Gi oss stjernene tilbake (novelle av Lars Schwed Nygård)

En gang var hele himmelen vår. En gang skjøt våre stjerneskip gjennom natten som en eneste stor orgasme. Som sædceller myldret vi oss gjennom rommet på jakt etter våre egg, våre planeter. Men forholdet mellom skip og planeter var nær det motsatte av mellom sæd og egg, for så ubegripelig mange flere planeter var det, enn det var fartøy i våre flåter. En uendelighet av soler og kloder som vi gjorde til våre hjem.

Vi hadde Regulus A 2, som vi kalte Svanens verden, og der dyrket vi skjønnhet og reiste byer hvor alle rette vinkler var forbudt.

Vi hadde Polaris 3, som vi kalte Antrofilius, og der dyrket vi kjærligheten, og ingen av oss sov noen gang en natt alene.

Vi hadde Proxima Centauri 5, som vi kalte Edensjord, og der dyrket vi marken, både billedlig og bokstavelig dyrket vi den, for alt vi plantet, høstet og fortærte, var både mat og vårt bånd til planeten vi hadde valgt oss.

Og utallige flere hadde vi òg, og enda flere navn hadde vi for dem. Vi hadde våre skip som tok oss fritt fra den ene stjernen til den neste, åpenbarte for oss – de av oss som brød seg med å reise – at vi – at mennesket – var så mye mer enn noen enkelt av oss kunne bære i sitt nervesystem. Vi var teknokratiske bystater, vi var buddhistiske nullgravitasjonskolonier, vi var flokker av nostalgiske bensinnomader, vi var kunstig intelligente enevelder og organiske omnikratier som gav makt til alt liv gjennom telepatiske parlament.

Vi var et folk som ikke kunne tale uten sang.

Vi var et annet, som kappet sine ører av i den tro at all lyd er løgn.

Vi var et tredje, som kronet en ny dronning hver gang månene sto i søyle over fjellet hvor vi trodde våre guder holdt hus.

Alt dette var vi, og så mye, mye mer.

Og de av oss som reiste, vi så det. Vi så alt vi var, og at vi var frie til å velge. Og vendte vi hjem igjen til planeten vi kom fra, så fortalte vi om vår frihet til resten av oss. Fortalte om hva vi hadde sett og hørt og smakt og blitt. Hvilke andre liv vi hadde prøvd og lekt med, hvilke vi hadde vendt oss bort fra og hvilke som kanskje kallet oss til nye hjem.

Og alle ville vi jo så ulikt, eller nei: for i hele, vide universet var det alltid noen av oss som ville likt, og vi fant sammen med hverandre, og vi fant verdener, og de verdenene skapte vi om til hjem vi kunne dele.

Og slik levde vi da, i hverandres himler, og over hver eneste planet skinte en symfoni av stjerner, og vi løftet våre blikk og vi visste at der, der ute, der var vi òg, og der levde vi som vi ønsket, og kanskje visste vi ikke om hverandre og kanskje visste vi litt, og kanskje, hvis vi ikke følte oss helt hjemme der vi var, så tenkte vi kanskje at der, der ute, der var det til og med en verden med rom for oss.

Og kanskje var det en av oss som stod slik med hodet bøyd bakover og tenkte nettopp dette, en av oss på en planet av hav og lave sletter rundt en stjerne som kanskje het Altair, en av oss som kanskje selv het Samuelle Novaskute Hemden av Lavlandsætten, men som helst ville bare hete Samu og lengtet etter å klatre de høyeste fjell mot nettopp stjernene. Og kanskje hadde vår unge Samu en sjalu make eller æresyk far som ikke delte hennes higen mot det høye, men heller hadde sjøvann skvulpende i årene. Og kanskje var det han, hva enn hans navn, om enn han var hennes far eller make, kanskje var det han som slo et skall om hele Altair og dens system av fire planeter, stengte hele solsystemet inne eller resten av universet ute. Kanskje trodde han at det skulle gi unge Samu ro, men kanskje gjorde det ikke det.

Kanskje husket hun stjernene.

Kanskje husket hun at vi var der ute òg, blant dem. At på så mange av dem fantes det klipper, berg, de høyeste fjell som steg tilbake igjen til stjernene. At der ute et sted var en planet med rom for også henne.

Kanskje var det da den navnløse bestemte seg. Kanskje var det da han sendte sin marine ut gjennom skallet rundt Altair-systemet, ut i rommet, ut blant stjernene, ut til resten av oss.

Ja. Kanskje var det slik det begynte.

Alt vi vet sikkert, er hvor vi endte opp. Og – mer eller mindre – hvordan.

Skjønt, vi har alle forskjellige historier. Noen av oss forlot våre verdener frivillig, lot oss lose inn gjennom Altairs mørke skall, inn til stjernens fire planeter, roterende der i sin felles bane som de alle delte. Lot oss bosette på planetene, på Altair 1 eller 2 eller 3 eller 4. For det er alt de heter, disse planetene, og alle deres bygninger består av de samme grå moduler. Og over dem alle er nattehimmelen kun sort.

Så her bor vi nå, alle vi som forlot våre verdener frivillig, og alle vi som måtte lokkes eller trues eller hjernevaskes eller se våre frender slaktes ned.

Og her lærer vi at en navnløs herre rår over oss alle, for å kjenne noens navn, er å ha dem i sin makt. Våre navn er nå tatovert på våre panner, i et språk som kun den navnløses soldater forstår. Det er slik de gjør våre navn til sine våpen.

Her lærer vi at menneskehetens mål er å bli hel igjen, å leve som ett folk under Altairs mørke skall, for hvor ellers, hvilken annen stjerne huser mennesker som har oppnådd slik teknolingvisk exovolusjon, hvilken annen stjerne har bragt frem det sanne morgendagens menneske?

Ja, det måtte bli Altair. Også det lærer vi her.

Det måtte bli Altair, fordi resten av oss tok feil.

Og derfor er vår nattehimmel uten stjerner.

 

LES OGSÅ:

Odas klode (novelle av Lars Schwed Nygård)