Godt mot ondt, eller kanskje Orden mot Kaos? 

De Godes kamp mot De Onde er et av de grunnleggende elementene i klassiske fabelhistorier. Om det er de snille menneskene som med hjelp av sine langørede og skjeggete venner slakter de fæle, stygge og onde orkene, eller det er de heltemodige rebellene som redder galaksen fra det onde imperiet, er mindre viktig. Det som teller er at “vi” (de snille og vakre) overvinner “dem” (de slemme, fremmede og stygge). Kan det ha noe å gjøre med at mye av vår vestlige kultur er bygget på kristendommen og den medfølgende kampen mellom Gud og Satan? 

Det virker som om slike historier tilfredsstiller et grunnleggende behov, og ikke bare hos fabelelskere (når var siste gang James Bond eller John Wayne ikke vant?). Det er selvfølgelig lov å ville bli betrygget om at verdens gode krefter vinner, særlig når verdenen vi lever i går såpass skeis som den gjør. 

Men denne naivismen fungerer ikke for meg på noen som helst måte. En ting er at jeg ikke er fan av kristendommen, og særlig ikke av dens himmel og helvete-dualisme. Den naive dualismen strøk meg mothårs allerede da jeg oppdaget fabelprosa i 12-13-årsalderen. Er  for eksempel orker født onde? I så fall: Er det ikke litt tvilsomt, ikke minst i vår moderne tid, å definere en hel rase som ond? Og er det riktig å massakrere hele stammer? Burde ikke heller gode riddere prøve å ta orkevalpene til fange, for å så fostre dem opp til å bli gode?

Jeg hadde likt Tolkiens skriverier langt bedre uten denne forenklingen. Det verste eksempelet jeg har vært borti er Dungeons & Dragons-bøkene fra TSR, særlig Drizzt og de andre historiene fra Forgotten Realms (med et veldig hederlig unntak for forfatteren Troy Denning. Twilight Giants-serien hans er ,sammen med Dragonlance, de suverent beste D&D-bøkene). Hele Forgotten Realms-verdenen er tilpasset konservative hvite amerikanske forstadsfamilier (noe som forsåvidt ikke er rart, siden det var ungene fra slike familier som kunne bruke penger på rollespill, midt oppe i tidas hysteri om at “rollespill er djevelens verk”). Når utgiver TSR først skulle beskrive et gjennomført ondt samfunn (Drows), så er folket selvfølgelig svarte i huden og styrt av kvinner. Panneklask! 

Den umiddelbart åpenbare løsningen er undersjangeren Grim Dark, hvor alle i grunn er like fæle – og det på ingen måte er åpenbart hvem forfatteren vil  vi skal heie på. Grim Dark har gått sin seiersgang de siste årene, med Game of Thrones og The Boys som de kanskje mest fremtredende eksemplene. En kort beskrivelse av denne sjangeren for de som ikke er kjent med den fra før: “Alt er fælt, alle er fæle, det er en konkuranse i å detaljebeskrive død og tortur på en fælest mulig måte. Alle dør til slutt og alt var forgjeves”. En ting er at dette ikke nødvendigvis faller i smak for alle (det er en grense hvor mye grotesk lidelse man egentlig har lyst til å lese eller se), sjangeren er dessuten krevende å fortelle historier i. Jeg kjenner flere håpefulle forfattere som starter boka si med brutal tortur eller seksuelle overgrep for å “sette stemninga”. Det fungerer sjelden godt. og leserreaksjonen blir som oftest “ellers takk”. Er man sugen på tortur-porno, kan man egentlig bare plukke opp en moderne krimbok – i den sjangeren virker det som om forfattere konkurrer om å være drøyest. Den verste fabelforfatteren jeg har vært borti er Tad Williams (sett utenom at katteboka hans, Tailchaser’s Song, er helt nydelig og relativt koselig fantasy). I Otherland-serien (derimot) … Der har vi riktignok en antagonist med en grundig psykologisk profil, men det skal vises hvor fæl han er gjennom hvordan han torturerer sine ofre. Den biten blir mest tragikomisk, og viser at herr Williams har vært velsignet med et priviligert og beskyttet liv. Det finnes så mye forferderlig historisk tortur at det bare blir teit nå Williams skal finne opp hjulet på nytt. Bøkene hans er for øvrig legendarisk langdryge (tipper at forlaget betaler ham per ord).

En mye bedre løsning kom Michael Moorcock og Greg Stafford opp med: De satte kampen mellom Orden og Kaos i sentrum. Jeg opplevde det i hvert fall som befriende ved deres bøker å ikke bli tvangsforet med moralisme. Moorcocks Elric er kanskje det beste eksempelet. Han er uten tvil en kaoshelt (og til tider en utrolig dust), og så mye mere interessant enn Conan og klonene hans – som han var en parodi på. Stafford har en litt annen tilnærming i sin Glorantha-verden, der “vårt” eneste håp egentlig er at de forskjellige gode og onde fraksjonene forener seg i kampen mot Kaos. Det er også et åpent spørsmål om hvor trivelig tilværelsen vil bli hvis de mest ekstreme av de som kjemper for Orden vinner. 

Det beste med denne tilnærmingen er at du får lov til å velge side selv. En overvintret pønker som meg vil naturlig heie på Kaos, mens  konservative ofte vil velge Orden for enhver pris. Hva som er riktig er ikke gitt, og vi får en politisk/ideoligisk diskusjon istedenfor den naive holdningen “de er annerledes, de må være slemme”. 

Den mest kjente verdenen med dette Orden mot Kaos-utgangspunktet er nok Games Workshops Warhammer og Warhammer 40k. Det menneskelige imperiet fremstilles som toppen av fascistisk ondskap, men en ondskap som Imperiet mener er helt nødvendig for at menneskeheten skal overleve. Jeg husker en episk spill-kampanje der spillerne var monsterjegere i Witcher-stil (flere årtier før The Witcher), og hvor den store og fæle demonen (den siste bossen) var en alv som kunne helbrede hva som helst – og der det blomstret frodig i hans fotspor. Vi fikk en fantastisk “er vi slemmingene?”-følelse idet kampanjen gikk mot slutten. Det var jo umulig å anse denne alven som slem, men han kullkastet beviselig all orden og skapte kaos. 

Kampen mellom Orden og Kaos gir muligheter for langt rikere, dypere historier enn naive historier om kampen mellom Godhet og Ondskap. Jeg er i hvert fall ekstremt lei av historier der jeg innen fem minutter har identifisert vår snille helt, og vet at om x hundre sider så har hen heroisk overvunnet ondskapen. Blæh. Siden Harry er snill og Voldemort er slem så vet vi med sikkerhet at Harry kommer til å vinne til slutt. Hvor er da spenningen?

Det virker for meg som om dualistiske historier heldigvis har gått av moten, men det spørs om flommen av Grim Dark egentlig er en forbedring? Jeg skulle inderlig ønske at Moorcocks og GWs type historier vant langt mer popularitet, siden noen av de aller beste historiene jeg noensinne har vært borti går i den retningen. 

Stargate-sesongen hvor menneskene og goa’uldene må samarbeide mot en ny fiende som skal frelse universet, er den beste. Og handlingslinjen i Magic the Gathering hvor først én verden, og så hele multiverset, må forene krefter mot phyrexianene (som først er sjokkerte og så dypt fornærmede, over at gaven, bestående av en totalt ordnet verden, blir avvist), slik at de verste fiender (typ Multani, skogens beskytter, og Yargle, inkarnasjonen av ødeleggelse og fråtsing), må slå seg sammen for å stoppe invasjonen fra Phyrexia: Der har vi en historie med patos! 

Verden er ikke svart-hvitt, hvorfor skal fortellingene våre være det? Noen ganger trenger vi moralsk nøytrale historier – om løven og gasellen den jakter på, eller om det fæle fremmede monsteret som slakter mannskapet på et romskip, ikke av slemhet eller noe slikt, men av rent instinkt.

Patrik Sahlstrøm