E. Flakk + P. Sahlstrøm: Dobbeltomtale av Glenn C. Nors «Skyggeapokalypsen»

Glenn C. Nor debuterte ifjor med en roman som blander flere sjangre: krim, thriller, fantasy, science fiction. Romanen het Skyggeapokalypsen, og fikk god omtale på bokblogger.com samt av flere testlesere. 10. oktober lanseres en engelsk versjon, The Shadow Apocalypse.

Nye NOVA har bedt to av våre mest trofaste bidragsytere om å anmelde boka. De to har lest den engelske versjonen. Dommene foreligger herved.

 

Redax.

 

1) The Shadow Apocalypse: Et klisjetungt sjangervirvar

Det er ikke helt lett å gjøre seg klok på hva The Shadow Apocalypse, romanen til Glenn C. Nor, er ment å være. På en side minner det om en heist-fortelling av typen Ocean’s 11 og dens oppfølgere. Samtidig minner den om Mission Impossible og andre spionfortellinger, med et lag av agenter med forskjellige evner og talenter. I tillegg er det elementer av science fiction, fantasi og romantikk. Å blande sjangre er det slettes ikke noe galt med. Finnes det i det hele tatt litteratur som er ren sjangerlitteratur? Det er da alltids litt elementer fra både her og der. Men The Shadow Apocalypse klarer liksom ikke helt å finne sin plass i sjangervirvaret, men faller liksom litt mellom flere stoler. Og apropos klisjeen å falle mellom to stoler, så er det nettopp språket i The Shadow Apocalypse som er til hinder for historien …

Klisje-kolasj

Språket i The Shadow Apocalypse er nemlig så gjennomsyret av språklige klisjeer at det til tider fremstår mest som en parodi på triviallitteraturen som kjøpes på kiosken. Eksempler på klisjeer er synlige i titlene på kapitlene, som «A race against time», «The calm after the storm» og «Life or Death». Når også dialogen er klisjepreget og lite representativ for hvordan folk faktisk prater, så blir språket et hinder snarere enn et virkemiddel for romanen. Det hjelper heller ikke på at romanen belager seg på flittig bruk av adjektiver i stedet for levendegjørende skildringer med sanseintrykk. Og det er ikke bare i språket, men også i historien at klisjeene står tettere enn sild i tønne (klisje intendert.) På et tidspunkt er det faktisk et par politibetjenter som introduseres med at de spiser smultringer. Jeg vil gå så langt som å påstå at romanen på 372 sider kunne vært omtrent 80 sider kortere om den hadde gjort en gjennomgående vask av språk og overflødig informasjon.

Også handlingen da

Men det er jo handlingen som driver en roman fremover, og jeg har selv lest mange romaner der jeg tilgav knotete språk nettopp fordi historien var så heidundrende fengende. I The Shadow Apocalypse er det mye som står på spill, med globale kriser og et nettverk av terrorister som har fått tak i noen skikkelig skumle våpen. Romanen hopper mellom Oslo, New York, Sahara, Amazonas og andre steder, for disse skumle terroristene er visst skikkelig glade i å reise. Heltene i romanen må prøve å oppklare de mystiske terrorangrepene som skjer rundt om i verden, og samtidig prøve å komme seg et steg foran terroristene. Det hele er dynget med action og cliffhangers, men det hjelper liksom så lite når man ikke kjenner noe for karakterene.

Empati. Yeah, right…

For et annet problem i The Shadow Apocalypse er at samtlige karakterer føles som ansiktsløse prøvedukker som er plassert i romanen mot sin vilje. Jeg sliter med å se motivasjonene til karakterene, og jeg sliter med å se hvorfor jeg skal heie på, eller i det hele tatt føle noe for dem. Det er i det hele tatt en mangel på empati fra meg som leser. Jeg føler ikke at dette er ekte mennesker som har sine gleder og sorger, håp og drømmer. Hvorfor skal jeg bry meg om at romanens helt, Daniel, klarer å stoppe en tikkende bombe, når jeg ikke bryr meg om Daniel som person? For det er også vanskelig å engasjere seg i handlingen når en ikke har noe empati med karakterene. På et tidspunkt godt ut i novella er det noen heseblesende scener med agenter fra SWAT og masse skyting, men på dette tidspunktet liksom bare flyter øynene mine over bokstavene, mens hjernen min funderer over de virkelig store mysteriene: Kan blinde mennesker se drømmene sine? Har pingviner knær? Hvorfor blir sirkelformede pizzaer levert i kvadratiske pappesker?

Jeg ser ikke noen grunn til å anbefale noen å lese The Shadow Apocalypse, men hva vet jeg? Kanskje finnes det noen der ute som kan overse, eller kanskje til og med ikke legge merke til, noen av dens mange feil og mangler? For jeg kan jo avslutte med nettopp en slik språklig klisje som romanen er så full av: Hver sin smak.

Emil Flakk

 

2) Skyggeapokalypsen – Hard eller myk SF?

Skyggeapokalypsen er en norsk techno-thriller på engelsk, skrevet og oversatt av Glenn C Nor.

Boka er veldig tidsriktig, da den handler om kunstige intelligenser, konspirasjoner og nano-roboter. Det er spenstig av Nor å ha oversatt boka selv, og han greier det bra. Det er kanskje ikke Shakespeare-nivå på engelsken, men minst på høyde med språket i bøkene som topper amerikanske salgslister.

Dessverre så har denne boka en del forbedringspotensial. Det virker som en bok som aldri greier å bestemme seg for hvilken sjanger den identifiserer seg som.

Det er ambisiøst å skrive en såpass sjangeroverskridende bok, og det krever at man har en særdeles kompetent redaktør med på laget til å holde en i øret. Det virker ikke som det helt har vært tilfelle her.

Romanen fungerer ikke som en thriller, action-sekvensene gir mange panneklask. Det er ikke det at de er dårlig skrevet, men de er ikke veldig realistiske. Vi har en hovedperson som er akademiker, men ter seg som en krysning av John Wick og Reed Richards. Det er rett nok en god amerikansk tradisjon i thrillere at folk som jobber på kontor uten større problemer nedkjemper en flokk med trente terrorister, men dette gjør seg bedre på film enn i bokform.

Så da blir det å vurdere boka fra et rent SF-perspektiv. Problemet her er at den fortsatt hverken er fugl eller fisk. Man kan se på den som hard SF, siden det er mye snasent om kunstig intelligens og nanoteknologi, og hvordan protagonisten kløktig løser problemene verden står overfor. Men det som svikter er resten av vitenskapen. Hverken lover om legemer i bevegelse eller aerodynamikken gjelder, bare for å ta toppen av isfjellet. Ideene til Nor er spennende, men boka hadde vært tjent med noen som hadde kvalitetssikret vitenskapen han selv ikke er ekspert på.

Men hvis man så skal være litt raus og se på boka fra et mykt SF-perspektiv, så svikter den dessverre også. Det kreves mer rent litterært av myk SF enn hard for at en bok skal fungere. Karaktergalleriet er for svakt. Det oppleves som å lese dårlig SF fra 60-tallet, der karakterene egentlig ikke har personlighet, og til og med snakker tilnærmet likt. De er kun actionfigurer med navn. Det er ingen grunn for leseren til å engasjere seg i noen av dem, og en høy grad av «hodehopping» hjelper heller ikke.

Boka hadde hevet seg vesentlig med bedre redigering, både strukturelt og for å stramme opp et plot som drives fremover av både usannsynlige og umulige hendelser. Det er ingen hensikt i å ramse opp eksempler, siden det vil avsløre handlingen. Plotet er i grunn ganske kløktig.

Oppsummert: En hederlig debut av en forfatter som er dyktig språkmessig, men som nok vil ha godt av å etablere et samarbeid med en erfaren redaktør for fremtiden. Boka er behagelig å lese og har fascinerende ideer, men den helhetlige gjennomføringen svikter.

1 av 5 gobliner

Patrik Sahlstrøm