Av Tore G. Bareksten

 

Asiatisk fantasy blir stadig lettere tilgjengelig, for eksempel på Netflix. Jeg har selv anmeldt flere av disse seriene i Nye NOVA.  Men norske seere blir ofte forvirra over at spøkelser og demoner i Asia er forskjellige fra de vestlige. For å forklare forskjellen, er jeg frekk nok til å publisere en over 20 år gammel reiseskildring fra den gang jeg haika rundt i Asias skumle bakgater med min slitte interrail-ryggsekk på jakt etter magikere. 

 

Asiatisk overtro og fantasy

Under mitt første besøk i Singapore klarte jeg det ikke. Den kortvokste, kinesiske ungdommen nektet. Enhver smiger bare prellet av. Han fortsatte å feie gølvet rundt beina mine. Men gradvis forsto han at jeg ikke fleipa, men var seriøst interessert og hadde erfaringer med lignende magiske opplevelser fra før. Dette skjedde i en typisk crash pad i Bencoolen street.  

Crash pads er de eneste stedene du kan bo billig i Singapore. Dette er delvis ulovlige hospits, innreda i et kontorlokale eller leilighet ved at man har delt opp lokalet i små rom med finerplater, skrudd fast noen vifter i taket og lagt noen madrasser i hvert rom. Siden skilleveggene ikke når helt opp til taket, hører du godt hva de andre gjestene driver med. Navnet kommer selvsagt fra de voldelige mafiafilmene kinesere elsker å se, hvor gangsterne tar i bruk slike primitive bosteder når de går til krig mot hverandre. Men det eneste jeg kriget mot var moskitoer, bed bugs, den tuberkuløse hostinga fra folk i nabokottene og kineserguttens trassige motstand mot å gjøre det jeg ville. Likevel sa Sam Lau faktisk «kanskje» da jeg dro videre til Malaysia, og da jeg kom tilbake til Singapore tre uker senere, etter noen sære opplevelser i verdens kanskje eldste og tetteste jungel, gikk han med på å ta meg med til et fengshui-medium.

Singapore er et konfutsiansk kapitalistisk enevelde i stadig vekst. I 1969 hadde byen 62 øyer og en mengde høydedrag. Nå er de fleste høydene brukt til fyllmasse mellom øyer som er blitt en del av fastlandet. Og i sentrum jevnes hele gater med jorda og erstattes av nye skyskrapere. Den gatestubben vi tok drosje til, var en slik utdøende gammel gate med toetasjes hus, inneklemt mellom nybygde høyhus.

Lau åpnet en knirkende dør som avslørte en svak opplyst trapp. Da jeg fulgte etter ham opp den bratte trappa, overveide jeg muligheten for at et par ransmenn kanskje ventet der oppe, og jeg gjennomgikk noen enkle slag/spark-kombinasjoner fra karateklubben Oslo Budo Kwai i hodet. Men den eneste som ventet på oss, var en smilende middelaldrende dame kledd i en romslig buksedrakt med mønster i de buddhistiske lykkefargene gult og signalrødt. Øynene bak de runde brillene i gullfarget innfatning var omkranset av smilerynker, og i munnen blinket flere gulltenner. Intet skilte henne ut fra hundrevis av andre eldre damer du kan se i Singapore. Heller ikke leiligheten var noe spesielt. Fire nabofruer spilte mahjong i soverommet og tittet nysgjerrige ut på den rare gjesten fra landet de aldri hadde hørt om. I stua sto tekoppene og ventet mens tv-en lot en sylslank kinesisk popstjerne reklamere for landets mest brukte hårshampo. (Jeg hadde alt brukt Follow Me i flere dager uten å få følge etter filmstjernen). 

Gølvet hadde samme slags billige vinylbelegg som i Norge bare brukes av korrupte vedlikeholdsetater på offentlige sykehus og i sosialboliger. Det eneste spesielle med stua var alteret, overfylt som det var med en buddhistisk Kwan Yin-statue, to innrammede bilder, tre taoistiske guddommer, brennende røkelsespinner og friske appelsinoffer. Da jeg kom nærmere de to bildene, så jeg at begge tilhørte de åtte udødelige. Den ene var Li Tieguai, den muntre krøplingen som tar seg av sjelevandring. Den andre var Zhang Guolao: Som vanlig sittende bakvendt på et esel, siden han sørger for ekteskapelig lykke. (Siden jeg er ugift, håper jeg noen gifte lesere kan forklare meg denne symbolikken?).

Etter hvert som den tunge søte lukten fra røkelsen fylte nesen, og damene på soverommet lukket dørenfFor ikke å forstyrre oss, minnet denne kvinnen meg mer og mer om min mor. Noe av den samme omsorgen strømmet ut av henne. Og på samme vis som min mor jobbet i televerket på sultelønn i mange år, var denne kinesiske damen en slags underbetalt åndelig telefonfullmektig som ringte opp dine avdøde og spurte åssen de fiksa hverdagen sin i underverden og hva du kunne gjøre for at de skulle føle seg mer hjemme i dødsriket – istedenfor å finne på noe faenskap i livet ditt. Selvsagt arrangerte hun også spøkelsesbryllup, spådde framtiden din, fjernet forbannelser folk hadde lagt over deg – og kunne i tillegg selv pålegge slike på folk du mislikte. Men bare hvis hun stolte på deg, for slike medier jobber aldri for folk de misliker.  De forlanger alltid at nye kunder introduseres av gamle, og tar bare småbeløp for sine tjenester. 

Etter at kinesergutten hadde vendt tilbake til Backpack Tourist og jeg hadde drukket en kopp te med den gamle damen, mens vi vurderte hverandre med samme kritiske velvilje, formidlet jeg min åndelige bestilling. 

Etter moden overveielse fant hun denne rimelig og uttrykte sin forståelse for min ugifthet.  Jeg forsto at jeg ikke hadde hatt sommerjobb på sykehjem for eldre damer forgjeves. Jeg måtte tydeligvis ha lært å gjøre adskillig bedre inntrykk på eldre damer enn på unge. Deretter tok hun alvorlig fram et ferdig trykt skjema på størrelse med forsiden til en av mine lærebøker i religionshistorie, og begynte å fylle inn navn, alder, fødselsfakta og så videre. Dette var et pass som skulle gi den døde fri reise i underverdenen. Dokumentet var alt merket med dødsrikets røde adgangssegl. Ferdig utfylt ble dette lagt foran alteret. På passet la hun en rekke andre papirstrimler med bønner, besvergelser og beskyttelsesformular. Noen klær måtte den døde jenta ha, også disse i papir, og selvsagt en stor bunke helvetespenger. Disse pengesedlene var mer forseggjorte enn tilsvarende hell notes jeg tidligere hadde kjøpt i matbutikken Asia City i Oslo, Men så var de også trykket i Hong Kong, hvor man var mer nøye på at sedler beregnet på Bank of Hell så ekte ut. I Taiwan har man for øvrig kommet fram til at den taoistiske praksisen med å brenne stadig større hauger med helvetespenger, er forurensende. Derfor kan man nå isteden få bankkort med bilde som bare kan brukes etter døden. Kanskje en passende julegave til noen du kjenner?

Nå begynte hun å synge lavt og nynnende. Og mens hun mumlet fram de rituelle orda tok hun, i tillegg til de forventa standardeffektene, også fram en bryllupsbolle – for å øke mine muligheter for ekteskapelig lykke – hele to papirtigre, en papirbåt som skulle hjelpe meg å seile gjennom dagliglivets stormfulle farvann, og selvsagt den obligatoriske bollen med ris. Men før jeg forteller videre om hennes bruk av I Ching-heksagrammene og forklarer symbolikken med de røde og grønne papirstripene, får jeg kanskje forklare den tålmodige leser hvorfor det jeg opplevde av magi i Vietnam motiverte meg til dette her – og hva som er så spesielt med kinesisk overtro?

Som religionslærer må jeg noen ganger innrømme at en del av det som står i lærebøkene jeg er nødt til å bruke, ikke nødvendigvis er korrekt. Særlig når Vestens lærebokforfattere skal forsøke å beskrive troslivet til verdens største og mest spredte etniske folkegruppe. De fleste norske lærebøker for videregående skole har fått med seg at mange kinesere har mer enn én religion. Ja, at det vanligste er en blanding av buddhisme, taoisme og konfutsianisme. Og deretter går lærebøkene over til å presentere de klassiske tankene til Lao Tse, Konfutsius og Buddha, og gir elevene det feilaktige inntrykket at det er dette + fedredyrking folk tror på i Kina, Taiwan, Hong Kong, Malaysia, Singapore, Vietnam osv.

Men de kinesere jeg møtte i sommer i Vietnam, Singapore og Malaysia var ikke særlig interessert i de mer klassiske taoistiske mysterier eller inKonfutsius’ leveregler. De var derimot hekta på å leve et best mulig liv her og nå, spå framtiden og sørge for at de døde og diverse ånder ikke fant på for mye faenskap. Forholdet til døde forfedre var derfor ofte mer prega av frykt enn av respekt.

Dette opplevde jeg tydelig en av de første dagene jeg var i Singapore. På vei hjem fra et surrealistisk nachspiel, etter å ha hørt verdens beste kinesiske country og western band på Golden Tulip Singing Bar på Lucky Plaza i Orchard Road, snublet jeg tilfeldigvis innom Temple of 7000 lights i 366 Race Course Road. I første rekke ble jeg mest imponert av den 15 meter høye buddhafiguren. Rundt foten av den var små figurer som pedagogisk korrekt viste høydepunktene i Buddhas legendariske liv. Klassiske greier å finne i et buddhisttempel. Mer overraskende var en mannshøy Gandhi-figur av voks og en hinduistisk Ganesha-statue. Denne mannen med elefanthode har jo ingenting med buddhisme å gjøre, men siden han symboliserer visdom, fremgang og lykke, glir han godt inn i den folkekinesiske religionsmiksen. Appelsiner og bokser med kondensert melk var stablet i offerhauger foran statuen. Men stedet hvor kinesere sto i kø, var faktisk foran lykkehjulet til venstre for inngangen. Her kunne man selv slå seg et nummer, hvoretter en munk høytidelig rakte deg en spådom med tilsvarende tall. Denne var skrevet i et buddhistisk formelspråk like tvetydig som orakelet i Delfi, noe som gjorde at man trengte munkens hjelp fil tolkingen. Og den viktigste inntekten til de fleste av Singapores ulike templer er nettopp slike medier som spår fremtiden ved hjelp av sin kontakt med den typen guder/ånder som kalles shen. Et viktig begrep i Fengshui.

Fengshui er igjen et sentralt begrep i kinesernes folkelige religionmix. Familier på Taiwan bestiller en Fengshui-ekspert for å velge det beste gravstedet. En forretningsmann som vendte tilbake til Singapore fra Harvard University, ba en Fengshui-ekspert velge den beste datoen for å starte opp et datafirma.  

Hva er så Fengshui? Bokstavelig oversatt betyr det vind og vann. Hovedpoenget er at kinesere ikke deler inn verden i død materie og levende vesen som vi europeere gjør. All natur oppfattes som en levende, pustende organisme. En stein er ikke bare en stein. Et fjell noe mer enn et fjell, fordi det finnes en gylden lenke av åndelig eksistens som gjennomstrømmer enhver form i verden – og binder natur, dyr, mennesker sammen i en levende enhet. Historisk ble dette tusenårgamle begrepet først systematisert av Wang Chi og co., under Sung-Dynastiet som varte fra 960  til 1279 før kristi fødsel. Her forklares skapelsen med at alt begynte med et abstrakt prinsipp. Og når dette beveget seg første gangen slik alle abstrakte prinsipper som kjeder seg har en sykelig tendens til å gjøre, skapte det abstrakte prinsippets åndedrett det mannlige prinsipp, yang. Deretter hvilte det abstrakte prinsipp seg slik at det kvinnelige prinsipp yin dukket opp. Men det som holder yang og yin oppe er selvsagt chi, naturens pust. Etter ä ha skapt yang og yin fortsetter chi med å skape hele verden. Men chi må selvsagt følge visse faste og uforanderlige lover. Disse lovene må igjen følge de presise matematiske prinsippene som dominerer universet.

Virksomheten til naturens pust, lover og matematiske prinsipper (chi,li og so) er uforståelig for vanlige mennesker, men vi kan observere den gjennom naturens fenomener og den fysiske verdens utvendige form (ying). Det er yin som sammen med chi, li og so utgjør fengshui.. Og det var fengshui som bestemte hvordan de gamle palasser og templer i Kina skulle bygges for 3000 år siden. Senor Amaral, som i sin tid var guvernør i portuguisiske Macao, syntes fengshui var såpass tullete at han bygde en ny hovedvei uten å ta hensyn til klagene over at veien ødela en kinesisk kirkegårds fengshui. Selv om sinte kinesere skar av ham hodet, er neppe dette grunnen til at den britiske kolonien Hong Kong betalte millioner av dollar i kompensasjon til folk som klaget over at offentlige bygg ødela deres feng shui. Og da jeg var i Singapore i 1992, holdt staten på å bygge om to helt nye boligskyskrapere, fordi inngangsdørene vendte mot hverandre. Dette ble nemlig sett på som såpass dårlig fengshui at folk ikke flyttet inn.

Et annet eksempel på fengshui-tro er de små heksagonale bhatgwa-speilene du kan se overalt i kinesiske butikker, templer og restauranter. Hensikten med disse er selvsagt å reflektere dårlig fengshui tilbake dit den kom fra – men for at de skal virke, må de være nøyaktig plassert av en ekspert. Et patetisk eksempel på dette er den amerikanske ambassadens speilglass-vinduer i Hong Kong, Disse kaster sola rett inn i Hong Kongs justisavdelinger som ligger tvers overfor. I nesten alle kontorvinduene her kan du derfor se  små selvforsvarsspeil satt opp av nervøse sekretærer, advokater og konsulenter.

Hvilket teoretisk grunnlag bygger så fengshui-ekspertene sitt arbeid på?

Vel, vi har to hovedretninger. Fukien-skolen legger stor betydning på bruken av praktiske instrumenter som det spesielle geomantiske kompass, en symbolsk miniutgave av universet med masser av kinesiske skrifttegn. Men denne skolen legger også stor vekt på astrologi i tilknytning til heksagrammer fra I Ching. Andre nyttige bøker er Kuo P’u (Song of Geomancy) fra år 300, The Water Dragon Classic fra år 600, og den kanskje litt for moderne The lmperial Encyclopedia fra 1726. Kiangsi-skolen legger derimot mer vekt på landskapsformasjoner og deres likhet med aktuelle eller mytiske dyr. Enhver høyde er selvsagt en drage. Og hus må derfor aldri plasseres slik i forhold til høyden at de havner på dragens hale. I et land som Kina kan vi kanskje forstå hvorfor jordskjelv kan oppleves som irriterte dragers haleslag. Verre er det å forstå at dagens veiarbeidere i Singapore, Taiwan og Hongkong ofte stopper opp hvis de graver seg ned i et område med jord som er spesielt rødt pga. høyt jerninnhold. Siden det røde er blod fra en drage som veiarbeidet har såret, kan de selvsagt ikke fortsette før en fengshui-ekspert har ordnet opp. Men også taoistprester kan brukes. Da Singapores Mass Transit Railway, kanskje verdens mest effektive undergrunnsbane, skulle bygges, startet man ved å samle nesten samtlige av byens taoistprester – slik at disse kunne vise de jordånder som kunne bli fornærmet over den framtidige graving den nødvendige respekt, samt finne den minst provoserende ruten.

Et pussig trekk ved fengshui-virksomhet er at dette, som så mange andre underbetalte yrker, er dominert av kvinner. Dette gjelder spesielt medium utenfor templene. Kvinner oppfattes som mest egnet til dette, siden de skal ha bedre sans for detaljer og sterkere utviklet intuisjon enn menn.

Hvorfor har så millioner av kinesere trodd på dette her i flere 1000 år?

Vel, en amerikansk buddhistisk bygningsingeniør har faktisk funnet ut at disse gamle prinsippene for husbygging og byplanlegging faktisk stemmer brukbart overens med hva han selv lærte om moderne byplanlegging i Paris. Og det finnes en rekke bøker på norsk og engelsk om hvordan du kan bedre energien i hjemmet ditt ved å bruke fengshui. Råd som går igjen er å unngå rot, og å sørge for godt lys og mange planter. For å få påfyll av energi, bør du kunne se døra på skrå fra arbeidsplassen din og senga. Høye bokhyller i stua er bra. Det gjelder å kombinere de fem elementene jord, tre, vann, ild og metall. For mye metall-energi kan føre til en overdreven evne til å finne kompromisser og nye veier i livet. Det motsatte kan føre til svakhet og ubesluttsomhet. 

En mer religionshistorisk forklaring er at fengshui-eksperter, samt ulike medium, fyller et behov for personlig veiledning og omsorg som kinesiske religioner ellers ikke gir, siden man mangler en prestekaste av vestlig type. I new age-stil kan man også hevde fengshuis holistiske syn på mennesker og natur, som deler av samme levende organisme, forklarer hvorfor kroppens akupunkturlinjer tilsvarer naturens kraftlinjer (ley lines) – som selvsagt møtes i området under navlen og i Stonehenge.

Men sammenhengen mellom fengshui, druidenes ley lines, troen på akupunktur, og det vediske synet på hvordan man skal skape fri flyt mellom de kvinnelige og mannlige kraftsentre i alle mennesker, krever dessverre en egen artikkel – av så erotisk karakter at et såpass anstendig organ som Nye NOVA ikke kan sjokkere sine tradisjonelle lesere med å trykke slikt. Jeg avslutter derfor disse teoretiske betraktninger med en praktisk forklaring: Når en kineserfamilie kontakter en fengshui-ekspert for en klarlegging av hvorfor de har uflaks, er dette en psykologisk markering av at de tar ansvar for sin vanskjebne og er motivert for å gjøre noe for å bedre sine kår. De tar det som en selvfølge at rådene de får, vil virke. Dette gir dem nytt overskudd, selvtillit, pågangsmot og en målrettet optimisme som gjør at de faktisk får det bedre.

La oss nå vende tilbake til vår hjemmekoselige eksoti, som i hverdagslig fremmedartethet finner sted i Singapores South Bridge Road. Hadde dette vært en fantasinovelle, ville jeg selvsagt skildret meg selv som en atletisk helt og latt mediet være en vakker, velskapt kvinne fra Heinleins siste senilt seksualnostalgiske verk. Jeg ville sikkert også lagt handlingen til en skummel grotte, med råtnende lik lenket fast til fuktige, mosegrodde vegger i lyset fra flakkende fakler som kastet et stadig skiftende og fascinerende mønster av lys og skygge over et innviklet rituale.  Men dette var virkeligheten i Singapore 1992, hvor en nærsynt, gammel dame fulgte en nesten fjollete enkel og hverdagslig tusenårig tradisjon, fri for fancy effekter og fiksfakserier. Selve seremonien baserte seg på fire hovedelementer: En tøffel, den uunngåelige bollen med ris, røkelse og navnet til offeret skrevet på et stykke papir

De røde og grønne papirstrimlene på alteret symboliserte selvsagt livsvæskene, blod og plantesaft. Over disse la det smilende mediet en haug av utklippsfigurer, som symboliserte alle de personer jeg – mer eller mindre utilsiktet – kan ha såret og derfor motivert til å sende meg onde ønsker. Med overbevisende håndbevegelser og besvergelser kansellerte hun all min karmiske gjeld, og spedde generøst på med et par papirflaggermus for å sikre meg god lykke – og en haug rødt papir for å forsegle kjeften på folk som vil meg ondt, deriblant skolesjefen i Oslo. Høytidelig trakk hun så pusten dypt og begynte den mest krevende delen av seremonien. Bestemor Leng hevet stemmen så høyt at den skar gjennom røkelsesluften og slo urytmisk to merkelige figurer av tre mot hverandre. Etter en stund grep hun en imponerende tresidet dolk, som selvsagt hadde to bjeller på messinghåndtaket, og stakk ned alle som ønsket meg vondt + de to papirtigerne. Deretter henvendte hun seg, freudiansk nok, til to store pappfigurer, en kvinnelig og en mannlig, og ba dem slippe meg fri. Samtidig som hun vugget fram og tilbake og jamret fram sine besvergelser, tente hun på papiret. Hun lot det ta skikkelig fyr før hun med høye hyl dasket løs på papirlappen med tøffelen, samtidig som hun ofret røkelse og ris til de påkalte ånde onder – hvis navn jeg ikke tør nevne av frykt for at de skal besøke meg, Nye NOVAs redaksjon eller tidsskriftets lesere. Til slutt ble alt sammen brent i et hjørne på kjøkkenet. Flammene slikket oppover metallplatene langs veggen – før hun slo på sin hypermoderne japanske kjøkkenvifte for å få brannlukten ut av rommet. AKP-ml forsto aldri hentydning til fengshui da Mao Tse-tung slo fast at såvel imperalismen som atombomben er en papirtigre. Få folkeslag har så stor respekt for det skrevne ords magi som kineserne. Å skrive noe på papir som brennes, går derfor igjen i de fleste seremonier. Tilbake til mediet: Hun nikker smilende til meg. «Det brenner bra. Det tyder på at de døde er her sammen med oss. Jeg føler at den unge kvinnen er tilfreds med offeret».

Vil man ta i bruk mer alvorlige forbannelser, bruker man dukker som i voodoo. Men medier som slukker brennende papir med tøfler, og derfor kalles Little People Hitters, driver av prinsipp ikke med slikt. Og de få magikerne som tilbyr dette, ville neppe hjulpet noen de kjente så overfladisk. For jo kraftigere en forbannelse, jo større sjanse for å miste kontrollen – slik at forbannelsen vender tilbake til den som kaster den. Risikoen gjør dukkeforbannelser rådyre. Min seremoni kosta bare 10 kroner. Jeg ga henne derfor 30 til, for at denne prosessen skulle gjentas med tre måneders mellomrom. Deretter gikk jeg ut i mørket.

På gatehjørnet var alt det første alteret kommet opp. Jeg visste at før jeg forlot Singapore, for å fly hjem til årets science fiction-kongress, ville slike altere dukke opp over hele byen, Og gradvis ville de bli overstrødde med offer som appelsiner og bokser med kondensert melk. For nå gikk Singapore inn i måneden til The Hungry Ghosts. Som leseren sikkert vet, har de sultne gjenferd sitt eget nivå i buddhismens hierarkiske dødsrike. Her har de døde beholdt sin kåthet, sin tørst, sin sult, sin umettelige trang til å lese Star Trek-bøker. Men de mangler den kroppen de trenger for å dekke slike primære fysiske behov. I de sultne gjenferds måned svekkes skillet mellom dødsriket og vår verden, slik at utilfredsstilte spøkelser kan flakke hvileløst omkring etter kropper å besette. På veien hjem var jeg derfor spesielt forsiktig med ikke å gå på rødt lys. For jeg visste at i denne måneden ville enda færre kinesere enn vanlig våge å hjelpe folk som blir skadd i alvorlige ulykker. Ved alle slike ulykkessteder møtes nemlig sultne gjenferd, som lett hevner seg på dem som forsøker å forhindre ofrenes forventa død ved å ta bolig i kroppene deres. Og denne måneden er det selvsagt ekstra mange gjenferd på kroppsjakt. 

Hvorfor er troen på besettelser så utbredt i moderne kinesiske og japanske bysamfunn?

En forklaring kan være at disse samfunnene ofte har veldig strengle regler for korrekt adferd. Det store antall regler gir liten plass for følelser som selvhevdelse og aggresjon. Slikt må undertrykkes. Selv om mannen f.eks. forlater kona hver kveld for å være sammen med yngre og penere elskerinner, har hun ikke lov til å vise sinne. Og hvis hun en dag freaker ut og heller den kokende skålen med nudler ned i skrittet hans, er hun selvsagt besatt. Å være besatt er med andre ord en utmerket unnskyldning for å gjøre det du kanskje ubevisst har hatt lyst til lenge. I en malaysisk avis leste jeg for eksempel om ei 18- årig jente som gikk  på diskoteker ute lov – hvor hun møtte fremmede menn hun hadde sex med. Men etter at foreldrene tok henne med til et medium som drev ut det sultne spøkelset ut av henne, sluttet hun selvsagt med det.

Jeg nevnte at mediet jeg besøkte også hjalp til med spøkelsesvielser. Det kan for eksempel være en mor som mistet sønnen sin da han var 3 år, og nå 15 år senere får høre at han synes det er kjipt å leve ugift i dødsriket – og ber mora fikse kontakt med en annen død han kan dele sine dårlige dager med til gjenfødelsen skiller dem ad. Mor går da straks til en taoistprest eller et medium, som leter gjennom dødsriket til de finner en passende partner og ordner det formelle med den dødes partners døde slektninger. Litt mere komplisert er det dersom man må be om de nålevende slektningenes tillatelse til at den  avdøde datteren skal gifte seg med disses avdøde sønn. Og enda dyrere er det selvsagt hvis en av ens egne døde slektninger vil gifte seg med noen som ennå er i live. (Bare forsøk å be en jente du kjenner gifte seg med din avdøde oldefar, så vil du forstå hva jeg mener). Men heldigvis for giftesyke døde er frykten for de avdøde ånders raseri så stor blant kinesere at få levende som får tilbud om slike ekteskap med døde, våger å si nei. Et slikt ekteskap forplikter den levende til å stelle den dødes grav. Til gjengjeld får man fulle juridiske rettigheter på papiret. For ei jente fra en fattig familie som gifter seg med en død velstående, kan dette være en god avtale. Jeg ville selv seriøst overveie alle slike tilbud fra eventuelt interesserte døde millionærdøtre. Religionshistorisk kan praksisen med spøkelsesekteskap forklares med at kinesere bygger sitt dødsrike på sitt dagligliv, hvor det å være gift blir nødvendig overfor samfunnet, samt overfor avdøde og kommende slekter.

Men nå har jeg alt skrevet altfor langt. Flere refleksjoner over kinesisk overtro, samt mine absurde og for meg selv pinlige erfaringer i Phuoc An Hoi Quan i fjellene nord for Ho Chi Mihn City, får vente til en senere anledning. Til videre lesning for bedre å forstå Netflix’ mange sør-koreanske fantasyserier anbefaler jeg Damien Sins Classic Singapore Horror Stories.

 

Skrekk fra Singapore