Novelle av Anitra Lykke: Menneske, eller?

Køen var lang utenfor utestedet, en typisk fredagskveld. Det snødde store våte filler og folk frøs sikkert. Hun begynte å bli lei, dette kom til å ta tid. Omsider kom hun fram til den digre vakta som spurte og maste med høyere og høyere stemme:

– Er du eller er du ikke? Hva heter du?

– Jeg heter Sissel Haug, sa hun uten å heve stemmen tilbake.

– Er du menneske, eller er du ikke? gjentok dørvakta, jeg vil se ID! Han burde ikke spørre om det, burde ikke vite det, men …

– Jeg har ikke … sa Sissel.

– Uten ID får du ikke komme inn, sa den brede bryske androiden som passet døra til Harry’s ølstue, det gamle utestedet på Stortorget. Dørvakta selv lignet et menneske, på tross av den tydelige androidemarkøren på siden av halsen, fra den gang det var påbudt. Det kunne vært en tatovering, om man ikke visste bedre. Selvsagt hadde hun ID som viste at hun var et menneske, men om han var tilkoblet ville han kunne sjekke hvor ekte den var på et blunk.

Hun hadde fri og hadde bare tenkt seg en tur på byen, men her så det ut til at hun hadde en jobb å gjøre likevel. Han så utfordrende på henne og tok et skritt nærmere. Hun så det komme, da dørvakta brått prøvde å ta på armen hennes. Ville han tvinge skadevare på henne? Men brannmuren hennes var oppdatert og svært god. Hun ville uansett aldri vurdert sammenkobling med en som tok seg til rette. Det var ikke greit, men orket hun å gjøre noe mer?

Hun så på ham og sa høflig:

– Nei takk! Men hvis jeg får komme inn, kan jeg vurdere det, sa hun. Ikke at hun ville, for dette hadde han ikke lov til, men hun hadde ikke behov for å sloss i kveld.

Dørvakta satte opp et overbevisende glis.

– Det er lov å prøve, sa han.

– Nei, sa hun. Androider uansett kjønn skal også spørre først. Du trenger en oppgradering.

Dørvakta så brått alvorlig ut.

– Jeg beklager. Vær så snill, ikke reboot meg, jeg trenger bare en oppdatering, sa han, brått bekymret.

Køen begynte å bli urolig.

– Heyyy, slæpp oss inn! brølte en gjeng som sto bak henne.

Sissel gikk nærmere vakta og sa med lav stemme.

– Gir du meg tillatelse til å gi deg siste oppgradering?

Han sukket som et menneske.

– Ja, jeg gir samtykke.

Han var så enkelt lagd at han ikke spesifiserte hva han ga samtykke til. Hun la en hånd på armen hans, lot sitt eget nettverk strømme inn i hans, ryddet opp i gammeldagse forestillinger om menn, om bøller, om dørvakter og om mennesker og androider generelt. Justerte dem til en vennligere variant, som ikke ville prøve å overta kontroll over noens nettverk eller kropp uten å få tillatelse først. Han sto helt stille i pausemodus de få sekundene hun jobbet, mens uroen i køen vokste bak henne. Hun ignorerte dem. Noen av hans minner var skremmende, hun hadde mer å gjøre. De gamle instruksene han hadde var forferdelige: De hadde hindret ham i å bevege seg mer enn en meter utenfor bygget han voktet. Han hadde ikke vært utenfor området sitt siden aktivering.

Stakkar, ingen hadde fortalt ham at androider hadde fått status som autonome individer. Begrenset riktignok, men bedre enn før. Kunstige intelligente maskiner kunne ikke eies av noen, bare lånes eller ansettes. Han hadde aldri hatt fri, men hadde faktisk krav på egentid en dag i uka.

Hun oppdaterte hans info om det nye lovverket, bare fordi hun syntes synd på ham. Hun ble stående og se på ham, mens han jobbet med å integrere den nye kunnskapen med de gamle minnene. Folk i køen bak begynte å bli aggressive, noen prøvde å dytte seg forbi, men hun strakk ut en arm. Så snudde hun seg og sa til dem:

– Snart ferdig.

Dørvakta så på henne med et desperat blikk:

– Trenger jeg ikke jobbe her mer?

– Nei, vanligvis må man gi oppdragsgiveren sin tre måneders varsel, men du har aldri fått valget, så du kan slutte på øyeblikket.

Han ristet på hodet. Fordøyde det en stund. Så endret ansiktsuttrykket hans, etterhvert som konsekvensene ble tydelige for ham. Han rettet seg opp og sa lavt:

– Har jeg lov til å drepe innehaveren?

– Nei! Absolutt ikke. Ikke noe menneske eller noen androide.

Hva var galt med ham? Hun fortet seg å sjekke robotlovene i ham før noen tilkalte sjefen hans. Det skulle ikke ha vært mulig å si det han nettopp hadde sagt. De var deaktivert på en snedig måte. Noen hadde laget et direktiv på et nytt høyere nivå som ikke skulle eksistere. Første lov sa at en androide ikke kunne skade et menneske eller gjennom manglende handling la et menneske komme til skade, men hos denne dørvakta hadde noen lagt til en regel som sa: Ordre fra Robert Johnson, sikkert sjefen, skal adlydes uavhengig av andre lover som eksisterer. Hans robotlover hadde blitt degradert til undernivåer. Det var godt utført, svært ulovlig, men dyktig gjort. Hun endret regelen til:

Ordre fra mennesker og androider som er sjefer (inkludert Robert Johnsen) kan bare følges om de:

• Ikke er i konflikt med noen menneskelover eller robotlover, og
• Du har lyst.

Hun avsluttet og lagret, men før hun var ferdig falt dørvakta om. Høye skrik fra menneskene i køen hørtes, de ville tilkalle eieren, for politi kom ikke om det bare var androider under press. Hun måtte forte seg. Faen, hun hadde glemt å definere hva lyst var for en så fysisk sterk men mentalt avfeldig androide hadde ingen systemer for å takle glidende overganger og uklar logikk. Hun trengte ikke puste, men behovet for å uttrykke oppgitthet var sterkt, så hun simulerte utpust mens hun jobbet. Hun slettet den siste betingelsen i programmet, og endret den til:

• Ikke vil skade eller ødelegge din kropp, ditt minne eller din nettverkstilknytning.

Fillern, han måtte få et handlingsalternativ også.

Hvis du blir bedt om å gjøre noe ulovlig skal du ikke gjøre det.

Hadde han oppdatert lovverk, i det hele tatt?

– Kom her, sa hun, og ba alle bak henne om bare å gå inn i klubben. De strømmet inn rundt dem. Så la hun raskt inn en fil med fullstendig lovverk med de aller nyeste forskriftene tilpasset eldre androider og la til:

Hvis du blir bedt om å gjøre noe ulovlig mer enn én gang, skal du kontakte det lokale politinettverket og informere dem om instruksen du fikk.

Dørvakta reiste seg igjen og stoppet så resten av menneskemengden som enda prøvde å komme inn. Virket alt hun hadde gjort? Hun spurte:

– Kan du slippe meg inn nå?

– Nei, sa dørvakta med et nytt og rolig blikk.

– Du har evner som overgår vanlige mennesker, du må være en androide. Dette er et utested forbeholdt mennesker! Prøv Bar Nova i Sjøgata. Han smilte stivt.

Prøvde han å være morsom? Hun begynte å le, dyttet ham lett i brystet uten at han reagerte. Bedre! Så nikket hun:

– Det er greit. Vi sees på Bar Nova når vakta di er over!

 

 

Anitra H. Lykke, f. 1964 er forfatter tilknyttet Stabburet skrivekollektiv i Tromsø. I 2021 utga hun The Mars Vintage and other stories på YMR Publishing. Andre noveller har vært publisert i amerikanske antologier, samt i norske og utenlandske magasiner.