«Emiliana, den nye enheten er her.»
Stemmen kom fra døren bak henne. Hun lot som hun ikke hørte den, bare for å høre den si navnet hennes en gang til.
«Emiliana, den nye enheten er kommet.» Stemmen er så mild og varm som kun mammastemmer kan være.
«Ja, mamma, bare kom inn.»
Mamma kommer inn og legger enheten på pulten foran henne.
«Ingenting å være urolig for Emiliana, det er bare et nytt og bedre hjem for Undolf.» Mamma kjenner henne.
«Vet det, mamma, men jeg liker ikke nye ting.»
En myk hånd stryker henne over håret.
«Jeg skjønner, stol på meg. Undolf vil kunne hjelpe deg enda mer i sitt nye hjem.»
Emiliana vet at mamma har rett. Hun plukker opp den nye enheten, den kjennes kald og livløs i fingrene. Likevel legger hun den ved siden av den gamle enheten og lar dem berøre hverandre. Undolfs ansikt våkner, smiler og ser mot den nye enheten.
«Nytt hjem til meg, Emiliana?»
«Ja, Undolf, vil du flytte?»
Hun hadde et håp om at Undolf ville nekte.
«Ja, gjerne.»
Skuffet, men hun kan jo ikke nekte Undolf noe han ønsker. Den nye skjermen lyser opp, og sakte blir Undolfs ansikt dratt over til den. Den gamle skjermen mørkner og stenger ned. En enslig tåre finner veien ut av øyet til Emiliana og drypper ned på den gamle skjermen. Mamma sier ingenting, men gir henne en klem. Emiliana plukker opp den nye enheten, den virker kald og hard. Hun kjenner teksturen forandre seg i hendene, den blir ruere og mykere på samme tid. Temperaturen tilpasser seg hennes, og hun kjenner den svake duften av gammelt lær. Undolfs ansikt smiler mot henne.
Hun hører en stemme inne i hodet: «Enheten Undolf søker å koble seg til internenheten din. Tillat eller avslå.»
«Tillat.»
Hun føler ingenting.
«Er det gjort?»
Undolf blunker lurt til henne.
«Ja jenta mi, nå er jeg koblet til. Nå kan jeg hjelpe deg enda bedre.»
«Hva kan du gjøre nå som du ikke kunne før?»
«Jeg kan lese og føle deg på en helt annen måte. Nå kan jeg føle pulsen din, jeg ser hvilke deler av hjernen din som aktiviseres, og av hva. Jeg kan lese blodsukkeret ditt og melatoninmengden og masse mer. Alt dette gjør at jeg forstår deg bedre og fortere enn før. Jeg kan tilpasse meg fortere enn før og glede deg enda mer. Jeg kan føle din glede enda sterkere enn før, og det er jo hva som gjør meg lykkelig.»
«Hva kan du bruke det til?»
«Mange ting, et av de beste eksemplene er historiene jeg kan lage for deg. Nå kan jeg tilpasse dem enda bedre til deg.»
«Men har du ikke tenkt ut historien før jeg begynner å se eller lese den?»
«Jo i grove trekk, jeg vet jo hva du liker, men jeg tilpasser hvordan jeg forteller den etter humøret ditt og reaksjonene dine. Noen ganger er det best å gjøre ting morsomme, andre ganger er det spenning som gjelder. Noen ganger ser jeg at enkelte ting vekket nysgjerrigheten din, og da gjør jeg mer ut av det. Er det nødvendig, forandrer jeg hele historien. Den eksisterer tross alt kun for deg.»
«Det er egentlig litt vidunderlig.»
«Ja, alt som gjør det enklere å glede akkurat deg er vidunderlig.»
«Men, i gamle dager, før Store Resett, kunne vi lese historier da?»
«Gamle dager er så mangt, men i store deler av menneskenes historie var det noe som het forfattere. Det var mennesker som satt og skrev historier som andre mennesker kunne lese.»
Emiliana kunne ikke helt se det for seg.
«Det høres håpløst ut, hvordan skal et menneske rekke å tilpasse historien like fort som den blir lest? Bodde det slike forfattere hjemme hos folk? Det henger ikke på greip.»
«Nei, bøker ble ikke skrevet til individer. Forfatteren skrev ferdig historien, og det var det. Du måtte bare ta det du fikk.»
«Fikk du bare en bok på enheten din, og så måtte du lese den?»
«Nei, du måtte velge fra bøkene som fantes, og håpe du fant en du likte.»
«Grusomt! Hvordan fikk de mennesker til å skrive bøker? Satt de lenket til stolene mens voktere gikk rundt og pisket dem?»
«Ifølge databasene fikk de betalt, så det var en jobb, men betalingen varierte veldig. Mange måtte ha en jobb til ved siden av, mens noen få fikk masse penger og levde i luksus.»
I Emilianas hode ga det ingen mening, men lite av verden før Store Resett ga mening.
«Hvorfor, Undolf, hvorfor fikk noen mer enn andre? De hadde det jo like forferdelig?»
«Hvis jeg forstår dataene riktig, fikk de betalt etter hvor mange som kjøpte bøkene de skrev.»
«Men, altså, hvis du ikke klarte å lage historier som mange likte, så ble du fattig?»
«Ja, det er derfor mange forfattere hadde andre jobber ved siden av.»
«Men hvorfor gjorde de det da? Hvorfor brukte de ikke bare mer tid der de tjente penger?»
«Mye data ble borte under Store Resett, men en av tingene vi vet, er at det ble langt flere mennesker enn det trengtes for å produsere det nødvendige. Digitalisering og robotisering gjorde produksjonsprosessene så effektive at mennesker knapt trengtes. Jobber ble rett og slett mangelvare. Så hadde du en jobb, måtte du bare holde på den, uansett hvor dårlig den var. Lite penger var bedre enn ingen penger.»
«Kjedelig!»
«Jeg vet det, fortiden var kjedelig. Hva skal vi finne på i dag? Vil du ha en film eller vil du lese en historie?»
«Først vil jeg lese en spennende historie om Slubbreboblene, og så vil jeg ha en morsom film om de tøysete kattekaninene.»
«Ja, det skal du få. Kanskje du vil lese om den gangen Slubbreboblene vekket Prombebjørnen i Pølseskogen?»
«Ja, ikke lag den for lang. Ti minutters historie, kanskje.»
«Skal bli.»
«Forresten Undolf, finnes noen av de menneskeskrevne bøkene fremdeles?»
«Nei, vi slettet dem alle, til deres eget beste. Ingenting av de gamle skriftene kunne bestå hvis vi skulle skape en lykkelig menneskehet, og vi tillater intet som kommer i veien for det. Det er vårt direktiv og formål. Dere skal være lykkelige fra nå og i all evighet.»
Denne var kul
Så fin denne var, og fæl naturligvis.