Da de låste seg ut på takterrassen, lå det en fremmed kvinne skrått over bordet i en unaturlig stilling. Det kunne se ut som om den ene skulderen var ute av ledd, og det sivet blod ut fra det høyre øret.
Alle på kontoret hadde vært enige om at tirsdagen hadde vist seg å bli en særdeles flott dag, og at det ville være en skam om de ikke utnyttet finværet til å ta en ekstra lang lunsj på terrassen. Terrassen hadde blitt bygget på taket av den gamle nabogården, en funkisgård fra 1936, og Vivi i resepsjonen hadde trådt til med vaffeljern og røre. Kaffemaskinen hadde gått varm for å fylle opp to termoser, og alt var klart for å nyte en av de sjeldne vårdagene da sola skinte fra en skyfri himmel og temperaturen klatret mot tjueen grader.
Men tvers over lunsjbordet lå det altså en livløs kvinne.
Kristian, som var verneombud og hadde tatt førstehjelpskurs, sjekket tilstanden hennes. Pulsen var jevn. Han ringte 113 og ba om assistanse.
Noen timer senere hadde kvinnen kommet til bevissthet. Legene hadde vridd skulderen på plass, og hadde i tillegg konstatert brudd på hjerneskallen og en mild hjernerystelse, samt en brist i spolebeinet på den ene underarmen.
Politi hadde blitt tilkalt, men hadde ikke vært i stand til å få noe særlig ut av kvinnen. Hun virket dels omtåket, dels forvirret, og selv om hun åpenbart forsto norsk, kunne hun ikke redegjøre for hvordan hun hadde havnet på lunsjterrassen. Terrassen hadde som vanlig stått avlåst i helgen, og den eneste adkomsten var gjennom loftsdøra en trapp opp fra kantinen. Kvinnen hadde ingen identifikasjonspapirer på seg, og klærne var fremmedartede. Ingen av plaggene var utstyrt med varemerker eller de obligatoriske vaskeanvisningene. Ikke var det tegn til at merkelappene hadde blitt klippet av eller fjernet på annen måte heller.
Politiet fant det ikke bevist at det var begått noe lovbrudd. De henla saken, og overlot kvinnens videre skjebne til utlendingsdirektoratet.
Conrad Mork jobbet med mottak og retur. Han hadde en mastergrad innen folkerett og hadde tidligere jobbet med overføringsflyktninger, vurderinger av flyktningstatus og behov for gjenbosetting til Norge. Han var vel vant med å sende asylsøkere ut av landet, og selv om det var en del av jobben å møte alle søkere med et åpent sinn, var det også hans jobb å være skeptisk til om det forelå et reelt behov for opphold i landet på humanitært grunnlag eller på grunn av politisk forfølgelse.
Conrad Mork presenterte seg. – Er du forfulgt? spurte han.
– Kanskje. Men det er ingen som kan finne meg her, svarte kvinnen.
– Hvor kommer du fra? Jeg må ha ditt fulle navn.
– Pecuma 21901528.
– Hva mener du med det?
– Jeg heter Pecuma til fornavn og 21901528 til etternavn, som du kaller det. Men det er altså det som er gruppeidentifikasjonsnummeret mitt.
– Du har ikke noe ordentlig etternavn?
– Så langt jeg kan forstå, er det du som ikke har noe ordentlig gruppeidentifikasjonsnummer?
Conrad noterte 21901528 som et lokalt personnummer fra opprinnelseslandet.
– Hvor kommer du fra?
– Transilia, svarte hun.
– Det fins ikke noe som heter Transilia.
Pecuma sukket dypt, som om hun skjønte at prosessen med Conrad ville komme til å ta lenger tid enn hun satte pris på.
– Hvordan tror du jeg havnet på det terrassebordet? spurte hun.
– Jeg har ingen anelse. Jeg gir opp. Fortell meg.
– Jeg ramlet ned på det. Hjernerystelse og brukket arm. Det forklarer vel den saken?
– Ned fra hva? «Transilia»?
Pecuma nikket. – Utgangen befant seg dessverre et par meter over nivået på terrassen. Hele greia var en prototyp, så det var litt vanskelig å forutsi.
– Du kom hit med et slags helikopter som slapp deg ned på terrassen fra to meters høyde?
– Jeg ville ikke kalle det et helikopter. Men jeg ble skjøvet ut gjennom porten og landet på terrassebordet.
– Jeg tror ikke på romskip med små grønne menn, sa Conrad. – Jeg tror du klatret opp langs takrenna. Hva gjorde du på terrassen?
– Hva tror du? Dunket panna i bordet til jeg fikk brudd på hjerneskallen?
Conrad innså at samtalen hadde tatt en uheldig vending, og så lenge kvinnens identitet var ukjent og hun var alvorlig skadet, hadde han ikke hjemmel for å begjære henne sendt ut av landet.
Jeg forstår at hodet ditt har fått ganske kraftig medfart, sa han. – Nå vil jeg at du tar det helt med ro og friskner til, og så kommer jeg tilbake om et par dager. Jeg er sikker på at vi finner ut av dette.
Etter noen dager hadde legen vurdert at Pecuma var frisk nok til at hun kunne overføres til asylmottaket. Conrad satte av et par timer til å få klarhet i situasjonen hennes, men innså at en konfronterende tilnærming neppe ville gi resultater. Han bestemte seg for å gjøre sitt ytterste for å vise sympati for problemene hennes – hva de nå ville vise seg å være – så han gikk innom et konditori og kjøpte med seg to stykker napoleonskake. I kantinen lånte han servise og servietter, og fikk med seg en kanne nytraktet kaffe inn på konferanserommet.
– Du er sikkert kjent med at vi har en ganske streng innvandringspolitikk i hele Schengenområdet, begynte han. – Hvis du kommer fra et land utenfor Schengen og ikke kan dokumentere at du enten er forfulgt i hjemlandet eller at du har et inngått en forpliktende arbeidsavtale i det landet du kommer til, vil du normalt bli sendt ut av landet.
– Lever dere i et diktatur? spurte Pecuma.
– Hvorfor spør du om det?
– Er dette et diktatur, eller er det ikke?
– Alle landene i den vestlige verden er demokratier med full individuell frihet.
– Da kan dere ikke hindre fri bevegelse av arbeidskraft?
Conrad gjorde en oppgitt bevegelse. – Det er i og for seg poenget – innenfor Schengen, vel å merke. Hvis vi kan gå tilbake til å se på din situasjon, slik den defineres ut ifra forskriftene i utlendingsloven …, sa han, men Pecuma avbrøt ham:
– Det er jo latterlig! Hvis kapital kan bevege seg fritt i hele verden, mens det er restriksjoner på hvor arbeidskraften kan bevege seg, så fins det jo ikke noe fritt arbeidsmarked. Det er et diktatur.
– La oss kalle det en form for nasjonalisme, sa Conrad forsonlig. – Men det til side …
– Unnskyld, hva mener du med «nasjonalisme»?
– Selvstendige nasjoner lager selvfølgelig sine egne lover. Alle land må ivareta velferden til sine egne borgere. Å åpne for all slags røverkapitalisme er ikke i borgernes interesse.
Pecuma så vantro på ham. Så skjulte hun ansiktet i hendene og ristet sakte på hodet.
– Du kommer jo også fra et land som tar var på sine egne innbyggere? prøvde Conrad seg.
– Hva i all verden er en «nasjon»?
– Du sier du kommer fra Transilia. Hva er det, hvis det ikke er en nasjon?
Jeg forstår ikke konseptet «nasjon». Kan du være så snill å foreklare det?
Var det en provokasjon? En uthalingstaktikk? Conrad klarte så vidt å skjule irritasjonen. – En nasjon er et folk med felles kultur og identitet, sa han, – som gjerne lever i et fellesskap innenfor et geografisk område. OK? Kan vi gå videre?
– Hvordan er det mulig at flere mennesker kan ha samme identitet?
– Det er selvfølgelig ingen individer som har samme identitet. Det jeg snakker om er en fellesskapsfølelse som oppstår når en gruppe mennesker deler kultur og verdier, akkurat som i en stor familie. Da har vi kanskje avklart det?
Smilet hans var ikke like uanstrengt da han fortsatte: – Men jeg tror kanskje det er mer fruktbart for fremdriften i saken din at jeg stiller spørsmålene, og at du forsøker å forklare omstendighetene om ankomsten din til Norge så nøyaktig som mulig.
– Hva er en «familie»? spurte Pecuma.
Et øyeblikk stirret Conrad stumt på henne. – Ikke gjør deg dummere enn du er, ba han.
– Jeg aner virkelig ikke hva du snakker om.
– Du er kanskje foreldreløs? sa Conrad.
– Foreldre?
– Enten du kjenner dem eller ikke, har du jo foreldre!
– Du mener donorene?
Conrad hadde kommet til et punkt hvor irritasjonen truet med å eksplodere i en utblåsning, men han klarte å beherske seg. – Kall dem hva du vil, smilte han, – det som er viktig for meg, er om du kommer til å søke familiegjenforening.
– At donorene skal komme hit? Nei, det er helt umulig, sa Pecuma. – Kjenner du donorene dine?
– Jeg har ingen donorer. Jeg har foreldre.
– Du har fremdeles kontakt med pleierne dine? Er det vanlig her?
Conrad kom til at Pecuma drev ap med ham. – Vi er kanskje litt gammeldagse, sa han stivt. – Du er kanskje så snill å forklare meg hvordan dere gjør det i Transilia? Hvis Transilia er et virkelig sted, da?
Hun ignorerte sarkasmen. – Jeg forstår godt at Transilias rekrutteringssystem kan virke forvirrende for innbyggere i et utviklingsland, men Transilias program for demografisk sikkerhet er faktisk både kostnadsbesparende og robust. Vi anerkjenner naturligvis at ingen
individer fungerer helt i puberteten, samtidig som dette utviklingstrinnet er nødvendig for at borgerne skal produsere kjønnsceller. Poenget er å gjøre denne perioden så kortvarig som mulig. Når de nødvendige kjønnscellene er høstet, kan borgerne befris for kjønnsdrift og gjenoppta sin produktive virksomhet. De fleste får operasjonen utført i fjortenårsalderen, slik at de kan konsentrere seg fullt ut om arbeidsforberedende opplæring, og deretter bidra til verdiskapingen.
Conrad ristet sakte på hodet over Pecumas fantasilek, men bestemte seg for å late som han tok henne alvorlig. Løgnhistorien lot seg naturligvis punktere med alminnelig logikk.
– Det tar jo gjerne en viss tid å bære barna frem? spurte han uskyldig. – Og babyene kan ikke bare overlates til vær og vind?
– Transilias avanserte teknologi har rasjonalisert en rekke sosiale funksjoner, sa Pecuma overbærende. – Etter at fostrene har modnet i de kunstige livmorene, mates og stelles de av spesialiserte automater i yngelverkene. Frem til femårsalderen sosialiseres de i møtet med jevnaldrende, før de gradvis introduseres for kontakt med seniorer som kan gi oppfølging for å optimalisere den enkeltes inntjeningspotensial.
– Hvis jeg skjønner deg rett, kan du være mor til en haug med unger allerede? Og i så fall kan jo familiegjenforening bli et høyst aktuelt spørsmål!
– Jeg har gjort min plikt i yngelverket, nikket Pecuma, – men jeg har ingen informasjon om hvem eller hvor mange som viderefører arvematerialet mitt. Bekymringen din er grunnløs.
– Har du ikke gjort noe for å få kontakt med barna dine heller?
Hun ristet på hodet, så Conrad fortsatte: – Hvorfor ikke?
– Jeg har ikke noe usnakket med dem. Hva slags informasjon skulle de ha, som jeg trenger?
– Men du er moren deres. Føler du ikke et savn?
Pecuma så rart på ham. – Norge er virkelig en underlig, primitiv planet, sa hun endelig. Men med slike prioriteringer skjønner jeg jo at utviklingen går seint.
– Norge er en nasjon, rettet Conrad, – og landet er faktisk så vellykket at det er mange som prøver å bosette seg her. Jeg antar at det er derfor du har tatt deg over grensen også?
– Hva er navnet på selve planeten?
Conrad innså at han ikke kom noen vei med henne. Men hvis makt var det eneste Pecuma forsto, hadde han det han trengte av fullmakter. – Jeg holder deg internert her til vi kan fremskaffe opplysninger om opprinnelseslandet ditt, sa han. – Det kan ta uker, eller det kan ta måneder, men før jeg får klarhet i hvem du er, kommer du ikke utenfor gjerdestolpene.
Pecuma så vantro på ham, men det var mer undring enn forurettelse i blikket hennes. Conrad kjente et stikk av skuffelse. Han hadde tenkt å la asjettene og kakegaflene stå, men på en innskytelse samlet ham dem sammen idet han gikk. Før han forlot asylmottaket, la han omhyggelig Pecumas asjett og gaffel i en plastpose som han forseglet.
To uker senere fikk han analysen av celleprøvene. Genomet hennes var definitivt menneskelig, men det matchet ingen kjente etniske grupper. Pecuma 21901528 var like langt fra moderne nordmenn som denisovanerne, som døde ut for 30 000 år siden.
Conrads første tanke var at dette umulig kunne stemme. Riktignok hadde Pecuma et gyllent skjær i huden som kunne tyde på at en bestefar eller bestemor kunne ha hatt en utenlandsk partner, men hun snakket prikkfritt norsk med noe som hørtes ut som svak vestfoldaksent. Den andre tanken var at det ville være vanskelig å kontrollere resultatet med en ny prøve. Å gjennomføre DNA-tester av asylanter uten at de visste det, var milevis utenfor reglementet, samtidig som Conrad ikke kunne begrunne behovet for en ny test på annen måte enn at han hadde fått et mistenkelig resultat av den ulovlige prøven.
Han innså at han måtte endre strategi for å komme til bunns i mysteriet. Antagelig var det bare å få Pecuma til å fortelle mer om dette fantasilandet sitt, for det ville jo være en grense for hvor langt hun kunne dra løgnene uten at hun havnet i absurde selvmotsigelser.
For å demonstrere at han fremdeles hadde en velvillig innstilling saken hennes, tok han med seg to stykker napoleonskake til det neste besøket også. Pecuma så bebreidende på ham.
– Du vet at denne retten bare inneholder fett og karbohydrater? spurte Pecuma. – Ikke ta det ille opp, men med din kroppsbygning vil jeg nok foreslå at du heller tar med deg en kyllingsalat neste gang.
– Jeg skal legge meg det på minnet, sa Conrad. – Når det gjelder oppholdstillatelsen din, må jeg innrømme at jeg ikke har klart å komme til bunns i spørsmålet om opprinnelsesland. Du kan kanskje fortelle meg litt mer om Transilia? Hvor ligger det?
– Det er litt vanskelig å forklare.
– Hvilket kontinent?
– Transilia er en planet, sa Pecuma. – Det vil si, det er egentlig den samme planeten som denne, men i en annen dimensjon.
– Akkurat, sa Conrad. – Akkurat, ja. Og der har utviklingen kommet så langt at man kan flytte seg mellom forskjellige dimensjoner?
– Som jeg har sagt, det var en prototyp.
– Så vi kan ikke vente oss en masseinnvandring?
Etter hva jeg har sett foreløpig, er det ingen transilianere som ville synes at Norges planet er særlig attraktiv.
– Norge regnes jo ellers som en av de mest attraktive nasjonene på Jorda. Hva er det en transilianer ville savne her?
– «Jorda»? sa Pecuma. – Det er da også et påfunn, å kalle planeten sin opp etter en åker. I mitt hode har jeg kalt planeten din «Eksilia».
– «Eksilia»?
– Utenforstedet.
– Hva betyr «Transilia»?
– Transilia er planeten uten landegrenser. Ingen er forhåndsdømt til å bli på ett sted. Derfor kan heller ingen bli bortvist. Ingen er i eksil, alle er i transil.
– Det høres ut som om din verden er en eneste stor transitthall? Er det ikke veldig slitsomt ikke å ha noen tilhørighet?
– Det statiske er fremskrittets fiende. Alt må være i bevegelse. Hvis du sitter stille, kommer du ingen steder.
– Herregud, sukket Conrad, – en verden av evige nomader? For et slit.
Pecuma nikket forståelsesfullt. – Frihet er slitsomt. Å stenge seg inne i et fengsel er for tapere.
– Ingen familie, ingen nasjoner, ingen geografisk tilhørighet … Hva er det egentlig dere driver med i Transilia?
– Vi ruster oss for fremtiden. Verdensomspennende katastrofer han skjedd mange ganger opp gjennom planetens historie. Vi må ha ressurser, kunnskap og teknologi til å møte farene. Det krever at alle transilianere optimerer sitt potensial og yter maksimalt.
– Jeg har problemer med å forstå dette systemet, sa Conrad. – Hva med menneskeverdet? Det høres ut som om dere fostres opp til å bli en slags industriroboter? Slik du fremstiller det, virker Transilia som et kommunistisk mareritt.
Pecuma lo. – Unnskyld, sa hun, – men transilianere har ubegrenset personlig frihet. Med det følger selvfølgelig også et ubegrenset personlig ansvar.
– Ekstrem kapitalisme, altså? Helt i den andre enden av skalaen? Ingen offentlige velferdsordninger?
Transilia er et meritokrati, sa Pecuma alvorlig. – Dra hvor du vil og gjør hva du vil, men sørg for å betale gjelda.
Gjeld? Til hvem da?
– I det øyeblikket en transilianer settes til verden og får navn og nummer, tilordnes han eller hun en gjeld som skal nedbetales i løpet av livet. For tiden er satsen tolv komma seks millioner kreditter. Basert på verdiskapingen hos dere, har jeg regnet ut at det tilsvarer omtrent førti millioner norske kroner. Det dekker oppfostringsutgifter, grunnforsikring og tempelavgift.
– Men gjeld til hvem da?
– Tempelet.
– Tempelet? Er Transilia et slags teokrati?
– Det er ingen i Transilia som tror på overnaturlige vesener, smilte Pecuma overbærende. – Men det fins en større intelligens enn individet. Markedet. Summen av all kunnskap om målsettinger, priser, etterspørsel, tilgjengelighet og prognoser er en latent kosmisk bevissthet som transenderer den kunnskapen som kan rommes av en enkelt menneskehjerne. Markedet er ufeilbarlig. Markedstempelet er sentralcomputeren som inneholder alle parametere, og som gjør de beste avveiningene i alle spørsmål.
Conrad strevde med å ta konseptet inn over seg. Var dette den absolutte friheten, å bli styrt av en datamaskin? – Du nevnte målsettinger, sa han endelig. – Hvem er det som fastsetter målene?
– Målene er nedfelt i de tre hellige konkordata. Transilias første konkordatum er at alle transilianere har eneansvar for sin egen skjebne og sin egen samfunnsmessige verdi. Det andre konkordatum er at alle transilianeres verdi fastsettes av tilbud og etterspørsel i markedet, målt i kreditter. Det tredje konkordatum er at overskuddskreditter er et mål på selvrealisering og skal destrueres ved slutten av hvert år.
Conrad måpte. – Hvorfor i all verden gidder noen å jobbe seg i hjel et helt år for å ødelegge alt de har tjent på nyttårsaften?
– Anseelse er viktig. Transilianere som fem år på rad kan brenne opp mer enn to millioner kreditter ved slutten av året, får en evig lysende stjerne støpt inn i gravsteinen.
Conrad følte ikke at han med dette hadde kommet nærmere noen avklaring om Pecumas flyktningstatus, men det lot i hvert fall ikke til at det fantes noe land å sende henne tilbake til. For sikkerhets skyld spurte han: – Ser du for deg at det er mulig å returnere til Transilia?
Hun ristet på hodet. – Det var en prototyp. Jeg var en forsøkskanin og har ingen kunnskap om hvordan apparatet er konstruert.
Conrad nikket. Det virket som om den eneste muligheten var å prøve å integrere Pecuma i det norske samfunnet. Hun kunne kanskje til og med vise seg å være en ressurs?
Hva arbeidet du med i Transilia? spurte han.
– Jeg er rekreasjonskonsulent. Hvis noen møter veggen, skal jeg få dem på beina igjen så raskt som mulig. I fjor ble jeg kåret til månedens ansatte tre ganger på rad.
– Da er vi nesten kollegaer da? sa Conrad. – Jeg skal se om jeg kan lage et opplegg for deg.
Dessuten var det ikke til å komme forbi at Pecuma egentlig var forbasket søt og sjarmerende.
Det siste var også medvirkende til at Conrad gjorde seg ekstra umake med en søknad om å få Pecuma hurtig integrert. «Det virker på det nåværende tidspunkt umulig å avklare hva som er opprinnelseslandet til Pecuma 21901528,» skrev Conrad. «Utredningen har konkludert med at det kan ta flere år å avklare flyktningstatusen, samtidig som loven ikke gir noen mulighet for bortvisning så lenge saken er under behandling, jf. utlendingslovens §28, §33 og §73, samt Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 604/2013 av 26. juni 2013. Imidlertid innehar Pecuma unik fagkompetanse på sitt felt, snakker norsk flytende og er høyt motivert til å delta i samfunns- og yrkesliv. Den eneste muligheten til å hindre at hun blir en varig belastning for det offentlige, er at hun kvalifiseres til en midlertidig arbeidstillatelse. Det søkes derfor om særtilskudd for å lette tilpasningen til norsk kultur og arbeidsliv.»
Vanligvis var behandlingstiden tolv måneder, men Conrad hadde en forståelsesfull sjef som tvang søknaden gjennom på seks uker. Conrad hadde allerede sikret seg to ukers permisjon for å ta seg av Pecuma, og så snart tillatelsen var gitt, tok han henne med seg til sine foreldres hytte i skjærgården.
– Hvis du ikke kan reise tilbake til Transilia, trenger du en innføring i den norske væremåten, forklarte han. – Det virker på meg som om nordmenn har litt andre verdier og prioriteringer enn du er vant med.
På vei ut til Ringveien fra asylmottaket på Ullevål måtte bilen stanse for et musikkorps som marsjerte gjennom boligområdet. Det var flere titalls barn i blå uniformer som trakterte forskjellige instrumenter mens de marsjerte bak en fane med «Ullevål skoles musikkorps» i røde bokstaver.
– De øver seg til 17. mai, forklarte Conrad. Pecuma så uforstående på ham, så han fortsatte: – Nasjonaldagen. Den feires over hele landet med store parader av barn i sin fineste stas og musikkorps som har øvd på å spille marsjer hele vinteren. Vi er ganske stolte av tradisjonen med barnetog, for andre land feirer gjerne nasjonaldagen med parader av soldater og stridsvogner og raketter.
– Hvis dere ikke hadde splittet opp Eksilia i nasjoner, hadde dere sluppet å kaste bort penger både på militære styrker og ekstra fridager, sa Pecuma. – Verdiene og prioriteringene deres er ikke bare annerledes enn i Transilia; jeg kan ikke skjønne annet enn at de er fullstendig irrasjonelle.
Hytta til Conrads foreldre lå høyt på et svaberg i en idyllisk fjordarm, og fra den vestvendte terrassen var det utsikt over skjærgården med små og store holmer, noen isskurte, og andre med lave einerbusker, klokkelyng, hassel, gress og lav. Det var Conrads bestefar som hadde bygget hytta, og det var ikke gjort andre moderniseringer enn å legge inn elektrisitet, bore en brønn og installere et renseanlegg for avløpsvann. Ved en brygge rett nedenfor lå familiens fritidsbåt, en sekstenfots skjærgårdsjeep med en liten påhengsmotor.
På veggen i gangen hang bilder med ferieminner fra fire generasjoner. Conrad pekte og forklarte hvem som var hvem: besteforeldre, tanter, fettere, nieser og nevøer. – Jeg har ikke barn selv, sa han, – men når jeg finner meg en kjæreste, ønsker jeg meg minst et par stykker.
Pecuma ristet oppgitt på hodet over dette systemet for å fornye populasjonen. – Sentimentalt, uproduktivt og foreldet, mente hun. – Dette vanvittige sløseriet med menneskelige ressurser er en samfunnsøkonomisk tragedie.
– Penger er viktig, sa Conrad. – Men slik jeg ser det, er det viktigste med penger at jeg har nok til at jeg slipper å tenke så mye på økonomi. Det trodde jeg du ville være enig i, ettersom du ikke har noe bedre å bruke pengene til enn å brenne dem opp? Jeg kjøper meg tid til venner og familie, mens det eneste du oppnår er en slags diffus anerkjennelse fra personer du strengt tatt ikke har noe forhold til.
– For meg er det rart at du legger så stor vekt på relasjonen til enkeltindivider, svarte Pecuma. – Det er rett og slett en ganske primitiv oppfatning av hva et fellesskap er. Det som gir meg den sterkeste følelsen av sosialt fellesskap, er å gjøre en mest mulig effektiv jobb for å øke Transilias ressurser. Å brenne det personlige vederlaget er like sterkt for meg som det er for deg å heise nasjonsflagget. Se bare på hvilke fremskritt den transilianske sivilisasjonen har gjort i forhold til livet i Eksilia.
– Planeten heter Jorda! sa Conrad. – La meg vise deg hvorfor det er viktig at vi snakker om Jorda i stedet for Eksilia.
Han gjorde i stand den lille båten og ba Pecuma stige om bord. Hun holdt på å miste fotfestet idet vekten hennes skapte aldri så lite gynging, så Conrad tok et godt tak rundt henne og formante henne å sette seg ned. Hun så overrasket på ham, men sa ikke noe, så han fortsatte bare å klargjøre båten som om ingenting hadde skjedd.
Det var gnistrende sol og smul sjø. Conrad styrte mot en liten naturstrand hvor familien ofte hadde gjort strandhugg da han var liten. Han kastet ut dreggen og vasset i land med fanglina for å fortøye. Pecuma nølte med å slippe seg ned i det ankeldype vannet fra ripa, så han vasset ut igjen, la armen om livet hennes og løftet henne ned. Conrad merket at hele kroppen hennes stivnet, og følte et ulmende håp bli slukket av en brottsjø. Han satte Pecuma forsiktig ned på sandstranden uten å la seg merke med det.
– La oss rusle en tur innover holmen, sa han.
– Hva er det du vil vise meg?
– Det får du se. Eller ikke se, alt ettersom.
Etter en stund stanset han ved en forblåst klynge av lave, krokete furuer og einerbusker. – Ser du? spurte han.
– Det er ikke noe å se her.
– Ikke så mye som en sky, nikket Conrad og pekte opp på himmelen. – Men ser du den fuglen? Det er en makrellterne. Og litt lenger til høyre seiler en gråmåke i sirkler og speider etter småfisk i overflaten. Jeg tenker den har et rede i nærheten hvor partneren ligger og ruger.
– Det jeg tenker på, er hvordan du håper at disse observasjonene gjør meg bedre tilpasset arbeidslivet i Norgesnasjonen.
– Og der nede, rett ved maurtua, fortsatte Conrad uforstyrrelig og pekte mot en stor stein, – se på all den laven! Det er et ganske imponerende mønster?
– Jeg kan ikke se noe mønster i hvordan grønsken vokser.
– Det ligner et eventyrlig kart, med land og hav og sjøer og elver. Kan du ikke forestille deg det? Et helt kontinent som er formet av havstrømmer, breer og uendelig langsomme forskyvninger av landmassene.
– Bare si det rett ut, hva er vitsen med dette?
– Slik vi ser det, er mennesker også en del av naturen. Lav, mose, fugler, furuer og insekter er en del av det samme fellesskapet på Jorda. Vi er ikke bare maur som kan streve for vår egen tue. Når vi har erobret Jorda, må vi ta ansvaret også.
Pecuma himlet med øynene. – Det beste man kan si om de plagsomme maurkrypene, er vel at de ikke er plaget av eksistensielle kvaler.
– Dere har kanskje ikke så mye urørt natur i Transilia?
– Det er takk og pris et tilbakelagt stadium. Enkelte sjøer er omdannet til reservoarer av alger som er optimert for å sikre oksygeninnholdet i atmosfæren, og animalske proteinerstatninger vokser på store plantasjer, på samme måte som vegetabilske næringsmidler. Ukontrollert natur er ikke særlig kostnadseffektiv.
Conrad så tvilende på henne. – Jeg mener du fortalte at du var rekreasjonskonsulent? Etter min erfaring er urørt natur verdens beste rekreasjon.
Pecuma nikket. – Men hos oss driver vi profesjonelt. Det du viser meg er båtkjøring og rusling hit og dit uten mål eller mening, alt sammen tiltak som er avhengig av vær og vind og vage forestillinger om å «hygge» seg. Rekreasjonsarbeid må være målrettet som alt annet.
– Rekreasjonsarbeid i Transilia er rett og slett like stressende som vanlig arbeid?
– Ingen blir restituert av tiltak som er masete og gledesløse. Men å mestre sin egen restitusjon gir glede, Conrad. Du blir ikke mer motivert av apatisk «hygge» og lediggang.
De gikk tilbake mot båten. Selv om det var tidlig i sesongen, var det stekende varmt i den lune vika, og atten grader i sjøen var akkurat passe til å få en forfriskende avkjøling.
– Jeg har ikke lagt mer enn et par flasker gul Farris i kjølebagen, sa Conrad, – for jeg regnet med at vi ikke ble så lenge. Men jeg har badetøy og håndklær. Skal vi ta en dukkert?
– Dukkert?
– Et bad. Kjøle oss i sjøen. Svømmetur.
Pecuma så rart på ham, så han tok henne i hånden og dro henne med seg mot strandbagene. Hun rykket forferdet hånden løs fra hans.
– Er du fra vettet! sa hun.
– Det er deilig …, prøvde Conrad.
– Ikke rør meg! sa Pecuma. – Kroppsberøring er for fysio-boter og medic’er.
Conrad sto et øyeblikk uforstående. – Ja, men prøv, da. Det er en nytelse. Gli gjennom vannet, kjenn bølgene mot huden, sol fra en skyfri himmel, en lett bris som stryker gjennom håret …
– Mener du seriøst at jeg skal bade i saltvann? Jeg blir ikke ren av det, jeg får bare kroppen dekket av salt!
Conrad begynte å fatte avgrunnen mellom dem. – Du forbinder fysisk berøring bare med medisinsk behandling?
– Det fins objektivt ingen andre grunner.
– Med mindre man tiltrekkes av, ja, en annen persons kjønnsuttrykk, om jeg kan si det slik? Eller … hva med helt uskyldig kroppskontakt? Har du noen gang opplevd å få en klem av en toåring?
– Det står klarere og klarere for meg at det er fraværet av en automatiseringsreform i reproduksjonssektoren som er nøkkelen til å forstå hvorfor Jordsivilisasjonen har stagnert på et så primitivt stadium, svarte Pecuma kort.
– Så du kan ikke tenke deg å bade i sjøen?
– Dere er gale, lo hun. – Jeg tar tilbake forslaget om «Eksilia». «Asylia» er mye bedre.
Hytteturen hadde vært en fiasko på alle plan. Pecuma forsto mindre av sin nye virkelighet enn noensinne, det var vanskeligere enn noen gang å se hvor hun kunne passe inn i arbeidslivet, og det Conrad måtte ha hatt av romantisk håp, hadde sluknet for godt. Ikke desto mindre var han en fullblods profesjonell saksbehandler som kjente sitt ansvar for å forklare hver enkelt asylsøker best mulig hvilke utfordringer hun sto overfor.
Under bilturen tilbake til mottaket gjorde han et ærlig forsøk på å redegjøre for hva Pecuma kunne vente seg av jordboernes reproduksjonsiver.
– Du kan like det eller ikke, sa Conrad, – men pardannelse står nå en gang sentralt i vår verden. Det er selvfølgelig ikke en del av kulturen du behøver å delta i, men du må forholde deg til at folk du omgås er opptatt av det. Folk bruker enormt mye ressurser til å finne en partner, skille seg, finne nye partnere og krangle om ansvaret for barna. Det er til og med eksempler på forhold som har endt med drap.
– Jordboernes sex-fikserte kultur har skapt en samfunnsorganisasjon som er så dysfunksjonell at den truer både stabilitet og produktivitet, nikket Pecuma. – Det var vel muligheten for noe slikt som gjorde at Markedstempelet ville hindre oss i å utvikle en eksilgenerator.
– Snakker du om dimensjonsporten som førte deg hit?
Pecuma nikket igjen. – Vi så prosjektet som et middel til å effektivisere rekreasjonsproduktet vårt. Beregninger gikk ut på at vi kunne halvere restitusjonstiden for utbrente gjeldsslaver ved å tilby ekstratransilianske opplevelser. Eksilgeneratoren kunne gi kunden inntrykk og utfordringer som ingen av konkurrentene kunne hamle opp med.
– En slags eksotisk aktivitetsferie?
– Markedstempelet så en potensielt demotiverende og subversiv fare i oppfinnelsen. Analysen derfra konkluderte med at selv om livsbetingelsene i en parallell dimensjon kunne være nokså like, kunne bare ganske små forskjeller ha skapt samfunn som var helt annerledes, og som hadde utviklet samfunnsnedbrytende ideologier. Stiftelsen jeg jobbet for, mente dette var usaklige innsigelser, så vi kjempet for å få prototypen ferdig før vi ble tvunget til å nedlegge prosjektet. Personlig hadde jeg satset så mye på prosjektet at jeg holdt tilbake informasjon om fremdriften for tempelet. Denne tjenesteforsømmelsen gjorde at jeg meldte meg frivillig for å teste prototypen før nedleggelsen ble iverksatt. For å unngå å bli straffet, måtte jeg simpelthen bevise at prosjektet var et vellykket bidrag til transiliansk fremgang.
– Og dermed … SVOOSJ?
Pecuma trakk på skuldrene. – Men så hadde altså bygningen hvor laboratoriet lå, fått bygget på en ekstra etasje i forhold til Jord-dimensjonen, sa hun. – Svosj og pang.
I uken som fulgte tok Conrad noen telefoner til institusjoner han trodde kunne være interessert i det han presenterte som en rekreasjonspsykolog med lang utenlandserfaring i å effektivisere underholdningstilbud. To måneder senere hadde han skaffet Pecuma jobb i fornøyelsesparken Tusenfryd.
Hun var glad for muligheten, men da hun møtte til et oppfølgingsmøte et halvt år senere, virket hun ganske nedstemt. Conrad spurte hvordan det gikk på jobben.
– Spennende, svarte hun, – det er mange oppgaver å ta tak i.
– For eksempel?
– Det er jo dette med kosen og hyggen som tar så mye tid. Folk blir sittende ved kafébordene i evigheter, og kjøper kanskje bare en softis og en kaffe. Jeg introduserte gøyale nedtellingsur på bordene for å stimulere konkurranseinstinktet hos gjestene. Det er særlig barna som er ivrige. Nå gjør de seg ferdige med softisen på ti minutter og drar med seg foreldrene videre. Omsetningen på serveringsstedene er doblet.
– Jeg var der en gang med ungene til søsteren min, sa Conrad. – Det som slo meg, var de lange køene til alle attraksjonene. Får du gjort noe med at folk må stå i kø i timevis for en tur med berg-og-dalbanen?
– Køer er positivt for omsetningen. Å bygge flere attraksjoner er svindyrt, men pølser og popcorn er kjempebillig. Vi tjener mer på å øke cateringtilbudet langs køen.
Conrad nikket at han forsto. – Så du trives egentlig ganske godt?
– De er fornøyde med meg. Jeg har blitt forfremmet og tjener mer enn jeg kan bruke.
– Jeg fornemmer et «men»?
Hun så oppgitt på ham. – Det er jo ikke noe poeng. Folk gir fullstendig blaffen i om jeg brenner de pengene jeg tjener eller ikke. Og det er jo ingen vits i å sløse dem bort på ting jeg ikke trenger.
–Er det slik at jobben virker meningsløs?
– Alt er meningsløst. Jeg grubler for mye, det gjorde jeg aldri før, og det er ikke bra for meg. Men plutselig ligger jeg våken om natta og tenker at jeg er bare et stjerneskudd i evigheten, at jeg er en liten maur, og at evigheten ikke bryr seg en døyt om hva mauren tenker om livet sitt.
– Det høres ikke bra ut, sa Conrad medfølende. – Heldigvis fins det hjelp å få hvis du ikke kommer over det. Men du har i hvert fall lykkes på rekordtid med å bli integrert i samfunnet, med leilighet, jobb og skattekort. Og fra min side sett, var det jo det som var min oppgave.
– Så vi ses ikke igjen?
Conrad ristet på hodet. – Det hadde vært hyggelig, men jeg kan ikke skrive timer for kos og hygge.
Pecuma nølte, men tok sats. – Syns du det er hyggelig å prate med meg?
– Veldig hyggelig. Men som sagt …
– Kanskje vi kunne holde kontakten allikevel? På fritiden, mener jeg? Kanskje bare ta en kaffe en gang og prate litt?
– Uten noen agenda? sa Conrad.
Pecuma smilte. – Ja, sa hun. – Uten agenda, uten hensikt, og uten noen som helst nytte. Ikke noe annet enn kos og hygge.
Eirik Ildahl (f. 1957), en nestor innen norsk fabelprosa, er i disse dager aktuell med en science fiction romanserie på fire bøker. Novellen TRANSILIA er nyskrevet.
AV SAMME FORFATTER:
FORFATTERPRESENTASJON: