Odas klode (novelle av Lars Schwed Nygård)

En onsdag, midt i uka, midt i livet, midt i stua til Oda, dukket det plutselig opp en planet.

Den bare hang der, halvveis over stuebordet, halvveis over det småslitne Ikea-teppet, der hang den bare, midt i løse luften, midt mellom sofaen og TV-en på veggen.

Det slo henne først etterpå hvor rart det var at hennes første tanke da hun subbet seg ut av soverommet og så den uforklarlige planeten var: Hvordan i helvete skal jeg klare å spille Spider-Man 2 nå? Jeg kommer jo ikke til å se en dritt!

Hennes andre tanke var nok mer normal med tanke på omstendighetene. Skjønt, omstendigheter som disse hadde neppe forekommet ofte nok til å sette noen som helst presedens for normalitet. Hennes andre tanke var: Er jeg blitt helt gæren nå?

Det hadde i så fall ikke vært så rart, alt tatt i betraktning. For det var ikke en hvilken som helst onsdag, dette. Det var en onsdag i november 2024, og – ja. Det stod vel sånn passe til med verden akkurat den dagen. Kanskje det var derfor den hadde søkt tilflukt her i leiligheten til Oda?

Hun stirret på den. Der hang den, midt i stua, midt i løse luften hang den der og roterte langsomt, langsomt, som en LP-plate spilt i sneglefart.

For det var den samme verdenen, det kunne hun se med en gang. Mellom spredte skyer så hun hav og kontinenter, hun så Australia der nede til høyre og Indonesia og Malaysia som små vadesteiner over Sørkinahavet opp til der hvor Kambodsja og Vietnam og hva det nå enn var alt sammen ble til Kina og Russland lenger nord og så til India og Midtøsten og Afrika og lille Europa lengst i vest.

Men alle navnene var bare i hodet hennes, de var ikke skrevet noe sted på selve planeten, sånn som de ville vært hvis det bare var en globus som hang der midt i stua hennes. Nei, dette var ingen globus, den hadde verken navn på seg eller tydelig opptegnede grenser som kunne skille den ene nasjonalstaten fra det andre, bare hav og land og skyer og denne uendelig langsomme rotasjonen. 

 

 

 

Oda kløp seg i armen. Det gjorde vondt.

Et øyeblikk tenkte hun på å rope på Ella og Eddie for i det minste å finne ut om hun hallusinerte eller ikke, men det var jo nytteløst, det var jo Arve sin uke. I stedet ble hun bare stående og se på planeten, på Jorda, ble stående og se på at den hang der som en medisinball fra gymtimene da hun var liten, en diger kule som var altfor stor til å gripe rundt, med små skyer som sakte smeltet sammen og gled fra hverandre igjen, hav som glitret og levde mellom landmassene.

Det var fortsatt ganske mørkt ute, det eneste lyset som kom inn gjennom vinduene var fra gatelyktene utenfor, men det virket som om hele planeten var lyssatt av noe annet, noe langt bak henne som måtte ha strålet lyset sitt på en måte tvers gjennom henne, for Oda kastet ingen skygge ned på sin enorme, knøttlille jordklode der den hang i intetheten og spant.

Sin jordklode? Hvorfor hadde hun tenkt på den som sin?

Tja … det var jo i hennes leilighet den hang. Så da var den vel på en måte hennes, var den ikke det? Hun lo kort av tanken, eller av hele situasjonen. Eller kanskje seg selv. 

Oda tok noen skritt til venstre og så at lyset nådde til omtrent akkurat der hvor Norge var, men lenger vest var det fortsatt mørkt. Storbritannia og Spania og Vest-Afrika, så Atlanterhavet og … 

Hun ble kvalm bare hun tenkte på det, som om hun var gravid igjen med noe som bare ville forgifte alt.

Amerika, midt i mørket. Små lys glødet som hissige stjerner langs kystlinjene, som tusenvis av brennende kors inn i landet.

Hadde hun kløpet seg i armen allerede?

Hun husket at hun hadde gjort det, og at det hadde gjort vondt. Men hvis hun drømte, kunne hun være sikker på at hun husket riktig?

Hun kløp seg igjen, hardt. Det gjorde dritvondt.

Faen.

Ok.

Så hun var blitt gæren.

Og det var jo egentlig ikke så rart.

Alt det der i nyhetene, det gikk nok litt mer inn på henne enn det gjorde på mange andre, spesielt alt det med –

Den skitne sorgen slo gjennom henne som en bølge, en krusning av kvalme og skam. Blikkene deres hang der i hodet hennes, fire stålgrå øyne under tilkjempet vennlige bryn, 17 år gamle Odas hvitkledde dommere, dommerne som dømte henne til …

Faen altså. Faen faen faen.

Oda lukket øynene, knyttet nevene, løsnet dem igjen og lot seg selv glemme. Åpnet øynene, lot den umulige jordkloden fylle hele livet hennes. Den var alt hun trengte å tenke på nå. Takk og lov for det.

Var hun gæren? Skulle hun strekke fram en hånd og ta på den? Kjenne om den faktisk var der, ikke bare inne i hodet hennes? Kunne det … være farlig på noen måte?

Og … og hva ville det bevise, egentlig, om hun tok på den? Hvorfor skulle fingrene hennes være immune mot hallusinasjoner hvis øynene hennes ikke var det?

Shit altså.

Hun kikket seg over skulderen, gjennom soveromsdøra. Telefonen lå på nattbordet å herregud som hun måtte pisse! Trykket bare smalt på i blæra, hun hadde helt glemt at det var der, at det var derfor hun hadde stått opp, hun måtte jo pisse noe helt jævlig og plutselig var det bare dét som fantes, en langsom eksplosjon der mellom beina og en blind panikk der inni hodet og hun kjente kroppen ta kontroll og rive henne bort fra umuligheten midt i stua, rive henne bort fra den og marsjere henne som en langbent dukke ut i gangen og inn på badet og å herregud herregud løfte lokket av med trusa ååååååååååååhhh …

Fred på jord og englekor.

Aaah …

Så svant paradiset som det alltid gjorde, og denne gangen vek det plassen for noe enda mørkere og rarere enn vanlig.

Hun kunne så vidt se den der, gjennom den åpne baderomsdøra, via speilet der i gangen. En liten flik av den, en slakt avrundet horisont. Den hang der fremdeles.

Hun tørket seg og trakk ned, vasket hendene og så seg selv stivt i speilet. En gang hadde hun vært pen uten sminke også, selv når hun stod der sånn som nå, med størknet sovesikkel i munnviken og håret til alle kanter.

Det var tider, det. Chateau Neuf og So What og Rage Against the Machine og Bill Clinton. Den gangen det var gøy å være sinna.

Det hang en jordklode i stua hennes.

Eller kanskje i hodet hennes.

Hun visste ikke hva som var verst.

Oda gikk ut av badet og inn i stua igjen og så på den. Rund, men ikke helt, hun kunne så vidt se at den liksom bulte litt ut rundt midten, rundt ekvator. Bare så vidt.

Skulle hun ta på den?

Nei, hun turte ikke.

I stedet la hun håndflaten tett, tett inntil, sånn at hun nesten kunne røre ved skylagene, men ikke helt.

Rundt ved ekvator var det varmt. Når hun strakte hånden nordover, ble det kaldere. Oppe ved Grønland og Nordpolen skikkelig kjølig.

Hun kunne se Golfstrømmen surkle seg lydløst opp fra østkysten av USA forbi Canada, over Atlanteren og opp mot Norge. Var det bare vann og varme den førte med seg, eller skylte den noe annet inn over landet hennes i tillegg? Noe skittent og brunt som klistret seg til forskremte norske sjeler?

Faen altså.

Hun håpte nesten mest at hun var gæren. At hun kunne gå inn i en dyp psykose, bytte ut denne forbannede søpleverdenen med en annen som kanskje var helt for jævlig den også, men i det minste ikke virkelig.

Ja. Det hadde vært bedre.

Hadde det ikke vært for tvillingene.

Herregud. Hva kom de til å si?

Kom de til å si noe som helst?

Eller var Oda bare gæren?

Det var jo én ting hun kunne gjøre. Burde ha gjort det med en gang.

Hun gikk inn på soverommet, plukket opp telefonen, kikket kjapt på varslene.

Det meste handlet om nyhetene, hun orket bare ikke. Drit i det nå.

Så stilte hun seg opp i døråpningen, siktet inn telefonkameraet så det fanget hele kloden der den hang over stuebordet, lyst opp av en usynlig kilde et sted langt bak henne.

Hm. Kloden var litt for lys, faktisk, mot den mørke leiligheten ville det bare se ut som om den hang der i verdensrommet. Hun gikk inn i stua, skrudde på taklyset og leselampene så man kunne se nøyaktig hvor denne umulige planeten befant seg.

Så stilte hun seg i døråpningen til soverommet igjen, siktet inn telefonkameraet.

Der ja.

Hun rørte ved utløserknappen på kamera-appen et par ganger, sjekket bildene.

Joda. Den var der, den. Odas umulige klode.

Shit.

Hun pustet dypt.

Så gjorde hun det eneste hun kunne gjøre. Åpnet Instagram, blåste i varslene, postet det beste bildet uten et eneste ord til kommentar.

Så får vi se, da, tenkte hun.

Feeden hennes var full av raseri og vantro. Oda kjente at det rev og slet i henne også, de samme følelsene, all verdens jævelskap snørte seg sammen rundt hjernen hennes og gjorde det vanskelig å tenke, helt for jævlig å bare puste. Hun burde poste noe hun også, noe som … noe som viste at hun følte med alle de stakkars folka der borte. Hun burde poste noe som viste at hun tenkte på dem akkurat nå, at hun visste hvem sin skyld det var, hva de burde ha gjort for å unngå det, en eller annen spådom om nøyaktig hvordan det kom til å gå til hælvete med alt sammen nå …

Plutselig kom det en Like.

Den var fra Beate, som Oda ikke hadde sett siden Maiden på Tons of Rock i 2022.

Hm. Ok. Men hva betydde det? Så Beate den umulige kloden også, eller hadde hun bare slengt et pliktskyldig hjerte mot en gammel venninnes innholdsløse bilde av en innholdsløs leilighet, en tommelfingertrøst for et innholdsløst liv?

Oda skrollet videre. Det var helt jævlig, men hun kunne jo ikke bare stoppe.

Det kom en Like til.

Hun så på bildet sitt, det røde hjertet under med et totall ved siden av.

Herregud, så rart det så ut. En jordklode som bare hang der, liksom, midt i en stue. Det så jo nesten ut som …

Oj.

En kommentar. Fra audiolord77, hvem faen var … Å ja, Gaute, var det. Gaute Eide, han var frilanser han også, akkurat som Oda. På Facebook delte han ganske åpent om hvor vanskelig det var blitt for ham det siste året. Det gjorde ikke Oda så ofte, hun var redd for at det skulle virke selvopptatt, men hun var glad for at Gaute turte å gjøre det. For han kjempet jo ikke bare for seg selv, han kjempet jo for henne også.

Høh. Så kult at han –

Nei.

Ikke kult i det hele tatt, faktisk.

Fy faen, Oda. Dette bør du holde deg for god for. Skjønner at det er noe du prøver å si med dette “bildet” men, fy faen. KI tar ikke bare livsgrunnlaget fra oss, synes du kan koste på deg å ofre illustratørene og billedkunstnerne en tanke også, du vet jævlig godt at de sliter like mye som vi gjør. Slett denne posten.

Panikken skjøt opp gjennom Oda, fra magen og ut i armene og bena, som nåler av is gjennom blodårene. Hun ble tørr i munnen, kjente verden trenge seg inn i hjernen hennes som sparkende jernstøvler, som blodtørstige droogs, som bødler. Men noe i henne kjempet seg gjennom svimmelheten, klarte å styre tommelen hennes til de riktige stedene på den glatte telefonskjermen, og få sekunder senere var bildet slettet. Alt som hang igjen av det, var et ekko av fordømmelsesskrekk som sakte begynte å ebbe ut gjennom kroppen hennes.

Han hadde trodd at det var KI. Selvfølgelig hadde han det. Det var jo det alle ville tro uansett hva hun sa. Selvfølgelig var det det.

Men …

Men da var hun i hvert fall ikke gæren.

I hvert fall ikke hvis øynene hennes kunne stole på at Gaute faktisk hadde skrevet det hun hadde sett at han hadde skrevet.

Hadde han det?

Oda løftet blikket fra telefonskjermen. Kloden hang der foran henne, roterte så uendelig sakte fra vest mot øst.

Var hun gæren?

Var det 2024 fremdeles, eller levde hun egentlig i en-eller-annen superdystopisk framtid hvor teknoligarkene allerede hadde plantet nevrochipene sine i hjernen hennes sånn at de kunne styre alt hun så og husket og tenkte og kjente?

Kanskje? Det eneste alternativet var at hun var gæren. Men Gaute hadde sett det han også. Med mindre …

Nei. Alt var umulig. Hun måtte …

Faen, altså! Hun måtte bare bestemme seg. Det var hun, Oda selv, som måtte bestemme om dette var virkelig eller ikke.

Ja.

Ja, for faen.

Det var Oda som måtte bestemme.

Hun tok et skritt mot den svevende kloden, så et til.

Herregud så levende den var. Så … så utrolig detaljert. Hun hadde et gammelt forstørrelsesglass ett eller annet sted, hun burde …

Nei. Først måtte hun finne ut. Hun måtte ta på den.

Ja. Det var sånn hun skulle finne ut. Om hun var gæren, eller om hele jordkloden faktisk hang i løse luften inne i stua hennes.

Langsomt strakte Oda fingeren mot Det indiske hav. Rett sør for ekvator.

Langsomt, langsomt …

Fingertuppen hennes ble varm, bare litt …

Og så plutselig litt kald. Og våt.

Hun trakk den tilbake.

En ring begynte å spre seg gjennom vannet, først knøttliten, så gradvis litt større, uendelig langsomt, som en film med tusen bilder i sekundet …

En vanndråpe glimtet på fingertuppen hennes. Den smakte salt, og … og det var noe i den. Et støvkorn eller noe. Hun spyttet det ut.

Hvis ikke kloden var virkelig, så var ingenting virkelig.

Og noe måtte jo være virkelig, så da var kloden det også. Det var sånn det måtte være.

Så Oda hadde altså en jordklode i stua.

Ok.

Ok.

Det var sikkert noe man skulle gjøre i sånne situasjoner, men Oda ante ikke hva.

Så i stedet gikk hun i dusjen, kledde på seg svarte jeans og t-skjorte som alltid, fønet håret og la sminke.

Så kaffe, og en banan og yoghurt og granola til frokost.

Telefonen lot hun ligge. Orket ikke nyheter nå. Sjekket ikke mail engang, hvorfor skulle hun det. Hadde ikke kommet oppdrag på minst et par uker, ikke siden den der folkemusikk-greia i ute Lillestrøm.

Faen altså.

Skulle hun ringe til noen? Til Arve? Ungene måtte jo få vite om dette her, måtte de ikke det?

Det var nesten rart at bananen fortsatt smakte banan, kaffen fortsatt kaffe. Hvordan kunne noe som helst fortsatt være normalt etter …

Plutselig kjente hun Stikket, gjennom hele seg som en slakterkniv. Det var så rart, for det var alltid følelsen først, den bare sprang opp gjennom kroppen hennes, og først når den nådde opp til hodet, så kom tanken. Det lille tomrommet inni henne som hun kalte Therese, som hun hadde kalt Therese i over tretti år nå, men som hun selvfølgelig ikke visste hva het på ordentlig. Eller hvor bodde, eller hva gjorde, eller om var lykkelig, eller …

Faen altså. Oda visste jo ikke engang om hun var bestemor.

Nei.

Nei.

Det var ikke noen som het Therese, og uansett hva hun het, så … så var det ikke Oda som var moren hennes.

Oda hadde Ella og Eddie, det var dem som var livet hennes nå.

Ella og Eddie og en jordklode som svevde i stua.

Hun måtte ut. Kunne ikke sitte her og bare se på den jævla greia, hva enn i helvete den var.

Hun pusset tennene, stakk føttene ned i Conversene, trakk på seg hettegenser, skjerf og skinnkåpe. Så seg selv i speilet.

Før hadde hun syntes at hun så hard ut i disse klærne. Hard og sexy, som om hele henne var en langfinger til alt som var dritt. Det var en stund siden nå. For hvis det var noe hun hadde lært seg med årene, så var det at dritten brydde seg langt faen om noens langfinger.

Oda gikk ut i oppgangen, låste døra bak seg. Det føltes jævlig rart, ansvarsløst, på en måte. Som om hun burde ha sittet der og passet på planeten sin, ikke latt den herje fritt alene i leiligheten. Men den herjet jo ikke. Bare snurret sakte rundt seg selv mens havene strømmet og skyene danset som levende Rorschach-flekker.

Hun gikk ned trappene, tre etasjer, forbi vaktmesterleiligheten (burde hun …? Nei, han var så creepy), forbi postkassene, ut i gården, ut på gata.

Himmelen lå som bly over byen. Ingen smilte, ikke Oda heller.

På hjørnet satt han junkien igjen, med den skitne røde lua, det skitne, pistrete skjegget, blank i blikket og tynn som en sprøytenål. Som en slags omvendt julenisse satt han der, med den altfor lille lappen sin med Vipps-nummer på.

Oda klemte hodetelefonene over ørene, satte på The Cure. Disintegration. Mørkt og mektig og vakkert og fra gamle dager.

Var det ikke et eller annet ord for skjønnheten i den absolutte håpløsheten? Den der Blade Runner 2049-estetikken, den følelsen av å stå ved et stup og bare stå der og la seg piske av regnet og av kulda, bare hengi seg til stormens vold og tidens ende?

Jo. Det var noe med det, men …

Faen altså.

Den følelsen var jo bare noe dritt, den også. Den hjalp jo ingenting, den hjalp jo ingen.

I hvert fall ikke Ella og Eddie, eller alle de stakkars folka i USA eller Ukraina eller Gaza eller Sudan …

Faen altså, hun burde poste noe. Måtte jo det, det var jo helt for jævlig. Hun fikk gjøre det når hun kom hjem igjen, hjem til …

Herregud. Plutselig slo det ned i henne som et steinras.

Her, på hjørnet av Nordre gate og Thorvald Meyers, hvor folk satt og drakk kaffen sin på Kaffebrenneriet, trillet barnevognene sine til biblioteket på Schous plass, stirret på telefonene sine mens de ventet på trikken … alle lydene, all praten, duene som stolpret seg rundt på jakt etter brødsmuler …

Her, hvor alt var så virkelig, slo det ned i henne: Det hang en jordklode hjemme i leiligheten hennes. Og hvis noe av dette var virkelig, så var den det også.

Hun kjente at hun begynte å bli kvalm. Demokratisammenbrudd og KI og klimaendringer og neste pandemi rett rundt hjørnet og …  Hun hadde null kontroll, ingen av dem hadde kontroll i det hele tatt, framtiden kunne bli hva faen som helst allerede, bare kaos, og nå? Nå hadde hun en planet i stua som hun aldri hadde bedt om, som hun ikke skjønte hva var eller betydde, hva …

Hva slags framtid lå foran henne nå? Foran barna hennes, foran Ella og Eddie og –

Shit.

Hadde … hadde Han kontakt med Therese?

Shit, hun hadde aldri egentlig tenkt den tanken før, tenkte på Ham så lite som hun kunne, og det var ganske så jævla lite, egentlig, men nå …

Hadde Therese … hadde hun … hadde hun sporet Ham opp noen gang? Bare Ham, og ikke Oda? Ææ, faen, for noen tanker, de stinket av paranoia og faenskap, selvfølgelig hadde hun ikke det, hvorfor skulle hun …

Men faen altså. Døra var åpen, for første gang på mange år. Døra var åpen, og gjennom den så Oda det jævla fjeset Hans, det jævla smilet, de små kråketærne rundt øynene som hadde gjort Ham så kjekk, så – å, hun holdt på å spy av seg selv – så sofistikert i Odas 17 år gamle øyne, og fingrene Hans som kilte mot nakken hennes –

– FAEN ALTSÅ! skrek Oda og rev av seg hodetelefonene og skjønte med en gang at det ikke var så veldig normalt å gjøre og ventet plutselig at alle menneskene rundt henne skulle stirre på henne med sjokk og sinne i blikket, men det gjorde de ikke.

For det var noen andre som skrek et sted. Skrek og gråt, det hørtes helt jævlig ut.

Hvor var det det kom fra?

Det kom fra …

Der borte, var det, fra en familie som stod der og så på telefonene sine, en mann og en dame og en liten gutt og en enda mindre ett-eller-annet i en trillevogn … Så ut som de var pakistanske, kanskje, eller indiske eller noe. Og de stod bare der og hylgrein, moren og han lille gutten, og faren stod der og stirret på telefonen sin og bare skrollet og skrollet og ristet på hodet og lagde lyder som et langsomt slaktet dyr …

Og noen stirret på dem, men de aller fleste bare gikk forbi. Og alle så skikkelig skremte ut, som om …

Hva …

Hva var det som …

…

Å faen.

Plutselig bare visste hun det. Med magen.

Hun visste det da hun trakk telefonen ut av kåpelommen.

Hun visste det da hun stirret ned på skjermen, lot kameraet skanne ansiktet hennes.

Hun visste det da telefonen åpnet seg og alle app-ikonene falt på plass på skjermen hennes.

Hun visste det da tommelen hennes nølte over NRK Nyheter-appen.

Så rørte hun ved den, og sekundet etter visste hun det på ordentlig.

Mega-tsunami, kalte de den. Den hadde oppstått rett utenfor Maldivene, og Maldivene fantes ikke mer. Så hadde den skylt over hele Sri Lanka og det sørlige India, knust og druknet alt liv i Kerala og Tamil Nadu, jevnet Bangalore med jorden.

Og fortsatt var det ikke over. Snart ville bølgen skylle inn over Indonesia i øst og Somalia, Kenya og Tanzania i vest.

Årsaken visste ingen ennå, nærmeste noen kom var an act of God.

Fem minutter senere var Oda tilbake i leiligheten.

Den lille ringen av vann vokste så langsomt gjennom det knøttlille havet. Mot Afrika i vest, mot Indonesia i øst.

An act of God.

Oda var helt tom i alt, i hodet, hjertet, sjela, alt. Ingenting kunne romme dette, det som skjedde nå.

Det Oda hadde gjort.

Det Oda hadde gjort med kloden sin.

Hun måtte stoppe det, men hvordan …

Hvordan skulle hun stoppe den jævla bølgen, hun kunne jo ikke bare stikke hendene nedi igjen, da ville det jo bare bli verre, da ville det bare bli nye bølger, nye mega-tsunamier, mer skrik og uendelig lidelse hun … hun måtte …

Det var …

Det var kanskje noe hun kunne gjøre.

Nei, det var umulig, det gikk jo ikke an, det kom til å … hun kunne jo ikke, hva som helst kunne jo komme til å …

Ringen vokste.

Hun hørte skrikene til den lille familien i ryggmargen.

An act of God.

Oda skrudde tankene av. De hadde ingen plass her lenger. Med en merkelig, umenneskelig ro la hun kinnet nesten inntil skyene over Indonesia, kjente at det så vidt rørte ved klodens tynne, tynne atmosfære. Hun lukket det venstre øyet, og da kunne det høyre se en ørliten krusning som nærmet seg sakte gjennom havet, og selv om det sikkert ikke var mulig engang, så trodde hun at hun hørte et skrik der fra øyriket under øret hennes, et skrik fra hundre millioner stemmer som ikke kunne brukes til annet enn å trygle om en nåde de ikke kunne tro på engang.

Men de tok feil, for Oda hørte.

Og Oda åpnet munnen, vendte den mot bølgeringen, og lett, lett, så lett som et minne av et vink fra en sommerfuglvinge, åndet hun ut et mikroskopisk pust mot bølgen.

Så løftet hun hodet igjen, skrittet tilbake og så.

Det var ikke lenger noen bølge på vei mot Indonesia. Bengalbukta lå stille og glitrende i lyset fra en usynlig sol.

Sekunder senere hadde hun reddet Øst-Afrika på samme måte.

Så satte hun seg ved kjøkkenbordet og begynte å grine.

Den første tanken som klarte å finne veien tilbake inn i hodet hennes, etter en lang, lang stund, var nesten like absurd som den om Spider-Man 2: Hva hadde Gaute Eide sagt om han så meg nå?

Nei, hun hadde ikke postet noe KI-bilde, nei, det ville hun aldri ha gjort.

Og fram til i dag ville hun vel aldri ha gjort noe som dette andre heller, drepe noen hundre millioner mennesker med en fingertupp i Det indiske hav.

Men det var det hun hadde gjort.

Det var det hun hadde gjort.

Og så hadde hun reddet noen millioner etterpå. Reddet dem fra … fra det hun selv hadde gjort mot menneskene på Maldivene. Og Sri Lanka. I India.

Det hun hadde gjort mot familien der i Thorvald Meyers gate.

Det var …

Det var jo …

Det var jo bare for stort.

Det var bare så altfor altfor stort å …

Det var …

…

Det var an act of God.

Oda løftet hodet, snudde seg langsomt mot planeten.

Den hang der fortsatt, over stuebordet og Ikea-teppet.

Hva var det hun hadde spyttet ut i sted, egentlig, etter at hun slikket saltvann fra fingertuppen sin? Det støvkornet, hva var det egentlig? Et tankskip? En oljerigg? En øy?

Fantes det noe ord for å bli tilintetgjort av en skyld som er så stor at ingen noen gang kan tro at du bærer den? En skyld som er så stor at den … en skyld som er for stor til at …

En skyld som bare … er altfor, altfor stor?

Lyset hadde begynt å røre ved Amerika nå. Ved østkysten, og det spredte seg langsomt mot vest, druknet ut de tusenvis av hissige lyspunktene på sin vei, stjernehimmelen av brennende kors.

Men de brant der fremdeles, det visste hun. De egentlige flammene. Hatet som brant inni menneskene, hatet som teknoligarkene hadde næret og blåst opp for å gi seg selv vinger av makt, vinger så de kunne fly uskadd over infernoet mens hvert menneske på kloden deres skrek og ble til kull.

Men …

Men kloden var jo ikke deres.

Det var …

Det var jo …

…

Å fy faen.

An act of God.

Det var jo Oda sin klode.

…

Håhåhåhå …

Nå, vettu.

Nå.

Oda reiste seg fra kjøkkenbordet, gikk inn i stua, stilte seg foran planeten sin.

Plutselig merket hun at hun hadde føttene plantet langt fra hverandre på teppet, og at nevene hennes hvilte mot hoftene.

Heh, hun stod der som en latterlig mann. Som en mann som prøver så se større ut enn han er.

Eller …

Eller bare en mann som har en masse makt, så mye makt at han kjenner det i hele kroppen?

Hun prøvde å samle bena, la armene henge fritt ned langs sidene, men … Nei. Det gikk bare ikke. Da ble det ikke plass til all makten hennes. Den krevde liksom at hun stod sånn, at hun stod med bena milevis fra hverandre og nevene i hoftene, den krevde at hun gjorde seg stor.

For det var i kroppen hennes at makten bodde.

Kroppen som Han hadde …

Nei. Kroppen som han hadde stjålet fra henne, med sine kråketær rundt øynene og kilende, gamle skurkefingre.

Den var hennes igjen nå. Å Gud, som den var hennes. Hele verden var jo hennes.

USA og Mexico og Sentral-Amerika og Sør-Amerika. Stillehavet, Atlanteren. Australia, Asia, Europa og Afrika. Og polene.

Hele greia var hennes. Hun kunne gjøre nøyaktig hva hun ville.

Smelle håndflaten ned over en delstat eller to, gjøre dem røde på ordentlig.

Men det var jo ikke sånn hun ville holde på. Det var det motsatte hun ville gjøre. Hun ville bygge opp igjen, ikke ødelegge. Redde folk, ikke drepe dem.

Hun hadde jo klart å stoppe en mega-tsunami, hun kunne klare alt. Alt!

Men … men hvor skulle hun egentlig starte?

Alt så bare helt ufattelig lite ut når hun stod og så på det sånn som nå. Norge var et par pekefingre langt, hun kunne jo knapt se så mye som en skogbrann.

Ah! Forstørrelsesglasset, ja, det var det hun trengte.

Oda gikk først inn på soverommet, romsterte rundt i kommodeskuffene, i eskene under senga, øverste hylle i klesskapet, men ingenting.

Hmm … boden?

Boden.

Hun fant fram nøkkelen, småløp ned trappene, låste seg inn i den morkne kjelleren, hastet innover i det skittengule lyset fra de nakne pærene til hun kom til sin egen bod og hengelåsen som beskyttet den fra uvedkommende. Låste opp, svingte døra til side, kastet seg over bagger og kasser og flytteesker og så – nederst i en gammel tursekk – fant hun det.

Som en Prometeus med gudenes stjålne ild i sitt favntak bykset hun tilbake opp til leiligheten, skylte lupen av under kjøkkenspringen og tørket den med et håndkle, så presset hun både den og øyet sitt inn mot planeten. Mot Norge.

Og der, forsiktig, forsiktig, så hun fikk akkurat riktig fokus, klarte hun omsider å plassere glasset og seg selv sånn at hun så vidt kunne gjenkjenne … skydekket over Oslo. Faen. Hun dyttet forstørrelsesglasset varsomt nærmere, gjennom skyene … Ja, noe rørte seg der nede, men det var umulig å se hva. Alt var fremdeles så uendelig smått, og fokuset var helt feil.

Helvete, altså det ble jo altfor lite alt sammen!

Hmm … men hva med …

Hun flyttet forstørrelsesglasset sørover og østover, over Sverige og Østersjøen og Polen til Ukraina, hvor himmelen var klar og …

…

Nei.

Hun kunne så vidt se knøttsmå punkter av lys som flammet opp og så forsvant, kjente liksom død og frykt sive opp fra den lille flekken av land, men … men det var jo altfor smått til at hun kunne gjøre noe.

Men kanskje …

Hadde ikke … hadde ikke Arve gitt Ella og Eddie et mikroskop til jul for noen år siden? Hun husket vagt at det kanskje hadde blitt ødelagt eller noe, men kanskje …

Inn på tvillingrommet, opp i klesskapet – herregud, for et rot, dette her skulle de ta en prat om på søndag kveld – gjennom bagger og plastposer og gamle konsollesker og der! Et bærenett med utgåtte kabler og drit, og midt i blant dem det gamle lekemikroskopet med en slarkete skrubryter på, så slarkete at det ikke gikk an å stille linsene til riktig høyde, men det betydde ingenting, for det var bare linsene Oda trengte. Ut på gangen, fram med verktøyskrinet, skrujern og kløkt og hardt tilkjempet tålmodighet, så plutselig stod hun der med mikroskopet befridd fra sin sokkel.

Tre linser, fra 40x til 640x. Nå skulle det bli sus i gudeserken her.

Tilbake til kloden, til Europa, til Ukraina. Oda løftet mikroskopet opp mot atmosfæren, la 40x-linsen nesten inntil, så presset hun øyet mot okularet og så et landskap suse forbi.

Faen. Faen steike, rotasjonen. Med denne forstørrelsen gikk den bare altfor fort, hun måtte … måtte prøve å henge med på en eller annen måte, kanskje gå rundt ved siden av … Nei. Herregud, nei, det var jo idiotisk, hun ville jo bare vingle med mikroskopet til alle kanter.

Men hva om hun kanskje kunne bygge en eller annen innretning som hun kunne feste til selve planeten, noe som ville holde objektivene stille og følge rotasjonen …

Med ett så hun for seg gigantiske stålkonstruksjoner smelle ned ifra himmelen, tilintetgjøre byer og skoger og sjøer og fjell, ryste Jorden til dypt i sine innvoller, drepe hundretusener …

Sakte lot hun hånden med mikroskopet falle ned langs siden.

Så bare stod hun der. Så på planeten sin. På havet og landjorda, de massive fjellene som sandkorn opp av overflaten, gigantiske byer som små prikker av lys.

Åtte milliarder usynlige mennesker svermet rundt der nede, hissige og selvdestruktive som sinnsyke mikrober, som kreftceller. Prøvde å karre til seg så mye som de kunne hver eneste én, koste hva det koste ville, bare dreit i alle andre.

Planeten hennes, Jorda hennes. Så stor, så liten, så … så umulig å gripe an.

Selv for henne, selv for henne, som … som i hvert fall på en måte var blitt Gud.

Hun pustet dypt, passet seg for ikke å blåse ut i det syltynne atmosfærelaget foran henne. En tusenårsstorm på toppen av alt det andre, det var omtrent det siste verden trengte akkurat i dag.

– Faen altså, sa Oda, men planeten hadde ikke noe svar å gi. Ikke at den trengte det heller, for …

Oda så på den og sukket.

– Du er jo ikke kloden min allikevel, sa hun, trakk litt på skuldrene. – Du er jo ikke det. Du er jo ikke kloden til noen av oss.

Så blunket øynene hennes. Da de åpnet seg igjen, var hele kloden borte.

Leiligheten virket mye større enn den hadde vært i går, men det var jo bare fordi den var tom. Snart nok ville den fylle seg opp med liv igjen, bare litt over en halv uke til tvillingene kom hjem og dagene ville gli tilbake til en kjede av frokoster og SFO og lekser og skjermtid og masse, masse venting på oppdrag som nesten aldri kom.

PS-konsollen stod der og lokket under TV-en, time etter time med Spider-Man 2 som hun endelig kunne spille, for det var fortsatt bare onsdag, og søndagen var en evighet unna.

Oda så seg rundt i leiligheten, nøt for en gangs skyld at det var så stille.

Så rart. Til vanlig hadde hun sikkert satt på noe musikk nå, noe hardt og mørkt for å fylle opp tomrommet med liv og gamle minner …

Men … men det var noe som var annerledes. Det var det, altså, det var … det var liksom noe i kroppen hennes.

Det var hele kroppen hennes. Hun … var i den, liksom.

Den var hennes igjen.

Der stod hun, midt på gulvet, med bena plantet godt fra hverandre, med nevene inn mot hoftene, og med albuene ut.

Sånn stod hun. For hun hadde så mye i seg.

Så mye …

Så mye makt.

Hun kjente det. Den pumpet gjennom henne, makten.

Kloden var borte, ja, akkurat som Therese, akkurat som ham. Men kloden hadde gitt henne kroppen tilbake. Og makten, og ær-

– Nei, skjerp deg nå, sa Oda til seg selv og lo.

Men makten var der fortsatt.

Så Oda stakk føttene ned i Conversene igjen, trakk på seg skinnkåpen, la telefonen i lomma og gikk ut.

Ned alle trappene, gikk hun, forbi vaktmesterleiligheten og postkassene, og så ut i gården og ut på gata.

Han satt der på hjørnet sitt fremdeles, han junkien med den røde lua. Vipps-skiltet var ikke blitt noe større siden sist.

Oda stilte seg opp foran ham, han skottet litt forvirret opp på henne gjennom de blanke, sløve øynene sine.

– H-halla …? sa han.

– Halla …, sa Oda, og tastet inn nummeret hans på Vipps-appen så navnet hans kom opp. – … Olav Halvorsen?

– J-ja …?

– Halla, Olav. Hyggelig å møte deg.

Så tastet hun beløpet og trykket send. Det var kanskje ikke så veldig mye hun hadde råd til, men det var nå i hvert fall en start.