Forfatter og stabil bidragsyter til Nye NOVA, Patrik Sahlstrøm, gir seg i kast med den engelske tungvekteren Michael Moorcocks verker. Her er den andre bokanmeldelsen i serien.
Gloriana – The Unfulfilled Queen
Trolig Moorcocks mest kontroversielle bok. Den er satt til en alternativ utgave av vår verden, der Albion (England) er det dominerende imperiet på jorda. Det som virker å være den største forskjellen mellom vår og denne verdenen, er fraværet av kristendom. Moorcock lider heldigvis ikke av verdensbygger-syken; det eneste av denne verden vi egentlig blir kjent med er Albion, da han ikke kaster bort lesernes tid med detaljerte skildringer av folk og fe fra steder som ikke er relevante for handlingen.
Gloriana er den perfekte dronning for et perfekt Albion, bygget på Camelots ridderidealer. Eller, det er det som den albiske propagandaen vil ha folk til å tro. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. Fattigdom og nød eksisterer fortsatt – og dronning Gloriana er fryktelig frustrert over å være ute av stand til å få orgasme.
Tilsynelatende handler boka om dette noe pussige temaet – dronningens seksuelle frustrasjon. Men som med alle fremragende bøker, så er det flere lag her. At Moorcock tar opp dette temaet er nok et sleivspark til andre middelaldrende+ menn med sterke meninger om kvinners seksualitet.
Boka kan også leses som en kritikk av trangen til å drømme om svunne gullaldre, som vi har en tilbøyelighet til i de fleste kulturer. Det “perfekte” Albion er ganske så åpenbart langt unna å være perfekt – for en progressiv leser. Selv om dronningen er en genuint god person som legger seg i selen for å gjøre livet best mulig for alle sine undersåtter.
Vinklingen i boka som ga meg stor glede, er hvordan et råttent eple prøver å rive ned denne utopiske idyllen. Vi har hoffintriger på høyt nivå med et strålende persongalleri. I tråd med Moorcocks tradisjonelle tema om kampen mellom Orden og Kaos, er Albion en manifestasjon av den perfekte Orden. Boka kan leses som en fortelling om hvor sårbart et slikt samfunn er for en spire av Kaos, i form av den herlige lyst-/snikmorderen Kaptein Quire.
Quire kan ikke anses som en antihelt i slekt med Elric; her har vi å gjøre med en bonafide skurk – som skildres genialt. Karakteren har dybde og usedvanlig god personlighetsutvikling.
Selv om jeg fikk stor leseglede av denne boka, så har den sine svakheter. For det første er Moorcock, som vanlig, fryktelig glad i eviglange oppramsinger. Når det foregår en vandring gjennom de fattige kvartalene, trengs det ikke en oppramsing av absolutt alle varene og tjenestene som tilbys. Det er heldigvis ikke fryktelig mange av disse passasjene.
Et potensielt større problem er at denne boka trenger absolutt alle triggervarslene som finnes. Moorcock har aldri vært redd for å utfordre tabuer, og i denne boka fråtser han i dem. Egentlig et pluss for oss som liker fabelprosaen vår mørk og grim, men for sarte sjeler eller de som ønsker koselig eskapisme, kan boka være direkte traumatiserende.
Den opprinnelige slutten av boka er veldig kontroversiell. Umulig å gå inn på detaljer uten å spoile hardt her. Moorcock selv skrev etter hvert en annen slutt. En mye bedre slutt, må sies. Det beste er nok å skaffe seg en utgave av boka som inneholder begge sluttene, så kan man velge hvilken man foretrekker.
FIKK DU MED DEG FØRSTE OMTALE I SERIEN?
Ny serie: Patrik anmelder Moorcock. Først ut: Jerry Cornelius
Jeg har ikke fått med meg denne. Jeg har bare lest Elric.
Den er vel verdt å lese, men til tider veeeeldig drøy. Jeg kødder ikke når skriver at den trenger ALLE triggervarslene 😉