Nye Nova drives på fullstendig idealistisk basis, det vil si: Ingen involverte tjener så mye som et riskorn på virketrangen vår. Til gjengjeld gir det oss mye i form av livsglede & universets fargespill når galaksene skinner inn over våre indre risåkre. Det fortelles en liknelse om en mann, som da han hadde funnet en perle, solgte alt han eide for å kjøpe denne ene perlen (hvor han kunne se hele himmelen reflektert (?) – og sitt eget speilbilde på kjøpet (?)).
Uansett: Mennesket er et sosialt dyr, og all anerkjennelse vi får for våre driftige dugnadstimer, tar vi imot med brystet blottet. Særlig herlig (& aktuelt) er det at Nye Nova har fått positiv omtale i siste nummer av Gateavisa – organ for avvikere, utgitt fra arbeidskollektivet i Hjelmsgate, hovedstaden.
Årvåkne lesere av Nye Nova kan ha plukket opp at nettmagasinet (for science fiction og fabelprosa på norsk) på sett og vis er unnfanget via Gateavisa og Hjelmsgate. Dette beror på følgende:
a) Undertegnede redaktør (BB) hadde sin (min) litterære og publisistiske læretid i Gateavisa ca. 2005-12 Videre: Brorparten av mine to bøker … som duften av en drøm … og Kalles kopier ble skrevet mens jeg deltok i en litterær skriveklubb med bakgrunn i hjelmsgatemiljøet. Venner herfra har slik sett vært uvurderlige for min egen science fiction-dannelse.
b) Den andre medredaktøren i Nye Novas første fase, Cato Pellegrini, var aktiv i Gateavisa (med blant annet en oversiktsartikkel om norske fanziner) noen år etter min tid. Slik fikk han min kontaktinfo, noe som førte ganske direkte til opprettelsen av Nye Nova.
c) Are Hansen, som både står for (alfa-omega) teknisk hjelp med å sette opp nettstedet vårt, og som dessuten har bidratt i både novelle- og artikkelformatet, er en kjenning fra nettopp Hjelmsgate. Sant å si opererer han som noe av en kunnskapens eminense der i gården, og har mye av æren for Gateavisas overlevelse de siste tiårene.
Nok om det! Siden Gateavisa er kjent som anarkistavisa i Norge (omenn det er noe åpent hvorvidt det dreier seg om ideologisk anarkisme, tøyseanarkisme eller hva-enn-det-er), kunne det her vært fristende å drøfte politisk ideologi i science fiction – ikke minst siden tendensen mot visjonær anarkisme/frihetlig sosialisme er relativt framtredende (Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen jr. er f.eks. eksempler på norske sf-forfattere med hyppige anarko-referanser). MEN dette blir altfor meget i denne omgang. For: Til tross for vår anarkistiske (ny)fødeselsberetning, bekjenner Nye Nova seg på ingen måte til noen slags politisk retning per se. Årvåkne lesere vil oppdage at alt fra leninister til høyre-libertarianere slår seg løs i både gamle og Nye Novas spalter. Science fiction og fabelprosa er idemessige forskningslaboratorier, der alt kan prøves ut og vidunderlige vekster kan springe fram, som glitrende riskorn på himmelen.
Poenget, her og nå, er å juble over omtalen av Nye Nova i Gateavisa våren 2025, der vi også siteres:
«Vi er inne i ei tid da mektige selskapers data-algoritmer setter rammer – eller stengsler – rundt våre liv, da statsmaktenes muligheter for overvåkning og kontroll antar dystopisk karakter, og da menneskets forhold til naturen og livsgrunnlaget settes på sterkere prøve for hver dag som går. I ei slik tid er framtidsfabuleringer og science fiction-sjangerens overskridelse av gitte samfunnsformer, mer skrikende aktuell enn noensinne.»
Videre: Gratulerer til dagens Gateavisa-redaksjon/generasjon med strålende nytt nummer. Vi merker oss (for anledningen) den framtredende skribent Andreas Nordengen, som allerede har rukket å bidra også til Nye Nova – og som vi gjerne hører med fra.
NB: Nye Nova tar imot bidrag fra alle leire og/eller miljøer, eller fra deg som ikke engang tilhører noe miljø i det hele tatt, så lenge det er innenfor eller berører de fantastiske sjangrene, og er skrevet på et skandinavisk språk. Vi høres!
Luke 4: Nye NOVA intervjuet av Morgenbladet: Stjernen lyser igjen
Kuriositet/Fun Fact: Også undertegnede har et forhold til Gateavisa. Det oppsto på det herlige syttitallet, da opprør, kvinnekamp, maoisme, utopisme, miljøvern, New Age, opprørstrang, hjerneåpnende musikk og hippiefantasier freste i ideenes løfterike wok-panne. Langhåret, ikledd støvler og flekkete jakke fra militært overskuddsutsalg, fant jeg veien til Hjelmsgate, der det sagnomsuste magasinet holdt til. Det luktet intenst av vegetarmat, ånd og noe annet. Jeg hadde fått publisert en ganske klein tegneserie i Gateavisa, og var på leting etter et spirituelt fellesskap. Noen viste meg halvhjertet rundt i lokalene, men det ble raskt klart at veien inn til indre kretser krevde mer enn et drop-in-besøk. Jeg dro tilbake til det lille kollektivet på Frogner og fant andre stier til voksenlivet.
Det er morsomt. Første gang jeg var innom der, satt det noen folk og kulte`n (sløvet) i GAs redaxlokale, eller det hang noen i et horn på veggen eller hvordan det var. Jeg spurte om det var redaxmøte, og en svarte «Ja, det er kanskje det.» Ett år senere gjorde jeg nytt forsøk, og stakk innom igjen (litt mer pågående denne gang), så fikk jeg peilet meg inn på avisdrifta på et vis.
Jeg har ingenting med den omtalte utgaven av Gateavisa eller Nye NOVA å gjøre, og vil derfor be pent om at mitt navn snarest slettes fra denne artikkelen.
(To whom it may concern (spesielt interesserte), og selv om det har pent lite med fabelprosa å gjøre:)
Hva gjelder siste GA, ser jeg den har svinget litt mer mot sosial aktivisme og ideologisk anarkisme, etter en «arty» mellomperiode (2010-tallet til nå, etter min tid) – som over det hele kanskje framsto mer «hedonistisk».
Siste nummer framstår også litt mindre «sinnssyk» enn mange av de utgavene jeg var med på. De utgavene (cirka 2005-13) trakk i mange retninger. (I parentes bemerket: Det var perioden da både «alt-right»-nonsenset vokste fram fra kulturens ytterkanter, og såkalt «woke» (politisk korrekthet) fikk normgivende selvtillit. Jeg vil si at vi møtte hele dette spennet fra høysetet i Hjelmsgate, men at redax mirakuløst kom oss gjennom det på verdig vis – med nysgjerrigheten som dansende ledestjerne). Gateavisa er for øyeblikket litt mer «samlet» og «gjennomført» ideologisk, virker det som. Selv om den venstreanarkistiske tendensen har vært tydelig hele veien, så er den ekstra tydelig nå. Feminismen er tilbake (på min tid gjorde (til sammenlikning) feminismekritikk seg mer gjeldende, omenn slett ikke av det alt-right-slurvete slaget som tok merkelappen «anti-feminisme»).
Artikkelen (i siste GA) om de militante i Sør-Amerika framstår jo ganske hard, det får en si. Denne artikkelen ville vi selvsagt også ha trykket i min tid, for den gjør et uutslettelig inntrykk og får en til å tenke (uten at jeg på noen måte selv går inn for slik «militarisering» av det norske aktivistmiljøet). Men slike «ekstreme» artikler har en også en tradisjon i GA.
Der jeg ble mest paff, var et sted i intervjuet med den anarkistiske trubaduren, der både intervjuer og intervjubobjekt enes om at et pliktår for alle er en god ide. At to personer skulle mene dette samtidig i GA, ville neppe forekommet på min tid, da vi desperate rev oss løs fra all statstvang. (Intervjuet er for øvrig veldig sympatisk over det hele, spirer til håp springer fram fra papiret.)
Over det hele er det selvsagt umiskjennelig Gateavisa, med anarkisme og aktivisme i forening med psykedelika-romantikk og fargerikt opprør med glede. En dialog/dialektikk mellom de rusromantiske og de som har sett skyggesidene, viser seg både på og mellom linjene. Det er herlig å kjenne på slike oppriktige vyer for kulturen, håp i rennesteinens fargespill og gateøkologiens sprudlende livsformer! Viva!