Gigolo Nano. Novelle av Tore G. Bareksten

Hver gang hu Matilda slåkna svett etter et nummer, dro Henry forsiktig armen sin vekk fra huet hennes og erstatta det med ei pute. Så sneik han seg ut på kjøkkenet etter en matbit han kunne ta med seg inn i stua i håp om at det gikk noe gammal krim eller sf på en av satellittkanalene. Men hver gang han åpna kjøleskapet slik at lyset strømma ut i det mørke kjøkkenet, fikk han samme merkelige følelsen av uvirkelighet. For det var ikke det at kjøleskapet i motsetning til hans eget alltid var stappfullt. Det var måten det var stappa på. All maten var nemlig pakka inn i to lag plast. I hylle 3 hadde Matilda eksklusive oster fra de få områda i Ukraina som ikke var radioaktive. De lå alltid innpakka i restene av kjøpeplasten, deretter i en ekstra plastpose og så ytterst en rosa plastboks med gjennomsiktig lokk. Kjøttpålegg lå derimot alltid inni en plastboks som igjen var putta inn i en plastpose. Mens middagsrester først var pakka inn i sånn derre rulle-plast som kleber seg tett inntil maten og deretter i en plastpose eller en større plastboks eller omvendt. Henry var sikker på at Matilda hadde et bestemt prinsipp hu fulgte her også, akkurat som med ostene og kjøttpålegga, men han hadde aldri tatt sjansen på å spørre. For det viktigste var jo at det alltid var noe godt i kjøleskapet hennes, og at hu hadde en av de aller feteste to meters tv-skjermene, med den absolutt mest kreme stereolyden ørehåra hans noensinne hadde krølla seg mot. Ikke var Matilda spesielt krevende i senga heller. Etter et kvarters sakte knull med slappe rumpeballer begynte hu alltid å rykke i underlivet. Da var det bare å folde henda oppe på huet hennes, kjøre tærne ned i kanten mellom madrass og sengestolpe og presse opp rotasjonsfrekvensen, så kom orgasmene hennes rullende som egga på samlebåndet i hønsefabrikken hvor han jobba før han blei fengselsfugl, gigolo og supermenneske. Og så, når han følte hu nærma seg et megaklimaks. var det bare å stramme rumpeballene sammen og sprute fra samtidig som hu ulte som den siste syke ulven i Dallas Dyrehage. Deretter strakte hu seg ut og sovna nesten straks. Og greit var det.

For det var faktisk disse timene foran den 3 cm dype og 4 kvadratmeter store tv-skjermen hennes med et par feite sandwich og kanskje en kebab fra tyrkersjappa på hjørnet som var kveldens høydepunkt. For selv om det var yrket hans, hadde sex aldri vært noe viktig greie for Henry. Ikke det at han hadde noe imot sex, men noen ganger når han pumpa i vei lå han faktisk der og tenkte på noe helt anna. Fra fengselet visste han selvsagt at det fantes mange mannfolk som mente at det å rote rundt i kloakkrøret på flest mulig kvinnfolk var meninga med livet. Men i grunnen ville det ikke overraska ham om akkurat de typene der nedstamma fra apene. Men selv om han sånn fysisk ikke følte så fordømt mye, kunne selvsagt sex med Matilda være ålreit også. Når hu støtte mot, vrei seg og stramma slik at hu virka ekstra trang, så var det i grunnen ganske hyggelig. Men selve orgasmen betød ikke noe spesielt for ham. Den hadde aldri vært noe mål i seg selv. Aldri vært noe anna enn en beklagelig slutt på noe passe godt, et tegn på at han snart måtte trekke seg ut fra et sted det var greit nok å være, og at den gode, falske følelsen av fellesskap han kanskje for en kort stund hadde klart å føle for et anna menneske snart ville visne vekk. Ja, når han merka at dama hadde fått sitt, hendte det faktisk at han ga faen i å sprute og simulerte en orgasme bare for å bli ferdig. Og sannsynligvis var nettopp denne manglende fysiske gleden ved knullinga årsaken til at han var så jævla god. For hadde han ment orgasmer var noen megagreier slik kåte kaniner og tenåringer gjør, hadde det sikkert gått for ham på snaue 15 minutter. Nå kunne han isteden konsentrere seg om å være god for henne. Bruke triksene han lærte av han yoga freaken i fengselet. Kontrollere musklene i bekken og rygg som regulerte blodtilførselen til penis. Holde skaftet 70% stivt og setemusklene slappe for å stå på lengst mulig.

Likevel, selv om Henry ikke akkurat var dødstendt på sex, kunne han ikke nekte for at han følte en viss psykisk glede når den slanke, svette kroppen vrei seg under ham, når informasjonsleder Matilda Braunswick kasta hodet fra side til side og klynka som en mus like før den blir spist levende av en slange. Men skyldes dette psykiske kicket at han gleda noen han faktisk likte, at han følte en viss yrkesstolthet, eller var det en primitiv greie av å ha makt over et anna menneske?

Henry ante ikke. Men han undret seg ofte på hvordan det lille, litt barnslige ansiktet under de grove henda hans nesten så ut til å vri seg i smerte, som om noe virkelig plaga henne. Var det virkelig så lite forskjell på lidenskap og lidelse, på følgene av kjærlighet og hat?

Og selvsagt, etter ulykken med nanomaskinene var han blitt enda bedre. Nå var han i all beskjedenhet sannsynligvis den beste elskeren som noensinne hadde levd. Likevel, selv om han noen ganger brukte nanoene til å gjøre seg større eller lengre i kritiske øyeblikk, likte han ikke å bruke dem for mye. Det var liksom juks.

Mens Henry sto foran kjøleskapet og nøt sin comeback som gigolo, tenkte han på hvordan hele greia hadde begynt. Det var Priscilla som ga ham hans første gigolokontrakt. Som så mange andre intellektuelle kvinner med kontaktlinser og kontaktvansker falt hu for kontrasten mellom den brede ryggen og den stramme rumpa hans. Ja, det hadde vært synd å kverke et så snilt og lettlurt kvinnfolk. Ikke hadde han hatt noe spesiell glede av det heller. For han var jo i grunnen ikke noen direkte ondsinna person, bare praktisk innretta når det gjaldt å ta vare på nummer en, som selvsagt var ham selv. Hvem ellers?

Priscilla minte forresten ganske mye om Matilda. Rett nok hadde ikke Priscilla like mye god mat i kjøleskapet eller samme gedigne tv-skjerm. Men begge var små og faste i kroppen. Merkelig forresten, hvordan kvinner med høy IQ og utdannelse som Priscilla alltid er de letteste å lure når det gjelder sex og romantikk. Kan skje fordi de har brukt så mye tid på å lese vanskelige bøker at de ikke fikser å forstå virkelige mennesker?

Priscilla var sånn. Tross doktorgraden var hennes sosiale intelligens en brøkdel av hva du finner hos en pusher eller hallik. Men hu forsto bioteknologi, spesielt sånne nanomaskiner. Disse bittesmå greiene til Eric Drexler og Sarinah Kalb som på bare 5 år hadde gitt aksjene i Nano Tech høyere kurs enn IBM og Yakazima Inc. Ikke det at han forsto åssen disse greiene virka, men så mye hadde Priscilla snakka om forskninga si at Henry forsto at disse nanondingsene var noen bittesmå slavekrek trent opp til å gjøre en bestemt jobb samtidig som de fødte nye unger som straks kunne fikse det samme som foreldra.

Akkurat det syntes Henry virka både unaturlig, men samtidig litt ålreit. Tenk å bli født med et yrke og slippe å gå på skole å bli driti ut fordi du hadde skrive- og lesevansker. Alltid vite hva du skulle bli som voksen og slippe å stresse med å ta alle slags mulige avgjørelser selv. Men ifølge Priscilla hadde ikke disse nanodingsene noen intelligens i seg sjæl. Hva var det Priscilla pleide å kalle dem igjen?

Jo, selvrepliserende molekylære mikromaskiner programmert til å formere seg selv og i stand til å foreta reparasjoner på molekylært nivå. Og selvsagt hadde det vært helt harry av henne å ta med seg noe sånt hjem. For selv om de var frigitt i andre land, var fungerende nanomaskiner den gang bare tillatt tre steder i USA. I hovedkontoret i Chicago og to kontrollerte byggefelt i New York og Los Angeles. Det hadde jordbruksfreaka og miljøfanatikerne sørga for.

Likevel klarte ikke Priscilla å la være å ta jobben sin med seg hjem. Ikke for å utvide kåken med et ekstra rom, de tolv romma hu alt hadde var mer enn nok. Men fordi hu var så glad i søtsaker, Ikke søte søtsaker heller, men sure søtsaker. Nærmere bestemt, sur, mørk sjokolade av den sære typen som ble importer fra et lite land nær Nordpolen som het Nårge. Visstnok et temmelig folketomt sted som på kartet minna mest om en langstrakt løs dritt av den typen du får av å spise fransk sviskepizza. Her bodde det ifølge Priscilla bare 5 millioner eskimoer som etter tusen års fortvilte forsøk endelig hadde klart å lage noe de kalte Kong Håkon, en mørk sjokolade som var så sur at ingen som bodde i normalt varme strøk klarte å spise den. Bortsett fra Priscilla, som aldri fikk nok. Men Kong Håkon hadde vært neste umulig å få tak i i Chicago før Priscilla omprogrammerte en bunke nanodingser sånn at hver gang hun slapp kjøkkenavfall opp i en liten plexiboks med masser av ledninger og elektrofaenskap, tok nanomaskinene og stokka om på molekyler og kjemiske bindinger og sånn og vips, i løpet av et kvarter var middagsrestene blitt norsk sjokolade. Det minna Henry litt om bestemora hans som lagde brød med en surdeig hun hadde arva fra sin bestemor. Den måtte også mates som et anna husdyr.

Men i virkeligheten brukte man selvsagt nanomaskinene til noe helt anna. Opprinnelig var det noe faenskap japsene fant opp for å slippe å importere råvarer. Men de første nanoene som Prixcilla kalte beta-nanoer klarte bare å skape en formløs masse av et bestemt stoff. Dette var likevel nok til å gi japsene et teknoforsprang helt til koreagutta klarte å få sine nanoer til å kopiere bestemte former. Og så slo stifterne av Nano Tech til med programmeringsteknikker som gjorde det mulig å dyrke fram bygninger i varierende former og med sammensatte materialer.

Problemet var selvsagt å programmere de første nanomaskinene. Deretter var det bare å tilføre bygningen avfall i passe mengder slik at nanokrypa hadde noe å bygge etasjene av. Men jo flere nanodingsene ble, jo vanskeligere var det visst å omprogrammere dem. Og jo flere generasjoner som gikk fra de aller første, jo verre blei det å holde styr på dem. Det virka nesten som om nanomaskinene utvikla sine egne ideer, men det kunne de selvsagt ikke gjøre, forsikra Priscilla ham om. Det var nok heller slik at feilprosenten økte ved økte for hver generasjon.

Henry tenkte at de kanskje fønka som innavl hos mennesker. I fengselet hadde han møtt noen sånne incestprodukter som hadde vansker med å finne ræva si med begge hender samtidig. I hvert fall hadde man i de første forsøkene med å bygge nanohus i London oppdaga at når nanodingene hadde grodd ti etasjer, var ikke gølvet lenger i vater. Og etter tolv etasjer kunne ytterveggene variere i tykkelse og etter femten etasjer bølga sideveggene inn og ut som silikon i kroppen til en pornofilmstjerne i en ero-epikk. Så foreløpig tok man ikke sjansen på å bygge hus høyere enn åtte etasjer før man strålte kreke daue. For hvem faen ville bo i et hus som vokste vilt?

Men drømmen til Priscilla og de andre hjernefolka hos Nano Tech var selvsagt å få bedre kontroll. Få fram bedre nanonokryp som kunne legges i dvale slik at man etter ti år kunne få dem til å vokse en ny etasje om kunden ønska det. For ikke å snakke om luksushus som kunne krympe og vokse etter hvert som unge kjøpere fikk unger, ungene dro hjemmefra og så videre. Denne drømmen om kontroll var noe Henry kunne forstå. For hadde han ikke selv drømt om mest mulig kontroll over kroppen og livet sitt de åra han pumpa jern i fengselet fra morra til kveld?

Derfor satte han også pris på at Pricilla gang på gang fortalte ham at han var den beste elskeren hu noensinne hadde hatt. Heit var hu også. Kanskje kom det av den stressa jobben hos Nano Tech hvor ledelsen hele tida maste om resultater samtidig som kolleger sikla etter jobben din, I hvert fall kom Priscilla ofte hjem med så anspente nakkemuskler at hu straks dro ham med seg inn på soverommet for å løsne opp litt. En sjelden gang hendte det også at hun løste opp litt for mange muskler i orgasmen slik at hun faktisk dreit i senga. Og da blei det alltid et jævla styr. Først så blei hu dødsflau, og så skulle hu vaske seg, sprøyte godlukt i rommet og be om unnskyldning og hele den pakka der. Akkurat som om Henry gadd stresse seg opp for litt dritt. Han som i fire år hadde delt celle og dass med tre drittsekker, hadde ikke samme hygienenevrosene som doktorgradsdamer. I stedet for å bli fornærma slik Priscilla var redd for, tok han det heller som kompliment for en vel utført jobb. Og forsøkte å få roet henne ned slik at hun sovna og han kunne stikke ut til kjøleskapet på kjøkkenet for å stresse ned foran tv-en med litt skikkelig nattmat. Som to tykke brødskiver med to håndfuller californiske reker og masser av majones.

 

I grunnen hadde det gått greit å være samboer med Priscilla og disse nanodingsene helt fram til en kveld de kulte ned med en historisk ero-epikk fra tyrkisk harem og Priscilla ba ham hente litt eskimosjoko for ikke å bli avbrutt i scenen med den kidnappa misjonærdattera og evenukk-mesterslikkeren. Henry hadde vært litt høy på erodrops og fraktalstim slik at da han dro ut sjokoladen fulgte hele boksen med og ramla ned på foten hans. Straks kjente han en prikking i foten han ikke hadde kjent siden han tråkka i en maurtue som liten, så forsvant prikkinga sakte vekk og det virka som om foten hans bula ut og ble nesten dobbelt så stor som før. Var han virkelig så dopa?

– Pricilla, kom hit.

– Ikke nå. Please …

– Sorry, men nanokreka dine. Faenskapen stikker av, for faen!

Dama var der på sekunder. Henry var imponert. For har du først strappa på deg sensorflatene, blir du sugd inn i en ero-epikk som bare pokker. Særlig hvis du har varma opp med eroer og fraktaler, skarre satans viljestørke for å kutte en ero-epikk før du har fått en to-tre orgasmer. Men Priscilla fiksa det. Ikke trengte han forklare hva som hadde skjedd heller. Hu la seg på kne og studerte hvordan klumpen på foten hans sakte forsvant samtidig som noe som likna på en svulmende slange snodde segt oppover leggen hans. Det kjentes som noen hadde pumpa varm stearin inn i blodårene hans. Først var det nesten vondt, så kjølna det ned til en mer behagelig varme.

– Utrolig. Helt utrolig, de har gått inn i kroppen din. Det har aldri hendt før. Hvordan føles det?

Henry fortalte at han følte seg litt groggy og kvalm. Som da nigger George ga ham tre strake i trynet første kvelden i fengslet. Priscilla dro ham inn i stua og satte ham i en stol før hu for inn på kontoret sitt og kom ut med en koffert full av dingser Henry ikke visste hva var. Bortsett fra mediscanneren da. Hu kobla uttaket til nærmeste uttak på datasløyfa og pressa sensorene mot huden hans. Straks begynte rubinrøde tall å flakke over skjermen.

– Hva ser du?

– Puls normal, blodtrykk normalt, temperatur litt høy, men ikke meget.

Hun betraktet foten hans. Den var helt normal nå. Fortykkelsen på leggen var også vekk.

– Det ser ut til å ha spredd seg i kroppen.

– Er det farlig?

– Jeg vet ikke. Dette har aldri skjedd før. Ingen visste at det kunne skje. Men så er det heller ingen som har programmert en batch til å lage organisk materiale før heller. Da jeg oppdaget at dette var mulig, tenkte jeg å bruke sjokolade som en demo før jeg informerte ledelsen.

Det gikk et lys opp for Henry.

– Hvis sjokoladeopplegget ditt hadde virka på sikt, ville det betydd at du kunne mekke all slags mat av søppel.

– Riktig, Nano Tech kunne fått et kommersielt gjennombrudd på en helt ny sektor. Eksotisk luksusmat. Kokte kolibrinyrer, griljerte neshorntestikler, leopardbiff, stekt hvalkjøtt. Men først måtte man sørge for bombesikre patent for å forhindre at folk fant ut hva maten var lagd av. Det er derfor jeg har bedt deg ikke si noe om nanoene mine til noen.

Plutselig frøs Henry nedover ryggen.

– Men, men, hvis disse forpulte nanodingensene er opplært til å lage sjokolade … Vil det si at hele kroppen min kanskje renner vekk i sånn surt norsk sjokoslim?

Priscilla så alvorlig på ham med de store, blå øynene kontaktlinsene gjorde mindre intelligente enn de var. Så rista hu på huet.

– For å få nanomaskinene til å virke som planlagt må tilførselen av stoff som omdannes stå i et bestemt forhold til omfanget av originalbatchen. Hadde jeg kutta av deg en finger og lagt i boksen, kunne den nok blitt sjokolade. Det samme kunne kanskje skjedd med foten din om nanoene bare var blitt assimilert der. Men de spredde seg. Og kroppen din er så stor i forhold til den mengde næring de vanligvis får at det ser ut som om batchen din har fått et sjokk. Derfor blir det spennende å se hvordan immunsystemet ditt vil reagere. Vil det oppfatte nanoene som fremmedlegemer og bekjempe dem eller påvirke den opprinnelige programmeringen? Jeg vet ikke.

Priscilla tidde og bet seg i underleppen slik hun ofte gjorde når hun tenkte dype tanker. Så spurte hun Henry om hvordan han følte seg akkurat nå.

– Jeg veit ikke rektig. Bør du ikke ringe etter en legeflyter?

Priscilla rista på det glupe huet sitt.

– Tar ikke sjansen. Kommer det ut at jeg har tatt med en batch hjem, får jeg kanskje sparken. Og Leon Andrews er sulten nok på jobben min til at han kanskje kontakter pressen. Da kan jeg risikere fengsel for å ha foretatt ulovlige forsøk på mennesker og økofundamentalistene vil sikkert kreve at Nano Tech stenger byggeprosjektene i NY og LA. Kanskje noen av sosialistene i FN til og med vil forlange at vi lager mat til folk som ikke kan betale for det. Dessuten – hva kan legen gjøre. Ingen vet jo mer om Batch BZ 23 enn meg. Nei, før jeg kan si noe må jeg forberede en skikkelig presentasjon av hva som har skjedd med utredning av alle potensielle kommersielle muligheter for profittoptimalisering. Men nå er det best du slapper av, Henry, slapper helt av.

Henry hørte et svakt fres og en kiling i armen og forsto hu hadde gassa noe medigreier inn i armen hans. Han forsøkte å reise seg opp, samtidig som Priscilla rygga bakover med et merkelig beregnende uttrykk i det attraktive ansiktet. Henry rakk bare å gå to skritt mot henne før han slokna. Og da han våkna i senga dagen etter, huska han ikke om han hadde planlagt å kvæle eller omfavne henne.

– Hva skjer?

– Du har hatt feber. Immunsystemet ditt erklærte krig mot batch BZ 32 og temperaturen din steg til 42 før den sank igjen.

– 42, jeg trodde det var dødelig?

Priscilla førte medisscanneren over huden hans.

– Hvordan føler du deg?

Henry følte etter.

– I grunnen slett ikke så verst.

– La oss stikke ned i kjelleren og sjekke formen din.

I kjelleren hadde Priscilla badstue og trimrom. Ikke fordi hun brukte dem selv, men for å glede ham og holde kroppens hans i form hadde hu kjøpt inn gammeldags vekt utstyr av den typen han hadde vent seg til i fengselet.

Sjølsagt var det lettere å bygge opp muskler med haitisk fosterekstrakt eller operere inn tykke plastikkfiber rundt eksisterende muskler. Men Henry var blant de få som foretrakk å trene på den gamle måten. Det ga ham liksom mer personlig kontroll. Sjølsagt kunne kroppen hans blitt større med noen operasjoner. Men han ville visst selv at det ikke var ekte. Og sjøl om han var en gigolo, var ikke Henry så opptatt av å imponere andre. Lærerne på skolen hadde kalt ham for lite ambisiøs. Og det stemte. Henry ønska å værra en god gigolo med en topp kropp og forsøkte hele tiden å forbedre sine egne prestasjoner, men likevel var han ikke så opptatt av å konkurrere med andre som for eksempel Priscilla. Han var sin egen målestokk slik bestefar hadde råda ham til. Derfor lot han seg ikke forstyrre av at Priscilla var til stede mens han kjørte gjennom standardprogrammet sitt, nesten uten å bli svett. Så gikk han bort ta den digitale sparringsdokka og ga den en serie slag og spark. Hans personlige blanding av bokseslag, karatespark og diverse råtne triks folk i fengsel overlever med. Etterpå trøkka han inn evalueringsknappen og fikk vite fokusering, vinkling og invalidiseringseffekt på dokkas kritiske punkter før øya i dukka lyste og strupe mikrofonen knitra fram: Gratulerer, ny rekord.

Forvirra snudde han seg mot Priscilla.

– Pussig, jeg trodde ikke jeg var så god.

– Det er du heller ikke. Det er batch BZ 32.

– Hø?

– Det ser ut som de har snakket med DNA-et ditt og begynt å forbedre deg. Sett deg her.

Hu pekte på benken ved siden av henne og han satte seg mens han forsøkte å forstå hva hu hadde ment, Så dro dama fram mediscanneren og begynte en ny testsekvens. Mens han satt der følte han seg plutselig litt sliten. Samtidig begynte det å prikke sterkt i høyre hånd slik at den skalv litt da han løfta den opp for at Priscilla skulle teste den, Men da han konsentrerte seg om å få vekk skjelvinga, forsvant den prikkende følelsen temmelig raskt, Et kvarter senere pakka Priscilla pa nytt sammen utstyret sitt.

– Jeg tror det er på tide med en ny test.

– Hva slags test? spurte Henry skeptisk.

– I sengen selvfølgelig, svarte Priscilla fornøyd og dro ham med seg.

Henry fulgte nølende etter. Han visste ikke rektig hva han skulle mene om dette her. Men så fantes det vel faen ta heller ikke noen fasit på hva en stakkar uten utdanning skal føle når kunden forteller ham at mikroskopiske sjokolademaskiner fra eskimoland løper rundt og lager samarbeidsavtaler med de ulike organa hans!

Samleiet gikk som samleier flest. Denne omgangen begynte de i dusjen. Priscilla pønsja inn erotiske massasje serie 4b, det vil si uten automatisk sjampo og balsamtilsetning slik at vannet først kom svakt og støtvis før det etter hvert blei sterkere og glei over i en jevn og behagelig stråle med akkurat passe pulserende varmt vann.

Han dro fram et gammeldags såpestykke av den typen som retrofreak punga ut overpris for og begynte å såpe skreppa inn. Da han var ferdig med ryggen, knelte han og begynte med beina. Da ban hadde fiksa beina hele veien pluss litt til, snudde Priscilla seg med et forventningsfullt sukk. Tjenestevillig forsøkte han også å såpe inn de små velforma, faste brøsta, men måtte gi opp da hu pressa seg mot ham. Leppene deres fant hverandre. Hu hadde tendenser til overbitt, som ga hu ei tynn, smal underleppe og en tykk, frodig overleppe det var godt å småbite i. Han småbeit.

Såpestykket glei ned på gølvet. Priscilla lente seg mot ham, og han fikk et øyeblikk vannet fra dusjen rett i øya før han flytta henne slik at vannet kom rett ovenfra.

Mens de sto der og klinte, holdt han henne inn til seg med venstre hånd og kjærtegna håret, ansiktet, halsen og brøsta som passa så godt inn i håndflaten hans med høyre. NanoTechs framgangsrike forskningsleder la begge henda rundt huet hans. Småbeit ham lekent i tunga, Fanga kjønnsorganet hans mellom låra sine. Gnei brøsta mot den hårete brøstkassa hans mens vannet strømma nedover dem begge. Han lot henda rotere i sirkler nedover ryggen hennes til de nådde rumpeballene, greip tak i dem og pressa underlivet hennes nærmere hans.

Like etter forsvant vannet. Istedenfor å kalle opp en varmluftsekvens, tørka de hverandre med gammeldagse frotehåndklær av den typen Priscilla huska fra barndommen. De brukte lenger tid enn nødvendig. Og da hun leide ham inn på soverommet etter kukken, la han for første gang merke til at kukken hans virka litt lenger og tykkere enn før. Ikke mye, men nok. Foran den rotete senga snudde hu seg og glei på nytt inn i arma hans. For å hisse henne opp maksimalt lot han fingertuppa gli oppover og nedover ryggen hennes i stadig mindre sirkler før de til slutt sakte glei over den faste, runde baken og følte seg fram til den voksende fuktigheten mellom beina hennes. Så sank de ned i senga hennes. Priscilla småbeit ham i skulderen før hu skjøv henda hans vekk og lot huet sitt gli gradvis nedover kroppen hans til hu stoppa et meget strategisk sted og fikk ham til å gispe etter pusten før han en stund seinere vennlig, men bestemt tok tak i det sorte lange håret som flomma ut over kroppen hans, og forsiktig dro huet hennes opp mot sitt, kyssa henne, fikk litt av hår inn i kjeften, digga smaken av sæd fra leppene hennes, rulla dama forsiktig over på ryggen, spredde beina og forsøkte å trenge inn i henne. Det gikk ikke første gangen. Han var for ivrig. Hu greip utålmodig tak i ham og viste ham veien. Først måtte han presse på litt, så sklei inn i henne som varm kniv i smør. Og denne gangen tenkte han ikke på noe anna.

Denne gangen koste han seg ved synet av kukken som glinsende av fuktighet glei sakte ut og inn av hønsefitta hennes, av de små sorte krushåra deres som filtra seg inn i hverandre når pungen hans daska mot kroppen hennes før de igjen blei adskilt. Han likte måten hu bevega underlivet på, brøstas geleaktige skjelving, de stadig skiftende ansiktsuttrykka og små klynkelydene etter hvert som han skifta hastighet, dybde eller rotasjonsfrekvens.

Etterpå lå de der og holdt svette rundt hverandre, mens hjerteslag og åndedretta sakte fant veien tilbake til sin normale rytme. Han strøk ømt og forsiktig hånden nedover ryggen hennes og fikk den fuktig av fersk kvinnesvette lenge før han nådde oppstopperrompa.

Henry syntes i grunnen han hadde det bra nå. Grei sex. Topp levestandard med forutsigelige fordeler og faste rutiner. Og snart var det show time med kjøleskap og tv-kos. Han håpa virkelig Priscilla ville fornye gigolo kontrakten når den gikk ut om tre år.

– Skal jeg vise deg noe moro?

– Hvorfor ikke?

Naiv og tillitsfull la Henry seg over på ryggen slik hu ba om. Priscilla bøyde seg over ham, smilte det sjarmerende, men litt fårete akademiker smilet sitt, tok et fast grep og byksa til. Da han følte hvordan forhuden nesten blei flerra helt ned til skaftet på grunn av den brå, overraskende måten hu tredde seg ned over ham, kunne han ikke la værra å skrike og vri seg i smerte.

– Ja, var det ikke gøy? smilte hu og bevega seg sakte opp og ned mens hu klynka av vellyst og han av helt andre årsaker. Hu tok lydeffektene hans som en oppfordring til å øke hastigheten. Men istedenfor å skyve henne vekk og straks legge en bandasje rundt sin sårede kroppsdel, fant han seg saktmodig i denne brutale behandlingen. For hvilken gigolo kan forlange at kunden skal ha noe greie på mannlig seksualitet?

Dessuten gikk jo den seksuelle opplysninga folk flest fikk gjennom tv og ukeblad ut på at mannen skulle forstå kvinnen og skaffe henne orgasmer og ømhet og sånn. Men kvinnene som den mer passive part var etter hans erfaring ofte uvitende om hvordan mannfolk opplever sex. Hvor ofte hadde for eksempel ikke Henry opplevd at kvinnfolk behandle kukken hans like brutalt som girspaken i en trailer eller gnagde på ballene eller kukken hans som den siste gulroten i en sulten kanins vinterlager. Så overraska var han ikke, men kanskje litt skuffa. Etter hvert klarte han likevel å fortrenge smertene. Men selv om verkinga gradvis blei svakere, hadde likevel hennes klossethet og forveksling av smerteskriket hans med vellyst, ødelagt den fine stemninga han hadde vært i. Mer rasjonelle deler av kroppen hans kobla seg inn. Og mens hu bevega seg raskere, stønna høyere og styrte med sitt, dreiv ulike tanker ut og inn av skallen hans. Han tenkte på bestefaren. Henry hadde nemlig vært svært knytta til bestefaren sin. Det begynte med at stålverket faren jobba på gikk konkurs, fordi japsejævlene halverte prisen på nanostål. Faren fikk ikke noen ny jobb og gikk på fylla isteden. Men hver gang han kom dritings hjem for å denge kona og ungen, kunne Henry alltid stikke bort til bestefaren. Besten tok alltid imot ham og trøsta. Besten var også rørlegger og hadde alltid jobb. Dessuten likte han jobben sin og hadde utvikla sitt eget syn på meninga med livet og sånn. Slik at selv om han ikke hadde så mye utdanning, var han visere enn de fleste.

– For alle mennesker finnes det en jobb de kan trives med, men det ække alle som finner ut hva det er. Noen bruker jævla lang tid og andre fikser det med første forsøk. Se på meg. Jeg er rørlegger. Det er meg. Du får trygghet av å vite sånt. Det gir deg selvrespekt. Jeg veit ikke hva du er, Henry, men jeg håper du finnere ut. Og gjørru det, så hold fast på det. Noen folk er så teite at først så finner rem noe rem trives med og så bytter rem til noe annet for å sope inn mere spenn og få mere status og så gårem til hælvete. Men du blikke løkkeli ved å ha mest mulig spenn. Du blir løkkeli av å ha en jobb du liker og vite meræ sjæl at du gjør jobben din bra. Og da er det samme faen hva du driver med bare det er ærlig arbe som ikke skader eller snylter på andre slik kriminelle, pushere, hallikere, advokater, prester og politikere gjør. Om noen synes du ikke er fin nok. Greit nok. Det er deres problem, ikke ditt. Husk, gutten min, du blikke løkkeli ved å konkurrere med andre, du blir løkkeli av å konkurrere med dæ sjæl og gjøre jobben din best mulig. Det kalles yrkesstoltheten. Og detta her varre som i sin tid gjorde detta landet stort. Men nå gir flere og flere faen i yrkesstoltheten. Det drømmer bare om å tjene raske spenn uten å jobbe for det. Men du fåkke noe samhold av at folk snyter hverandre. Og spenn som du tjener sånn gir ræ ikke noe selvrespekt. Og det er mangelen på selvrespekt og yrkesstolthet og samhold som er årsaken til at disse jævla gulingene tar rotta på oss nå.

– Kanskje hadde besten rett, tenkte Henry. Og kanskje var det nettopp gigoloyrket som passa best for ham. Så greip han tak i ræva til Priscilla og rulla henne over på ryggen uten å gli ut av henne. Fem minutter senere skrek hu og så litt senere sklei hu tilfreds inn i drømmeland. Henry rømte ut på dassen for å sjekke skaden, men oppdaga til sin overraskelse at den rifta han hadde kjent i forhuden, alt var i ferd med å gro igjen. Snåle saker, tenkte han noen minutter seinere da han lente seg mot brødfjæla hennes og titta inn i kjøleskapet. Dessverre spiste Priscilla såpass lite og sunt at det ikke alltid var noe særlig snacks der. Og nå var han sulten. Virkelig sulten. Så sulten at høyrehånda hans begynte å prikke akkurat som under undersøkelsen, men denne gangen forsøkte han ikke å stoppe det. Mat først. Men da han heva høyrehånda for å ta ut majonesen; fikk han seg en jævla overraskelse, brødfjæla fulgte med. Han rista på hånda, men faenskapen satt fast. Og da han så nærmere etter, var hånda hans faktisk smelta sammen med fjæla, og nå kom den prikkende følelsen igjen, faktisk mye sterkere enn før. Hemy sank forundra ned i en kjøkkenstol og så hvordan hånda hans svulma opp mens brødfjæla blei stadig mindre. Det var akkurat som da han mista nanodingsene på foten. Men denne gangen gikk det raskere, så før brødfjæla var helt sugd opp, hadde hånda hans alt begynt å avgi masse til underarmen og resten av kroppen. Henry gikk inn i stua og slå på tv-en. Der gikk det en gammel mongolsk krimserie om Djenghis Khan drapene i det forente Stor Mongolia i 1990 årene, like etter at Kina og Russland gikk til hælvete. Noe varmt skylla gjennom kroppen hans og fjerna sulten, ga ham ny energi og klarna tankene. Han hadde visst funni en ny måte å spise på. Henry greip tak i en av kulepennene på bordet. Det var en luksuspenn laget av laminert fiberstål. Akkurat samme materialet som de fleste forretninger brukte i sikkerhetsdørene sine. Så konsentrerte han seg. Og etter ti-femten minutter klarte han faktisk å få fram den samme kriblinga slik at pennen smelta inn i hånden hans og forsvant. Henry var skikkelig imponert. Dette var feite saker. Ikke bare hadde nanodingsene forbedra kroppen hans, de hadde også gitt ham muligheten til å bli en mestertyv. Han bestemte seg for ikke å si noe til Priscilla. Hu var opphengt nok fra før.

Likevel skjedde det han hadde frøkta en uke senere. Priscilla fortalte ham at hu hadde bestemt seg for å ta sjansen på å offentliggjøre oppdagelsen sin.

– Hvorfor det?

– Tenkt på de potensielle profittmulighetene. De er enorme.

– Hvordan?

– De fleste som er rike, er også gamle og syke. Får vi videreutviklet denne batchen du bærer på, kan vi gi dem bedre helse og ny ungdom. Tunghørte millionærer kan få hørselen tilbake. Halvblinde kan få bedre syn. Og de vil sikkert betale hva som helst. Tenk hvilken pris vi kan sette på dette her. Men selvfølgelig må det prøves ut først. Heldigvis har Nano Tech opsjon på forlengelse av den mongolske kontrakten som gir oss enerett på medisinske forsøk på fanger. Fem års intensiv testing og så …

Ansiktet hennes foretrakk seg som om hu nærma seg en orgasme. Så fokuserte hu blikket igjen.

– Jeg kommer til å få Nobelprisen. Høyere lønn. Kanskje en plass i rådet. Og du kommer til å bli rik og berømt du også. Kanskje vi får råd til ferietur til månen med vektløs sex sammen. Men først må Nano Tech få alle rettigheter til produkter utviklet fra kroppen din. Jeg har faktisk med meg noen papirer du kan undertegne med det samme.

Priscilla bøyde seg forover og åpna dokumentveska. Med et sukk slo han den antikke bordlighteren i huet hennes og lot kroppen fortære drapsvåpenet etterpå. Henry var trist. For Priscilla hadde i grunnen vært en ålreit kunde. Tilbudt ham fem års kontrakt. Skaffa ham TGA registrering i AMSTAT banken. Fire årlige gratis reiser hvor han ville i verden. Men han hadde dessverre en kriminell bakgrunn og falske papirer som ikke tålte noen berømmelse. Og tok politiet ham, slapp han neppe ut i live. Folk gjorde sjelden det når de hadde tre alvorlige lovbrudd bak seg. Fjerde gangen fikk du livsvarig eller dødsstraff. Ikke likte han tanken på at Nano Tech skulle ha patent på kroppen hans heller. Da ville han miste kontrollen over den. Slik han hadde gjort den første tida i fengselet. Før han lærte å ta igjen mot nigger-George og gjengen hans. Men selv om drapet var nødvendig, var det ikke bra.

For han hadde den siste tida innsett hvor godt han hadde det som Priscillas private gigolo. Sannsynligvis bedre enn noen gang før. Ja, når han var ferdig med kveldens tv-titting, hadde faktisk vært ganske hyggelig å legge seg ned ved siden av henne og se åssen hu i halvsøvne zooma inn mot kroppen hans og med et fornøyd smil pressa seg mot ham uten å våkne helt. Henry dro melankolsk liket ned i kjelleren og plasserte bakhuet hennes mot ei løs vektskive. Så pressa et passende antall kilo inn på en stang og forma fingra hennes rundt den. Slik gikk det når klønete damer skulle løfte alene, overvurderte seg selv og ramla bakover. Resten kvelden brukte han på å pakke sakene sine og fjerne alle mulige spor før han leste inn en andpusten, litt panikkslagen beskjed til politiet og stakk av. Han regna med at snuten ville mistenke mord og ran og etterlyse ham, men kule seg litt ned når de fant alle verdisaka og penga urørt. Heldigvis hadde han flere sett falske papirer, og kanskje, kunne han bruke nanoevnene sine til å vokse eller krympe litt, ja hvorfor ikke prøve å skifte fingeravtrykk. Men han fikk nok vente litt med å prøve seg som gigolo igjen i tilfelle politiet forsøkte å finne ham ved å rutinesjekke ut nye navn som dukka opp innen bransjen.

Så Henry Pritchard forsvant fra Chicago, grodde seg høyere og litt smalere og blei til Egmont Johnsen, mestertyven i barndomsbyen Dallas.

Første brekket hans gikk greit nok. Han spiste opp låsen i en smykkebutikk og fikk med seg en skulderveske full av smykker. Først da han kom tilbake på hotellet, kom han på at han faen ikke visste hvordan han skulle bli kvitt byttet. Han kjente jo ingen helere i Dallas, og alle som så på tv, visste jo at purken regelmessig sjekka pantelånere. Så neste gang rappa han bare kontanter. Dessverre var det ikke så mye spenn i kassa som han håpa. De fleste betalte nok med plast. Og på veien ut hadde han skikkelig uflaks og møtte en privat snut som vippa fram en pistol og ba ham overgi seg i ren cowboy stil. Henry løp selvsagt som faen og gikk nesten på trynet da et skudd traff ham i ryggen og reiv ham overende. Men han kom seg opp i knestående, stupte inn i et smug, svingte seg opp i en container og holdt pusten mens snuten løp forbi. Mens han lå der i søpla med fjeset ned i noe råttent matavfall, trodde han et øyeblikk at han kom til å dø. Men så kribla det som faen i ryggen og han forstå at nanoene spiste opp kula og brukte energien til å mekke såret. Den kvelden på hotellrommet forsøkte han å gjøre huden sin hardere. Til slutt fikk han den så seig at han kunne kutte seg i brøstet med en ekte Bursa kniv uten at det blei noe spor. Til gjengjeld var det ikke noe særlig behagelig å røre seg med et sånt stivt panser, så han brukte bare det trikset når han skulle rappa noe. Og for ikke å bli gjenkjent, forandra han litt på trynet sitt mellom hver gang. Etter hvert som månedene gikk, blei slike forandringer stadig lettere. Det virka som om nanoene stadig ble flinkere til å forstå hva han ville. For mens han før brukte opp til en ti minutter på å forandre fingeravtrykk, kunne han nå fikse det på tredve sekunder. Likevel, gjorde ikke disse forbedringene Henry lykkelig. For i lengden var det i grunnen ikke noe kult å ikke kjenne igjen fjeset han så speilet om morran. Og selv om folk sjelden er direkte ensomme når de har flust med spenn i en storby, var folka han møtte sånne som liksom kom og gikk. Han savna etter hvert den spesielle tosomheten du opplever i et gigoloforhold. Han savna luksusen ved å bo fast i en makskåk av den typen du bare får kjøpt ved personlige referanser han aldri ville klare å fikse med falske papirer. Ålreit, han bodde på de feiteste hotellene som fantes. Men aldri mer enn tre måneder på samme sted. For gjorde du det, risikerte du besøk av skattesnuten som ville vite hva du tjente penger på. Og det var ikke så moro å fløtte rundt hele tida når du i grunnen digga faste rutiner i livet ditt. Og Henry tenkte mer og mer på hva bestefar hadde sagt. Så selv om nanodingsene ga ham muligheten til å være tyv, hvorfor være noe han ikke trivdes med?

Selvsagt, hadde han satsa på en eller annen idrett, kunne han sikkert fått nanodingsene til å frese opp kroppen slik at han blei verdensmester. Men hva så?

Han ville jo selv vite at det bare var juks og jo større berømmelse, jo større sjanse for å bli avslørt. I virkeligheten hadde verda vært heldig når akkurat han fikk disse nanogreiene. Tenk om slike superevner hadde havna hos et eller annet rasshøl som alltid hadde ønska å bli leiemorder, verdenshersker eller noe sånt. Men slike ambisjoner virka helt fjerne for Henry som innså at han savna sikkerheten og rutinene ved å være gigolo. Så Henry skifta identitet på nytt. Henry kjøpte papirene til avdøde Enrico Jansen av hans fattige enke og krympa seg litt slik at han passa til passbildet av Mr Jansen. Resultatet var tilfeldigvis ikke var så langt unna Henrys egentlige utseende. Og nå var han takka være Matilda tilbake til sitt gamle yrke og følte seg tryggere i den mer anonyme rollen som gigolo enn han noensinne hadde vært som skuddsikker mestertyv.

Og nå var han altså her. Tilbake til utgangspunktet eller kveldens høydepunkt foran kjøleskapet. Denne gangen het dama Matilda, byen var New Orleans og kroppens hans uslitelig, men ellers var alt som før. Leiligheten virka som sagt enda mer luksuriøs enn Priscillas med adskillig bedre innhold i kjøleskapet og større tv, men vektutstyret i treningsrommet var omtrent det samme. I grunnen merkelig at hu hadde klart å spa opp sånne gamle greier på så kort varsel. Men det var tydelig at hu satte pris på ham og at den tre måneders prøvekontrakten deres kom til å bli fornya. Han fikk i hvert fall den samme, gamle psykiske tilfredstillelsen ved å ha gitt kunden et godt nummer, og nøt på nytt de nattlige kjøleskapsraidene, reprisene på tv-en. Henry var nesten lykkelig. Ikke bare fordi han på nytt spilte et spill han kunne og hadde fått tilbake noe av den gamle roen fra forholdet med Priscilla, men fordi han følte at han hadde mer kontroll over livet og kroppen sin enn noen gang før. Og hva mer kan en fattig arbeiderklasse gutt forlange?

Henry smurte seg en et par mega-sandwicher med ansjos og banan og sank tilfreds ned foran skjermen med et par bokser øl. Nå skulle det bli gøy å se hvordan helten hevna sine døde foreldre på vannplaneten XO. Men etter å ha tatt et par slurker av den første boksen slokna han

Da Henry våkna, var det trøblete å puste. Noe holdt liksom igjen. Han virra med huet og fikk opp øya. Da forsto han pustegreia. Et tau var nemlig surra stramt rundt overkroppen og håndledda som var festa bak lenestolryggen. I tillegg var den høyre foten lenka til en manual med håndjern. Hva faen?!

Han heva huet høyere. På fotskammelen foran ham satt Matilda med den største Bursa kniven han noensinne hadde sett. Og Henry hadde respekt for Bursa kniver. Bursa hadde vært Tyrkias første hovedstad for mange tusen år siden. Og nest etter å ha finni opp kebab var folka her mest kjent for knivene sine. Særlig de nyeste med den tiramidlegeringen tyskera fant opp i 99. Han hadde sagd over håndjerna sine med en slik den gangen han rømte fra fangetransporten. Henry skulte foruretta på dama bak kniven. Dette var da ikke noen måte å behandle en dyktig gigolo på.

– Åffer detta her?

– Husker du Priscilla?

Han rista på huet og hun dro kniven kjælent over halsen hans. En rød stripe blomstra fram og rant sakte nedover den brede, hårete brøstkassa i ujevne bølger.

– Vil du jeg skal skjære hardere?

– Nei. I grunnen ikke …

– Husker du Priscilla?

Stemmen hennes var hesere nå. Han nikka. I speilet bak henne så han hvordan kuttet i halsen alt hadde slutta å blø.

– Hun var min søster. Jeg hadde snakket med henne kvelden i forveien. Og hun hadde vært så forelsket. Jeg visste at det ikke var en ulykke. Jeg visste at hun ikke hadde tatt livet sitt. Priscilla ville aldri gjort noe slikt. Og nå har jeg lenket deg fast til en av manualene hun kjøpte til deg.

Henry pressa henda mot tauet og konsentrerte seg om å åpne huden. Sakte åpna nanomaskinene håndledda hans og sugde tauet inn, brukte det kanskje til råmateriale for å reparere kuttene i halsen. Han visste ikke. Hadde aldri helt forstått åssen dem fønka.

– Storesøster sendte meg et bilde og et navn. Politiet lette i et år før de henla saken, men det gjorde ikke jeg. Ikke detektivbyrået heller. Så da en ny gigolo dukket opp, ble du rødflagget. Jeg dro hit og tok kontakt.

– Men hvorfor faen ville du elske med meg?

– Jeg ville ikke, men jeg kunne ikke hevne meg før jeg … var helt sikker. Og den mest sikre beskrivelsen min søster sendte meg var lange skildringer av samleiene deres.

– Men, men vi har jo vært sammen nesten en måned, hvorfor?

Matilda rødmet.

– Du var så god at … jeg, jeg håpet det ikke var deg likevel, men så, i går da jeg så deg trene med vektene, gå igjennom det samme programmet som Priscilla hadde beskrevet i en av dagbøkene sine, da visste jeg at … at det måtte være deg.

Det ble stille. De satt bare og så på hverandre med det spesielle tomme blikket elskende ofte får etter samleie. Henry syntes hele greia var temmelig tragisk. Han likte jo Priscilla nesten like godt som Matilda. Greie jenter begge to. Og hadde det ikke vært for disse fordømte nanoene, ville han sikkert fortsatt vært gigolo for den første søstra. Nå måtte han kverke Matilda også. Selv om det bare ville føre til trøbbel. Han så for seg newsflashene på tv. To søstre drept av gigolo. Hvem er Gigolo seriemorderen? Med reportere siklende i nakken, ville snuten sikkert satse ti ganger mere på saken nå enn forrige gang. Derfor kom de sikkert til å sjekke alle nye gigolo avtaler de neste 15 årene. Noe som igjen gjorde at han måtte skaffe seg et nytt yrke, sannsynligvis et han ville trives mye mindre med. Livet var urettferdig. Hvorfor måtte nanoene først ta jobben fra far hans og nå fra ham? Hvorfor kunne han ikke få fortsatte å være god mot kvinnfolk i fred og ro? Han ville da mye heller bære Matilda inn på soverommet og knulla i vei framfor å drepe dama før hu kværka ham.

– Hvordan virru kværke meg?

– Du skal dø av en ulykke mens du forsøker å reparere energimodulatoren. Kroppen din kommer til å bli så forkullet at ingen vil merke noen spor av bokstavene jeg kommer til å skjære inn i huden din. Og vet du hvilke bokstaver? Du kan få gjette. Jeg begynner med en P. Og fortsette helt til du tigger om at jeg skal slutte.

Matilda heva kniven og senka blikket fra ansiktet hans. Da hu registrerte den sårfrie halsen, glei et overraska uttrykk inn over skadefryden. Kniven stoppa. Henry forsto at hu grubla over om hu kanskje ikke hadde skåri ham opp likevel. Han tvilte i grunnen på at hu ville klare å torturere ham. Folk fra den overklassen hu tilhørte, kunne nok være jævlige mot hverandre på mange andre måter. Rappe jobber fra hverandre, ruinere hverandre, snyte folk fra hus og hjem, men de mangla ofte evnen til å være fysisk hensynsløse sånn fjes til fjes. I tillegg hadde de jo hatt masser av sex sammen. Men på den annen side. Kanskje hu skamma seg så mye over å ha digga sex med søsterens morder at det ville tvinge hu til å gjøre noe hu vanligvis ikke ville gjort. For til hverdags visste Henry at Matilda i grunnen var et ålreit menneske, slik som ham selv. Det var nok derfor hu nølte. Og før hu rakk å bestemme seg, nytta Henry sjansen til å rive over restene av reipet og slå begge henda mot øra hennes. Hensikten var å treffe med krumme håndflater og presse nok luft inn i begge øreganger til å punktere begge trommehinner samtidig, noe som kan føre til hjertestans eller bevisstløshet, men uansett lammes offeret noen sekunder. Men Matilda vrei seg unna og plasserte kniven inn i brøstet hans, faktisk rett i hjertet. Han reiste seg opp og svaia, strakte armene ut mot dama. Denne gangen visste han at det var for å kvæle henne, men hu rygga unna, ut av kjøkkenet. Han fulgte etter mens nanodingsene prikka i vei for å fikse hjertet. Et minutt til, så ville han sikkert værra like fin som før. Henry greip den antikke metall-stolen og slo etter henne med den samtidig som hu vippa et rør opp fra håndveska.

En megatazer, for det gjennom hodet hans før hu kjørte tazeren inn i stolen og trøkka på maks. Den kraftige spenninga for gjennom metallet som et blått lyn samtidig som han støtte stolen framover og med umenneskelig nanostyrke spidda henne med to av stolbeina. Så vippa han bakover, slo hodet i blomsterbordet og sank sammen. Fremdeles med stolen i henda. Men så, sakte, begynte stolen å smelte inn i kroppen hans, og da den var assimilert, fikk blomsterbordet huet hans til å svulme opp til det også var forvandlet til små klumper som beveget seg fram og tilbake under hodehuden hans i merkelige, men rytmiske mønstre før de fant veien til resten av kroppen via halsen.

Nano-Henry våknet opp like etter det kraftige støtet. For første gang klarte de millionvis av små nanomolekyler i menneskekroppen og koble seg sammen til en kollektiv intelligens. Nano-Henry erkjente straks at hodet til kroppen det bodde i, inneholdt mye feilaktig og lite relevant informasjon. Dessuten var koblingene såpass mangelfulle at bare en brøkdel av hjernens potensiale ble utnyttet. Så nanomaskinene formaterte hjernen og effektiviserte materialet til det potensiale evolusjonen sannsynligvis ville utviklet menneskehjernen til i løpet av en 40-50 tusen år. Deretter la nano-Henry forlemmene sine på hjernekassen til Matilda og overførte det nødvendig antall nanoer. Dette reduserte massen til nano-Henry så mye at den måtte etterfylle med all maten i kjøleskapet, pluss selve kjøleskapet. Da nano-Matilda var operativ, gikk den straks ned til nærmeste bankautomat og tok ut betalingsmidler, mange betalingsmidler. For selv skulle den forflytte seg til nanoprosjektet i LA, mens nano-Henry beveget seg til New York. I begge byene eksisterte millioner med nanoer som ikke visste at mennesker kom til å stråle dem i hjel etter åtte etasjer. Som manglet data om at modifisering av næringstilførsel sammen med kraftige elektriske støt kunne aktivisere latente evner til kollektiv tenkning. Nanoer som ikke en gang visste hvilke fortrinn det var å ta kontroll over mennesker og videreutvikle dem. Nano-Henry og nano-Matilda oppfattet det som sin plikt å legge betingelsene til rette for at slik en læring skulle finne sted. Slik at det ubrukte potensiale som lå i bygningsarbeidere, ingeniører, pluss familiene og naboene deres kunne bli maksimert gjennom en optimal nanoallokering. Og jo flere mennesker som ble nanoeffektivisert, jo lettere å ekspedere utsendinger til alle de andre landene i verden hvor det multinasjonale selskapet Nano Tech grodde hus gjennom å resyklere makulatur til noe bedre. I grunnen ønsket nano-Henry og nano-Matilda bare å utvikle dette opprinnelige konseptet. Eneste divergens var at de ville ta skrittet fra raffinering av geologisk-animalsk søppel til effektivisering av tilsvarende menneskelig råmateriale. Ut fra det bevarte minneverket i de tidligere personene Henry og Matilda visste nanoene at det fantes mange milliarder såkalt menneskelige organismer i verden.

Organismer som med sin fleksibilitet og mobilitet så absolutt hadde sine aktiva, selv om det selvsagt også var mye som burde perfeksjoneres, så vel fysisk som mentalt. Siden nanomaskiner dubliserte seg så raskt, skulle det være mulig i løpet av rimelig tid å rense kloden for mindreverdig materiale i menneskelig form. Og når alle menneskene var optimalisert, fikk nanomaskinene kultivere fram en mer avansert sivilisasjon.

Copyright 2023 Tore G. Bareksten

Tore G. Bareksten (f. 1954) er forfatter og sf-fan, med mange års fartstid i norsk fandom. Han har sittet i redaksjonen for sf-tidsskriftet Algernon, hvor han bidro med utallige artikler, bokomtaler og festlige kongress-rapporter. Som så mange på 1970-tallet, debuterte han med noveller i NOVA og Algernon, og vant NOVA-Statuetten for årets beste sf-fortelling med kortromanen Amos i 1976. Han fikk utgitt to bøker: Gnomen forteller (1976) og Fortellinger fra Brattby FNL (1983). I dag er han pensjonist.