«Fuz i alt!» gir eskapisme et dårlig rykte

av Patrik Sahlstrøm

 

Uttrykket “Mary Sue” er kjent hos enkelte nerder, fryktet av aspirerende forfattere – og ukjent for de fleste. Før jeg begynner på selve artikkelen, er det derfor hensiktsmessig å gå litt inn på hva uttrykket egentlig refererer til.

Den historiske definisjonen er (kortfattet): en ung hovedperson som er best på ALT. Den yngste som noensinne har [hva som helst], som er smartere, modigere, vakrere enn erfarne yrkessoldater/vitenskapsfolk/etc. I bunn og grunn den irriterende drittungen vi alle kjente som barn, som skulle være «fuz i alt!»

Uttrykket ble unnfanget som en nedlatende term i Star Trek-fandom. Til å begynne med ble ikke ST tatt så himla seriøst innen den øvrige SF-fandom. Serien ble ansett som fluffy underholdning rettet mot husmødre (tro det eller ei), og det var først når gutta med åra begynte å like den, at ST ble tatt mere seriøst. I de første kohortene med fans var det altså mange kvinner. Blant fandoms kjennetegn er fanfiction, gjerne skrevet av ungdommer som injiserer en glorifisert utgave av seg selv i historien. Så også innenfor ST-fandommen. Siden det var mange jenter blant disse fansa, ble det mye fanfiction med unge kvinnelige kadetter som bedåret Kirk og Spock i senk – og som med letthet løste problemene de voksne ikke kunne håndtere.

Mannlige fabelprosa-fans er ikke direkte beryktet for sine evner til å omgås folk av det motsatte kjønn på normalt vis. Vi ser fenomenet f.eks. i hvordan Star Wars-fans fråder over hvor “woke” franchisen har blitt – med kvinnelige hovedpersoner. I sin skrekk for jentelus begynte ST-fangutta å kjeppjage jentene ut av miljøet, og det enkleste stedet å begynne var å angripe jentenes fan-fiction. Noe som igjen førte til at kvinnelige karakterer i ST, uavhengig av hvor bra og nyanserte de var, ofte ble stemplet som “Mary Sues”. Arven etter dette sliter vi fortsatt med, massevis av hulebjørner som argt angriper tastaturet så fort det dukker opp en kvinnelig karakter innen SF og Fantasy som ikke bare er en sexdukke.

Det er dermed mye (berettiget) kritikk av at “Mary Sue”-betegnelsen går mot alle sterke og suksessfulle kvinnelige hovedpersoner. Det er nok et større problem på andre sida av plaskedammen [Atlanterhavet], med kulturkrigen som utkjempes der borte, men jeg vil likevel understreke at «Fuz i alt»-problemet gjelder i minst like stor grad for mannlige protagonister. (For å være ærlig har jeg ikke støtt på noen kvinnelige slike i min lesning på lang tid).

Jeg vil derfor se bort fra kjønnet til den ufordragelige karakteren i denne artikkelen. Samt at jeg frigjør meg fra ST-tilknytningen, da slike karakterer er et fenomen innenfor de fleste former for underholdning, også langt utenfor fabelprosa.

Min enkle definisjon på en “Mary Sue” eller “Marty Stu” er derfor en protagonist som er altfor dyktig og perfekt, med kun “jobbintervju”-svakheter. Med dette mener jeg “svakheter” man vil tilskrive seg selv for å sette seg i et positivt lys når du blir spurt av en potensiell arbeidsgiver om hva dine svakheter er. F.eks: “Jeg har vanskelig å si nei til å gjøre ting, selv om jeg har for mye å gjøre”. Eller som en klok person en gang sa: Det er fryktelig irriterende med hovedpersoner som får for mye dessert og for lite brokkoli av forfatteren.

Man skulle tro at disse hovedpersonene er vanligst innen fiksjon for tenåringer og unge voksne, og de finnes der også, men la oss se på noen eksempler som viser at de ikke er begrenset til dette.

La oss begynne med den største Marty Stu’en av dem alle: Supermann. Det ligger jo i navnet at Super-Dupermann er fuz i alt. De klassiske Supermann-historiene kan jo oppsummeres i “Hvor er kryptonitten og på hvilken fiffig måte overvinner Superklumpen den?”. Nå har jo forlaget DC i de senere år prøvd å nyansere karakteren, men dette har bare fått huleboerne til å fråde i sinne over hvordan karakteren har blitt ødelagt.

De fleste av heltene fra pulp-alderen bar preg av dette. Forståelig nok, siden utgiverne ikke hadde ambisjoner om litterære priser, men om å lage lettbeint eskapisme. Tarzan, Conan, John Carter, Lyn Gordon etc. var alle uovervinnelige – uten noen egentlige svakheter – men å kritisere dette som ble skrevet for snart 100 år siden, er trolig like produktivt som å kritisere Kipling eller Verne for å ta utgangspunkt i den hvite mannens overlegenhet. Bedre å bare se på det som et utslag av tidsånden, og heller lese noe som faller i ens egen smak.

En mer moderne Marty er John Wick. Bevæpna med et viskelær og en løvetann, massakrerer han med letthet en armé av topptrente mordere. Sukk. Hadde sikkert fungert som en komedie med Leslie Nielsen eller Rowan Atkinson i hovedrollen. Denne varianten av Marty er ikke nødvendigvis best i alt, tror ikke det vises noe om at herr Wick er verdensmester i strupesang, bare så totalt overlegen i alt som er relevant (= utøvelse av vold).

På lik linje med Drizzt Do’Urden.¹ Mest irriterende emo’en jeg noensinne har lest om. Skal man være generøs så kan man vel se på ham som en parodi på Elric,² men jeg har mine tvil hvorvidt Salvatore hadde de ambisjonene. Rett nok har Drizzy en kjempetrist bakgrunnshistorie, men det hjelper ikke når han blir så tvangsfora med dessert som han blir. Skal det drepes en drage, så finner sef vår kjære mørkalv det perfekte dragedrepersverd i et kott like før han sløyer dragen.

I rettferdighetens navn må jeg ta med noen fra franchiser jeg liker. Neo fra Matrix er av samme ulla. Den store frelser. Alltid best i alt. Hadde det ikke vært for den episke slåsskoreografien, hadde jeg aldri sett ferdig den filmen (og langt mindre sett oppfølgerne).

Noe jeg elsket med Marvel fremfor DC i gamle dager, var at de hadde lite av dette. Spider-Man ble jevnlig denga og beseira, og mange av X-Mens seire hadde en bitter ettersmak. Utover 90-tallet og senere så gikk Marvel vekk fra dette. Karakterer som Kid Omega, X-Man og Franklin Richards hadde i praksis ingen begrensinger på hva de kunne gjøre, noe som gjorde historiene fryktelig kjedelige.

Et annet moderne (og trolig kontroversielt) eksempel er The Witcher. Det er nok innafor at spillfiguren man styrer er uber, det ligger i kortene, men det blir ikke så himla bra underholdning av det ellers. Sapowski skrev vel egentlig bare ned sine egne dagdrømmer, og er langt fra den første som gjorde det. At tv-serien måtte være trofast mot uberheten, var unngåelig for å ikke vekke fansens vrede – men det blir ikke veldig givende for andre enn dem som ønsker å gjenoppleve følelsen fra spillet. En måte karakteren Geralt eksemplifiserer Marty-fenomenet på, er hvordan han hekker på et harem med babes. Moderne Martys må ikke bare være totalt overlegne i vold, de må ha et harem som selv Andrew Tate hadde nikket anerkjennende over.

Dette ser vi tydelig innen undersjangeren som er overbefolket av Martys og Marys: Paranormal Romance/Urban Fantasy. Anita Blake the Monster F***er³ er den mest kjente av dem. Hamilton er ærlig nok på det, hun prøvde først å kjøre Anita som den tøffeste vampyrjegeren noensinne, og det solgte ikke bra nok. Hun la derfor om tonen og la seg på en linje som ville fått de mest hardbarka exploitation-manusforfatterene fra Tyskland og Italia til å rødme. Selv om Blake er den mest overdrevne av dem, så er det en rød tråd i sjangeren. Det mest tragikomiske jeg har støtt på, var ei bok jeg inderlig håpet var en parodi, hvor en protagonist mistenkelig lik forfatteren selv gikk full pokemon og samlet på seg et harem av overnaturlige sengevarmere – som han giftet seg med. Når folk påpekte at dette var totalt panneklask, forsvarte han seg med at han er mormoner, og at det var respektløst mot hans religion å mene at det var noe iffy med det opplegget. Iikke alle historier innen disse sjangrene lider av dette, selvsagt, men det er sjangeren med flest overdoser av covere med dudes som har mista skjorta og babes som poserer i anatomisk utfordrende positurer.

For å bevise at jeg er en gammel gubbe og legge meg lagelig til for hogg, må jeg nevne manga og anime. Det er langt fra alt her, og trolig bare noen lugubre undersjangere, som lider av Mary/Marty Sue. Vi snakker tross alt om en kultur som har gitt oss Studio Ghibli m.fl. Men i hvert fall innen dataspill, og antagelig også tegneserier, er det mye som retter seg mot hankjønn som fortsatt bor hjemme langt opp i 40-årene. Ofte portal-historier der hovedpersonen popper opp i en verden som skal reddes, befolket med berter med fysisk umulige melkekjertler. Hovedpersonen går fra å være en taper i “vår” verden til å være den mest episke helten noensinne. Simpel eskapisme i grunn, men mye tyder på at nettopp denne formen for eskapisme er kjernen til Marty-fenomenet.

Før jeg går videre, må jeg innom det nyligste eksempelet jeg har støtt på (og som inspirerte artikkelen): Ender fra Ender’s Game⁴ og påfølgende bøker. En førpubertal unge som er den beste generalen i menneskehetens historie. Ikke nok med det, han er også en episk diplomat og sikkert også en legendarisk kokk og fiolinist utover i serien (nei, jeg har ikke tenkt å lide meg gjennom hele serien, det fikk holde med bok 1). For så vidt mulig at forfatter Orson Scott Card prøvde å skrive en historie om ondskapen ved å gjøre barn til soldater, men i så fall traff han ikke akkurat innertier.

Hva er problemet?

Det største problemet er at det jevnt over er en lidelse å lese eller se en slik hovedperson i aksjon. Jeg er fullstendig klar over at jeg skøyter på tynn is her. Det er aldri trivelig med smakspoliti, og folk må åpenbart få lov til å like det de liker.

Likevel: Det er så lat skriving. Tydeligst vises det i forskjellen mellom Drizzt-bøkene og tegneserieutgavene. Når det kommer til tegneseriene, har noen tatt seg bryet (som Salvatore opprinnelig burde gjort) med å legge til detaljer som bedre forklarer hvorfor Drizzy lykkes med alt han gjør. Der han i bøkene auto-lykkes med alt, så viser det seg i tegneserien at han brukes som en brikke – og hans motstandere blir sabotert før han vinner kampene.

Dette er egentlig et hovedpoeng: At det hadde bare trengtes en runde med en kompetent redaktør for å nyansere historiene (som DC har prøvd med Supermann).

Et annet av mine ankepunkter er at Marty gir eskapisme et dårlig rykte. Det er intet i veien med å drømme seg vekk til en fantastisk verden, og identifisere seg med noen som er viktigere og flottere enn den man egentlig er. Se bare på for en herlig karakter Pippi Langstrømpe er. Hun krysser av for de fleste Mary Sue-kriterier, men er likevel ingen Mary Sue. Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hvilke grep Lindgren tok for å greie dette, men det funker. Andre bra eksempler er Harry Potter og Hirka.⁵ Eskapisme på sitt aller beste, uten det fordummende “best i alt”-tullet. Igjen: Folk må like hva de vil, men siden en del vordende forfattere har brukt meg som testleser/redaktør, så ser jeg at dette skaper problemer for dem. Og det er slike vordende forfattere jeg henvender meg til med denne artikkelen.

Som avslutning vil jeg nok en gang understreke at jeg ikke kritiserer dem som liker Mary og Marty. Det er leseres privilegium å like nøyaktig hva de selv ønsker. Jeg gir et velment råd til vordende forfattere om å unngå slike hovedpersoner. Det garanteres ikke at du vil få flere lesere av å følge rådet, men du vil bli spart for en del ydmykende anmeldelser.

 

Noter:

1. R.A. Salvatore
2. Michael Moorcock
3. Laurell K. Hamilton
4. Orson Scott Card
5. Siri Pettersen

 

LES OGSÅ:

Artikkel av Patrik S: Godt mot ondt, eller kanskje Orden mot Kaos?