Novelle av Kjetil Karlsen: Ingvilds verden

Mamma snakker med pappa på kjøkkenet. Jeg setter døra på gløtt, og ser at pappa går bort til mamma, stryker henne over håret. Hun blotter halsen sin. Han bøyer seg over henne, som en vampyr, og kysser halsen. Helst vil jeg snu meg bort, men klarer ikke ta blikket fra dem.

«Du er så flott, baby!» sier han på en måte som får ham til å høres ut som en kelner i Syden som fisker etter tips. Jeg synes ikke hun er flott. Hun er ei sjuske. Hun har ikke dusjet på en uke. Før formante hun meg og lillebror at vi skulle ha på rene og pene klær. Storebror hadde hun gitt opp allerede da. Noen ganger flettet hun håret mitt så fint at jeg nesten lignet på en av de forbedrede. Men det var før hun og pappa fant tonen igjen, på den nye måten som jeg ikke kan fordra. De fortsetter å pludre som nyforelskede mens mamma lager maten. Skjermen på kjøleskapsdøra viser reklamer for alt mulig som vi ikke har råd til å kjøpe.

«Kast nå endelig noen blikk på skjermen,» nøder hun når hun er edru. Det registreres hvor mye blikktid vi har på skjermen. Hvis vi ser mye på den får vi litt ekstra penger.  Pappa setter maten på bordet. Lillebror og storebror har satt seg allerede. I dag har pappa på seg blå skjorte og bukser med press. Det ser ut som om han jobber på kontor.

Når vi skal sette oss ned for å spise, peker jeg på ham og sier:

«Han der skal ut.»

Mamma ser betuttet på meg. Hun nikker til pappa og han forlater rommet. Han stryker meg over håret før han går til soverommet.

«Pappa er ikke sånn,» sier jeg til henne.

«Ser du ikke at vi har det bra sammen nå?» svarer mamma.

Jeg svarer ikke. Prøver å få blikk-kontakt med storebror for å få litt støtte. Det ser ikke ut som om han bryr seg. Kanskje jeg skal være fornøyd med at han spiser sammen med oss. Lillebror skjønner jo ingen ting av det. Noen ganger lurer jeg på om han liker at pappa bor her igjen.

«Jeg synes du skulle komme deg videre,» sier jeg etter en stund.

Nå ser det ut som storebror har våknet til, at også hodet hans er ute av VR-simuleringene.

«Tror ikke det er lurt at du skal bestemme hvordan mamma skal takle sorg,» sier han.

Jeg svelger tungt. Det han sier høres riktig ut.

«Unnskyld,» hvisker jeg.

Mamma setter opp et sørgmodig smil.

«Det går bra,» sier hun og bøyer seg mot meg, og klapper meg på kinnet som om jeg var en unge. Et øyeblikk lurer jeg på om jeg skal be om unnskyldning. Kanskje hun vil flette håret mitt da? Kanskje hendene hennes fortsatt er varme og gode. Jeg kunne sett ekstra fin ut på skolen i morgen.

 

Senere på kvelden har hun invitert pappa inn på stua igjen. Han sitter i stua og flørter med henne. Han er pen. Mye penere enn jeg eller noen av oss andre i familien noen gang kommer til å bli. Han ser ut som en av de forbedrede. En av de som har mye penger. En av de privilegerte som bor i de nabolagene som vi bare har vært i de gangene vi har lyst til å se en annen verden sånn på ordentlig. De nabolagene der vi bare ser de ytre fasadene. Der de stilige husene ligger i klynger bak høye murer, bak porter av jern som voktes av androider fra sikkerhetsselskapene. Før tenkte broren min på å utdanne seg til androide-operatør og å jobbe i et sikkerhetsselskap – det er visst gode penger der – men det var før han ble hektet på VR-simuleringene.

Pappa går ut på kjøkkenet, henter et glass vin til mamma som han serverer henne mens han sier noen flørtende gloser som er så pinlige at jeg får lyst til å gjemme meg under salongbordet. Jeg kan se at hun så vidt rødmer. Hun begynner nok å bli tilvendt alle komplementene.

Jeg kan ikke være i stua. Orker ikke å være der sammen med mamma og pappa. Jeg går på rommet vårt. Min og lillebrors seng står i hver sin ende av rommet. Vi kan dele av rommet i to deler med en gardin. Vi har ikke vinduer, men deler et virtuelt vindu. Jeg setter på skyline-utsikt. Da ser det ut som jeg bor i femtiende etasje i en kul by. Mumbai, Chengdu, Shanghai eller Shenzhen.

«Trenger du hjelp med leksene?» spør jeg.

«Nei, Ingvild,» svarer han.

Håper han ikke blir slik som storebror. Jeg hører dunkene fra ham. Han har selvfølgelig låst døra, og er inne i en eller annen virtuell virkelighet. Mange ganger dunker det inne fra rommet hans. Han stønner, og lager ekle lyder. Vet ikke om han er inne i en spillsimulering eller noe helt annet. Vet ikke om han er helt i en eller annen fantasiverden der han slåss med laservåpen eller om han er i en pornosimulering: Han lager de samme lydene uansett. Jeg synes det bare er ekkelt. Hadde vi hatt bedre råd, kunne vi i hvert fall hatt et hus med tykkere vegger.

 

Jeg husker godt hvordan pappa var før. Han var ikke høflig mot mamma i det hele tatt. Han tok aldri vare på seg selv, og i hvert fall ikke oss andre i familien. Og hvis noe ikke gikk bra skyldte han på at han var hjertetransplantert. Andre ganger satt han og skrøt av at han hadde vært toppidrettsutøver da han var ung.

Noen ganger stengte han seg inne på et rom i dagevis for å holde på med spillsimuleringene. Han levde etter hvert hele livet sitt i VR, orket ikke gå på jobb. Jobb er mye bedre enn borgerlønn. Alle vet det. Borgerlønn er dop. Er man så heldig å ha jobb kan man skaffe seg forbedringer. Det er helt umulig med borgerlønn. Borgerlønn gir tilgang til å bo på de billige stedene, mat så du ikke sulter (du sulter slett ikke – du blir feit), den billige transporten, kanskje en reise med fly av og til, offentlige skoler og helsehjelp. Det vil si: hvis du får en sykdom eller skade får du den behandlingen du trenger. Men du får ikke en eneste forbedring – ikke en eneste.

Mamma har glemt hvordan pappa var. Jeg glemmer det ikke.

«Hei baby, fine jenta mi!»

Jeg hører stemmen hans ute i stua. Jeg tar på hodetelefoner og setter på en film så jeg slipper å høre lydene fra familien min. Nei, jeg glemmer ikke hvordan pappa var. Noen ganger måtte mamma rope til ham på morgenen for å få han til å stå opp. Han brukte massevis av sterke smertestillende medisiner. Først fikk han dem fra legen, så måtte han kjøpe dem fra folk som jeg syntes var skumle. Slike folk som fikk hjertet til å slå fortere når de ringte på døra vår og skulle snakke med pappa, og jeg måtte vekke ham. Vekke ham fra pilledøsen: Dolotec, Morfinoplus, Opio-forte, Euforic og hva de nå het alle sammen. Til slutt fikk mamma nok. Enda en gang. Men hun rakk ikke å be ham om å flytte før det transplanterte hjertet hans stoppet.

 

Før pappa flyttet inn til oss igjen kom dronene med mat til oss. Nå må jeg og lillebror (av og til storebror) dra til butikken å handle selv. Vi hadde råd til bedre mat før. Mat som ikke er så industriell. Det var så dyrt å få pappa i hus at mamma måtte si opp leasingavtalen. Den generelle roboten vi hadde før laget mat fra nedlastede oppskrifter. Jeg har lært meg å lage noen enkle ting fra ekte råvarer. Altså ekte grønnsaker, ekte kjøtt, ekte fisk. Alt det som de forbedrede kan spise så mye de vil av. Siden vi ikke har en generell robot lenger, er det enkleste å kjøpe ferdigmat som vi varmer opp i mikrobølgeovnen. Man kan ikke akkurat flotte seg med restaurantbesøk når man lever på borgerlønn.

Mamma roper på meg.

«Ingvild, nå må du bidra litt!»

Jeg går på kjøkkenet. Prøver så godt jeg kan å ignorere pappa.

«Har du mensen?» spør mamma.

«Nei!»

Jeg har mensen. Men det stikket skal hun faen ikke få. Jeg tørker av bordet og benkene. Før leaset vi en generell husholdningsrobot som gjorde det. Nå har vi ikke råd. Vi har spinket og spart til en enkelt støvsugerrobot. Det er en sånn antikvarisk sak. Bestemor og bestefar hadde bare slike til å gjøre rent. Det fantes ikke generelle roboter da. Noen leide til og med vaskehjelp. Mennesker, altså. Ikke rart alle hadde jobb før!

 

Dagen etter står jeg opp tidlig. Jeg vekker lillebror.

«Stå opp nå, familiens eneste håp,» sier jeg mens han fortsatt er så trøtt at han ikke får med seg hva jeg sier. Jeg vet at mamma sover tungt ved siden av pappa. Storebror er det bare å glemme. Han er et sånt nattdyr. VR-livet lever man ikke på morgenkvisten.

«Er det noe i kjøleskapet?» spør lillebror.

«Se selv!»

Jeg er ikke moren hans. Det er bare fire skiver brød igjen. Jeg legger to av dem i brødristeren. Vi har litt hvitost. Det er også en kartong melk og litt igjen i cornflakes-pakken.

«Hent til deg selv,» sier jeg og setter dyptallerkenen på benken. Vi hadde mer mat og bedre mat i kjøleskapet før pappa kom. Likevel skjenner jeg på lillebror når han sier akkurat det.

 

Jeg og lillebror sykler sammen til skolen med hver vår elsykkel. Det er over en mil dit. Mamma har fortalt at hun brukte å gå til skolen. Men det var før skolene skulle være så store, og dessuten var det flere skoler før. Det går buss en gang i timen, så ingen ting slår en sykkel. Tror ikke noen står opp hjemme de neste tre timene.

Skolen vår er stor og kommunal. Det er gratis å gå der. Skolebygget er gammelt og nedslitt, men myndighetene har hengt opp et stort OLED-skilt med tøffe animasjoner som viser utdanningsdepartementets logo og teksten:

Fremragende skole til fremragende barn

De private skolene, som faktisk er fremragende, har selvfølgelig ikke slike skilt. De ligger tilbaketrukket i hager med nydelig danderte lekeplasser rundt. Dit kommer ungene i elektriske transportpoder eller private selvkjørende biler. Noen av ungene kan gå hjemmefra (ja – gå til fots!) i de fine områdene som ofte ligger rundt slike skoler.

 

Jeg og lillebror setter fra oss syklene, låser dem med doble låser, og går hver til vårt. De fleste i klassen min er svartinger og bruninger. De som er rike vil at flyktningene skal komme hit – til nabolagene våre og bo her. Jeg er venner med noen av dem. De drømmer om det samme som oss andre – bo et annet sted. Jobb i tillegg til borgerlønn. Og så det mest urealistiske av alt, det som bare er drøm. Forbedringene selvfølgelig. Det higer vi etter alle sammen. Slik som i reklamene:

Vær den beste utgaven av deg selv

Den beste utgaven av deg selv koster tretti års borgerlønn. Det sier ikke reklamen noe om.

Lærerne våre er ganske slitne. De passer på at de kan krysse av alle punktene i målbeskrivelsen, slik at ingen kan si at vi ikke har fått den undervisningen vi skal ha. Karakterene mine ganske gode. Mest firere. Nesten ingen andre på skolen har så gode karakterer. Mohammed, som vi bare kaller Mo, bruker å si til meg «skulle tro du hadde fått sånn forbedring.» Da smiler jeg til ham og hjelper han med leksene. Han er litt kjekk og ganske dårlig på skolen. Tror han liker norske jenter. Lurer på hvordan det hadde kjentes å kysse ham? Musklene hans er harde som bildekk. Mo har sånn ghettodialekt. Merker at lillebror også begynner å få det. Jeg derimot snakker pent. Kanskje jeg er en pretender?

Jeg kaster et blikk på den tredjedelen av oss som er på særtiltak. De får gratis varm lunsj. Jeg får ikke noe. Har ikke penger til å kjøpe noe heller. Angrer meg litt på at jeg ikke tok de siste to skivene av det gamle brødet. Svartingene og bruningene får nesten alltid gratis mat, for de har spesielle behov.

Jeg gleder meg til jeg blir atten og får halv borgerlønn. Full borgerlønn får jeg fra tjueto. Det blir jo mindre penger på mamma da. Hun mister kompensasjon. Men hun styrer ikke bra med pengene – tuller med de pappagreiene og sløser med penger som vi kunne fått til lunsj eller mer varer i kjøleskapet. Hun eller vi kunne hentet varene selv i en fysisk butikk og båret dem hjem, i stedet for å få dem tilkjørt. Pappa suger rett og slett penger ut av familieøkonomien. Jeg har sagt det til mamma mange ganger: For meg er pappa død. Da blir hun så sint. Hun roper stygge ting til meg. En gang kastet hun en gaffel i bakhodet mitt fordi jeg akkurat hadde turt å si akkurat hva jeg mente. Men jeg var ganske dum også. Sa at vi hadde det verre enn svartinger og bruninger. At vi hadde det verre enn dem som var på flukt nordover til Norge.

 

På slutten av dagen møter jeg lillebror. Han har ventet en time på meg.

«Gjorde du lekser nå?» spør jeg.  Han nikker. Jeg ser på ham at han lyver.

«Det er urettferdig,» sier han. «Noen i klassen får hele tiden forbedringer.»

Jeg svarer ikke. Snart vil de i klassen hans som får forbedringer flytte til en eller annen privatskole som er tilrettelagt for dem som er sånn. Cerebrale oppgraderinger som gjør at skolearbeidet går på et blunk, og man blir så velformulert at alt som kommer ut av munnen er gullkorn, og som gjør at vi som ikke har forbedringer blir enda tausere eller sier enda dummere ting enn vi pleier. Det har aldri vært slik i mine klasser. Vi sykler hjem uten å si så mye. Noen ganger har jeg sagt til lillebror at han får gjøre leksene sine først, før han drømmer om forbedringer.

«Se på meg,» sier jeg da. «Jeg har over fire i snitt og ingen forbedringer. Så det går faktisk an.»

Det er ikke så lurt å si slike ting. Jeg ser at lillebror skuler stygt på meg hele veien hjem.

 

Vi går inn døra hjemme. Jeg prøver alt jeg kan å overse pappa. Jeg prøver å se munter ut, for at lillebror virkelig skal tro på meg.

«Det blir forbedringer på deg også. Det er bare vente litt.»

Jeg går til skjermen på kjøleskapet og skroller ned oversikten over spillkvitteringer. Jeg vinker til lillebror og peker:

«Mamma har lagt inn 63 nanobitcoins på lotto denne uka. Kanskje den går inn? Da får du alle forbedringene du kan ønske deg.»

«Vi vinner aldri,» svarer han.

«Man må være tålmodig.» svarer jeg. «Da vinner man til slutt.»

Jeg håper det er sånn. Men litt statistikk har vi da lært på skolen. Ingen forbedrede spiller lotto. Men de trenger ingen lottogevinst heller. Jeg vet at det ikke er så lenge siden det ikke fantes mennesker som er såkalt «forbedrede». Vi lærer på skolen at alle er like verdifulle. Det føles ikke som om det er sant.

 

Når jeg og lillebror kommer hjem fra skolen har ikke mamma klart å handle, selv om hun har vært hjemme hele dagen. Pappa går som vanlig rundt henne og varter henne opp. Vin har hun sørget for å kjøpe. Hun har sikkert ikke giddet å dra til Vinmonopolet for å kjøpe den. Da er det bra nok med droneservice som gjør at den billige hvitvinen som pappa akkurat nå heller opp i glasset og serverer henne som en annen kelner – at akkurat denne billigvinen blir kjempedyr.

Jeg sykler til butikken. Vi har en liten varevogn som jeg fester bak på. Jeg er sulten og savner den tiden før mamma hentet inn pappa igjen. Da fikk vi levert det vi trengte med drone. Vi hadde fast transportpakke med fri buss og mange frie podturer som kunne ta oss helt til døra hjemme. Skal ikke klage på sykkelen. Har kjøpt den selv. Det er åtte kilometer til butikken. Den er stor som en hangar. Det er fullt av folk der som har nok av tid til å kunne kjøpe maten sin selv i en fysisk butikk. Det er folk sånn som oss. Borgerlønnfolk. Jeg håper ingen jeg kjenner ser meg her.

 

Når jeg kommer hjem varmer jeg middagene i mikrobølgeovnen. Jeg har kjøpt et par tomater og et salathode som jeg kutter opp i en skål. Det er sikkert bare jeg som kommer til å spise av det. Pappa skjenker vin til mamma etter at vi har satt oss. Rødvin denne gangen. Rødvin til kyllingpasta på en vanlig dag.

«Ta deg et glass vin, solstrålen min!» sier pappa til mamma, og skjenker glasset hennes perfekt halvfullt uten å søle en dråpe. Nå har han på seg en smakløs singlet, og jeg kan se de solbrune og muskuløse armene hans.

«Skål for oss!» sier mamma.

«Det er ikke sånn pappa er!» sier jeg til mamma. Jeg ser med det samme at jeg igjen har sagt noe galt. Pappa prøver å glatte over.

«Baby, sier han med mørk stemme til mamma. Hun mente ikke noe vondt med det. Hun er ei god jente.»

Pappa stryker meg på kinnet med en kald hånd. Mamma er blussende rød i kinnene. Jeg synes hun drikker alt for mye. Det har vært sånn i månedsvis nå.

«Han skal ikke være her,» sier jeg. «I hvert fall ikke når vi spiser sammen.»

Jeg ser bedende på mamma.

«Noah!» sier hun til pappa. «Du går på soverommet mens vi spiser. Du skjønner Ingvild er litt sånn …»

«Jenta mi,» sier pappa til mamma med mørk stemme, «Det er ikke så lett i den alderen. Jeg skal selvfølgelig gå på soverommet.»

Jeg spiser fort og går på rommet mitt, jeg også. Klarer ikke være i samme rom som mamma.

 

Noen er pretendere. De later som om de er forbedrede. Kanskje de har gjort noen småting. Litt plastisk kirurgi. Kjøpt et interface som får dem til å ligne på de forbedrede. De lynraske vittighetene som ofte er kjempemorsomme, den avslappede, men overlegne holdningen som de fleste aldri vil lære seg, selv om de prøver så mye de kan. Jeg lurer på om man virkelig kan late som om man er forbedret, selv om man ikke er det. Jeg skriver på skjermen min:

 

Hvordan vise at du er forbedret?

– Forbedrede bruker lite tid til å være koblet til VR-underholdning

– Forbedrede jobber i tillegg til borgerlønna

– Forbedrede har (ofte) real life kjæreste og bruker ikke tid på cybersex

– Forbedrede driver med sport

– De forbedrede ungene får kjempegode karakterer på skolen

– Forbedrede er rike (her er spørsmålet om de ble rik av å bli forbedret eller omvendt)

 

Jeg skal se på det jeg har skrevet. Hver dag skal jeg gjøre det. Så skal jeg strekke meg etter det. Prøve å være litt mer sånn selv.

Jeg vet ikke hvor gammel man kan bli hvis man er forbedret. Ingen vet det, for ingen har funnet det ut. Ingen har rukket leve så lenge ennå. Men jeg har sett noen av dem. De som er rike. De er over hundre år og ser ut som de er førti. Pappa så mye eldre ut enn noen av dem. Jeg skriver på skjermen min:

 

Konklusjon: Ingvild, du har litt å jobbe med!

 

 

Noen ganger drømmer jeg om å være popstjerne, skuespiller eller ha min egen VR-kanal. Ingvilds verden kunne den hete. Men ingen vil se på en VR-kanal fra et slumhus midt i svartingland, med en mamma som lar seg varte opp uten å gjøre noen ting selv, en storebror som bare runker og lever i spillsimuleringer. Jeg blir så flau når jeg tenker på det. At jeg kanskje er bedre enn dem. At jeg tillater meg å tro at jeg er bedre enn dem. Jeg skal få meg jobb. Det går fortsatt an å få jobb i helsevesenet selv om man ikke er forbedret, hvis man har det de kaller for «de rette personlige egenskapene.» Kanskje det er slike egenskaper jeg har, og kan utvikle videre. Da må jeg bli enda snillere, jobbe med empatien min, og lære meg til å aldri klage.

 

Jeg hører suset av elektromotorer, og går til vinduet. En quadkopter-drone lander på gata utenfor. Falkevingedørene åpner seg, og noen kommer ut. Jeg kan se Telenor-logoen. Hjertet hamrer fort i brystet. Jeg går ut fra rommet til stua og mamma.

«Se,» sier jeg og peker ut av vinduet.

«Det er vel ikke namsmannen?»

Pupillene til mamma er store, som hun blir angrepet av en sint hund.

«Telenor,» svarer jeg.

«De skal nok hente pappa,» sier mamma.

Pappa går bort til henne, stryker henne over håret. Han snakker med lav og dyp stemme.

«Alt skal gå bra, baby. Jeg skal passe på deg. Alltid.»

Det har kommet en tåre i øyekroken til pappa. Mamma klarer ikke å holde noe tilbake og kaster seg i armene hans.

«Jeg elsker deg!» hulker hun.

«Elsker deg også,» svarer pappa. «For alltid.»

Jeg kjenner en klump i magen, som om alt er min skyld. Så kommer lydene av noen som går i trappa. Den organiske lyden og den mekaniske. Den karakteristiske lyden av roboter som går i trapp. Den overdrevne mykheten blandet med det mekanisk stive. Så ringer de på. Storebror har satt på musikken ekstra høyt inne på rommet sitt. Lillebror står bak døra til rommet vårt og smugkikker. Jeg åpner. Mamma og pappa står bak meg i gangen. Den som ringer på er en sikkerhetsoffiser. Han er kledd i mørkeblå dress. Han viser fram skiltet sitt selv om jeg ikke har spurt om det.

«Du må snakke med mamma,» sier jeg.

Mamma kommer fram. Hun gråter ikke. Det har kommet noen hardt over henne. Hun ser nøye på skiltet til sikkerhetsoffiseren. Ser hvordan det endrer seg til et hologram som viser hodet hans i tre dimensjoner. Bak ham står to roboter. De er androider, og laget for å ligne litt på mennesker. De skal ikke ligne for mye. Ingen kunder liker det. Bortsett fra dem som er slik som mamma. Offiseren nikker til androidene. De sender noen beskjeder til pappa. Han går bort til dem.

«En siste klem da,» sier mamma og drar ham i armen. Pappa reagerer ikke først. Så snur han seg.

«Alt går bra, baby», sier han. «A l t går brrrrr …»

Ordene hakker. Stopper opp.

«Emosjonell og kjærlig innstilling er deaktivert,» sier pappa med en mer nøytral stemme. Det er noe mekanisk over ham. Fargegløden i kinnene endrer seg. Rynkene blir borte, og han er som en stor plastdukke. En av androidene åpner en inspeksjonsluke på ryggen til pappa. Der lyser det i små skjermer, knapper og holografiske symboler. Det er ikke pappa lenger. Egentlig har det aldri vært det. Han har vært slik mamma ønsket at pappa skulle være. Det kan jeg aldri si til henne.

«Det har ikke vært betalt for den på tre måneder,» sier offiseren. «Du fikk skriftlig tilbud om kjøp eller videre leasing med mulighet for oppgradering til ny modell etter et år.»

De formskiftende materialene, den såkalte claytronikken, har forandret seg til utgangsposisjon. Pappa har et nøytralt utseende, som en utstillingsdukke. Androidene løfter den opp. En tar tak i armene, en annen i bena. Så bærer de ut roboten som har underholdt mamma det siste året.

«Tror det er bra for deg,» sier jeg. «Du har ikke fått begynt på en normal sorgprosess …»

Mamma ser bittert på meg.

«Nå snakker du slik som de forbedrede,» sier hun.

 

Kjetil Karlsen f. 1973 debuterte med romanen Jeg, Tuva og stemmen til Iron Maiden i 2017. En medrivende oppvekstroman med Utøya-tragedien som bakteppe. I 2020 gav han ut novellesamlingen Jenta som ikke kunne fly, med et flettverk av noveller som strekker seg over et drøyt århundre i tid, fra mellomkrigstiden til nær fremtid. Den siste novellen i samlingen er en science fiction-fortelling med trekk av magisk realisme.  

Forfatteren har fra barnsben av vært glødende interessert i fantasy og science fiction. Han har så langt ikke publisert noe av sin science fiction-produksjon, bortsett fra en enkeltnovelle i hans siste utgivelse. Utgivelsene så langt har vært mainstream/litterær skjønnlitteratur, som han mener gir et godt grunnlag også for å skrive godt innen science fiction.  

Kjetil Karlsen har i snart tjue år skrevet på en omfattende episk science fiction/fantasy fortelling med arbeidstittelen Stjerneveven. Sjangermessig er denne YA/crossover-voksen fortellingen i skjæringspunktet mellom Star Wars og Ringenes Herre, kombinert med betydelige doser «hard science fiction». Fortellingen vil, når den er fullført, strekke seg over fire fyldige bind.  

Kjetil Karlsen er utdannet lege og spesialist i anestesiologi. Som han selv uttrykker det: «Mitt fagfelt er det medisinske fagfeltet som ligger til grunn når vi i framtiden skal legge mennesker i langvarig dvale ved livslange reiser i verdensrommet.» 

I tillegg til å virke som lege er han klinikksjef ved St. Olavs hospital.