“Den røde pest” av Jack London, del 5 av 11

Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.

Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.

III

Den gamle mannen tørket tårene bort med de skitne knokene sine og fortsatte fortellingen med en skjelvende, pipende stemme som snart fikk kraft etterhvert som han falt inn i fortellingen.

«Pesten kom sommeren 2013. Jeg var sju og tjue år, og jeg husker det godt. De trådløse meldingene – »

Hareleppe spyttet hørlig, og Beste skyndte seg å forklare.

«Vi snakket gjennom lufta over tusenvis av kilometer til hverandre. Og det kom melding om at en underlig ny sjukdom var brutt ut i New York. Det levde søtten millioner mennesker der, i Amerikas mektigste by. Ingen tenkte noe særlig over meldinga. Det var bare en bagatell. Det hadde vært noen få dødsfall. Det lot til at de døde svært raskt, og at det første tegnet på sjukdommen var at ansiktet og hele kroppen ble rød. Innen fireogtjue timer kom meldinga om det første tilfellet i Chicago. Og samme dag kom det melding om at London, verdens største by etter Chicago, hadde bekjempet sjukdommen i all hemmelighet i to uker og undertrykt nyhetsmeldingene – altså ikke tillatt meldingene om at London hadde pesten å gå ut til resten av verden.

Det så alvorlig ut, men vi i California, liksom i resten av verden, bekymret oss ikke. Vi var sikre på at bakteriologene kom til å finne en måte å bekjempe den nye sjukdommen på, slik de hadde funnet midler mot andre sjukdommer. Problemet var at sjukdommen drepte så uhyggelig raskt, og at den åpenbart drepte hvert eneste menneske som fikk den. Ingen kom seg av den. Vi husket den gamle Asiakoleraen, hvor du kunne spise middag med en mann i strålende form om kvelden, og neste morgen kunne du – hvis du sto opp tidlig nok – se ham bli kjørt forbi vinduet i likvogna. Men denne nye pesten var raskere – mye raskere. Fra de første tegnene viste seg tok det en time før de døde. Noen varte i flere timer. Mange døde ti eller femten minutter etter at de første tegnene viste seg.

Hjertet begynte å slå raskere, og kroppstemperaturen steg. De fleste la ikke merke til disse signalene, og det første de merket var rødfargen. Vanligvis kom krampene omtrent samtidig med fargen. Men denne krampen varte ikke lenge og var ikke særlig sterk. Overlevde man den, ble man fullstendig rolig, og kjente bare en nummenhet som krøp raskt oppover gjennom kroppen fra føttene. Hælene ble lammet først, deretter beina, hoftene, og når nummenheten nådde hjertet, døde man. Man hverken raste eller sovnet. Tankene var rolige og klare helt til hjertet stanset. Og noe annet som var underlig var at forråtnelsen gikk så raskt. Ikke før var en person død, før kroppen nærmest falt fra hverandre, smeltet bort mens du sto og så på den. Det var en av grunnene til at sjukdommen spredte seg så raskt. Milliarder av bakterier i en menneskekropp slapp øyeblikkelig ut.

Og på grunn av alt dette hadde bakteriologene små muligheter til å bekjempe bakteriene. De ble drept i sine laboratorier mens de studerte Skarlagensbakteriene. De var helter. Like raskt som de bukket under, sto nye fram og overtok plassene deres. Det var i London de første klarte å isolere dem. Nyheten ble telegrafert ut over hele verden. Trask var navnet på mannen som klarte det, men innen tredve timer var han død. Så fulgte kampen i alle laboratoriene for å finne noe som kunne drepe pestbakteriene. Alle gifter sviktet. Dere skjønner, problemet var å finne en gift, eller et serum, som kunne drepe mikroorganismene i kroppen uten å drepe kroppen. De prøvde å bekjempe dem med andre bakterier, å sprøyte andre bakterier som var pestbakterienes naturlige fiender inn i kroppen til de sjuke – »

«Og du kan’ke se dem bakteriene, Beste,» innvendte Hareleppe, «og enda så prater og prater du som om dem var no, når dem ikke er no i det hele tatt. Det som du ikke kan se, det ække, og det er det. Slåss mot tinger som ikke fins med tinger som ikke fins! Dem må ha vært tullinger alle samma i den tida. Det var dæffor dem strøyk med. Jeg trur ikke på sånt tull, det ska jeg si deg.»

Beste begynte øyeblikkelig å gråte, men Edwin forsvarte ham varmt.

«Hør her, Hareleppe, du trur på mye du ikke kan se.»

Hareleppe ristet på hodet.

«Du trur på daue mennesker som går omkring. Du har aldri sett en dauing som går.»

«Jeg sier jo at jeg har sett dem, ifjor vinter, når jeg var på ulvejakt med far.»

«Og du spytter når du går over rennende vann,» utfordret Edwin.

«Det er for å holde uhellet borte,» var Hareleppes forsvar.

«Du trur på uhell?»

«Javisst!»

«Og du har aldri sett uhellet,» konkluderte Edwin triumferende. «Du er like ille som Beste og bakteriene hans. Du trur på tinger du ikke kan se. Fortsett du, Beste.»

Hareleppe forble taus, knust av sitt nederlag i metafysikk, og den gamle mannen fortsatte. Ogte, skjønt denne gjengivelsen må gå utenom detaljer, ble Bestes beretning avbrutt mens guttene kranglet seg imellom. Samtidig førte de hele tida en lavmælt samtale seg imellom, med forklaringer og gjetninger, mens de strevde for å følge den gamle mannen inn i hans ukjente, forsvunne verden.

«Skarlagenspesten brøt ut i San Francisco. Det første dødsfallet kom på en mandagskveld. På tirsdag døde de som fluer i Oakland og San Francisco. De døde overalt – i sengene, ved arbeidet, på gata. Det var på tirsdag jeg så det første dødsfallet – frøken Collbrann, en av studentene mine, mens hun satt rett foran meg i forelesningssalen. Jeg la merke til ansiktet hennes mens jeg snakket. Det var plutselig blitt rødt. Jeg sluttet å snakke og kunne bare se på henne, for frykten for pesten var allerede over oss, og vi visste at den var kommet. Den unge kvinna skrek og sprang ut av rommet. De andre ungdommene sprang også ut, alle unntatt to. Frøken Collbranns krampe var svært lett og varte mindre enn et minutt. En av de unge mennene hentet et glass vann til henne. Hun drakk bare litt av det og ropte:

«Føttene mine! Følelsen har forlatt dem.»

Et øyeblikk etter sa hun: «Jeg har ingen føtter. Jeg merker ikke at jeg har noen føtter lenger. Og knærne mine er kalde. Jeg kan snautt kjenne at jeg har knær.»

Hun lå på golvet med en bunke notater under hodet. Og vi kunne ikke gjøre noe. Kulda og nummenheten krøp opp forbi hoftene hennes, til hjertet, og da de nådde dit var hun død. Etter femten minutter – jeg så etter på klokka – var hun død, der, i mitt eget klasserom, død. Og hun var ei vakker, sterk, sunn ung kvinne. Og fra de første symptomene på pesten tok det femten minutter før hun døde. Det forteller dere hvor rask Skarlagensdøden var.

Men på de få minuttene som jeg tilbragte med den døde kvinna i klasserommet hadde alarmen spredt seg over universitetet, og studentene, flere tusen, hadde forlatt lesesalene og laboratoriene. Da jeg kom ut og gikk for å avlegge rapport for fakultetets president, fant jeg universitetet forlatt. Borte ved hybelhusene så jeg noen etternølere på vei hjem. To av dem løp.

Jeg fant president Hoag på kontoret hans, alene, svært gammel og svært grå så han ut, med en mengde rynker i ansiktet som jeg ikke hadde sett før. Ved synet av meg kom han seg på beina og stavret seg inn på det indre kontoret, smelte igjen døra etter seg og låste den. Dere skjønner, han visste at jeg hadde vært utsatt for smitte, og jeg betraktet meg selv som død. Det var ikke det, men en følelse av sterk depresjon som virket på meg. Alt hadde stanset. Det var som verden endte for meg – min verden. Jeg var født innen syns- og hørevidde av universitetet. Det hadde vært min forutbestemte karriere. Min far hadde vært professor der før meg, og hans far før ham. I ett og et halvt århundre hadde dette universitetet, som en veldig maskin, arbeidet rolig videre. Og nå, på et øyeblikk, hadde det stanset. Det var som å se den hellige ild dø ut på et hellig alter. Jeg var sjokkert, ubeskrivelig sjokkert.

Da jeg kom hjem, skrek husholdersken høyt idet jeg kom inn, og flyktet. Og da jeg ringte, viste det seg at værelsepiken også var forsvunnet. Jeg undersøkte. På kjøkkenet fant jeg kokken, i ferd med å dra sin vei. Hun skrek også opp, og i redselen mistet hun kofferten med sine personlige eiendeler idet hun løp ut av huset og over plenen, skrikende. Jeg kan høre dette skriket til denne dag. Dere forstår, vi reagerte ikke slik overfor vanlige sjukdommer. Vi var alltid rolige når det gjaldt slike ting og sendte bud på leger og sjukepleiere som visste nøyaktig hva de skulle gjøre. Men dette var noe annet. Det slo til så plutselig, og drepte så raskt, og bommet aldri. Når rødfargen viste seg i ansiktet til et menneske, da var det mennesket merket av døden. Det var ikke ett kjent tilfelle hvor offeret overlevde.

 – fortsettes –

Del dette innlegget på:

  1 kommentar til ““Den røde pest” av Jack London, del 5 av 11

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *