Sakte vender bevisstheten tilbake. Jeg har ingen øyne å åpne, ingen lunger å skrike fra. Tid. Hun? Han? Jeg føler, kjenner livet sive gjennom meg. Jeg vet at jeg er.
Og husker, fornemmer at jeg har vært noe annet, før. Jeg faller inn og ut av en tilstand så fremmed, uten ord, uten bevegelse. Jeg er ikke redd.
Tiden flyter langsomt. Det er en innside og en utside. Jeg kan kjenne vind, sol, kulde, næring. Av og til noe som kan minne om kjærtegn.
Som en hard ball strekker jeg meg gjennom grønnsværet, mot lyset, men noe holder meg igjen. Likevel, ingen panikk. Det er som det skal være.
I disse langstrakte sommerdagene vokser jeg. Hvorfor tror jeg det er sommer? Jeg mykner. Fargene rundt meg eksploderer. Saftig, sødmefylt glede fyller meg. Jeg venter.
Brått blir jeg omsluttet av en kraftig berøring. Rødmende og moden røskes jeg løs fra stengelen som holdt meg fast. Jeg jubler. Jeg er fri!
Fortumlede øyeblikk senere, på vei inn i et mørkt gap, står erindringen klart for meg.
Jeg var et menneske. Gjenfødt.
Catharina Schønning-Lykke er sosialantropolog av utdanning, arkivar og historieformidler av yrke og befinner seg nå midt i livet med en mulighet å skrive. «Litteratur har alltid vært en stor del av livet mitt, men jeg har ikke alltid skrevet. Mest tiltrukket er jeg av sterk litteratur med vakre setninger og fabelaktige sammenhenger,» sier forfatteren, som skriver korte prosatekster med fantasifullt snitt. Blant hennes største favoritter er Thore Hansen (både som forfatter og illustratør), Terry Pratchett, Neil Gaiman og Henrik Ibsen. «Jeg lever et litt stille liv, med mye fantasi, god mann, herlige døtre på 18 og 20, katt, bøker og klatring,» forteller hun. Catharina Schønning-Lykke er født i Trondheim i 1972, oppvokst i Norge, Kenya og Frankrike.
Fin kort-novelle 🙂
Stemningsfull og søt historie, jeg blir så glad av den!
Med få, effektive ord tar du oss inn i en annen sanseverden. Godt gjort! Igjen!
Takk for fine tilbakemeldinger!
Åh! Den var herlig å lese 🙂
Tøft
Veldig spennende idé. For meg innebærer det en usikkerhet som, i likhet med poesi, tvinger leseren til å vurdere ulike forklaringer – hva gjorde denne sjelen som menneske, er det en belønning, en straff, eller bare det som skjer? – selv om forklaringen kanskje ikke er like viktig som stemningen: “Av og til noe som kan minne om kjærtegn.” BRAVO! Dette er nå den tredje teksten din som jeg har lest, og alle er nydelig skrevet. Jeg ser frem til å lese flere i fremtiden.
Fantastisk hyggelig å høre – tusen takk!