Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.
Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.
I ett av laboratoriene hadde tre familier slått seg til, og den ettermiddagen fant vi ikke mindre enn fire døde og sju pesttilfeller i de forskjellige stadiene.
Så begynte redslene for alvor. Vi lot de døde ligge der de lå og tvang de levende til å holde seg atskilt i et annet rom. Pesten begynte å bryte ut blant oss andre også, og like raskt som symptomene dukket opp, sendte vi de rammede inn i de avsperrede rommene. Vi tvang dem til å gå selv for å unngå å ta i dem. Det var hjerteløst. Men ennå raste pesten blant oss, og rom etter rom ble fylt med døde og døende. Og slik flyttet vi som ennå var friske opp i neste etasje, og derfra til neste, foran denne sjøen av døde, rom etter rom etter rom, etasje for etasje.
Stedet ble et likhus – og midt på natta flyktet de overlevende, uten å ta noe annet med oss enn våpen og ammunisjon og store mengder hermetisert mat. Vi slo oss ned i motsatt ende av universitetsområdet fra røverne, og mens noen av oss sto vakt meldte andre seg frivillig til å gå ned i byen og lete etter hester, motorvogner og kjerrer, eller hva som helst som vi kunne bruke til å ta med forsyningene i og gjøre som den flokken av arbeidsfolk jeg hadde sett kjempe seg ut i åpent land.
Jeg var en av disse speiderne, og doktor Hoyle, som husket at motorvogna hans var igjen i garasjen, ba meg se etter den. Vi gikk to og to, og Dombey, en ung student, fulgte meg. Vi måtte gjennom åtte hundre meter med bebyggelse for å komme til doktor Hoyles hus. Her sto bygningene godt fra hverandre, mellom trær og store plener, og her hadde brannen fulgt sine lover – brent hele blokker, hoppet over blokker, og ofte hoppet over ett enkelt hus i ei lang rekke. Og her var plyndrerne ennå i arbeid. Vi bar automatpistolene fullt synlig i hendene, og vi så antakelig så desperate ut at de avsto fra å angripe oss. Men ved doktor Hoyles hus hendte det. Det syntes urørt av ilden – men akkurat da vi kom bort til det, veltet røyk ut.
Forbryteren som hadde tent på kom sjanglende ned trappa og ut utkjørselen. Whiskyflasker stakk fram fra jakkelomma hans, og han var sørpe full. Min første innskytelse var å skyte ham, og jeg har aldri sluttet å bebreide meg selv for at jeg ikke gjorde det. Der han sjanglet og våset for seg selv, med blodskutte øyne og et åpent, blødende kutt nedover det skjeggete ansiktet hans, var han det aller mest kvalmende eksempel på forfall og skitt som jeg noensinne hadde sett. Jeg skjøt ham ikke, og han lente seg mot et tre for å slippe oss forbi. Akkurat da vi gikk forbi, trakk han plutselig fram en pistol og skjøt Dombey gjennom hodet. Det var en fullstendig meningsløs, tilfeldig ugjerning. I neste øyeblikk skjøt jeg ham. Men det var for seint. Jeg tviler på at han i det hele tatt oppfattet det som hendte.
Jeg forlot de to likene, skyndte meg forbi den brennende bygningen til garasjen, og der fant jeg doktor Hoyles motorvogn. Tankene var fulle av bensin, og den var klar til bruk. Og i denne bilen tråklet jeg meg gjennom gatene i den ødelagte byen og kom tilbake til de overlevende ved universitetet. De andre speiderne vendte tilbake, men ingen hadde vært så heldig. Professor Fairmead hadde funnet en shetlandsponni, men det stakkars dyret som hadde stått bundet og uten tilsyn i en stall i flere dager, var så svakt av mangel på mat og vann at det ikke kunne bære noe som helst. Noen av mennene ville slippe det løs, men jeg insisterte på at vi skulle ta det med oss, slik at vi kunne spise det, dersom vi slapp opp for mat.
Det var sjuogførti av oss da vi startet, mange av dem kvinner og barn. Fakultetets president, som var en gammel mann og nå fullstendig knust av de forferdelige hendelsene den siste uka, satt i motorvogna sammen med flere barn og professor Fairmeads aldrende mor. Wathope, en ung engelskprofessor, som hadde et alvorlig skuddskår i beinet, kjørte bilen. Resten av oss gikk, og professor Fairmeads leide ponnien.
Det var en dag som skulle vært strålende klar, men røyken fra den brennende verden fylte himmelen, hvor sola skinte dystert, ei matt og livlaus skive, blodrød og truende. Med røyken fulgte noe annet. Den bet oss i øyne og nesebor, og det var ikke en av oss som ikke fikk blodskutte øyne. Vi rettet skrittene våre mot sørøst gjennom endeløse kilometere av forstadsbebyggelse, hvor de første lave høydene reiste seg fra flatlendet inne i byen. Bare langs denne veien hadde vi håp om å komme ut i åpent land.
Det gikk smertelig langsomt framover. Kvinnene og barna kunne ikke gå raskt. De drømte ikke om å gå, mine sønnesønner, slik alle mennesker går i dag. Egentlig ante ingen av oss hvordan en skulle gå. Først etter pesten lærte jeg å gå. Dermed ble det farten til den langsomste som bestemte farten for oss alle, for vi vågde ikke å skille lag, av frykt for røverne. Det var ikke så mange igjen nå av disse menneskelige rovdyra. Pesten hadde allerede redusert antallet betydelig, men det var ennå mange nok igjen til at de var en konstant fare for oss. Mange av de vakre husene var urørt av ild, enda det lå rykende ruiner overalt. Røverne lot til å være kommet over den uslukkelige trangen til å brenne, og det var sjelden å se hus som nylig var blitt påtent.
Flere av oss speidet i de private garasjene på jakt etter motorvogner eller bensin. Men her hadde vi ikke hellet med oss. De første flyktende massene fra byen hadde feid alt slikt med seg. Calgan, en fin ung mann, gikk med i dette arbeidet. Han ble skutt av plyndrere mens han gikk over en plen. Men dette var det eneste dødsfallet, selv om en fyllefant en gang åpnet ild mot oss alle sammen med fullt overlegg. Heldigvis skjøt han vilt, og vi skjøt ham før han rakk å gjøre noen skade.
Ved Fruitvale, ennå midt i hjertet av den storslåtte beboelsesdelen av byen, slo pesten igjen til. Professor Fairmead var offeret. Han gjorde tegn til oss at hans mor ikke måtte få vite det, og gikk til side inn på plenen rundt et flott herskapshus. Han satte seg ned for seg selv på trappa opp til verandaen, og jeg, som hadde hengt litt etter, vinket farvel til ham. Den natta slo vi leir flere kilometer fra Fruitvale, men ennå inne i byen. Og i løpet av natta flyttet vi leiren to ganger for å komme unna våre døde. Om morgenen var det tredve igjen av oss. Jeg kommer aldri til å glemme fakultetets president. Under marsjen om morgenen viste hans kone de dødelige symptomene, og da hun gikk til side for å slippe oss forbi, insisterte han på å bli sluppet ut av motorvogna o bli hos henne.
Det var litt av en diskusjon om dette, men til slutt ga vi oss. Det var kanskje like godt, for vi visste ikke hvem av oss som ville unnslippe – hvis noen.
Den kvelden – den andre i løpet av marsjen – slo vi leir bortenfor Haywards, ute på landet. Og om morgenen var det elleve igjen av oss. Om natta hadde dessuten Wathope, professoren med det sårete kneet, flyktet i motorvogna. Han tok med seg sin mor, sin søster, og det meste av provianten. Det var den dagen, om ettermiddagen, at jeg så det siste luftskipet jeg noensinne har sett. Røyken var mye tynnere her, og jeg så skipet drive og svirre hjelpeløst i en høyde på to tusen fot. Hva som var skjedd kunne jeg ikke gjette meg til, men mens jeg så på vendte skipet baugen til, lavere og lavere. Så må gasskamrene ha eksplodert, for plutselig falt skipet som et lodd mot jorda. Og fra den dagen til nå har jeg ikke sett ett eneste luftskip. Ofte, gjennom de nærmeste åra, gransket jeg himmelen i håp om at sivilisasjonen ett eller annet sted i verden hadde overlevd. Men håpet var tomt. Det som hendte oss her i California må ha hendt overalt i verden.
En dag til, og ved Niles var det tre igjen av oss. Bortenfor Niles, midt på veien, fant vi Wathope. Motorvogna var gått i stykker, og der, på teppene de hadde spredt ut på bakken, lå likene av søstera hans, mora og han selv.
Utmattet av den uvanlige anstrengelsen med å gå hele dagen sov jeg tungt om natta. Om morgenen var jeg aleine i verden. Canfield og Parsons, de siste gjenlevende, var døde av pesten. Av de fire hundre som søkte tilflukt i kjemibygningen, og av de sjuogførte som begynte marsjen, var bare jeg igjen – jeg og shetlandsponnien. Hvorfor det skulle gå slik kan jeg ikke forklare.
Jeg fikk ikke pesten, det er alt. Jeg var immun. Jeg var bare den eneste heldige av en million – akkurat slik enhver overlevende var den eneste av en million, eller rettere av flere millioner, for forholdet var så stort.
– fortsettes –
Knallbra føljetong! Gir meg assosiasjoner til The Stand av Stephen King 🙂