Jeg levde gjennom tre ukers ustanselig tortur i Sjåførens leir. Og så, da han en dag var lei av meg, eller av det han mente var min dårlige innflytelse på Vesta, fortalte han meg at han året før, på veien gjennom Contra Costa-åsene, nede ved stedet ved Carquinez, hadde sett røyk på den andre sida av sundet. Det betydde at det levde andre mennesker der.
Stikkord: pandemi-fiksjon
«Den røde pest» av Jack London, del 10 av 11
•
Jeg fulgte ham ned til leiren, og der så jeg henne, Vesta, den eneste kvinna. Det var storslått og … ynkverdig. Der var hun, Vesta Van Warden, John Van Wardens unge hustru, kledt i filler, med tilsølte, røde og oljeflekkete hender, bøyd over leirilden hvor hun gjorde det simpleste arbeid – hun, Vesta, som var født til de største rikdommer verden noensinne har kjent.
«Den røde pest» av Jack London, del 9 av 11
•
I to dager gjemte jeg meg i en lund der det ikke hadde vært noen dødsfall. På disse to dagene hvilte jeg og kom meg igjen, selv om jeg var svært nedfor og trodde at turen min ville komme når som helst. Og på den tredje dagen la jeg det vesle jeg hadde igjen av boksproviant på ryggen til ponnien, og la ivei gjennom det ensomme landet. Ikke et levende menneske møtte jeg, men de døde var over alt.
«Den røde pest» av Jack London, del 8 av 11
•
Så begynte redslene for alvor. Vi lot de døde ligge der de lå og tvang de levende til å holde seg atskilt i et annet rom. Pesten begynte å bryte ut blant oss andre også, og like raskt som symptomene dukket opp, sendte vi de rammede inn i de avsperrede rommene. Vi tvang dem til å gå selv for å unngå å ta i dem.
«Den røde pest» av Jack London, del 6 av 11
•
«Jeg var aleine i det store huset. Som jeg har fortalt dere før, så kunne vi snakke sammen gjennom tråder eller gjennom lufta. Telefonen ringte, og jeg hørte broren min snakke til meg. Han sa at han ikke ville komme til middag, av frykt for å få pesten av meg,»
«Den røde pest» av Jack London, del 5 av 11
•
Den gamle mannen tørket tårene bort med de skitne knokene sine og fortsatte fortellingen med en skjelvende, pipende stemme som snart fikk kraft etterhvert som han falt inn i fortellingen. «Pesten kom sommeren 2013. Jeg var sju og tjue år, og jeg husker det godt.»
«Den røde pest» av Jack London, del 4 av 11
•
«Et godt spørsmål, et svært godt spørsmål, Hu-Hu. Men vi kunne se noen av dem. Vi hadde det vi kalte mikroskoper og ultramikroskoper, som vi satte foran øynene våre og så gjennom, slik at tingene virket større enn de var, og mange ting kunne vi ikke engang se i mikroskopene.» Her kan du lese 4. del av Jack Londons kortroman!
«Den røde pest», av Jack London, del 3 av 11
•
«Verden var full av mennesker. Folketellinga i 2010 kom til åtte milliarder i hele verden – åtte krabbeskall, ja, åtte milliarder. Det var ikke slik som nå. Menneskeheten visste langt mer om å få tak i mat. Og jo mer mat det ble, jo flere mennesker ble det.» 3. del av vår føljetong.