SCIENCE FICTION ER VENSTREORIENTERT LITTERATUR
Blir det mye sci-fi på lista? Det burde det bli, bare spør Tron Øgrim (1947 – 2007), han skreiv sjøl science fiction-romanen Tyskeren mot Stretermish (1985), og etter hans død havna den delen av biblioteket hans som var sci-fi på Litteraturhuset i Oslo, den dekka en hel vegg. Så, i god tid før den store dagen har vi gleden av å presentere vår egen science fiction-kanon.
Dusinet fullt. Her finner vi folk som den norske sosialisten Tor Åge Bringsværd, den svenske sosialisten Karin Boye, den engelske sosialisten Eric Blair/George Orwell og den amerikanske sosialisten Kurt Vonnegut. Og, sjølsagt, William Morris (1834 – 1896), venn av Friedrich Engels. Vi rangerer dem ikke innbyrdes, vi tar det alfabetisk.
Bortsett fra trettende og sisteplass på lista som går til Oslo kommune:
«Prosjektet er et samarbeid mellom Oslo kommune ved Kulturetaten, Plan og bygningsetaten, Bymiljøetaten, Byantikvaren og KORO.»
Lars Rambergs lysinstallasjon TILLIT blei satt opp på Økern i januar i år, panegyrisk bejubla av statskanalens kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad. Vi mener derimot at man må være blind for å ikke se at dette er maktspråk, at dette er A Message from Big Brother …
- Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale
- Greg Bear: Eon
- Alfred Bester: The Stars my Destination
- Jon Bing & Tor Åge Bringsværd: Rundt solen i ring
- Karin Boye: Kallocain
- Gerd Brantenberg: Egalias døtre
- Philip K. Dick: Mørke utenfor og mørke inn
- Stephen King: The Stand
- Ira Levin: En fullkommen dag
- William Morris: News from Nowhere
- George Orwell: 1984
- Kurt Vonnegut: Sirenene på Titan
- Oslo kommune: TILLIT
Ola Bog
Faksimiler: Tolv bøker. Oslo kommune: TILLIT
Bra liste! Og riktig av redaksjonen å peke på ubehagelige politiske aspekter. Ikke så reint lite science fiction har slagside mot misogyni, rasisme, voldsromantikk og ekstrem høyre-liberalisme. Borte fra lista er dessverre Culture-bøkene fra sosialisten og humanisten Iain M. Banks.
Interessant liste. Jeg sliter litt med å se hvordan Stephen King sin roman The Stand er politisk. Da jeg leste den, så tenkte jeg iallfall ikke at det var politisk, men det kan jo være at jeg har oversett noe skikkelig åpenbart.
Enig med Emil Flakk i dette synspunktet, selv om romanen The Stand inneholder sympatiske personer som kjemper for en bedre verden … Derimot ville jeg selv foreslått en annen Stephen King-bok, nemlig «Hearts in Atlantis», som består av fem lange noveller som henger sammen. To av novellene er forøvrig filmet med selveste Anthony Hopkins i hovedrollen. Både boken og filmen oser av den paranoide mentaliteten som forekom i USA på 1950-tallet – foruten å gi en herlig skildring av Ungdomsopprøret og noen av de følger det fikk … Etter min ringe mening er dette Kings litterære mesterverk og den er politisk så det holder!
Artig med lister og kanon som skyter. Noen definitive klassikere med politisk grunntendens til venstre, som vel ikke kan overses i denne sammenheng, er:
H.G. Wells: Tidsmaskinen
Jack London: Jernhælen
Frederik Pohl og C.M. Kornbluth: The Space Merchants
Ursula LeGuin: The Dispossessed
En utpreget anti-kapitalistisk storhet fra nyere tid som China Mieville burde vel også med? Og mange flere … Kanonisering handler om utvelgelse!
Men ellers synes jeg selve diskusjonen om politisk tendens i (store deler av) sf-litteraturen er artig. «Venstreorientert» kan for eksempel være så mangt, fra anarkisme til stalinisme, og en god roman taler for seg selv forut for politiske merkelapper. Science fiction egner seg til å holde en lupe over samfunnet – til samfunnskritikk og problematisering. Slik sett er det mye «revolusjonært» potensiale i science fiction, både ved sjangerens utopiske fantasier og dens dystopiske (e.l.) advarsler mot trekk ved samtida. Derav de mange verkene som lett kan plasseres til venstre i det politiske landskapet, men derav også mange libertarianske sf-klassikere (som jo er samfunnskritiske ut fra sitt eget ståsted, da uten en markedskritikk eller anti-kapitalisme i bunn).
Samtidig er det noe tveegget over dette, for dystopiske advarsler kan også (og på samme tid) rette seg mot pågående samfunnsendringer. Da kan science fiction framtre med «konservativ» klang, i hvert fall i de tilfeller der verket retter lupen mot påstått «progressive» samfunnsendringer. Slik kan man utmerket argumentere for at Vidunderlige, nye verden eller Fahrenheit 451 på et vis er «konservative». Men med dette menes jo ikke nødvendigvis en tone som strider mot sosial utjevning eller klassebevissthet per se, altså ikke nødvendigvis en anti-sosialisme.
En suveren roman som er konservativ og (kanskje?) revolusjonær på samme tid, er Ernst Jüngers Glassbiene (1957), som jeg en gang vil komme tilbake til i Nye NOVA. (Jünger sto for meget politisk tvilsomt gjennom livet, men må regnes med i et mesterstudium av sf!)
En annen, god sf-roman som samtidig regnes som en verdikonservativ milepæl (av mange) er Cormad McCarthys The Road. Men en roman som denne tematiserer vel noe annet enn det vi vanligvis mener ved høyre-venstre-aksen (formidlingen mellom arbeid og kapital). Her handler det om verdien av sivilisasjon som sådan?