Jon Fosse som fabelprosaist? Vi drister oss til å løfte på sløret

Denne uka fikk verden vite at Jon Fosse, forfatteren i Grotten ved slottet i Oslo, er tildelt Nobels litteraturpris 2023. Han er den fjerde nordmann gjennom historien som har fått denne æren, og nå spør lesere i alle farger og fasonger kloden rundt seg: Har jeg kanskje gått glipp av noe stort her, da?

Eller hur!

Denne verdige og klukkende Fossegrimen i Grotten er altså så langt fra noen smånisse i det litterære landskapet som det er mulig å komme. Nå ropes det hurra og skåles over bordet i de tusen litterære hjem som speiler seg i forfatterens glans. En Gigant, en hulekjempe, en vinner i norsk granitt! Tre ganger tre hurra!

For dem av oss som har lest og digget Fosses verker – enten det nå er hans drama, prosa og/eller poesi – så er dette også en gledens høst med stillferdig levende lykkefarger av lysets spill mellom de litterære institusjoners greiner: Gratulerer til Jon F, denne sobre skildrer av mennesket, av det mellommenneskelige, mellommennesket, til denne vise undringens forunderlige trollmann som med uvisse (?) prøvende ord tar oss dit strålene skinner inn gjennom eksistensens gliper.

Men så er spørsmålet: Skal nå Nye NOVA, nettskriftet for fabelprosa og science fiction, ta Jon Fosse til inntekt for vårt virke? Nå er vi vel frekkere enn fanden på veggen? Javel, Jon F skriver stor litteratur, men skriver han fabelprosa nå plutselig? Har vi noe vi skulle ha sagt?

Her drister vi oss til å løfte på et slør, og avsløre noe som enkelte kanskje vil finne skandaløst:

Skrivende mennesker er – jevnt over – ikke spesielt opphengt i skillet mellom fantastisk og realistisk litteratur. Det skillet er mest en ordning for fandom & forleggeri. Men jo da, iblant er det vel til hjelp for å orientere seg i alt mylderet. Vi er nå her av en grunn.

Men tenk for eksempel på de underlige dramaene som Fosse er aller mest kjent for: Nokon kjem til å komme. Namnet. Og så bortetter. Vi snakker vel ikke akkurat om fantastisk litteratur slik vi kjenner begrepet – men er det da snakk om “realisme”? Disse absurde scenene der replikker gjentas, vris og vendes på og kommer tilbake: Replikkvekslingene etterlikner ikke “normal samtale” som vi kjenner den (normalt)? Publikum blir ofre for absurde teatereffekter …

Eller … på den annen side … er det ikke nettopp en slags realisme disse dramaene utsetter oss for, bare en annen slags virkelighetsgjengivelse? En vekt på den subjektive opplevelse, hukommelse, drøvtygging, forvirring, på mellommenneskelig intensitet og/eller avstand, kjedsomhet, misforhold …

Snakker vi om absurdisme eller om en slags hyper-realisme – og er dette egentlig å forstå som motpoler i forståelsen av verket? For egner ikke nettopp slike “absurde” og “fantastiske” virkemidler seg til å forklare mennesket, som det vi reelt er

Når mennesket skal settes på spissen, på pennens skarpe skjæringspunkt – som berører fantasi og virkelighet i virkningsfulle sveip og støt?

Og er det ikke noe av dette – denne underlige forundringseffekt av gjennkjennelse og/eller forvirring, denne leseropplevelsen av å være kastet-ut-i-verden-og-jammen-sa-jeg-smør – som kjennetegner god fantastisk litteratur – forstått som en undringens skrift?

OG UANSETT: En av mine kjæreste leseopplevelser gjennom et liv med lesning, strømmet fra Fosses roman Morgon og kveld – en mystisk roman som skinner av lengsel og transcendens. Og den romanen handler om et gjenferd, så den er i alle tilfelle fabelprosa så det holder!

Så nok en gang: Gratulerer med Nobelprisen i litteratur til den eminente Jon Fosse. Grimen i grotten, kjempen ved Nisseberget! Hurra for levende skrift, for lysets spill i vann og for åndenes makt iblant oss, for gjentakelsens glede, erkjennelsens høstløv, for nisser i vinduskarmen og litteraturens kraft i bringen! Skål!

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  3 kommentarer til “Jon Fosse som fabelprosaist? Vi drister oss til å løfte på sløret

  1. Magisk og mørk er Jon Fosses litteratur. Klart han er en av oss!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *