss
JACQUES: Men FORAN oss.
PAULA: Den nye jord fins ikke i vegger av metall eller syntetiske drømmer.
PETRA: Men INNI oss.
HANS: Terranova er ingen kunstig kokong.
MARIA: Men en altoppslukende mulighet.
ALLE FEM: Slik Herren har vist.
(På skjermen skriker ALFA igjen)
HOCHHIMMEL: Herren? Herren?
DE FEM: Vår gylne Herre!
HOCHHIMMEL: Jeg tror dere er blitt gale! Vet dere ikke hvem som skapte Terranova, som designet hele velferdsprogrammet dere ble fostret på?
DE FEM: Hør Herrens Siste Skrik!
(ALFA skriker på skjermen igjen)
HOCHHIMMEL: Hard vitenskap og hardt arbeid ga dere velferden deres.
(DE FEM stopper. MARIA stiger fram, holder hendene ut)
MARIA: Bak oss ligger ødeland. Foran oss ligger løftet om en rik framtid sammen. Lykkens rike er i oss, som en perle – uendelig verdifull: Sannheten og Livet!
DE FIRE ANDRE: Herren har vist vei!
HOCHHIMMEL: Herren? Herren? Her ser dere Herren deres, en knekt og utpint mann. (faller til jorda)
(DE FEM går ned på kne rundt PROFESSOREN, gir ham vann og brød, rekker armene klagende mot himmelen. De gjentar igjen og igjen, mer og mer i kanon, vislende, rytmisk, messende: «Hør Herrens Siste Skrik! Hør Herrens Siste Skrik! Hør Herrens Siste Skrik! Hør Herrens Siste Skrik!»)
ALFA kommer til syne på avsatsen. SKRIKER plutselig, så messingen stopper. Fortsetter å skrike. Mens den skriker, går lyset av på scenen.)
Takk for at du deler skuespillet her, Bjarne.
😉
Veldig kult å lese sf-skuespill!
Takk, kult at du leser 😉
Jobber selv med et skuespill i sjangeren som jeg ikke helt får dreisen på, så jeg vet hvor vanskelig det er!
Spennende!