Det gror bak mørket som gryr (Novelle av Nicolai Alexander Styve)

…

En rot er i stand til å gro kun i en like fruktbar jord som denne aldri igjen kan bli. Et tramp fra oven gjør ingen skade her, for nå spirer ikke lenger det samme anslaget til liv. Foten trekkes så til seg. Når mennesket lar foten falle atter en gang, har fraværet av utspring blitt bemerket i den plystreløse vinden som lunkent, fargeløst og foreløpig farer … farer forbi. For ham virket den da forbigående. Like forbigående som kroppen. For henne virker den nå utilstrekkelig. Like utilstrekkelig som reisen. Både i tiden når det er tørt, og i ettertiden når det blir vindstille. Denne fremtoningen forlater aldri opptakten i henne, for i en from fortid fortumlet han seg omstendelig gjennom sosiale hierarkier med goder, med overflod, med … ja, det var en from fortid, tenker mennesket, så vidt. Hva enn det nå har blitt, er hva enn det nå skal forbli.

 

30.03.2023

Fine jente. I dag så jeg deg for aller første gang. En sølvfortvilet bil hostet mørk eksos utenfor soveromsvinduet, og du oppstod i gassens finale. Jeg ble så lamslått av skjønnheten din at jeg glemte å banke på ruten. Forhåpentligvis kommer jeg til å se deg her igjen. Den dagen skal jeg gjøre det. Helt sikkert. Garantert. 

 

For alt er ikke vakkert. Ingenting er nydelig. Det bekmørke går i ett med det grå, og små klumper med jord blir tvunget nedover, litt etter litt, og i rykk og napp tappes landskapet for krefter. Like snart som man innser at det er for sent, blir dagboken så vidt synlig i den tidløse asken ved foten … stille … vente … Dagboken blir plukket opp, men ikke før askepartiklene leer på seg. Det svarte støvet skvetter opp av smussomslaget og farer av sted fra et velkjent miljø. Omkring. Når dagboken blir åpnet på første side, holder den seg værende slik et lite øyeblikk før mennesket ser at de fleste sidene enten er delvis revet ut, forbrent, oppløst, etset av eller smuldret bort.

 

20.06.2026

Vakre jente. Jeg så deg på skolen igjen i går. Du stod sammen med venninnene dine, og jeg turte ikke å gå bort til deg denne gangen heller. Det var ikke min skyld. Du var jo altfor nydelig, og akkurat da måtte jeg stå sammen med kompisene mine. Dessuten kommer du sikkert til å avvise meg. Dømme meg. Jeg husker uansett at jeg vurderte å hilse på deg, kanskje vinke eller blunke eller noe sånt, men jeg stod der bare og så kjempetøff og supersterk ut. Jeg røykte og snuste samtidig, jeg sa faen og helvete, og jeg spyttet store klaser på bakken. I hånden holdt jeg en stor pose med en liten boks energidrikk. Jeg tok ut aluminiumet, la det i det grønne gresset og hev den hvite plasten så hardt jeg kunne. Fra min hånd blåste den, febrilsk, helt bort til deg. Rett på hodet ditt. Vinden overfalt alle hårene, blafret posen foran øynene så du ikke kunne se, og du – uredd, fryktløs og inderlig – tok bare tak i posen med din hånd, klemte den til en ball og puttet den i lommen. Så roet vinden seg, og du strøk alt håret på plass. Da jeg etterpå gikk rett forbi deg, sa jeg «se og fløtt deg, a!» og skyndte meg vekk før du rakk å se ansiktet mitt. Her er tre grunner til det: Fordi du alltid kommer til å overleve visuelt for meg der i de øyeblikkene – som i innrammede bilder – og fordi jeg frykter at du i alle mulige fremtidige utfall vil hate meg og gremmes av meg – som i en katastrofefilm på kinolerretet – og fordi jeg alltid er overbevist om at jeg når som helst kan hilse på deg, skynder jeg meg alltid vekk.

 

Den lugubre sannheten er at begge kunne se det for seg allerede da. Hvordan vi mennesker aner dommedagen. Hvordan vi frykter døden. Men vi tror at vi kan skynde oss vekk. Det hjalp ikke at han innrømmet det for seg selv, og hun innser nå at det stemmer mer enn noen gang … det er det gode hjertet som pumper for mye blod … Vi klarer oss, bekrefter vi. Jeg kan vente, resonnerer du. Så resirkulerer vi de tankene og bekreftelsene. Vi klarer oss. Jeg kan vente.

 

10.09.2035

Henrivende kvinne. Jeg så deg utenfor vinduet i dag. Hvor lenge er det siden sist du prydet dette bylandskapet? Endelig våget jeg meg til å banke på ruten, men du hørte meg ikke, for du harket så høyt, og en mann bak deg kastet opp, og et barn gråt i nærheten. Jeg lurte på hvordan du hadde det … alle de syke … mer kullsvart eksos … misfargingen i trærne. Fremover skal jeg … helt sikker på … du er min første forelskelse … i morgen … det kommer alltid til å være sånn …

 

Vi klarer oss. Jeg kan vente. 

 

10.12.2038

Hvis det er sant at det snart skal bli portforbud … hvordan skal vi da … jeg må … medisinene? … lukten som siver opp av kadavrene i skogen … når treverket forråtner … de grønne skyene … du er et ideal … du er en uoppnåelig fremtid … kommer jeg noen gang til å få hilst på deg?

 

20.12.2038

De sier at den teknologien aldri skulle ha … uten råstoff … fremmed for oss … fremmed legeme i oss … og så skulle egentlig vitenskapen som alltid … eksperimenter … penger!

 

00.13.2039

Hvor har du blitt av? Det siste jeg fikk høre, var at din gruppe … etter angrepet fraktet bort til tilfluktsrommet ved kysten, men det var for to uker siden … militæret … tid er et litt uklart konsept, og jeg vet egentlig ikke lenger hvor jeg er … medisinene? … mutasjonene! … men det jeg er sikker på, er at vi er langt fra hverandre. Vi er like langt fra hverandre som vi kanskje alltid har vært, men nå er det så mange som smatter og skriker at jeg ikke kan høre deg inni hodet mitt en gang. Det kunne jeg før. Da kunne jeg høre stemmen din langt, langt nede i et dypt og sårbart sted helt fritt for sopp og råte … men nå begynner jeg å høre noe annet …

 

2045.666.0

Hvorfor er det min skyld? … Nei! … hvordan kan det stemme når jeg ikke har gjort noe som helst? … de dunstende fiskeskrottene, avgassene, brannene, de visne plantene og alt det mugne og uspiselige … de kravlet frem fra under all isen som smeltet … urgamle virus … Nei! … Jeg gjorde jo ingenting! Du våger ikke å bebreide meg! Du våger ikke å beskylde meg! Du våger ikke å klandre meg!

 

For ham lot vi begjæret stilne. For henne lot vi det fare. Den urealistiske skjønnheten myldret inni plast, og håpet gjemte seg bak eksos. Det frie og det franke stod i det minste rakrygget en stund, tenker hun. En god stund før ryggen knakk, og knoklene ble omdannet til støvfnugg. Men det selvgode og selvsikre fikk sove hver natt, konkluderte han. Før det ble for høylytt og overveldende. Dagboken vitner om en fordums mannsalder. Bare en dum mannsalder, upreget og sivilisert forskanset bak en altoverskyggende maske av behov. Én side blir løsrevet fra dagboken, og ett sårbart øyeblikk ebber ut. Den er ikke lenger en fastsatt del av rekkefølgen. Ikke lenger plassert i den sammenhengende tiden. Kun ett tosidet stykke ensomhet som ikke lenger maktet å holde seg fast. Av alt vi bærer med oss, er uvitenheten den tyngste byrde. Den stumme overgriper. Av alt vi kaster fra oss, er muligheter den letteste byrde. Det ugjorte offeret.

 

*+(-;(/!=?

Det hele begynte med deg … Du hadde ventet så lenge på meg at du ble syk … og det hele ender med deg … når du blir tvunget til å vandre alene … uten meg … det vakre og det vene, det vemodige og det vanskelige … fra det store og det hele til det lille og det halve til det minste og det usynlige … borte … vekk.

 

Alt som gjorde livet vidunderlig, har blitt fordrevet. Det er ikke lenger noen her som kan bli eldre. Det ligger ingenting der borte som kan minne noen om døden. Som hodeskallene langs de egenrådige gresslettene, knoklene bak de standhaftige stubbene, plastposene viklet inn i grepet til de triste tareklyngene, de rustne vannrørene under fredsommelige savanner. 

Men hvis Glede hadde sittet ved siden av veien – her – som nå snart drukner under seirende sanddyner, hadde den sagt at alt var mye bedre før. Men hvis Sorg hadde sittet et helt annet sted – der – ved en stor bygning som kveles av jublende jungelplanter, hadde den også sagt at alt var mye bedre før. I mørket hadde de to blitt helt enige: Roten til alt ondt er tilintetgjort! 

Ingenting grusomt kan skje igjen. 

Ingen kan klandres eller miste håpet. 

Ingenting usagt eller ugjort kan lenger sies eller gjøres.

…

 

AV SAMME FORFATTER: 

Luke 23: Kortprosa av Nicolai Alexander Styve: «Spore helt av»