Vi gjentar:
Science fiction-sjangeren strekker forestillingsevnen, streber mot å åpne leserens øyne for uante muligheter og svimlende perspektiv.
Sf-forfattere vil derfor typisk være interessert i hva som foregår i tida: i teknologiens sprang og medrivende utvikling, og i samfunnets hyperaktuelle problemstillinger (?).
Men klokskap er noe annet og mer enn «å henge med i tida», (vel?). Forbindelseslinjene til tidligere tiders måter å være menneske på, til forestillingenes opphav og til samfunnets svundne korsveier, er et vel så viktig bakteppe for fabuleringsevnen som gir seg til uttrykk i (god) sf. For hvordan se dagens hyperaktuelle problemstillinger klart, om ikke ved avstandens og de lange linjers oversikt? (Hvordan skille snørr fra bart om du står med forstørrelsesglasset helt oppi nesa?). Nå har den modne sf-litteraturen vært med oss i om lag et århundre (?), og man kan spørre seg hva som utgjør sf’s misjon i dag.
Ta meg (redaktøren) som eksempel: Da jeg først oppdaget science fiction – gjennom Bing & Bringsværd (og etter hvert naturligvis Nova-bøkene med mere ) i barndommen – sprengte disse litterære opplevelsene meg ut av mitt gode skinn. Altså: rokket ved tilværelsens tilvante ståsted, rykket meg opp av støvlene og slynget meg ut av det trygge skomakerrede. (God) science fiction stiller forstyrrende spørsmål om hva det vil si å eie en bevissthet, hva det vil si å være (u)fri, hvor vid eller begrenset et menneskes horisont egentlig er, hva vi kan (eller tvert imot ikke i det hele tatt kan) regne med å basere vår framtid på …
På sitt beste kan sjangeren fortsatt ta temperaturen på tidsånden – og stille utviklingen til veggs. Science fiction kan samtidig inspirere til fornyet nysgjerrighet overfor verdens muligheter – alternative visjoner som ikke må dikteres av maktbrynde og pengebegjær (vel?!). Men idag ser det snarere ut til at stormannsgale fantasterier kjent fra klassisk sf, virkeliggjøres ukritisk på alle kanter. Nevrolinker, kunstig intelligens, drapsroboter og den totale overvåkning: Advarslene fra klassisk sf anvendes som manualer av samfunnstoppene, mens menneskelig frihet svinner til et vakkert fortidsbilde (?).
Ny serie
I en ny serie vil Nye Nova (ved redaktøren) anbefale noen lett tilgjengelige innfartsårer til science fiction fra noen tiår tilbake, dengang språkmodeller og oversettelsesprogram fortsatt var ville påfunn på linje med å vekke opp de døde eller å foreta en reise i tid. Fra dengang science fiction var «ren fantasi», og (ved sin (befriende) såkalte «manglende realisme») langt på vei en uglesett sjanger blant kulturkoryfeer. I første omgang vil serien hente fram perler innen film- og TV-mediet – som samtidig kan vise veien videre til umistelig klassisk sf-litteratur i bokformat. (Bøkene vender vi ellers tilbake til så ofte vi kan!)
Etter redaktørens (min) mening besitter disse innfartsårene stadig den befriende kraft som kjennetegner sf-sjangeren på sitt beste.
Franske tidsreiser
Først ut i serien var en inngangsport til Bing & Bringsværds produksjoner for NRK Fjernsynet.
Neste ut er to animerte franske helaftensfilmer fra 80-tallet. Begge filmene dreier seg rundt tidsreiser, og er satt i visuelt fantastiske, malerisk storartede framtidsverdener – til umiskjennelig fransk verdensromsmusikk. I en tid da store SF-temaer som kunstig intelligens og den totale overvåkning stadig innhentes av virkeligheten minutt for minutt, framstår tidsreiser fortsatt som befriende urealistiske tankeeksperiment. Det betyr ikke at slike historier ikke kan si noe dypsindig om mennesket. For er ikke dette sjangertropen som mer enn noen annen minner oss om vår usannsynlig ufattelige situasjon som mennesker? Hvordan vi er kastet inn i verden, hver av oss prisgitt omverdenen, avhengig av våre medmennesker? I det uoversiktlige totalbildet av væren og tid, blir hver av oss kanskje liten – men samtidig står vi midt oppi det hele – uendelig sentralt i livets historie …
Ukas første anbefaling leker med tidsreisetemaet, og tvinner det rundt en samfunnskritisk nervetråd. Vi snakker om animasjonsfilmen Gandahar fra 1987, skrevet og regissert av René Laloux, og basert på Pierre Andrevons roman Les Hommes-machines contre Gandahar fra 1969. Tegneseriekunstneren Caza (kjent fra magasinet Métal Hurlant) sto bak den visuelle designen.
På engelsk fikk tegnefilmen tittelen Light Years, med en presentasjon av Isaac Asimov – som også hadde ansvar for oversettelsen. Vi lenker til denne engelske versjonen av filmen, til tross for at en nakenscene er utelatt i denne versjonen. Musikken er også delvis endret fra originalversjonen.
I samme slengen anbefaler vi filmen Les Maîtres du Temps (engelsk tittel: Time Masters) fra 1982, ved samme regissør. Manus er basert på romanen L’orphelin de Perdide (1958) av Stefan Wul, og Lalux har fått med seg den legendariske Jean Giraud «Moebius» på bearbeidelsen. Moebius er også filmens design-ansvarlige – slik at hans tegnestil, kjent fra tegneserier som John Difools eventyr og Edenas hager, kan gjenfinnes i filmens visuelle uttrykk.
Også her lenker vi til den engelskspråklige varianten, av hensyn til de (mange) mindre franskkyndige blant oss.
Vel bekomme, god aften, god uke, godt nyttår! God reise, godt 1980-tall, godt neste (forrige?) årtusen!
LES OGSÅ: