Novelle av Emil Flakk: Nye bestevenner

Robert så mauren som kravlet over det rosa hodet. Den gikk i sirkel noen ganger før den stanset rett ved åpningen han tisset fra. Tre andre maur kravlet også rundt på kilefanten. Robert kjente de små beina som prikket. Han holdt kilefanten mellom tommel og pekefinger for ikke å klemme i hjel noen av maurene. Man skulle være snill med dyrene, visste han. Han hadde lyst til å putte flere maur på kilefanten sin, men da hørte han Merete rope «Robert, nå er det mat!»

Robert fikk det plutselig travelt nå. Han visste at hvis de oppdaget ham her ute, da ble det trøbbel. De hadde sett Robert ta på kilefanten sin før, og da hadde de sagt at den skulle være inne i buksa, og han måtte aldri ta den ut når andre var der. Robert skjønte ikke helt poenget. Det kjentes jo så godt! Merete og de andre lærerne hadde aldri sagt det var galt å ta maur og putte dem på kilefanten, det var noe Robert bare skjønte han kom til å få kjeft for.

Robert visste han måtte gå tilbake, for hvis ikke kom de for å lete etter ham. Men bare bittelitte grann til. Det var så deilig. Og nå gikk to av maurene under kilefanten, der det kjentes ekstra godt og … Beina ble vanskelige å stå på. Robert så tre tykke tråder skyte ut av kilefanten. De landet i maurtua, der noen av de mer nysgjerrige maurene kom bort og snuste på dem. Robert lente seg frem. Den hvite, litt gjennomsiktige væsken het sæd, visste han. På skolen hadde de vist ham bilder og sagt at alle gutter hadde sæd. Sæd var sånn som barn kom fra. Robert så sædtrådene synke inn i maurtua.

«Tore, Kan du gå og se etter ham?» hørte han Merete si rett utenfor skogen. Robert trakk på seg buksene i en fei. Underbuksene kjentes klissete der kilefanten lå.

«Jeg er her!» ropte Robert og løp ut av skogen.

 

Robert visste at skolen han gikk på ikke var helt som andre skoler. Han hadde gått på barneskole sammen de andre barna, og det hadde han likt godt. Han spilte bokstavspillet på PC-en, der han klikket på bobler med bokstaver, og så hadde han spisefri sammen de andre barna. Da de andre barna begynte på ungdomskolen, begynte Robert å komme hit, til Øvregården. Han visste ikke hvor lenge han hadde vært her, men det var i flere år iallfall, for nå sa Merete at han var voksen, og etter sommeren var han ferdig her. Da skulle han få diplom med mange bokstaver på.

I dag var det fredag, og på fredag grillet de pølser. Robert var på sin fjerde pølse. Rundt ham satt de andre som kom hit til Øvregården. Thea og Mette hadde en lek der de klappet hendene sine mot den andres. Theodor og Viggo brukte ketsjup til å lage morsomme ansikter i lompene. Robert synes alle som kom hit til Øvregården var veldig snille. Både lærerne og elevene, og alle andre så ut til å ha sin helt egen bestevenn. Til og med Erik, som bare hadde vært her noen uker, hadde blitt bestevenn med Ahmed. Nå var de to alltid sammen.

«Godt med pølser, Robert?» sa Tore.

Robert kjente igjen et teit spørsmål når han hørte det. Selvfølgelig var det godt med pølser. Alle likte jo pølser. Men i stedet for å forklare Tore at det var et teit spørsmål, bare sa han «Ja. Kjempegodt.»

«Ja, har du noen planer denne helgen da?»

«Nææ, jeg vet ikke,» sa Robert. Han hadde så lyst til å fortelle at han skulle treffe bestevennen sin, men da måtte han jo først ha en bestevenn. På mandag, da de satt i sirkel, og alle tok tur med å fortelle hva de hadde gjort i helgen, da fortalte alle så spennende historier. Sist helg så hadde Erik og Ahmed vært på Tusenfryd sammen! Robert hadde også vært på Tusenfryd, men da hadde han vært der sammen med pappa og mamma. Denne helgen skulle han ikke engang treffe pappa og mamma. Robert hadde nettopp flyttet inn i sin egen leilighet, og pappa og mamma snakket om at nå var han stor gutt og måtte klare seg selv. Men det var noe ikke Robert helt skjønte. Det var jo folk i den leiligheten hele tiden. Kristina, Ane og Magnus bodde i andre leiligheter i det samme huset som Robert. Robert syns at Magnus og Ane var greie nok, men han likte ikke Kristina, for hun skrek og lagde leven, og noen ganger måtte de som jobbet der holde henne fast.

«Hva med du da?» sa Robert, og Tore begynte å fortelle om alle planene han hadde denne helgen. Det var visst noe om å dra til et eller annet sted for å se på et hus sammen med kjæresten sin. Robert syntes det var vanskelig å høre etter. For det første snakket Tore litt fort, og noen ganger brukte han vanskelige ord, men Robert hadde ikke lyst til å spørre om hva de ordene betød, for da følte han seg bare så teit. Og så var det litt flaut å måtte prate med læreren i spisefri. Se på andre siden av bordet, der bestevennene Theodor og Viggo lo seg i hjel fordi Viggo hadde tegnet en ketsjupbæsj i lompa til Theodor. En sånn bestevenn ville Robert også ha.

 

Etter lunsj var det tilbake til skolearbeidet. Robert hadde dyrestell. Han gav mat til grisene, og så om hønene hadde lagt noen egg. På slutten av dagen fikk de klappe kaninene. Alle likte det, for de syntes kaninene var så søte og morsomme. Robert likte i grunn ikke kaninene. De så liksom så dumme ut, syntes han. Robert likte insekt og kryp. Det prikket så fint når de var nær huden, og han fikk en så deilig følelse i hele kroppen. Øyenstikkere, bier, edderkopper og maur. En gang hadde han til og med latt et tusenbein kravle rundt på kilefanten.

 

Da han kom hjem, stod Omar i hagen og ventet på ham. «Halla kompis, high five!» Robert løftet håndflaten og klasket Omar sin. Omar hadde skjegg, og gikk alltid med caps som var vendt bak frem. Robert syntes han luktet litt som et slags krydder, men visste ikke helt hvilken type.

«Har du hatt en bra dag på skolen eller?»

«Ja,» sa Robert. Han svarte alltid ja, til og med de dagene som ikke hadde vært så bra. Robert skjønte liksom at det var meningen at han bare skulle si ja. Robert skjønte også at selv om Omar sa kompis, så betød ikke det at de var bestekompiser sånn som Theodor og Viggo. Omar var støttekontakt. Robert visste at en støttekontakt var en som fikk penger for å være vennen din.

De to gikk inn i leiligheten, der Robert spiste en banan, før de hengte opp tøy og satte på oppvaskmaskinen. Etterpå gikk de en tur sammen med Magnus og Joanna, som var en av de som passet på Magnus. Magnus kunne ikke prate, men han plukket opp masse ting fra veikanten som han viste, og så ville han at Joanna skulle si hva det var. Et blad, en stein, en tyggispakke, men Magnus, legg fra deg det, det er søppel. Robert tenkte det måtte være deilig å være sånn som Magnus. Magnus var alltid så fornøyd med alt, bare han fikk plukke opp ting og høre noen andre si hva det var. Alt måtte være så enkelt for Magnus. De stoppet ved ballbingen og så to lag spille fotball. Magnus, Omar og Joanna klappet da det ene laget scoret. Robert så ikke på fotballkampen, men satt på huk med blikket vendt ned. For på grusen gikk det en lang rekke med maur. Disse maurene var mindre enn de i skogen, og Robert lurte på hvor mange av dem han kunne få til å krype rundt på kilefanten sin. Han satt der på huk, og så og fantaserte til beina var støle. Da han reiste seg, var det to av fotballspillerne som pekte og lo. Robert la merke til det da, at kilefanten pekte rett frem, sånn at joggebuksene hans ble dyttet utover. Omar og Joanna stilte seg på hver sin side av Robert, og sa at nå måtte de gå tilbake. Robert hadde skjønt det ikke var helt greit når kilefanten ble hard og andre var rundt, men syntes det var så rart. Det var jo ikke som om kilefanten bet eller klorte noen, eller sa ekle ord, sånn at noen begynte å gråte.

 

De kom hjem, og Joanna og Magnus gikk inn i leiligheten til Magnus. I gangen stod Kristina. Hun hadde tatt av seg t-skjorta og grein. Det var visst noe om at t-skjorta klødde så fælt. Elina stod med t-skjorta og prøvde å snakke med vennlig stemme til henne. Robert snek seg forbi Kristina, og var glad for at hun ikke dro i armene hans, sånn hun ofte pleide å gjøre.

Han og Omar begynte å lage mat. Robert fikk være med å åpne pakken med kjøttdeig og finne frem ost, men da de begynte å sette ting på stekeplater, visste Robert at nå måtte han sette seg og vente. Det var kanskje like greit. Han visste ikke hvor mange ganger han hadde brent fingrene på de teite stekeplatene. Kanskje skulle han se TV? Eller så kunne han sette på radioen. Men Robert visste hva han hadde lyst til. De maurene der på grusen hadde marsjert så flott på linje. Robert satte seg i sofaen og trakk ut kilefanten. Den hadde begynt å reise seg, da Omar sa fra døråpningen «Du kompis, ta og gjør det på rommet da.»

Robert fortsatte å holde kilefanten i et godt grep mens han gikk inn på rommet sitt. Det var kanskje like greit, for her på rommet hadde han jo Petter Edderkopp. Petter Edderkopp lå i lekekassa, mellom Batman og Fantorangen. Robert tok ut Petter Edderkopp, som var omtrent like stor som hånden hans. Den var av plast, men den hadde sånne hår som kjentes nesten helt ekte ut. Robert gned den mot undersiden av kilefanten sånn at hårene gnikket mot huden. De åtte beina stod rett ut. Robert tok beina og klemte dem rundt kilefanten. Petter Edderkopp lå sånn at hårene dens lå mot strengen opp til hodet til kilefanten. Robert nappet hånden frem og tilbake i et voldsomt tempo. Oi oi oi, så godt! Han skjøt en tykk stråle med sæd utover putelakenet. Da han slapp grepet på kilefanten var den allerede begynt å mykne og synke mot gulvet. En tynn stripe sæd hang fra tuppen av kilefanten. Han gnidde vekk sæden mot sengelakenet og trakk på seg buksa. Fra kjøkkenet luktet det deilig av middag!

 

Snart var det så varmt at Robert kunne gå i kortbukse hver dag. På Øvregården gikk alt sin vante gang, og den siste dagen før sommerferien hadde de en stor fest. Pappa og mamma kom, og familiene til de andre elevene også. De spiste grillmat og kake, og tok bilder. Robert fikk diplomet sitt, og bokstavene stod skrevet i gull. Mamma sa at der stod det at han hadde fullført seks års skolegang på Øvregården.

Nå ventet det seks uker med sommerferie, og da skulle han blant annet til en hytte drevet av Røde Kors, og så skulle han til Danmark sammen med pappa og mamma. Etter sommeren skulle han starte i en jobb der han sorterte skruer. Det var mye å glede seg til for Robert. En ting var likevel litt trist. De siste ukene hadde Robert prøvd å komme seg ut alene i skogen ved Øvregården, sånn at han kunne gå til maurtua og putte maur på kilefanten igjen. Men det hadde vært så vanskelig. Enten så var det Merete eller Tore som skulle ha ham til å gjøre noe, eller så var det noen av kyllingene som hadde lagt egg.

 

 

Tommy holdt på å gå på trynet i noen røtter, men klarte å finne balansen akkurat.

«Går det bra eller?» spurte Marit Elise.

«Never better,» sa Tommy og viste sirkeltegn med tommel og pekefinger. Det hadde vært Marit Elise som foreslo at de to skulle begynne å trene sammen. Ingen av dem var særlig interessert i verken treningsstudio eller idrett, så da ble det turer i skogen i stedet. Tommy hadde vært litt tvilsom til det også. I skogen var det jo mygg som sugde blodet ditt, og røtter som var perfekte snubletråder. Også elg. Altså, her vandra man rundt i hjemmet til hester med sverd som vokste ut av huet! Var jo et under at ikke hele skogen var gjerdet inn og omringet med minefelt. Men Tommy hadde ikke klaget på beslutningen. For det første hadde han nå bikka 35, og det holdt ikke lenger å gå til butikken for å holde seg slank. Dessuten var han ikke verken spesielt rik eller kjekk, og hadde heller ikke en auberginer hengende mellom beina, så han visste at han fikk seg ikke en bedre kjæreste enn Marit Elise. Da fikk han heller bare leve med å være tøffelen i forholdet.

«Å, det er så deilig med sånn frisk luft» sa Marit Elise og slo ut med armene da de hadde kommet opp på toppen av en knaus. Det var en åpning mellom trærne, og en frisk bris fant veien inn mellom trekronene, slik at svettedråpene ble deilig avkjølte mot ansiktene. Tommy hadde ikke nevnt det for henne, men Marit Elise var blitt litt sånn irriterende stereotyp av en turgåer. Hun hadde på seg grønn bukse, fjellsko, og en rød vindjakke. Som om det ikke var nok at hun kledde seg som en annonse i Fjell & Vidde, så snakket hun i klisjeer når de var på tur, som å si hvor rolig hun følte seg når hun kom ut i skogen, eller hvor deilig det var å bo i en by med nærhet til marka. Men igjen, Tommy visste hvem den mest attraktive i forholdet var, så han holdt kjeft. For øvrig syns han ikke at lufta var så frisk. Nei, det han lukta, det var lukta av pissemaur. Mygg, røtter og elgen måtte alle vike til side, for skogens virkelige mester i å trigge irritasjonen til Tommy var pissemaur. De var greie nok når de holdt seg i tua si, men de gjorde jo ikke det. De krabba jo flere titalls meter i alle retninger for å finne byggemateriale til de barnålhaugene sine. Og så fant de veien inn mellom klær, uansett hvor mange plagg man hadde på seg.

De to fortsatte langs en sti. Noen hundre meter til venstre så Tommy noen gårder og jorder. Han ville gripe hånden til Marit Elise og gå, nei, løpe ditover. Til kanten av skogen og videre til gårdene. Han klarte ikke helt få tak i hva det var, men han hadde fått en dårlig følelse. Noe raslet i krattene og buskene rundt dem, uten at det var noe vind. Han visste imidlertid, at selv om Marit Elise nok hadde slått seg til ro med ikke å ha et geni med sixpack til kjæreste, så kom hun aldri til å akseptere å være sammen med en pingle. Så Tommy luftet ikke den dårlige følelsen, men fortsatte bare å gå. Marit Elise så ikke ut til å merke noe, men gikk der med et smil og hadde det helt tipp topp tommel opp. Etter en stund klarte Tommy å riste av seg den dårlige følelsen han også, og han gikk inn i sitt vanlige ganglag, der han så rett ned i bakken foran seg og sank inn i sine egne tanker. Han merket derfor ikke at Marit Elise stoppet opp, og dultet inn i ryggen hennes.

«Oi, so …»

Sorry, var ordet Tommy hadde forsøkt seg på, men altså ikke kommet lenger enn til O-en. I stedet ble han stående med trutmunn og stirre. Det var titalls av dem, hver av dem nesten en meter lang. De stod på bakken og hang i trærne. Ansiktene og kroppene og fargene deres, alt var bare så feil. Noe som ikke skulle gått an. Tommy så en strime urin renne ned langs innsiden av låret til Marit Elise. Heldigvis fikk hun med seg beina da Tommy trakk henne i armen. De sprintet. Der fremme lå det en åker og en gård. Bare de kom seg ut av skogen, skulle de klare seg. De rakk det nesten.

 

 

Robert satt på en benk på tunet foran huset. Magnus og Ane lekte. Leken gikk ut på at Magnus plukket opp ting fra bakken og gav det til Ane, og så sa Ane hva det var. Ofte plukket han opp ting som Ane ikke visste hva var, og da lo de og syntes det var kjempemorsomt. Denne sommeren hadde de to blitt bestevenner. De var sammen hele tiden. Da Ane skulle noe sted, spurte hun alltid om ikke Magnus kunne bli med.

«Hei kompis, er du klar eller?» sa Omar og kom ut med to plastbøtter. I dag hadde han på seg en lilla caps, og en sånn skjorte uten ermer. Dette var altså bestevennen til Robert. Støttekontakten. En som fikk penger for å være med ham.

«Ja,» sa Robert. De to skulle ut og plukke blåbær til en pai, fordi blåbærpai var ifølge Omar helt sjukt digg da.

 

Det var så mange kryp og insekter i skogen. Maur og øyenstikkere og bier. Robert løftet på en stein, og der så han en kjempestor bille. Tenk så deilig om den hadde sprellet med beina mot kilefanten! Det hadde regnet dagen før, og bakken luktet av våt jord. Opp fra bakken stakk hodene til meitemark. Så glatte og gode det hadde kjentes de gangene han hadde snurret dem rundt kilefanten. Det var så mye fint å se og tenke på her ute i skogen, og det var så mye Robert hadde lyst til. Men Omar var jo her, så Robert visste at han kunne ikke gjøre det han egentlig hadde lyst til. Omars bøtte var halvfull av blåbær. Robert hadde bare noen få blåbær i sin egen. I stedet hadde han et klin av blåbær rundt munnen. Omar syntes det var kjempemorsomt, og hadde begynt å kalle ham Kaptein Blåskjegg.

«Hei blåskjegg, finner du noen blåbær eller?»

«Ja,» sa Robert og viste frem de få bærene i bunnen av bøtta. Egentlig skulle han jo sett etter bær, han visste jo det, men det Robert så etter var herlige, deilige kryp som fantes her i skogen. Han plukket noen bær og la dem i bøtta, mest sånn at Omar skulle se at han faktisk forsøkte å finne bær. Men det var ekstra vanskelig å konsentrere seg nå. Det var en sånn fantastisk, syrlig eim i lufta. Lukta av pissemaur. De hadde bitt og tisset på ham mange ganger før, ikke minst sist gang, da han fikk dem til å kravle rundt på kilefanten. Robert hevet blikket og så rundt seg. Det måtte være en maurtue her et sted. Sikkert en skikkelig stor og fin en. Hvor mange maur kunne det være i en sånn? Sikkert hundre. Kanskje til og med tusen. Robert så seg både til den ene og den andre siden, men han så ikke noe maurtue. Det var veldig rart, for lukta var enda sterkere nå. Plutselig hørte han Omar skrike.

 

Robert snudde seg og så en haug av maur presse Omar til bakken. Bare at dette var ikke vanlige maur, for de var kjempestore. Den ene mauren hadde hodet til Omar i munnen. Den bet, og Omars hode knaste, og sprakk. Det ene øyet sank inn i skallen hans. En gråaktig masse tøt ut. Nå kom det flere kjempemaur til. De begravde Omar i kroppene sine. Da de kravlet unna, var det ikke engang et skjelett igjen der Omar hadde vært.

Robert gråt og satt på huk. Han hadde tisset på seg. Det eneste han ville var å komme seg vekk herfra. I stedet for å angripe ham, dannet maurene en halvsirkel rundt ham. Dette var slettes ikke vanlige pissemaur. Ansiktene deres var jo sånne ansikter maur hadde, men øynene var liksom litt blå, og munnene var litt sånn trutmunn med en underleppe som hang litt ut og … De lignet jo litt på ham! På tuppen av hvert av de seks beina stakk det ut små fingre. Fingrene var litt pløsete, pølseaktige, akkurat sånn som fingrene hans!

Kanskje hadde ikke Robert vært glup nok til å gå på vanlig skole, men han var glup nok til å skjønne hva som hadde skjedd. «Sæden min. Dere kommer fra sæden min!»

Maurene ble med en gang ivrige. De danset og hoppet, og Robert syntes han så smil på munnene deres. Det samme smilet han hadde sett i speilet. En maur kom bort til ham. Robert strøk hånden over huden dens. Den var glatt og skinnende, litt sånn som lakken på en bil. Nå kom flere av maurene til ham, og Robert klappet dem og smilte. Etterpå lekte de en lek, der Robert klatret opp på ryggen til en av maurene, og så løp de gjennom skogen. Robert lo og heiet. Han kunne ikke huske å ha hatt det så moro. Da de stanset, og Robert klatret av ryggen til mauren, så han en edderkopp i et nett. Det var en feit og hårete edderkopp, akkurat som Petter Edderkopp. Tenk, Robert hadde alltid vært så lei seg for at han ikke hadde en bestevenn. Men han hadde jo en hel skog med bestevenner! Maur, edderkopper, mark, vepser, øyenstikkere, mygg og bier og alt annet som kravlet rundt. Alt han trengte var kilefanten og sæd. Maurene stod i sirkel. De forstod hva Robert tenkte, for en av dem pekte på edderkoppen i nettet. Robert nikket. Han stilte seg foran edderkoppnettet, trakk ned buksa, og begynte å nappe i kilefanten.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  2 kommentarer til “Novelle av Emil Flakk: Nye bestevenner

  1. Herregud, for en novelle! Jeg aner ikke hvilke reaksjoner du ønsket å fremkalle her, men jeg opplevde en slags frydefull vemmelse dypt inni meg. Morsomt, kreativt og forbløffende! Jeg skrev en gang en kommentar på splatternovellen din «Så fint man kan ha det på Highway 191», og da klarte du også å sjokkere meg. På en god måte. Jeg setter pris på alle de gangene jeg erfarer at kunst – for dette er kunst – klarer å vekke så mangfoldige, motstridende og sterke følelser i meg. Slik som nå. God litteratur evner også å feste seg til hukommelsen – både den mentale og kroppslige – og denne her kommer jeg aldri til å glemme. Novellen nærmest sprutet ut av skjermen og klistret seg til langtidsminnet mitt. Vågalt, originalt, spenstig og ikke minst tilfredsstillende og fruktbart.

    Uff og æsj og tusen takk igjen 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *