Artikkel av Patrik S: Godt mot ondt, eller kanskje Orden mot Kaos?

Godt mot ondt, eller kanskje Orden mot Kaos? 

De Godes kamp mot De Onde er et av de grunnleggende elementene i klassiske fabelhistorier. Om det er de snille menneskene som med hjelp av sine langørede og skjeggete venner slakter de fæle, stygge og onde orkene, eller det er de heltemodige rebellene som redder galaksen fra det onde imperiet, er mindre viktig. Det som teller er at “vi” (de snille og vakre) overvinner “dem” (de slemme, fremmede og stygge). Kan det ha noe å gjøre med at mye av vår vestlige kultur er bygget på kristendommen og den medfølgende kampen mellom Gud og Satan? 

Det virker som om slike historier tilfredsstiller et grunnleggende behov, og ikke bare hos fabelelskere (når var siste gang James Bond eller John Wayne ikke vant?). Det er selvfølgelig lov å ville bli betrygget om at verdens gode krefter vinner, særlig når verdenen vi lever i går såpass skeis som den gjør. 

Men denne naivismen fungerer ikke for meg på noen som helst måte. En ting er at jeg ikke er fan av kristendommen, og særlig ikke av dens himmel og helvete-dualisme. Den naive dualismen strøk meg mothårs allerede da jeg oppdaget fabelprosa i 12-13-årsalderen. Er  for eksempel orker født onde? I så fall: Er det ikke litt tvilsomt, ikke minst i vår moderne tid, å definere en hel rase som ond? Og er det riktig å massakrere hele stammer? Burde ikke heller gode riddere prøve å ta orkevalpene til fange, for å så fostre dem opp til å bli gode?

Jeg hadde likt Tolkiens skriverier langt bedre uten denne forenklingen. Det verste eksempelet jeg har vært borti er Dungeons & Dragons-bøkene fra TSR, særlig Drizzt og de andre historiene fra Forgotten Realms (med et veldig hederlig unntak for forfatteren Troy Denning. Twilight Giants-serien hans er ,sammen med Dragonlance, de suverent beste D&D-bøkene). Hele Forgotten Realms-verdenen er tilpasset konservative hvite amerikanske forstadsfamilier (noe som forsåvidt ikke er rart, siden det var ungene fra slike familier som kunne bruke penger på rollespill, midt oppe i tidas hysteri om at “rollespill er djevelens verk”). Når utgiver TSR først skulle beskrive et gjennomført ondt samfunn (Drows), så er folket selvfølgelig svarte i huden og styrt av kvinner. Panneklask! 

Den umiddelbart åpenbare løsningen er undersjangeren Grim Dark, hvor alle i grunn er like fæle – og det på ingen måte er åpenbart hvem forfatteren vil  vi skal heie på. Grim Dark har gått sin seiersgang de siste årene, med Game of Thrones og The Boys som de kanskje mest fremtredende eksemplene. En kort beskrivelse av denne sjangeren for de som ikke er kjent med den fra før: “Alt er fælt, alle er fæle, det er en konkuranse i å detaljebeskrive død og tortur på en fælest mulig måte. Alle dør til slutt og alt var forgjeves”. En ting er at dette ikke nødvendigvis faller i smak for alle (det er en grense hvor mye grotesk lidelse man egentlig har lyst til å lese eller se), sjangeren er dessuten krevende å fortelle historier i. Jeg kjenner flere håpefulle forfattere som starter boka si med brutal tortur eller seksuelle overgrep for å “sette stemninga”. Det fungerer sjelden godt. og leserreaksjonen blir som oftest “ellers takk”. Er man sugen på tortur-porno, kan man egentlig bare plukke opp en moderne krimbok – i den sjangeren virker det som om forfattere konkurrer om å være drøyest. Den verste fabelforfatteren jeg har vært borti er Tad Williams (sett utenom at katteboka hans, Tailchaser’s Song, er helt nydelig og relativt koselig fantasy). I Otherland-serien (derimot) … Der har vi riktignok en antagonist med en grundig psykologisk profil, men det skal vises hvor fæl han er gjennom hvordan han torturerer sine ofre. Den biten blir mest tragikomisk, og viser at herr Williams har vært velsignet med et priviligert og beskyttet liv. Det finnes så mye forferderlig historisk tortur at det bare blir teit nå Williams skal finne opp hjulet på nytt. Bøkene hans er for øvrig legendarisk langdryge (tipper at forlaget betaler ham per ord).

En mye bedre løsning kom Michael Moorcock og Greg Stafford opp med: De satte kampen mellom Orden og Kaos i sentrum. Jeg opplevde det i hvert fall som befriende ved deres bøker å ikke bli tvangsforet med moralisme. Moorcocks Elric er kanskje det beste eksempelet. Han er uten tvil en kaoshelt (og til tider en utrolig dust), og så mye mere interessant enn Conan og klonene hans – som han var en parodi på. Stafford har en litt annen tilnærming i sin Glorantha-verden, der “vårt” eneste håp egentlig er at de forskjellige gode og onde fraksjonene forener seg i kampen mot Kaos. Det er også et åpent spørsmål om hvor trivelig tilværelsen vil bli hvis de mest ekstreme av de som kjemper for Orden vinner. 

Det beste med denne tilnærmingen er at du får lov til å velge side selv. En overvintret pønker som meg vil naturlig heie på Kaos, mens  konservative ofte vil velge Orden for enhver pris. Hva som er riktig er ikke gitt, og vi får en politisk/ideoligisk diskusjon istedenfor den naive holdningen “de er annerledes, de må være slemme”. 

Den mest kjente verdenen med dette Orden mot Kaos-utgangspunktet er nok Games Workshops Warhammer og Warhammer 40k. Det menneskelige imperiet fremstilles som toppen av fascistisk ondskap, men en ondskap som Imperiet mener er helt nødvendig for at menneskeheten skal overleve. Jeg husker en episk spill-kampanje der spillerne var monsterjegere i Witcher-stil (flere årtier før The Witcher), og hvor den store og fæle demonen (den siste bossen) var en alv som kunne helbrede hva som helst – og der det blomstret frodig i hans fotspor. Vi fikk en fantastisk “er vi slemmingene?”-følelse idet kampanjen gikk mot slutten. Det var jo umulig å anse denne alven som slem, men han kullkastet beviselig all orden og skapte kaos. 

Kampen mellom Orden og Kaos gir muligheter for langt rikere, dypere historier enn naive historier om kampen mellom Godhet og Ondskap. Jeg er i hvert fall ekstremt lei av historier der jeg innen fem minutter har identifisert vår snille helt, og vet at om x hundre sider så har hen heroisk overvunnet ondskapen. Blæh. Siden Harry er snill og Voldemort er slem så vet vi med sikkerhet at Harry kommer til å vinne til slutt. Hvor er da spenningen?

Det virker for meg som om dualistiske historier heldigvis har gått av moten, men det spørs om flommen av Grim Dark egentlig er en forbedring? Jeg skulle inderlig ønske at Moorcocks og GWs type historier vant langt mer popularitet, siden noen av de aller beste historiene jeg noensinne har vært borti går i den retningen. 

Stargate-sesongen hvor menneskene og goa’uldene må samarbeide mot en ny fiende som skal frelse universet, er den beste. Og handlingslinjen i Magic the Gathering hvor først én verden, og så hele multiverset, må forene krefter mot phyrexianene (som først er sjokkerte og så dypt fornærmede, over at gaven, bestående av en totalt ordnet verden, blir avvist), slik at de verste fiender (typ Multani, skogens beskytter, og Yargle, inkarnasjonen av ødeleggelse og fråtsing), må slå seg sammen for å stoppe invasjonen fra Phyrexia: Der har vi en historie med patos! 

Verden er ikke svart-hvitt, hvorfor skal fortellingene våre være det? Noen ganger trenger vi moralsk nøytrale historier – om løven og gasellen den jakter på, eller om det fæle fremmede monsteret som slakter mannskapet på et romskip, ikke av slemhet eller noe slikt, men av rent instinkt.

 

Patrik Sahlstrøm

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  7 kommentarer til “Artikkel av Patrik S: Godt mot ondt, eller kanskje Orden mot Kaos?

  1. Interessant refleksjon av Patrik. Tusen takk for at du delte
    Jeg er fan av Conan, så kanskje ikke enig i at Elric er kulere, selv om at Elric er også veldig bra historier
    ift. Kaos og anti-helter som gjør tvilsomme ting, og derfor vanskelig å heie på: jeg kan anbefale bøkene om Kane av Karl Edward Wagner. Noe av det beste jeg har lest innen Swords & Sorcery.

    Men igjen. Takk for denne refleksjonen! Jeg likte å få et innblikk i tankene dine rundt temaet

    • Wagner’s Kane har jeg bare lest en novelle om og den er en av de aller beste fantasy novellene jeg noensinne har lest!

      Og som gammel pønker så er det selvfølgelig bevisst at jeg går løs på våre hellige kuer (Conan, Tolkien og Star Wars), og jeg er veldig klar over at mitt syn på klassisk fabelprosa er totalt motstrøms og blir i grunn litt glad når folk ikke er helt enige med mine rants 🙂

      • Ja, takk og lov for en god uenighet!
        Apropos forfattere som skriver tradisjonelle historier om det gode mot det onde syns jeg også det er verdt å trekke frem Stephen King. Bøker som IT og Stand spiller på veldig klare roller, der det er de snille mot de slemme/ gode mot det onde. Jeg er enig i mye av det du skriver, men kan ikke nekte for at jeg også er veldig svak for en klassisk fortelling der det gode overvinner det onde, og jeg tar meg selv i å heie på de snille gjennom boka 🙂

  2. Horror-sjangeren som King er mesteren av, er vel en av de få sjangerne som kan slippe unna med kampen mellom godt og ondt uten at det forringer historien. Jeg trenger ikke en nyansert fremstilling av Pennywise for å trives med historien 😉

    Det sagt så er min favoritt horror-forfatter Clive Barker, mest fordi menneskene i hans historier ofte er fælere enn monsterene. Det er uforutsigbart om f.eks Cenobitene hans går etter en overgriper eller en snill person, men som nevnt dette er ikke et krav for meg innen horror 🙂

    • Godt poeng med Barker. Og forøvrig syns jeg Books of Blood er noe av det beste som er skrevet, uansett sjanger

  3. Hadde vært gøyest med fortellinger om personer som går igjennom faser med forskjellige gode og onde sider. Slik er vel også livet. Der innsikt og sjelsliv er i stadig endring.

  4. Dette med godt og ondt i eventyr og spenningsfortellinger, er usedvanlig spennende.
    På den ene side: Av “litteratur” forventer vi en litterær behandling som går utover enkle kategoriseringer, vi forventer en problematisering av moralske ståsteder, vi forventer etiske dilemma, vi forventer levd liv som bryter med selvsagte eller forutinntatte mønstre osv. Vi ønsker en eller annen form for innsikt eller i det minste (eller heller) en åpning for spørsmål som er vanskelige å besvare.
    Jajamen. Men på den annen side: Myter og eventyr handler ofte om å billedgjøre nettopp sterke kontraster i den indre og ytre natur, f.eks. kaos vs. orden (hedensk symbolikk … (?)) eller godt vs. ondt (kristen symbolikk (?)). Slik sterk symbolisme er også en form for “litterær” behandling av stoffet (og kan eventuelt også kombineres – i samme fortelling – med interessen for tvil og ambivalens, for menneskets ustadige psyke og sosiale forvirring, som punkt 1 viser til.)
    Historier med tydelige helter og skurker vekker ofte begeistring hos barn. Jeg husker selv hvordan jeg digget alle slags superhelter som barn, mens jeg reagerte (moralsk) mot for eksempel Conan, en noe mer tvilsom karakter. Jeg forventet (som barn) gjerne en “oppbyggelig” heltehistorie, nettopp spørsmålet om godt og ondt var overhengende viktig. Når man som voksen gjerne ønsker en problematisering av definerte ståsteder for “ondt” og “godt”, er det da fordi vi tviler på “ondt” og “godt” som meningsfulle kategorier – eller er det tvert imot fordi vi vet at det onde gjerne kommer forkledd i godhetens kappe? Vi reagerer mot misbruket av “ondt” og “godt”, vi vil avsløre misbruket, altså: Vi føler oss (også i protesten mot det gitte) kallet til å stå opp for “det gode” (som vi fikk vår første forståelse av allerede som barn)?
    Jeg minnes hvor forstyrrende det var å se filmer som “Full metal jacket” og “Platoon” i sikkert altfor ung alder. Her opptrådte de amerikanske soldatene, som ellers pleide å være gode, på virkelig amoralsk maner. Vel, før eller senere skal jo dette fram, moralske sjokk er også en del av en “oppbyggelig” barndom?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *