Spore helt av
Dag 1:
Jeg fant en gullboks med frø under et eldgammelt skap i kjelleren.
Er det fra den forrige huseieren?
Dag 10:
Fikk telefonnummeret til nok en tidligere huseier.
Hun visste heller ikke noe om gullboksen.
Dag 21:
Jeg fant endelig han som hadde bygget huset,
etter en lang reise nordover
til et øde landskap
og et falleferdig sykehus.
Han lå på dødsleiet
og var for svak til å snakke.
Virket bekymret.
Dag 23:
Jeg plantet frøene i hagen.
Dag 27:
Det summer nede i jorden.
Dag 28:
Gresset har begynt å vende seg vekk fra huset.
Dag 30:
De spirer!
Dag 32:
De blomstrer! Så vakre farger!
Dag 34:
Sporene fester seg til klærne mine, og de går ikke av i vask.
Dag 50:
Blomstene sier de trenger meg.
Dag 80:
Jeg tror jeg trenger dem også.
Dag 100:
Jeg er så glad for at alle naboene mine endelig føler det samme som meg!
Dag 101:
Hvordan kan jeg spre min lykke til resten av verden?
Knallbra!! Less is more, og denne kortisen her er prakteksempel på nettopp det.
Innholdet minner meg forøvrig om novella Weeds/ The Lonesome Death of Jordy Verrill av Stephen King.
Den mystiske handlingen satt til et hus minner meg også om Tom Waits sin `sang`What’s He Building in There?
Uansett, tusen takk for at jeg fikk lese denne flotte teksten
Tusen takk skal du ha! Jeg er glad du likte den såpass godt 🙂
Hmm. Store navn. Jeg må sjekke det som dette minnet deg om.
Takk for en kort skummel historie, ingen overflødige ord- rik handling.
Selv takk! For meg er den egentlig delvis skummel og delvis gledelig.
Tøft!
Takk!