Hvordan mennesker fremstiller sine byer (Novelle av Martin Bull Gudmundsen)

Novellen er opprinnelig publisert på engelsk på bullgudmundsen.com 

 

Vi mennesker i byer som vår, vi utsondrer våre hus. Vi danner vårt eget landskap, som stromatolitter på havets bunn. Vi danner synteser av mineraler, slik leddyr danner skallstoff, bare at vi har fordøyelsessystemene på utsiden. Mange av stoffene ville vært gift i våre egne kropper, derfor fordøyer vi dem på utsiden.

Stenkuttere for tenner. Betongblandere for magesekk og innvoller. Støpeformer for ribosomer. Komponentene til disse delene av oss blir, i sin tur, utsondret fra enklere organer som også ligger på utsiden.

Gjennom metabolske kjeder man ikke har observert hos andre arter, genererer vi høye nok temperaturer til å smelte metall, og utsondrer stoffer som midlertidig får stenmasser til å flyte. I støpeformer fastsetter vi disse stoffenes fasong. Så stiller vi dem sammen i strukturer mer enn 800 meter høye.

Vi kommer ofte sammen når vi skal utsondre hus. Vi oppretter en flokk, slår oss ned på stedet, og blir der et år eller mer. Vi folder ut våre eksterne lemmer, som heisekraner, og reiser dem opp; vi bygger sammenleggbare skjeletter, som stillas. Det er på disse stedene vi avsetter våre sedimenter, lag for lag: Mineraler og metaller, til og med organisk stoff som trefiber. 

La oss gå nærmere inn på det at vi bruker tre: Man vil se at noen av våre utskiftbare lemmer har tagger og skarpe kanter, og vi bruker dem til å utvinne materie fra kladistisk sett fjerne arter, som nettopp trær. Det gjør oss kanskje til parasitter, men det kan også argumenteres for at forholdet er symbiotisk: Når trærne har avgitt stoff til våre hus, gjør vi dem gjengjeld med å plante nye trær. (Dere sletteboere gjør det samme med kornsortene deres.)

Da plantene utviklet egenskaper som gjorde dem til gode hus, fant de samtidig en sinnrik mekanisme for frøspredning, nemlig oss; enda mer avansert enn da de bare lagde oss frukt.

Vi hjelper husene med å plassere og omdisponere sine deler, som insekter i sin metamorfose. Et hus har i sitt DNA (lagret som del av våre egne kromosomer) oppskrifter på plane flater og nøyaktige vinkler; et ingeniørinstinkt mediert av snirklete blekk på cellulose. Eller i sin moderne, muterte form: Programmerbare bevegelseslinjer gjennom matriser av halvledende stoff.

Og byene utbrer seg, med oss innbyggere som middel. De fortærer oss, gjør oss om til nye synteser, og utsondrer oss igjen. Gjennom sitt eget livsløp vokser de utover, oppover, nedover, motstår entropi, tapper sine omgivelser for orden.

De befaler innbyggere sine å skaffe næringen de trenger, og reparere eller erstatte skadede organer. På deres kommando patruljerer vi dem og vedlikeholder dem, forynger og omstrukturerer dem, og ofte må de stenge av områder av seg selv, så arbeiderne våre kan grave seg ned til strukturene som ligger under, eller holde seg på overflaten for å rive i stykker uønsket materie (for eksempel uskjønne bygninger eller deler av veien som har blitt for gamle).

Det ser kanskje ut som en besettelse, enkelte spør seg kanskje hvorfor det aldri er noen slutt på disse høye sperringene og støyete apparatene og hullene midt i veien, hvor det skiltes at “arbeid pågår”, men byer er alltid arbeid som pågår. Det er de nødt til å være. Overlates de til seg selv vil de forfalle, akkurat som oss karbonbaserte former for liv. Forråtnelsen vil ta dem, og de går i oppløsning, gjenforenes med den mer ensartede materien rundt seg, og det kommer til å skje raskere enn vi kanskje har forestilt oss.

Jeg tror ikke byene våre kommer til å gjøre som i horrorsjangeren: Våkne fra søvnen og slåss mot oss eller fortære oss.

Deres indre liv er nok av en annen natur enn vårt.

Og i alle tilfelle er vi dem til større nytte når vi fortærer, fordøyer og utsondrer materie på deres vegne, enn om vi selv skulle latt oss bryte ned.

Det jeg lurer mer på, er hvordan man ser på oss utenfor bygrensene, hvor det jo ennå bor mennesker, selv om det blir færre av dem. Hva tenker dere om oss? Kan dere og de ensomme husene deres oppfatte vår bevissthet som noe som på noen måte ligner deres egen? Kan dere forestille dere at vi kan ha det samme omfanget av ambisjoner, at vi forherliger rettferdighet og skjønnhet som dere, at vi gjennomgår de samme ekstaser og fortvilelser som ellers omsirkler menneskeheten? Det kan hende dere ser på oss med medfølelse, men ser dere på oss som levende?

Dere bor jo ikke en gang i tårn. Hvilken hensikt, i deres øyne, må det ha å utsondre murbit oppå murbit oppå murbit?

Hva skulle være poenget, i deres øyne, med alle rutetabellene og rutinene vi følger?

Hva tenker når dere kommer og besøker oss, tar tilflukt i et av våre hoteller, og bare går ut igjen når det passer dere?

Hva vil dere tenke når dere ser oss spise sten, og skylle det ned med løsemidler?

Når vi gjør fra oss på støpte sylinderformer, og vår avføring er som sement?

Når vi parrer oss i gatene, men uten å mene noe med det; vi prøver bare å huske de kroppene vi nå en gang har?

Jeg har ikke noe imot at vi blir sett. Bakkemennesker er velkommen i våre byer.

Jeg har ikke noe imot det når gjennomreisende dveler i våre gater, ser utsikten fra våre høyreiste hoteller. Jeg har ikke noe imot det når dere tar dere tid, og registrerer alle våre rutiner, våre stive talemåter og sosiale regler, og det begynner å gå opp for dere hva byene våre har forvandlet oss til.

Jeg frykter ikke at dere skal forandre på ting.

Stjel kroppen min og ta den til laboratoriene deres, om dere vil. Ta den fra byen den tilhører og plukk den fra hverandre, om dere trenger det. Alt dere kan endre, kan alltids endres tilbake.

Ta hjernen min og preg den med hver dømmende lille tanke du og dine like har å komme med. Den delen jeg betrakter som meg selv, den forblir.

Dere kan til og med ta kvartalet mitt, stedet hvor jeg er født og som jeg selv i eksil vil legemliggjøre; jeg frykter dere ikke.

Det gjelder oss alle, om vi blir utsatt for slik behandling.

Det eneste jeg ikke godtar, er at dere ser på oss om nettene når vi samles. Når vi kommer sammen i lukkede hager, under formørkede kupler, for å Danse.

Ja, nå Danser vi. Skjult fra alle vinduer, selv de med fratrukne gardiner; fra overvåkningskameraer; fra samfunnsmålere som kartlegger oss som om vi var gater. Når vi Danser gjør vi det med stive bevegelser, som krepsdyr på stylter. Vi messer. Og byen vår kan ikke høre oss, og ønsker det ikke heller.

Når det er Dans er det mening, ikke stenstoff vi utsondrer; personlighet, ikke praktiske behov. Vi oser av lengsel, vi stinker av kunst.

Når det er Dans, har vi anledning til å kjenne sult, når det er Dans, har vi anledning til å kjenne lyst.

Om dette hadde blitt bevitnet, ville meningen i det endre seg. Det ville ikke gå tapt, jeg kunne tåle det bedre om det bare gikk tapt, men at det endrer seg? At det skulle transmutere til noe som bare var skue?

Til noe som behager øyet? (Et ubehagelig nok syn i alle tilfelle, må vi nesten si, men på en behagelig måte.)

Om det hadde blitt bevitnet, ville det uttrykke noe annet enn vår presserende, presserende trang.

Av den grunn er det at jeg og enkelte andre i våre fastsatte timer trekker oss bort fra gruppen. Vi renser kroppene våre og kler dem. Vi kjemmer håret. Vi kommer gjennomreisende i møte, dessuten gjester, slik som deg: Som reiseledere kommer vi til dere.

Vi kan by på attraksjoner som underholder, skrekkopplevelser som inspirerer, skikker og sedvaner dere kan prøve å vende oss bort fra. 

Så lenge du følger våre instrukser, kan du samtale med oss. Du kan diskutere med oss. Du kan øse alt du frykter og bebreider oss for over våre gjørmefri, inntyllede legemer – eller motsatt, beundre oss, drømme om å slutte deg til oss (og det kan du jo, en adresseendring er alt som trengs). Så lenge du følger våre instrukser, er vi tålmodige venner, og i enkelte tilfeller må det også sies: Mer enn tilstrekkelige elskere.

Vi kan jo gjengi den fysiske kjærlighetsakten uten problemer. Vi kan gjengi så godt som hva det skulle være, så lenge du aldri, aldri krever at vi skal gjengi oss selv.

Så lenge du følger våre instrukser, kan du prøve å bevirke forandring i våre systemer. En dæsj reform her og der kan ikke skade. Vi setter faktisk pris på det. Det er jo som om du etterlater en liten del av deg selv. Vi ivaretar all innsats med omtanke og respekt, innkapsler det slik en musling innkapsler det minste støvkorn: Utsmykket. Forskjønnet. Noe du vil kunne holde av hvis du en dag kommer til byen vår igjen; noe du kanskje ønsker å få tilbake? I så fall innvilger vi det.

Ingen varig skade kan ramme oss, hverken husene våre eller oss selv, så lenge gjennomreisende bare følger våre instrukser.

Av den grunn mener noen av oss det er verdt det det koster å skille seg ut fra den urbane materien; jeg mener det er verdt det. Det å bøye av, om så bare en stund, fra kursen vi ellers holder når vi sørger for husene og deres vekst og opprettholdelse, det å snakke og røre seg og fungere i dette tomrommet, uten å kunne bygge, uten å kunne reparere.

Og når tiden kommer og du må dra, så trenger du ikke å bekymre deg, vi vet hvordan vi knytter oss sammen igjen. I husene våre er det nok av rom, opplyste, møblerte, forsynte med ressurser, klare til å bli bebodd.

Allerede i det du når ut på landeveien, er jeg i bevegelse ute i byens gater. Allerede i det du, kan hende, stopper kjøretøyet for å se deg tilbake – er forresten det noe du ville gjort? Du kan det, vet du, vi er ikke den greske underverdenen – i det du ser silhuetten av oss på avstand, der kurvene og vinklene våre reiser seg fra slettelandet, skygger mot den disige himmelen, ja, allerede i det du ser på dette, er jeg på leting. Klar til å flytte inn på kort varsel.

Jeg titter faktisk på et aldrende hus, her og nå, ikke så langt fra det gamle kvartalet mitt. Ti etasjer høyt, klemt inne mellom det som må være overbærende søsken; titter på den utsmykkede fasaden, gjestfritt, skyggefullt; det virker som en vennlig bygning. Den hvisker: To rom, 30 kvadratmeter å boltre seg på, forrige leietager flyttet til en annen bydel. Den hvisker: Velkommen. Den hvisker: Vær så snill og fyll opp det tomme rommet. Jeg låser meg inn porten.

Jeg påkaller heisen. Jeg tar den opp til syvende etasje. Og der venter det på meg, det nye hjemmet mitt, med skjøre følelser: En leilighet for seg selv … den napper meg i ermet før jeg i det hele tatt får tak i nøkkelen. Omslutter meg når jeg kommer inn fra gangen. Jeg skal holde meg hjemme i flere timer nå, tenker jeg.

Kanskje i flere dager, for å hvile ut; for å hvile ut og finne tilbake til mine egne.

I denne byen har vi et ordtak.

Ta vare på menneskene dine, og menneskene tar vare på deg.

 

Martin Bull Gudmundsen er forfatter og en kjent skikkelse i norsk fandom. Han mottok Johannes H. Bergs minnepris i 2006 for sin tilstedeværelse i spill- og sf-fandom, og for å være en ypperlig ambassadør for interessene etter å ha oppnådd kjendisstatus gjennom deltakelse i TV Norges reality-program Heia Tufte. I 2008 utga han rollespillet Itras by med medforfatter Ole Peder Giæver og illustratør Thore Hansen. Han har en mastergrad i psykologi, og publiserer fortløpende på sitt eget nettsted bullgudmundsen.com.